Hva er galt med norske politikere?

[Reidar Tomb]

Alle skulle ha fått med seg at det har vært diverse skandaler i norsk politikk. 2023 ble sikkert et oppvåkningens år for en del, med diverse habilitetssaker.

En del har sikkert spurt seg hvor dypt de negative tilstandene går i norsk politikk. Jeg skal her forsøke å gi et delvis svar på akkurat det. Det jeg har tenkt å gjøre, er å nevne noen eksempler (tre) som hver involverer en god del personer. To av dem vil kreve en god del lesning for å forstå dem fullt ut, men en kjapp lesning er nok til å få med seg essensen. De tre eksemplene illustrerer bredden i det at vi har feil personer på rett plass i politikken. Det omhandler både at vi har folk i  de etablerte partiene som i praksis ikke støtter opp om demokrati og rettssikkerhet, og som heller fører politikk som er kvalifisert irrasjonell hvis man da ikke skulle være tilhenger av å samle makt og ressurser på få hender.

Det første eksemplet gjelder Juklerød-saken. Arnold Juklerød ble tvangsinnlagt i 1971 med diagnosen "kverulant paranoia". Juklerød hadde angivelig ukorrigerbare paranoide vrangforestillinger om at lokale myndigheter i Kragerø kommune hadde brutt loven i forbindelse med en skolenedleggelse. I 1995 innrømmet Kirke- og undervisningsdepartementet at Juklerøds vrangforestillinger var sanne. For mere om saken kan man lese her.

Da stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) foreslo en offentlig granskning av saken i 1996, var det kun 6 stortingsrepresentanter som ville støtte kravet om granskning av en sak hvor en nordmann var blitt tvangsinnlagt og medisinert på bakgrunn av påviselig sanne “vrangforestillinger” om offentlige lovbrudd. Det sier sitt om stortingsrepresentantenes manglende vilje til å rydde opp i skandaler.

Jeg spoler så frem til 2004. I februar 2004 startet jeg en meget spesiell debatt på det som den gangen var Venstres debattforum på Internett, “Talerstolen”. Bakgrunnen for dette var at lederen for organisasjonen Fampo, Dag Hiåsen, hadde klart å få en lokal Venstre-politiker, som også var partiets organisasjonssjef, til å svare på en skriftlig henvendelse fra Hiåsen med diverse personangrep.

Jeg tok opp disse personangrepene på Talerstolen og kom samtidig inn på Bygdeposten-saken. Bygdeposten-saken (se  https://fampo.info/litteratur/) handler om oppsigelsen av ansvarlig redaktør i lokalavisen Bygdeposten i Buskerud og rettssaken som fulgte. Frem til oppsigelsen i 2000 publiserte Bygdepostens redaktør en rekke artikler, ledere og leserinnlegg om forhold i Norge som ikke tåler dagens lys. Artiklene bygget på dokumentasjon fremskaffet av Fampo og Hiåsen.

Det viste seg fruktbart å starte opp denne debatten på Talerstolen, og jeg skjønte utover i 2024 at det var krefter som ikke likte at jeg hadde startet den. Venstres organisasjonssjef svarte på mitt innlegg med å komme noen faktisk feilaktige påstander om nettopp Bygdeposten-saken. Diskusjonen bølget frem og tilbake inntil Venstres organisasjonssjef erklærte at Bygdeposten-saken var en trist historie som kunne vært unngått dersom Bygdepostens redaktør ikke hadde latt seg hjernevaske av personer som opptrådte som religiøse fanatikere med monopol på den rette lære. Han la til at det var trist å se at jeg gikk i samme fella.

I løpet av 2004 var det en rekke tillitsvalgte i partiet Venstre som støttet opp om partiets organisasjonssjef på Talerstolen på ulikt vis, for eksempel med løgner, psykiatriske diagnoser. Jeg skal her ikke bruke plass på flere eksempler, men vise til denne temasiden om den berømmelige debatten: https://fampo.info/talerstolen/.

Jeg vil oppsummere med at det ble en debatt som ble avslørende for et politisk miljø. Det er interessant å se at det var både sentrale aktører og folk nærmere grasrota som var behjelpelige med i avsløre seg selv i 2004.

Jeg kommer så til det tredje og siste eksemplet jeg velger. Jeg var i en årrekke aktiv i partiet Kystpartiet, frem til ny valglov gjorde det lite meningsfullt å fortsette i 2023. Jeg har skrevet noen memoarer fra tiden i partiet på denne nettsiden. Artikkelen er lang, men jeg vil allikevel anbefale å lese den, da den eksemplifiserer tungt hvordan destruktive krefter er med på å ødelegge for forsøk på å gjøre noe konstruktivt politisk. Man kan si det slik: som om det ikke er nok at de etablerte partiene er fulle av folk som bryter habilitetsreglene eller bedriver andre typer snusk, har utfordrerpartiene med seg folk som ødelegger. Leserne har sikkert registrert flere eksempler på akkurat det.