Dere som har erfaringer med parterapi, hjalp det?

[AnonymBruker]

For oss hjalp det ikke, men det var nok fordi jeg ventet for lenge med å foreslå parterapi. Husker jeg gråt og sa at jeg ikke hadde noen seksuell lyst på samboeren min, og løsningen som ble foreslått var å varme opp selv i dusjen for så å ha sex, selv om jeg sa det føltes helt feil. 

Anonymkode: 0c0f8...f57

[AnonymBruker]

Nei. Vi gikk i terapi hos et terapeutpar, og jeg brukte mesteparten av tiden der på å irritere meg over hvor "flinke" de var til å fortelle hvor vellykkete de var som par og hvor forelsket de var etter lang tid sammen. De brukte seg selv som eksempler, til stor irritasjon for meg og med nesegrus beundring fra min mann. Total kræsj.

Anonymkode: ded06...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 16.23):

Mannen og jeg står i en utfordrende situasjon, og vi er usikre på om forholdet vårt kan reddes. Vi har barn sammen, så det aller beste er om vi kan finne tilbake til hverandre. 

Dere som har gått i parterapi, var det nyttig? Ble forholdet bedre? 

Anonymkode: d489c...7b8

Føler det blir verre for hver gang jeg tar opp vanskelige ting. 

Anonymkode: 561e0...b12

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 20.10.2024 den 18.27):

Da har man ikke gått i dybden og virkelig endret de tingene som førte til problemer. Vi måtte permanent endre oss begge to, og jobbet veldig med å få dette innarbeidet så det ble varig. Ellers kommer man som du skriver i akkurat samme situasjon igjen. 

Parterapien hjalp oss begge til å forstå hvordan den andre opplevde ting, fordi vi måtte lytte til hverandre, men det var bare starten. Så måtte vi begge endre selve grunnlaget for at ting ble vanskelig, og det måtte jo endres permanent, så det var noe som måtte innarbeides til det ble naturlig og permanent. Det var krevende for oss begge, men så verdt det.

Vi har ikke glidd tilbake til det som brøt vårt forhold ned, for det jobbet vi bevisst med til det ble helt innarbeidet og naturlig. Nå er det vi måtte jobbe så bevisst med en god stund normalen for oss. Såpass at annet, det som var tidligere, hadde blitt rart og feil. 

Terapeuten vi går til sa at ingen kan forandre seg fullstendig. Det var som om hun tok siste lufta ut hos meg. 

Anonymkode: 561e0...b12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Terapeuten vi går til sa at ingen kan forandre seg fullstendig. Det var som om hun tok siste lufta ut hos meg. 

Anonymkode: 561e0...b12

Det er nok rett at ingen kan forandre seg fullstendig.

Men det å forstå hvorfor den andre sier og gjør som de gjør, hva de lengter etter og hva som sårer dem kan være opplysende.

Anonymkode: 0feef...4d0

[AnonymBruker]

Har prøvd, hjalp ikke

Anonymkode: a452d...676

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 20.10.2024 den 18.27):

Parterapien hjalp oss begge til å forstå hvordan den andre opplevde ting, fordi vi måtte lytte til hverandre, men det var bare starten. Så måtte vi begge endre selve grunnlaget for at ting ble vanskelig, og det måtte jo endres permanent, så det var noe som måtte innarbeides til det ble naturlig og permanent. Det var krevende for oss begge, men så verdt det.

Vi har ikke glidd tilbake til det som brøt vårt forhold ned, for det jobbet vi bevisst med til det ble helt innarbeidet og naturlig. Nå er det vi måtte jobbe så bevisst med en god stund normalen for oss. Såpass at annet, det som var tidligere, hadde blitt rart og feil. 

Kan du fortelle dypere hva dette betydde i praksis?  

Anonymkode: e82f4...ffe

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan du fortelle dypere hva dette betydde i praksis?  

Anonymkode: e82f4...ffe

Jeg skal prøve, men vanskelig å skrive kort, for en omfattende prosess. 

Utgangspunktet vårt var at vi begge to hadde fått det veldig vanskelig. Jeg hadde egentlig gått fra ham og var forsåvidt sikker på at jeg ikke ville ha ham i livet mitt. Min håp, tro og tillit til oss som par og ham som partner hadde vært ødelagt før jeg gikk, og det var en veldig spesiell situasjon som medførte at han overhodet fikk meg villig til å gi ham en sjanse til. Jeg hadde rett og slett vært så syk at jeg var ganske likegyldig da han tryglet om en sjanse til, og da jeg begynte å bli litt bedre følte jeg det som han hadde utnyttet den situasjonen og lurt seg inn i livet mitt igjen. Jeg kunne ikke helt skjønne hvordan det skjedde, for jeg hadde vært så utenfor meg selv, og jeg ga terapi en sjanse av pliktfølelse, ikke lyst. 

Han hadde mange vonde følelser angående å ha blitt forlatt og at han følte på at han var i mitt liv fremdeles på nåde, og ikke egentlig var ønsket. Det var ikke noe godt utgangspunkt, og jeg var ærlig talt ikke særlig interessert i å lytte til hans versjon og smerte. Han hadde sviktet meg så grovt i så langt tid at jeg ikke var sikker på om jeg likte ham lenger engang. På den tiden var jeg veldig knapp i ord og kald, og hadde ingen tillit til ham. Han på sin side var liksom anstrengt overhyggelig. Falsk føltes det. Kommunikasjon og stemning mellom oss var litt som at to kolleger som ikke stolte på hverandre var tvunget til å bo sammen. 

Det første var jo at vi måtte lytte til hverandre, og iallefall prøve å forstå at den andre hadde det fryktelig vondt i situasjonen også. Jeg lyttet som nevnt egentlig ganske uvillig i starten, men han var så sårbar ærlig og virket så oppriktig i at han hadde skjønt at han var årsaken til bruddet at jeg etterhvert faktisk lyttet. Om ikke annet så av nysgjerrighet på hvordan han kunne behandle meg så dårlig som han hadde gjort, og likevel hevde at han elsket meg så inderlig. Han på sin side hadde helt faktisk reflektert veldig angående mine årsaker til å gå fra ham, og forstått dem. Det var jo også rart og uventet å lytte til, siden han før bruddet konsekvent hadde kalt meg urimelig og vanskelig, og det var hva jeg hadde vært mest på vakt mot å måtte høre mer om, men det var det ingenting av. Han påtok seg skylden for bruddet, og om en terapeut egentlig ikke skal være partisk var var egentlig vår sak så klar at han også måtte tåle å høre fra både meg og terapeut at han helt faktisk hadde sviktet grunnleggende som partner. Jeg var ganske forundret over at det tålte han, sto i og var absolutt enig i. Angående fordeling av skyld fikk vi derfor en lett start må man si, men så begynte jobben, og den kunne absolutt ikke bare legges på ham. Han kunne ikke fikse dette alene. 

Steg en var at all negativ dialog måtte bort, og vi måtte få inn igjen hverdagshyggelighet i vårt forhold. På nivået at vi skulle si god morgen, ha det bra, hei og god natt til hverandre med vennlighet og smil. Så det gjorde vi. Hadde en fin falsk hyggelig dialog gjennom hele dagen, som i starten føltes meningsløs, men som helt faktisk fikk oss begge to til å slappe stadig mer av rundt hverandre, fordi vi gikk dedikert inn for dette begge to, og begynte å slippe tak i frykten for harde ord og blikk fra hverandre. Det hadde vært mye slikt før bruddet, og tilliten var jo ødelagt, så frykt for mer slikt satt i, men fake it untill you make it liksom, og vi slappet helt faktisk mer og mer av rundt hverandre fordi det ikke var harde ord og blikk, men høflighet. Så vi begynte jo å småprate mer og mer igjen også. 

Så var det å ta tak i det rent praktiske. Han hadde denne tiden vært nesten for serviceminded og gjorde mye innsats angående husarbeid og matlaging, men vi måtte få en skikkelig avtale på slikt. (Bakgrunnen for at vi røk var at han ikke hadde bidratt med noe som helst annen enn sur stemning og klaging egentlig. Han hadde vært en ugrei nisse på lasset før vi røk.) Vi skrev opp absolutt alle oppgavene man må gjøre i en familie, klassifiserte dem litt i bolker på omtrentlig samme tidsbruk, og så valgte vi våre oppgaver annenhver gang. Til og med ansvar for ungene fordelte vi. Han fikk alt angående lege/tannlege/skole/aktiviteter for gutten, og jeg for jenta. Så var det å praktisere dette, samtidig som jeg måtte være veldig bevisst på at jeg hadde vært delansvarlig angående at det tidligere hadde blitt slik at jeg tok alt. Jeg måtte styre klar av å oppføre meg på måter som truet dette nye systemet, ved å ha tillit til at han klarte det, gjorde det, fikk komme inn i rutiner angående sitt ansvar og bli trygg på sitt ansvar, uten å blande meg eller ta over. Hands off på hans oppgaver, ikke lov til å kritisere, men tro på at han klarte det og oppmuntre og skryte, men altså ikke blande meg inn, eller ta over noe, selv om det så gikk galt. Da måtte han få muligheten til å rette opp selv. 

Det gikk selvfølgelig mye galt. Akkurat som jeg en gang i tiden måtte lære meg rutiner på alt mulig måtte han det da. Han glemte avtaler, som tannlege, men måtte da ringe og få ny avtale. Han hadde valgt å handle, og vi hadde noen ganske frustrerte unger en periode, når melk, brød og toalettpapir manglet for eksempel, men jeg skulle ikke blande meg, og gjorde det ikke, så det gikk jo stadig bedre. Jeg bet meg i tunga når jeg ikke skrøt eller oppmuntret. 

Så skulle vi prøve å være kjærester igjen. Sette av tid til å ha det hyggelig sammen som par. Dette var heldigvis når fake it untill you make it var kommet så langt at praten gikk ganske så uanstrengt mellom oss, men jeg var ikke kommet til å tro på at endringer var varige ennå, så det gikk jo så som så i starten, men vi hadde iallefall siviliserte dater og koselige opplevelser sammen. Grillet på stranden, gikk ut og spiste sammen, gikk på kino og slikt. 

Vanskelig å beskrive en slik prosess egentlig, for vet ikke om det kommer frem hvor krevende alt dette var mentalt, fra hverdagshyggeligheten til hands off og å ikke komme med stikk angående ting han selvfølgelig ikke mestret så godt, uten erfaring og selvtillit på slik i starten. Det var lenge en følelse av å utføre oppgaver og være lydig i å gjøre det rette, uten å føle det rette. Min skepsis hang i, og så måtte jeg liksom skjule det for å ikke ta fra ham motet og ikke slå ihel prosessen. Godta at dette var en prosess. 

Så bare fulgte vi dette, og plutselig en dag tok jeg meg i at vi satt og fleipet og lo naturlig sammen. All denne bevisste og påtatte hyggeligheten og å gjøre ting riktig ovenfor hverandre hadde bare løsnet de vonde knutene vi bar inni oss, og føltes ikke falskt eller påtatt lenger. Vi hadde det helt faktisk hyggelig sammen. Jeg hadde plutselig en partner som bidro sin del av ansvaret, han hadde fått dreisen og selvtillit på sitt ansvar, vi gikk ikke lenger og skulte litt skeptisk på hverandre og ventet på harde ord, og dette fungerte. Å være hyggelige mot hverandre var innarbeidet og var blitt naturlig, og vi fikk en ekte relasjon igjen. Oppdaget liksom hverandres fine sider igjen, og ja derfra gikk det lett. Ja borsett fra å glemme alt tidligere og bestemme seg for å tilgi og sette en permanent strek over det. Det trengte jeg litt tid på, ikke minst angående å stole på at dette vedvarte. At han ikke begynte å skyve over på meg igjen, og være ufin om jeg påpekte det. Det skjedde bare ikke. Det som skjedde var faktisk at han fikk sine oppgaver så under kontroll og utviklet en modenhet og ansvarsfølelse gjennom å føle mestring og kanskje også stolthet angående det at han begynte å ta ansvar utover det vi hadde avtalt. For det var selvfølgelig mye vi hadde glemt å sette opp på lista. Vedlikehold for eksempel, og egentlig alt angående uterom og hage. Plutselig tok han på eget initiativ tak i slikt også, og jeg tror det var da jeg begynte å stole på at han virkelig hadde forandret seg fullstendig.

Dette er nå rundt 7 år siden, snart 8, iallefall fra starten av det, og forholdet vårt har bare blitt bedre og bedre de årene. De siste... 3? Nei 4? årene har vi hatt det bedre sammen enn noen gang tidligere. Ikke bare vi selv, men også venner påpeker det stadig. Vi har gått fra å skulle skilles til å være en enhet som ikke bare fungerer, men som virkelig nyter livet sammen. 🥰

Om jeg skal påpeke det aller viktigste i hele prosessen er det å bli bevisst på hvor vanvittig betydning hverdagshyggelighet har for å ha det godt sammen. Å rett og slett behandle hverandre bra jevnt over, og ikke tillate seg å slippe dritt over hverandre. At det praktiske np fungerer fint ville ikke reddet oss som par, men det å hver eneste dag være grei mot hverandre i ord og handlinger er hva som medfører at alt godt bare blomstrer. Selvfølgelig kan vi feile, men da sier vi saklig at det var ingen ok måte å si ting på, og gir hverandre en mulighet til å huske på at det å være grei mot hverandre er hva som er grunnleggende for god relasjon, og absolutt alt henger på det. 

Så beklager "boken ", men det er altså mulig å finne tilbake til hverandre, selv med et totalt ødelagt utgangspunkt. Håper det kan være til inspirasjon, men det er absolutt vesentlig at begge to står på for å rette ting opp igjen. Verken jeg eller han kunne klart dette uten at begge virkelig tok seg i nakken for å gjøre det rette. Også den tiden det var krampeaktig på lat liksom, til det ble innarbeidet og naturlig. Jeg skal ikke si annet enn at det kan føles veldig unaturlig og mentalt slitsomt, og det er nok lett å gi opp når man føler det slik, og det føles som dette ikke nytter, men man må holde ut til "knutene" av vonde følelser løsner av at det ikke kommer harde ord og nye knuter, og det gjorde det jo. Det gled helt faktisk bare gradvis over fra å være falskt til å bli ekte, og så var det ikke vanskelig lenger, men hvordan vi helt faktisk var og ønsket å være mot hverandre. Ingen av oss har jo lyst tilbake til å ha det vondt sammen, så vi har bare forstatt med å behandle hverandre fint, og jeg tror det har overrasket oss begge hvor stor trygghet det gir. Å glefse litt ufint innimellom trodde vi nok begge var ok. Å tenke seg bedre om og jevnt over være grei mot hverandre er så mye hyggeligere for oss begge at vi ikke fikk det gode I forholdet tilbake, men noe enda bedre. Å møte hverandre hver gang med hei og et godt smil, det gjør underverker faktisk. Da føler man seg jevnt over trygg, ivaretatt, ønsket og elsket, og det betyr mer enn man skulle tro. Ja basert på erfaringen og forståelse av hvor enormt viktig gode ord og blikk i hverdagen er har vi også dratt dette lenger. Vi har blitt veldig rause med å gi uttrykk for ting som sier elsker deg, ønsker deg, trenger deg og lignende. Det var vi for stolte til å si mye av begge to tidligere, men nå har vi lagt fra oss den stoltheten, og har ikke sperrer for slikt. Vi er blitt mye rausere mot hverandre med å vise og utrykke kjærlighet begge to, og det gir også begge større trygghet enn tidligere. 

Han er bedre på å handle nå enn jeg noen gang har vært også. Full kontroll på alt vi har og alt vi trenger, hvor det er og hva planen med det er. Evnen hadde han så definitivt. 😊

 

Endret 23. oktober 2024 av Trolltunge

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2024 den 2.14):

Terapeuten vi går til sa at ingen kan forandre seg fullstendig. Det var som om hun tok siste lufta ut hos meg. 

Anonymkode: 561e0...b12

Det er jo ikke personlighet vi har endret fullstendig, men oppførsel og holdninger som helt fint var mulig å innarbeide innen vår personlighet. 

Altså jeg føler jo at jeg lever med en helt annen mann enn tidligere, men det er bare bevisstheten på hvor viktig det å oppføre seg godt på ulike måter som måtte innarbeides for å få slike utrolige utslag. Jeg er fremdeles meg, på godt og vondt, og han det samme, men vi er blitt klokere angående hvordan vi behandler hverandre jevnt over. 

Det har for eksempel aldri vært et problem for ham å være sjarmerende og grei, og han jobbet i et yrke hvor han måtte være det hele tiden. Det var ikke noe problem angående hans personlighet, men når han var ferdig på jobb kunne han komme hjem og være gretten mot meg. Det var liksom ikke så farlig, for slikt burde jeg jo tåle jeg som elsket ham på godt og vondt. Så det var bare holdningen til det som måtte endres fullstendig og annet innarbeides, ikke grunnleggende personlighet. Han måtte innse at jeg ikke var den som skulle tåle dårligere oppførsel fra ham enn andre, men den det er aller viktigst å behandle godt. 

Jeg tror heller ikke at man kan forandre grunnleggende personlighet, men innen din personlighet har man situasonsbetingede holdninger. Disse kan man jobbe med. 

Altså dersom partner helt faktisk kan oppføre seg godt på jobb så kan han det hjemme også, og dersom han klarer å ha full kontroll og ansvarsfølelse på jobb så kan han det hjemme også. Da er det kun holdningene til hvordan det er akseptabelt å oppføre seg hjemme som må endres og innarbeides. Noe bytte av personlighet er ikke nødvendig. 

Vi har begge også mer personlighetsmessige sider som kan irritere hverandre litt, men der måtte mer holdningen angående å akseptere hverandre styrkes igjen. Dette var dessuten ikke årsaken til at vi fikk problemer, det var det holdninger angående oppførsel hjemme som var.

Evnen til å gjøre ting bedre hadde alltid være der. 

Altså en 100% perfekt partner får man jo aldri, så det vesentlige er å få endret de holdningene og den oppførsel som ødelegger samlivet. Er det på stell takler man som regel personlighetstrekk som ikke er absolutt perfekte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 19.58):

Jeg tok initiativet i vårt forhold. Det jeg lærte var følgende:

- Jeg var endringsvillig, ikke han (lite mentalt fleksibel)

- Han sliter med å si unnskyld for små og store ting (stort ego)

- Han klarer ikke vise meg forståelsen og empatien jeg trenger i et forhold 

- Han klarer ikke følge opp de tingene han sa han skulle gjøre (skorter på initiativ, planleggings- og gjennomføringsevne)

 

Hvis du har en mann som er emosjonell intelligent, så går det kanskje. Jeg trodde helt oppriktig at jeg hadde det og at parterapi hos familievernkontoret ville hjelpe oss, men oppdaget at jeg tok feil. Så jeg står igjen og føler at jeg ga alt i de timene, men han bare satt der. Han er dessverre en slik mann som ikke har ordforrådet til å løse slike situasjoner og blir taus som en østers. 

Anonymkode: 266b0...284

Svært likt vår situasjon!!

Jeg gikk fra mannen, og har fått et helt nytt liv.

Anonymkode: 82576...7c5

[AnonymBruker]

Nei, det hjalp ikke. Men de terapeutene vi prøvde var ikke dyktige. Vi lærte ingenting nyttig. I tillegg tok vi ikke opp et av de viktigste problemene våre, siden mannen nektet terapi om det ble tatt opp. 

Anonymkode: 19c81...6de

[Carrot]

det reddet ikke oss som par men det hjalp oss til bedre kommunikasjon som igjen hjalp til å finne en samarbeidsmåte til det beste for barna og det hjalp som individ å bearbeide og gå videre. For at parterapi skal virke må begge være innstilt på å endre seg og imøtekomme partneren sin, og er man det trenger man egentlig ikke terapi - de fleste havner i terapi nettopp fordi de IKKE ser partnerens behover som like viktige og reelle som sine egne satt på spissen.

[Malfred]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 16.23):

Mannen og jeg står i en utfordrende situasjon, og vi er usikre på om forholdet vårt kan reddes. Vi har barn sammen, så det aller beste er om vi kan finne tilbake til hverandre. 

Dere som har gått i parterapi, var det nyttig? Ble forholdet bedre? 

Anonymkode: d489c...7b8

Jeg har ingen erfaring med det, men jeg skulle ønske vi kunne fått hjelp for alt vi slet med i vårt forhold. jeg anbefaler å prøve! alle har jo forskjellig formening og opplevelser ved parterapi, men hvis du ikke prøver så vet du aldri om det faktisk kan hjelpe dere eller ikke

[Deduser]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 16.23):

Dere som har gått i parterapi, var det nyttig? Ble forholdet bedre? 

Anonymkode: d489c...7b8

Eksen og jeg testet ut parterapi, og for min del sementerte det fullstendig tanken om at vi burde gå fra hverandre. Så hjalp det for å holde sammen? Nei. Hjalp det for å komme videre i livet? Ja.

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 20.10.2024 den 18.27):

Da har man ikke gått i dybden og virkelig endret de tingene som førte til problemer. Vi måtte permanent endre oss begge to, og jobbet veldig med å få dette innarbeidet så det ble varig. Ellers kommer man som du skriver i akkurat samme situasjon igjen. 

Parterapien hjalp oss begge til å forstå hvordan den andre opplevde ting, fordi vi måtte lytte til hverandre, men det var bare starten. Så måtte vi begge endre selve grunnlaget for at ting ble vanskelig, og det måtte jo endres permanent, så det var noe som måtte innarbeides til det ble naturlig og permanent. Det var krevende for oss begge, men så verdt det.

Vi har ikke glidd tilbake til det som brøt vårt forhold ned, for det jobbet vi bevisst med til det ble helt innarbeidet og naturlig. Nå er det vi måtte jobbe så bevisst med en god stund normalen for oss. Såpass at annet, det som var tidligere, hadde blitt rart og feil. 

Piss 

Anonymkode: 7ad96...fa7

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Piss 

Anonymkode: 7ad96...fa7

Saklig. 😂

Voksen nok til å måtte tenke på parterapi?

Endret 24. oktober 2024 av Trolltunge