Kjempe eller slutte med det

[AnonymBruker]

Jeg er separert. Min kone (?) ville bo alene. Hun har alltid hatt vanskelig for å bo med andre. Hun er veldig sensitiv. Tålte ikke lyder hun selv ikke lagde, lukten av mat som blir stekt, barn som står opp for å tisse om natten, bevegelsen av at jeg klødde meg i skjegget når vi så TV. Hun måtte ommøblere soverommet og gjerne andre rom for å sove, hun fikk panikk og kunne ikke gå på jobb om hun oppdaget at barnehagen hadde brutt Helsedirektoratet sine kostholdsråd. Mange vil si at hun er psyk. Derfor hjalp jeg henne til psykologer og leger. Jeg prøvde etter beste evne å hjelpe henne gjennom hverdagen. Beskyttet henne mot lyder, lukter, inntrykk. Lyttet til alt hun slet med og prøvde etter beste evne å støtte henne på best mulig måte. Det hjalp. Må innrømme det. Hun klarte etter hvert å holde på jobber, klarte å delta på litt vanlige familieaktiviteter. Plutselig gjorde hun det slutt. «Jeg må bo for meg selv». Hun hadde gjort det mye da vi var sammen også; lånte leiligheter av venner som var bortreist, Booket seg overnatting på hotell hevnt og trutt for å få være i sin egen boble.

Jeg elsker henne. Føler ansvar for henne. Forstår ikke hva hun driver med. Hun ønsker at jeg skal være 100% tilstede i det nye livet hennes. Stille opp som før. Hun rekker aldri barnehagehenting, hun mangler alltid mat i kjøleskapet, hun blir plutselig borte i flere dager uten å diskutere om jeg kan ordne med barn osv. hun forklarer aldri hva hun skal. Aldri detaljer. Hun var utro da vi var sammen, hun har selv fortalt det. Hun har et forhold av et eller annet slag gående til en mann jeg ikke vet hvem er. 
Jeg prøver å holde avstand og komme meg unna denne damen, men det gjør så vondt. Jeg føler ansvar for henne: jeg tror oppriktig talt at hun trenger hjelp. Og jeg tror dessverre det er jeg som er den eneste som ser hennes behov og har tålmodighet til å orke. 
Jeg synes det er helt unaturlig å se på at en annen mann knabber «konen min» rett foran øynene på meg. Hadde det ikke vært for den situasjonen kunne jeg vært utholdende og gitt henne støtten hun har behov for. Men der skurrer alt for meg. Jeg klarer likevel ikke å slippe taket. Jeg elsker henne og har lukket øynene for alt det sære. Jeg vil at hun skal ha det bra og vet hvor dypt hun faller. Hva skal jeg gjøre? Er det riktig å slippe taket? Hvordan gjør jeg det egentlig? Jeg har brukt alle kreftene mine på denne dama og synes ikke bare det er feil å snu ryggen til, jeg synes det er veldig urettferdig. Jeg har tapt alt. Skal jeg kjempe mot? Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 3b379...8db

[AnonymBruker]

Du må slippe taket. Det er eneste måte du kan ha kapasitet til å følge opp barn(a).

Dersom barn(a) er voksne, kan du selvsagt vurdere å opprettholde galskapen. 

Anonymkode: df725...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er separert. Min kone (?) ville bo alene. Hun har alltid hatt vanskelig for å bo med andre. Hun er veldig sensitiv. Tålte ikke lyder hun selv ikke lagde, lukten av mat som blir stekt, barn som står opp for å tisse om natten, bevegelsen av at jeg klødde meg i skjegget når vi så TV. Hun måtte ommøblere soverommet og gjerne andre rom for å sove, hun fikk panikk og kunne ikke gå på jobb om hun oppdaget at barnehagen hadde brutt Helsedirektoratet sine kostholdsråd. Mange vil si at hun er psyk. Derfor hjalp jeg henne til psykologer og leger. Jeg prøvde etter beste evne å hjelpe henne gjennom hverdagen. Beskyttet henne mot lyder, lukter, inntrykk. Lyttet til alt hun slet med og prøvde etter beste evne å støtte henne på best mulig måte. Det hjalp. Må innrømme det. Hun klarte etter hvert å holde på jobber, klarte å delta på litt vanlige familieaktiviteter. Plutselig gjorde hun det slutt. «Jeg må bo for meg selv». Hun hadde gjort det mye da vi var sammen også; lånte leiligheter av venner som var bortreist, Booket seg overnatting på hotell hevnt og trutt for å få være i sin egen boble.

Jeg elsker henne. Føler ansvar for henne. Forstår ikke hva hun driver med. Hun ønsker at jeg skal være 100% tilstede i det nye livet hennes. Stille opp som før. Hun rekker aldri barnehagehenting, hun mangler alltid mat i kjøleskapet, hun blir plutselig borte i flere dager uten å diskutere om jeg kan ordne med barn osv. hun forklarer aldri hva hun skal. Aldri detaljer. Hun var utro da vi var sammen, hun har selv fortalt det. Hun har et forhold av et eller annet slag gående til en mann jeg ikke vet hvem er. 
Jeg prøver å holde avstand og komme meg unna denne damen, men det gjør så vondt. Jeg føler ansvar for henne: jeg tror oppriktig talt at hun trenger hjelp. Og jeg tror dessverre det er jeg som er den eneste som ser hennes behov og har tålmodighet til å orke. 
Jeg synes det er helt unaturlig å se på at en annen mann knabber «konen min» rett foran øynene på meg. Hadde det ikke vært for den situasjonen kunne jeg vært utholdende og gitt henne støtten hun har behov for. Men der skurrer alt for meg. Jeg klarer likevel ikke å slippe taket. Jeg elsker henne og har lukket øynene for alt det sære. Jeg vil at hun skal ha det bra og vet hvor dypt hun faller. Hva skal jeg gjøre? Er det riktig å slippe taket? Hvordan gjør jeg det egentlig? Jeg har brukt alle kreftene mine på denne dama og synes ikke bare det er feil å snu ryggen til, jeg synes det er veldig urettferdig. Jeg har tapt alt. Skal jeg kjempe mot? Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 3b379...8db

Har du tenkt på at selv om du gjør at du kan for å hjelpe og støtte og ønske hennes beste, så kanskje du tilrettelegger for at hun luller seg mer inn i sin egen verden? 

Tror du egentlig det er sunt for henne at du lar henne slippe å ta ans ar for seg selv og ditt eget liv? Har hun blitt friskere av det til nå? 

Anonymkode: 9ef22...c6e

[AnonymBruker]

Men hvordan gjør jeg det? Det føles helt feil å ikke hjelpe og fikse for henne. Det er blir et stort hull i hjertet mitt når jeg ikke kan se eller følge med på hvordan hun har det. Det gjør veldig vondt. Og jeg har ikke krefter til å løfte meg selv inn på

et helt annet spor. Svikter vel om jeg gjør det.

Anonymkode: 3b379...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du tenkt på at selv om du gjør at du kan for å hjelpe og støtte og ønske hennes beste, så kanskje du tilrettelegger for at hun luller seg mer inn i sin egen verden? 

Tror du egentlig det er sunt for henne at du lar henne slippe å ta ans ar for seg selv og ditt eget liv? Har hun blitt friskere av det til nå? 

Anonymkode: 9ef22...c6e

Ja, «dessverre». Jeg måtte gripe inn og har fulgt henne tett opp i samarbeid med leger og psykologer. Jeg har gitt henne ro, hvile og støtte. Tid, rom, masse egentid. Hun blomstret sakte, men sikkert.

Anonymkode: 3b379...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hvordan gjør jeg det? Det føles helt feil å ikke hjelpe og fikse for henne. Det er blir et stort hull i hjertet mitt når jeg ikke kan se eller følge med på hvordan hun har det. Det gjør veldig vondt. Og jeg har ikke krefter til å løfte meg selv inn på

et helt annet spor. Svikter vel om jeg gjør det.

Anonymkode: 3b379...8db

Ja... forstår. Det blir nok tomt. Men det virker kanskje som du er avhengig av å ha henne å hjelpe også, og kanskje vet du ikke helt hvem du er om du ikke skal være hjelperen hennes? 

Anonymkode: 9ef22...c6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, «dessverre». Jeg måtte gripe inn og har fulgt henne tett opp i samarbeid med leger og psykologer. Jeg har gitt henne ro, hvile og støtte. Tid, rom, masse egentid. Hun blomstret sakte, men sikkert.

Anonymkode: 3b379...8db

Og nå når hun blomster så vil hun ikke ha deg lengre?  Håper du tar litt vare på deg selv og snart  ❤

Anonymkode: 9ef22...c6e

[AnonymBruker]

Er det henne du hjelper, eller ditt eget liv du fyller med innhold og egen samvittighet som pleies? 

Vet du hvem du selv er uten henne?

Anonymkode: 71702...fef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja... forstår. Det blir nok tomt. Men det virker kanskje som du er avhengig av å ha henne å hjelpe også, og kanskje vet du ikke helt hvem du er om du ikke skal være hjelperen hennes? 

Anonymkode: 9ef22...c6e

Jo, selvfølgelig har jeg mistet meg selv og troen på meg selv. Og derfor spør jeg nokså desperat om hva jeg gjør videre. Jeg har ikke krefter. Jeg har tre barn som jeg allerede synes jeg gir for lite. Jeg må hjelpe meg selv opp. Men hvordan gjør jeg det? Jeg er en snill og anstendig mann (vil jeg påstå). Derfor kan jeg ikke «lure» noen andre inn for å fylle tomrommet. Jeg er ikke sånn. Jeg elsker oppriktig. Hele hjertet. En om gangen.

Anonymkode: 3b379...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Er det henne du hjelper, eller ditt eget liv du fyller med innhold og egen samvittighet som pleies? 

Vet du hvem du selv er uten henne?

Anonymkode: 71702...fef

Antar at du er en frigjort og postmoderne kvinne som tenker at du svarer på spørsmålet ved retorisk å vende problemet tilbake til avsender. Er vel ikke så mye konkret hjelp du gir? Kom vel til kort? Ble for mye ekte kjærlighet og omtanke?

Anonymkode: 3b379...8db

[smilo]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jo, selvfølgelig har jeg mistet meg selv og troen på meg selv. Og derfor spør jeg nokså desperat om hva jeg gjør videre. Jeg har ikke krefter. Jeg har tre barn som jeg allerede synes jeg gir for lite. Jeg må hjelpe meg selv opp. Men hvordan gjør jeg det? Jeg er en snill og anstendig mann (vil jeg påstå). Derfor kan jeg ikke «lure» noen andre inn for å fylle tomrommet. Jeg er ikke sånn. Jeg elsker oppriktig. Hele hjertet. En om gangen.

Anonymkode: 3b379...8db

Der er svaret. Fokuser på barna. De lider sannsynligvis også under for at mor ikke på noe vis ser deres behov.  Lag et stabilt hjem for dem, der de bor 100% og kun er på besøk hos mor. Hun har ikke kapasitet til å ta vare på dem. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er separert. Min kone (?) ville bo alene. Hun ønsker at jeg skal være 100% tilstede i det nye livet hennes. Stille opp som før..

Anonymkode: 3b379...8db

Si nei!!!

Anonymkode: 10236...36b

[AnonymBruker]

Kjemp for deg selv og barna dine, ikke tilrettelegg for at hun skal få distansere seg mer og mer fra dere. Ungene vil senere takke deg for å være den stabile og trygge havnen deres.

Anonymkode: 05fae...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men hvordan gjør jeg det? Det føles helt feil å ikke hjelpe og fikse for henne....

Anonymkode: 3b379...8db

Hjelp og fiks for barna deres i stedet. De trenger deg.

Anonymkode: 10236...36b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jo, selvfølgelig har jeg mistet meg selv og troen på meg selv. Og derfor spør jeg nokså desperat om hva jeg gjør videre. Jeg har ikke krefter. Jeg har tre barn som jeg allerede synes jeg gir for lite. Jeg må hjelpe meg selv opp. Men hvordan gjør jeg det? Jeg er en snill og anstendig mann (vil jeg påstå). Derfor kan jeg ikke «lure» noen andre inn for å fylle tomrommet. Jeg er ikke sånn. Jeg elsker oppriktig. Hele hjertet. En om gangen.

Anonymkode: 3b379...8db

Tror det er bra at du ikke vil " lure inn noen andre " for å fylle tomrommet. Det er en fin oh god egenskap du forteller om å elske oppriktig og en om gangen. 

Men jeg tror nok det er riktig å definere det som en livskrise det du står i nå. 

Og det du opplever er en del av det, å føle seg forvirret, tom, vet ikke hvem man er og hvordan man sksl leve når alt er så annerledes. 

Og svaret er jo kanskje skuffende på mange vis, at man må gi følelsene  tid. En må ha tid å komne over den første kriseperioden og forvirringen. 

Heldigvis så kommer man jo som regel videre etter hvert og kan begynne å reorientere seg, finne igjen seg selv og hva en selv liker. 

Hva som kan gi glede og energi og mening for deg. Men desverre så tar det jo litt tid å komme dit. 

Det du forteller minner meg på en måte om en periode jeg var i selv for mange år siden. Selv om situasjonen var annerledes  jeg hadde en mor som var veldig syk og etter hvert døende, og jeg brukte all min tid på henne en periode. Flyttet inn på slutten og hjelp henne så hun kunne få ha siste tiden hjrmme. Så døde hun, og jeg var ikke forberedt på hvor tomt og stille det ble. Jeg trodde det bare skulle være å plukke opp livet mitt og leve videre, men det var ikke det. Det tok velfig lang tid.

Men poenget er at det gikk faktisk bra til slutt. Jeg fant tilbake til meg selv og et nytt liv der jeg fikk en sunn balanse mellom meg, selv og andre. Jeg gikk i terapi en stund da. Det var nyttig for meg. 

Det er noe med at en etter hvert kan lære å ga et liv som står på egne bein, men samtidig beholde og ta vare på nære relasjoner og felleskapet med andre

En må ikke velge det ene eller det andre. Men noen av oss trenger litt mer tid på å finne den balansen.

Anonymkode: 9ef22...c6e

[AnonymBruker]

Er det hennes barn også?

Anonymkode: c68e2...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Er det hennes barn også?

Anonymkode: c68e2...130

Ja, vi har ett sammen og jeg to fra før.

Anonymkode: 3b379...8db