Du mente nok ikke å bruke meg.....

[Milo Minderbinder]

Heisann.

Jeg er gutt, jeg. Håper det går an i et kvinneforum. Innledningsvis vil jeg benytte anledningen til å beklage tonen dette innlegget vil få; jeg skriver nok litt i affekt - jeg er oppgitt og flyvende forbannet. Ha litt takhøyde for at jeg faktisk er vanlig avbalansert og ganske rolig. Ha samtidig og litt takhøyde for at jeg faktisk er gutt, og dermed har en noe begrenset evne til å......vel...som dere alle vet...en begrenset evne til å forstå ting.

Jeg har altså en bønn til deg som er i et vanskelig forhold:

Vær så snill å la være å forelske deg i en annen....om han aldri er så kjekk. Vær snill å ikke tilnærm deg ham; vær snill å ikke innled et forhold til ham. Vær snill å ikke gi ham forhåpninger om et liv sammen - vær snill å ikke fortell ham hvor godt han faktisk passer inn i alle de sammenhenger du ser for deg. Vær snill å ikke være ivrig etter å treffe hans mor, og hans søsken. Vær snill å ikke si at du elsker ham. Vær snill..for hvis du gjør dette....da elsker han deg tilbake. Han er villig til, og ser frem til å tørke dine tårer, han får trygghet på at du kan tørke hans. Han ser frem til å dele gleder med deg, han ser frem til å ha noen å kjede seg sammen med, noen å ha det spennende sammen med; å ha noen som kjefter på ham fordi han enda ikke har lært seg å knytte slipset. Han vil si at han elsker deg, og han vil mene det. Ikke snakk til ham om å få barn

Vær så snill......ikke gjør dette.

Fordi... du er jo pokker ta meg ikke ferdig med det vanskelige forholdet, er du vel? Du har flytter ut; jada.....du har flyttet inn i en leilighet og vil ikke tilbake til ham......men nå... endelig...finner du ut at... hmmmm... "Jeg har vært avhengig av en mann nå så lenge.......hvem er jeg egentlig??"

Og så makter du kunststykket, etter et halvt år, å gå fra " jeg elsker deg, og vil ha barn med deg.......dele livet med deg" til "......men ikke nå".....og videre til "........jeg var så veldig forelsket i deg"........i løpet av mindre enn 4 uker. Selvfølgelig har jeg ingen problemer med å forstå mekanismen i det.....den er helt naturlig den..men vææææær så snill........ikke bruk meg som en emosjonell brekkstang for å finne det ut. Og ikke driv å gi meg falske forhåpninger underveis med.....".....jeg har jo ikke dumpet deg, da......."

takk for at du gav meg håp. men.......pokker og! dump meg heller direkte...eller enda bedre.....la være å forelske deg på denne måten. Vet du hvor ødeleggende det er?? La være å si at du elsker meg, for så å distansere deg totalt........på mindre enn en måned...

skal la deg være i fred jeg. Påtrengende vet du at jeg ikke er......

[Gjest LilleMeg2]

Sender deg en trøste klem Milo

Og henger meg også på inlegget ditt, vel i mitt tilfelle retter det seg mot mennene da ...at de heller ikke gjør det du skriver. Det er SÅ grusomt å bli brukt slik......vet selv ikke hvilken rolle jeg spille for tiden for en jeg har møtt på nettet som skal skilles og sier de fineste ting ...men gir blaffen i å holde avtaler ......er kanskje bare "trøst" jeg i en peroide tenker jeg nå etter å ha lest inlegget ditt.

synes du skrev fint jeg

Lilel meg 2

[Gjest Kinga]

Likte innlegget ditt, jeg, Milo.

[Usikker]

Forstår veldig godt dine frustrasjoner og følelser. Veeeeldiig godt!

Er vondt å føle seg "brukt".......

Det er ikke bare damer som "bruker" - det gjelder også menn!

Du ha skrevet et innlegg som er verdt å tenke litt over - for noen og enhver! 8)

[Ann Forup]

ej og uf blir så lei meg når jeg ser hvor grusomme mennesker kan være imot ander og deres føelser, men selvom du ikke kan se noget håb nå milo så ikke gi op.

jeg var 32 før lykke kom til mig men jeg ga aldrig op, håbede at den rette var derude et eller andet sted og det var han.

[Gjest Duchess]

skjønner godt hva du mener, Milo.

Ingen fortjener å bli brukt på den måten

[Gjest laban]

Huff, blir følelses messig utnytta av x'en, men faen jeg er jo totalt forelska og tapt i denne jenta som jeg var sammen med! .

Nå sliter jeg bare med masse, har vel ikke fått sove om natta på mange uker, sover kansje 2 timer så er jeg våken resten av natta....

sukk :cry:

[Milo Minderbinder]

Tusen takk for all trøst. Varmende er det.

Først vil jeg egentlig bare åpent si at det som her har skjedd, ikke har med ondskap å gjøre. Følelsene hennes var ekte, men...som man kan forstå, så var de også i kaos. At jeg en stakket stund fremsto som grønnere gress på andre siden av et gjerde, var for mitt vedkommende uheldig. Hun har enda følelser for meg; og har sånn sett fremstillt det som en slags "se det som noe positivt...hvis vi hadde hoppet i hop sånn permanent, så hadde det skåret seg totalt"....sant, men......igjen.....så er jeg i bunn og grunn brukt, føler jeg. Dog....."bruken" er ikke av en slik art at hun har en "i dag skal jeg f'''' gi ham inn skikkelig"-holdning til det. Det er sjelden mennesker er onde på den måten.

Når det gjelder det å ikke gi opp håpet......vel.....på en måte, er jeg enig, på en annen måte er jeg ikke enig. I mitt liv så langt......jeg er i begynnelsen av 30-årene, så har vel denne biten av livet mitt vært preget av mer eller mindre vonde tilfeldigheter. Det hadde ikke vært tilfeldig om jeg faktisk var en drittsekk...les...." sprengkåt, småalkoholisert sengerøker med psykopatiske trekk søker tilpasningsdyktig kvinde".. fordi da ville enhver vettug pike ha tatt sitt angjeldende langt vekk umiddelbart. Jeg er ikke en fæl fyr jeg. Ser ikke så verst ut heller, pluss at jeg er ganske smart, og ikke påtrengende og klengete.Dessuten kan jeg ikke fordra fotball . Dog.....det har alltid skjedd noe....som har gjort det helt umulig...

Jeg gidder ikke ramse opp alt ... men det har nå kombinert seg slik at jeg på en måte har kommet til at det bør slett ikke være verre å være den 80 år gamle mannen som sier "Jeg gav opp......det var litt trist, men jeg fikk da ro" enn den 80-åringen som sier "Det har vært et sant helvette.....men i det minste gav jeg ikke opp". Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp.....men....jeg har kommet til et stadie i livet der jeg tenker at......hva er det som er så galt med å gi opp, da? Med dette mener jeg ikke at jeg skal finne meg et pent rep, og en god sterk bjelke.....livet er altfor nydelig til å forlate det på en slik måte...men.....hva er galt med å gi opp søken etter en livsledsager.....når det nesten virker som om det er en komitè et sted som legger teite hindringer i veien hver gang noe godt ser ut til å kunne skje?

Jeg bare lurer....og....hør: Jeg VET at det jeg sier her er totalt idiotisk.

Til deg som ikke får sove... vi kunne tatt oss en kaffe, og hylt og grått.....heheheheeh

Milo

[Milo Minderbinder]

Tusen takk for all trøst. Varmende er det.

Først vil jeg egentlig bare åpent si at det som her har skjedd, ikke har med ondskap å gjøre. Følelsene hennes var ekte, men...som man kan forstå, så var de også i kaos. At jeg en stakket stund fremsto som grønnere gress på andre siden av et gjerde, var for mitt vedkommende uheldig. Hun har enda følelser for meg; og har sånn sett fremstillt det som en slags "se det som noe positivt...hvis vi hadde hoppet i hop sånn permanent, så hadde det skåret seg totalt"....sant, men......igjen.....så er jeg i bunn og grunn brukt, føler jeg. Dog....."bruken" er ikke av en slik art at hun har en "i dag skal jeg f'''' gi ham inn skikkelig"-holdning til det. Det er sjelden mennesker er onde på den måten.

Når det gjelder det å ikke gi opp håpet......vel.....på en måte, er jeg enig, på en annen måte er jeg ikke enig. I mitt liv så langt......jeg er i begynnelsen av 30-årene, så har vel denne biten av livet mitt vært preget av mer eller mindre vonde tilfeldigheter. Det hadde ikke vært tilfeldig om jeg faktisk var en drittsekk...les...." sprengkåt, småalkoholisert sengerøker med psykopatiske trekk søker tilpasningsdyktig kvinde".. fordi da ville enhver vettug pike ha tatt sitt angjeldende langt vekk umiddelbart. Jeg er ikke en fæl fyr jeg. Ser ikke så verst ut heller, pluss at jeg er ganske smart, og ikke påtrengende og klengete.Dessuten kan jeg ikke fordra fotball . Dog.....det har alltid skjedd noe....som har gjort det helt umulig...

Jeg gidder ikke ramse opp alt ... men det har nå kombinert seg slik at jeg på en måte har kommet til at det bør slett ikke være verre å være den 80 år gamle mannen som sier "Jeg gav opp......det var litt trist, men jeg fikk da ro" enn den 80-åringen som sier "Det har vært et sant helvette.....men i det minste gav jeg ikke opp". Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp.....men....jeg har kommet til et stadie i livet der jeg tenker at......hva er det som er så galt med å gi opp, da? Med dette mener jeg ikke at jeg skal finne meg et pent rep, og en god sterk bjelke.....livet er altfor nydelig til å forlate det på en slik måte...men.....hva er galt med å gi opp søken etter en livsledsager.....når det nesten virker som om det er en komitè et sted som legger teite hindringer i veien hver gang noe godt ser ut til å kunne skje?

Jeg bare lurer....og....hør: Jeg VET at det jeg sier her er totalt idiotisk.

Til deg som ikke får sove... vi kunne tatt oss en kaffe, og hylt og grått.....heheheheeh

Milo

[Milo Minderbinder]

Tusen takk for all trøst. Varmende er det.

Først vil jeg egentlig bare åpent si at det som her har skjedd, ikke har med ondskap å gjøre. Følelsene hennes var ekte, men...som man kan forstå, så var de også i kaos. At jeg en stakket stund fremsto som grønnere gress på andre siden av et gjerde, var for mitt vedkommende uheldig. Hun har enda følelser for meg; og har sånn sett fremstillt det som en slags "se det som noe positivt...hvis vi hadde hoppet i hop sånn permanent, så hadde det skåret seg totalt"....sant, men......igjen.....så er jeg i bunn og grunn brukt, føler jeg. Dog....."bruken" er ikke av en slik art at hun har en "i dag skal jeg f'''' gi ham inn skikkelig"-holdning til det. Det er sjelden mennesker er onde på den måten.

Når det gjelder det å ikke gi opp håpet......vel.....på en måte, er jeg enig, på en annen måte er jeg ikke enig. I mitt liv så langt......jeg er i begynnelsen av 30-årene, så har vel denne biten av livet mitt vært preget av mer eller mindre vonde tilfeldigheter. Det hadde ikke vært tilfeldig om jeg faktisk var en drittsekk...les...." sprengkåt, småalkoholisert sengerøker med psykopatiske trekk søker tilpasningsdyktig kvinde".. fordi da ville enhver vettug pike ha tatt sitt angjeldende langt vekk umiddelbart. Jeg er ikke en fæl fyr jeg. Ser ikke så verst ut heller, pluss at jeg er ganske smart, og ikke påtrengende og klengete.Dessuten kan jeg ikke fordra fotball . Dog.....det har alltid skjedd noe....som har gjort det helt umulig...

Jeg gidder ikke ramse opp alt ... men det har nå kombinert seg slik at jeg på en måte har kommet til at det bør slett ikke være verre å være den 80 år gamle mannen som sier "Jeg gav opp......det var litt trist, men jeg fikk da ro" enn den 80-åringen som sier "Det har vært et sant helvette.....men i det minste gav jeg ikke opp". Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp.....men....jeg har kommet til et stadie i livet der jeg tenker at......hva er det som er så galt med å gi opp, da? Med dette mener jeg ikke at jeg skal finne meg et pent rep, og en god sterk bjelke.....livet er altfor nydelig til å forlate det på en slik måte...men.....hva er galt med å gi opp søken etter en livsledsager.....når det nesten virker som om det er en komitè et sted som legger teite hindringer i veien hver gang noe godt ser ut til å kunne skje?

Jeg bare lurer....og....hør: Jeg VET at det jeg sier her er totalt idiotisk.

Til deg som ikke får sove... vi kunne tatt oss en kaffe, og hylt og grått.....heheheheeh

Milo

[Milo Minderbinder]

Tusen takk for all trøst. Varmende er det.

Først vil jeg egentlig bare åpent si at det som her har skjedd, ikke har med ondskap å gjøre. Følelsene hennes var ekte, men...som man kan forstå, så var de også i kaos. At jeg en stakket stund fremsto som grønnere gress på andre siden av et gjerde, var for mitt vedkommende uheldig. Hun har enda følelser for meg; og har sånn sett fremstillt det som en slags "se det som noe positivt...hvis vi hadde hoppet i hop sånn permanent, så hadde det skåret seg totalt"....sant, men......igjen.....så er jeg i bunn og grunn brukt, føler jeg. Dog....."bruken" er ikke av en slik art at hun har en "i dag skal jeg f'''' gi ham inn skikkelig"-holdning til det. Det er sjelden mennesker er onde på den måten.

Når det gjelder det å ikke gi opp håpet......vel.....på en måte, er jeg enig, på en annen måte er jeg ikke enig. I mitt liv så langt......jeg er i begynnelsen av 30-årene, så har vel denne biten av livet mitt vært preget av mer eller mindre vonde tilfeldigheter. Det hadde ikke vært tilfeldig om jeg faktisk var en drittsekk...les...." sprengkåt, småalkoholisert sengerøker med psykopatiske trekk søker tilpasningsdyktig kvinde".. fordi da ville enhver vettug pike ha tatt sitt angjeldende langt vekk umiddelbart. Jeg er ikke en fæl fyr jeg. Ser ikke så verst ut heller, pluss at jeg er ganske smart, og ikke påtrengende og klengete.Dessuten kan jeg ikke fordra fotball . Dog.....det har alltid skjedd noe....som har gjort det helt umulig...

Jeg gidder ikke ramse opp alt ... men det har nå kombinert seg slik at jeg på en måte har kommet til at det bør slett ikke være verre å være den 80 år gamle mannen som sier "Jeg gav opp......det var litt trist, men jeg fikk da ro" enn den 80-åringen som sier "Det har vært et sant helvette.....men i det minste gav jeg ikke opp". Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp.....men....jeg har kommet til et stadie i livet der jeg tenker at......hva er det som er så galt med å gi opp, da? Med dette mener jeg ikke at jeg skal finne meg et pent rep, og en god sterk bjelke.....livet er altfor nydelig til å forlate det på en slik måte...men.....hva er galt med å gi opp søken etter en livsledsager.....når det nesten virker som om det er en komitè et sted som legger teite hindringer i veien hver gang noe godt ser ut til å kunne skje?

Jeg bare lurer....og....hør: Jeg VET at det jeg sier her er totalt idiotisk.

Til deg som ikke får sove... vi kunne tatt oss en kaffe, og hylt og grått.....heheheheeh

Milo

[Vilje]

Kanskje er det godt å føle smerte?

Kanskje det er en påminnelse til oss, små dødelige, i våre hverdagslige åtte-til-fire-liv, hvor kjøttkakene vi skal ha til middag kjøpes inn til lavpris på rema, hvor otto jespersen glefser til oss fra skjermen hver torsdag til potetgull med dip og halvhjertet humring..før vi legger oss for å våkne til en ny dag på jobben...og slik går dagene, ukene, månedene...

Kanskje den skarpe, brå smerten, som synker inn som skispor i dyp nysnø, som river oss opp og etterlater oss forbauset blødende, kanskje den er en del av livet?

Jeg er .. en katt som er etterlatt fordi eieren min plutselig fant ut at han skal på ferie til danmark..Han gir meg ingen ord..Forbauset ser jeg ham ubesværet forsvinne i det fjerne, forbauset registrerer jeg at en flokk fugler flyr over hodet mitt, i perfekt kontur mot en ostegul måne...forvirret hører jeg torsdagsklubbens jingle i det fjerne, som en hånlig spott mot den tryggheten jeg trodde jeg befant meg i....

Og jeg har ikke lyst til å finne en ny eier..for jeg er trett av å lete, og der ute, der finnes det ikke bare kjærlige eiere. Det vet jeg, for jeg har møtt dem.

Å vende tilbake til singellivet....vandre omkring i lørdagskveldens jungel av dundrende bassrytmer og buktende kropper på fesjågulv...ehh..unnskyld, dansegulvet... møte fremmede, overmodige, svømmende manneblikk som suger seg fast i utringningene de ser..

Var det dette jeg drømte om som hormonsprengt trettenåring med nesa godt begravd i ukens utgave av "romantikk"?

Utgiverne av det bladet burde forøvrig vært saksøkt for lenge siden, for å prente inn illusjoner til tusenvis av ungjenter om udødelig kjærlighet og dampende lidenskap. Virkeligheten er for tidlig sædavgang, fotball med gutta og en rygg som går...Men det er min virkelighet, og nå er den gått i stykker, i tusen knas og jeg vet ikke engang om jeg orker å plukke opp bitene for å prøve å lime dem sammen igjen, for kanskje ikke limet jeg har er bra nok....

[Milo Minderbinder]

Tusen takk.

Det er godt å bli forstått.

Jeg ønsker både deg og meg lykke til.

Milo