Jeg tror jeg hater min eksmann - men jeg VIL få til samarbeidet

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å takle livet etter samlivsbrudd, der min mann forlot meg etter å ha vært utro (emosjonelt og fysisk) i lengre tid. Ekteskapet var dårlig, men han gjorde ingen innsats for å få det bedre - bare ventet på at jeg ikke skulle holde ut lenger og bli den som tok initiativ til bruddet. Jeg har brukt de siste årene på å forsøke alt for å få forholdet på rett kjøl, uten hell. Han vil rett og slett ikke ha meg, og nå tror jeg alle mine følelser har gått over fra dyp kjærlighet til hat (!). Men jeg vil ikke ha det sånn…

Etter at han flyttet behandler han meg fremdeles som om jeg ikke eksisterer. Det samme gjelder mot min familie, venner og alt som har med meg å gjøre. Null kontakt eller engasjement. Dette er svært problematisk for meg, da han samtidig krever å ha barna våre 50/50. 

Han vil ikke kommunisere med meg, og nekter også å få hjelp av FVK eller private familieterapeuter. Vi har ikke system eller plan på noe, og alt tas fra uke til uke. Han kommuniserer kun direkte til det eldste barnet (12 år), og svarer kort på SMS når jeg spør om praktiske avklaringer. 

Ungene har det tøft, men er samtidig ekstremt lojale så de sier ikke noe - men jeg ser jo at de sliter med at familen er lagt i grus. Jeg er villig til å strekke meg langt for å få til et godt samarbeid (tror det er avgjørende for barna våre), men hvordan skal jeg klare å håndtere mine egne følelser her?

Det er null omsorg eller omtanke for meg, han har liksom slettet meg fra livet sitt. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Jeg er jo tross alt mor til barna hans, og kvinnen han delte halve livet med? Vil gjerne høre andres opplevelser med dette. Hvordan takle, og blir det bedre med tiden? 💔

Anonymkode: f8647...7a9

[AnonymBruker]

Ikke lik historie, men jeg hater også eksen min. Vi har ingenting med hverandre å gjøre, samvær byttes på ved at den ene leverer i barnehagen og den andre henter. Det eneste vi kommuniserer om er praktiske ting. Det går helt fint, jeg foretrekker det egentlig sånn. Han er ikke bra for meg etter alt han har gjort mot meg, og hele den "energien" (hater sånne ord, men vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det) er bare best å holde lengst mulig unna meg. 

Anonymkode: 1ca68...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke lik historie, men jeg hater også eksen min. Vi har ingenting med hverandre å gjøre, samvær byttes på ved at den ene leverer i barnehagen og den andre henter. Det eneste vi kommuniserer om er praktiske ting. Det går helt fint, jeg foretrekker det egentlig sånn. Han er ikke bra for meg etter alt han har gjort mot meg, og hele den "energien" (hater sånne ord, men vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det) er bare best å holde lengst mulig unna meg. 

Anonymkode: 1ca68...c1f

Jeg er mest bekymret for barna. Jeg vil at de skal oppleve kjærlighet og vennskap mellom mennesker som står dem nær, og ikke hat…. De elsker jo oss begge to (han er en god far, om man ser bort fra det han har gjort mot meg). Hvordan takler barna dine at mamma og pappa ikke liker hverandre? 

Anonymkode: f8647...7a9

[ThathaGabor]

Jeg håper at du klarer å bearbeide følelsene dine, for den som lider og blir bitter er jo deg. 😣❤️‍🩹

Det er mye fælt som du beskriver, men dere elsket hverandre i ett eller annet utgangspunkt og har skapt liv sammen. Så prøv å ta med deg det som er bra… selv om alt annet svir. Den besten hevnen du kan få er å gå videre og ha det bra med deg selv.

Hvis han er innstilt på å gjøre livet ditt enda surere ved å motarbeide alt dere må være sammenstemt om, så skjønner han nok at han ikke har noe makt over deg lenger hvis du slutter å bry deg og holder deg rolig.

Masse lykke til! Det tar lang tid å lege alle sår, men jeg håper virkelig at du kommer ut sterkere på den andre siden! ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Men når du vil samarbeide privat og ved FK, er du da tydelig på og kun fokuserer om samarbeid om barna? Dersom du drar om deres personlige konflikt eller fortsatt forsøker på å fikse forholdet så er det ikke rart om han ikke gidder å prate med deg. Dette har du svaret på selv, bare en tanke.

 

Du må skille mellom hva som er ditt problem og barna sitt problem. Utroskap er mellom voksne, og om forholdet har vært dårlig så lenge så er det nok ikke så stor forskjell for de. Din sorg må du overse når dere skal snakke om barna.

Anonymkode: 8bcf2...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er mest bekymret for barna. Jeg vil at de skal oppleve kjærlighet og vennskap mellom mennesker som står dem nær, og ikke hat…. De elsker jo oss begge to (han er en god far, om man ser bort fra det han har gjort mot meg). Hvordan takler barna dine at mamma og pappa ikke liker hverandre? 

Anonymkode: f8647...7a9

Så lenge dere ikke krangler høylytt foran barna, eller snakker dritt om hverandre, så kan dette gå fint. Har selv to bonusbarn hvor mann og ekskone "hater" hverandre. Dette har jo ungene skjønt i alle år, men de har levd godt med dette og forstår at foreldrene er to helt vidt forskjellige mennesker. 

Skjønner ikke hvorfor du er så oppsatt på at de skal oppleve kjærlighet og vennskap når det overhodet ikke er til stede, blir jo bare stress for alle. 

Ha faste rutiner på samvær og la faren ta sitt ansvar på sine dager, han er en god far og det er mer enn nok. 

Anonymkode: bedec...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er mest bekymret for barna. Jeg vil at de skal oppleve kjærlighet og vennskap mellom mennesker som står dem nær, og ikke hat…. De elsker jo oss begge to (han er en god far, om man ser bort fra det han har gjort mot meg). Hvordan takler barna dine at mamma og pappa ikke liker hverandre? 

Anonymkode: f8647...7a9

Det merker han ikke noe til, så vidt jeg vet. Så lenge vi ikke har kontakt så kan han liksom ikke merke noen dårlig stemning heller. Jeg snakker såklart pent om eksen til ham dersom jeg må. Sønnen min har jo andre som er glade i hverandre rundt seg, bestemor og onkler og tanter 😊 Tror det er få skilsmissebarn som opplever veldig mye kjærlighet og vennskap mellom foreldrene sine, sånn blir det bare. Jeg for min del tenker at det er viktig å vise at man klarer å forholde seg til mennesker man ikke liker så godt også. 

Anonymkode: 1ca68...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det merker han ikke noe til, så vidt jeg vet. Så lenge vi ikke har kontakt så kan han liksom ikke merke noen dårlig stemning heller. Jeg snakker såklart pent om eksen til ham dersom jeg må. Sønnen min har jo andre som er glade i hverandre rundt seg, bestemor og onkler og tanter 😊 Tror det er få skilsmissebarn som opplever veldig mye kjærlighet og vennskap mellom foreldrene sine, sånn blir det bare. Jeg for min del tenker at det er viktig å vise at man klarer å forholde seg til mennesker man ikke liker så godt også. 

Anonymkode: 1ca68...c1f

Til den siste setningen: altså om han etter hvert kommer til å skjønne at vi ikke liker hverandre. Og det gjør han kanskje når han blir eldre og mer oppmerksom på sånt. 

Anonymkode: 1ca68...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så lenge dere ikke krangler høylytt foran barna, eller snakker dritt om hverandre, så kan dette gå fint. Har selv to bonusbarn hvor mann og ekskone "hater" hverandre. Dette har jo ungene skjønt i alle år, men de har levd godt med dette og forstår at foreldrene er to helt vidt forskjellige mennesker. 

Skjønner ikke hvorfor du er så oppsatt på at de skal oppleve kjærlighet og vennskap når det overhodet ikke er til stede, blir jo bare stress for alle. 

Ha faste rutiner på samvær og la faren ta sitt ansvar på sine dager, han er en god far og det er mer enn nok. 

Anonymkode: bedec...a9c

Hvordan vet du at barna takler det så bra som du tror?  Det er ikke sikkert de gjør det. 

Anonymkode: 4bc30...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men når du vil samarbeide privat og ved FK, er du da tydelig på og kun fokuserer om samarbeid om barna? Dersom du drar om deres personlige konflikt eller fortsatt forsøker på å fikse forholdet så er det ikke rart om han ikke gidder å prate med deg. Dette har du svaret på selv, bare en tanke.

 

Du må skille mellom hva som er ditt problem og barna sitt problem. Utroskap er mellom voksne, og om forholdet har vært dårlig så lenge så er det nok ikke så stor forskjell for de. Din sorg må du overse når dere skal snakke om barna.

Anonymkode: 8bcf2...e13

Kun snakk om foreldresamarbeid. Vil gjerne inkludere barna også, tror de hadde hatt godt av å snakke med noen nøytrale… Men, han nekter som sagt.

Anonymkode: f8647...7a9

[AnonymBruker]

Har også vært gjennom det der. Far til barna sto i med en nabo hvor ungene vår gikk i samme klasse, var utrolig tøft. Har valgt å fokusere på de positive tingene i livet, mix av fritid og tid med ungene, egen bolig hvor jeg gjør som jeg vil, gode venner, trivelig jobb, kjekke opplevelser etc. Nå tenker jeg de kan ha det så godt, trang bolig med altfor mange unger, konflikter osv, og samarbeider egentlig ganske bra med far, tross alt. Det er absolutt til det beste for ungene at vi prater sammen og støtter hverandre i oppdragelsen 

Anonymkode: f6c72...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg sliter med å takle livet etter samlivsbrudd, der min mann forlot meg etter å ha vært utro (emosjonelt og fysisk) i lengre tid. Ekteskapet var dårlig, men han gjorde ingen innsats for å få det bedre - bare ventet på at jeg ikke skulle holde ut lenger og bli den som tok initiativ til bruddet. Jeg har brukt de siste årene på å forsøke alt for å få forholdet på rett kjøl, uten hell. Han vil rett og slett ikke ha meg, og nå tror jeg alle mine følelser har gått over fra dyp kjærlighet til hat (!). Men jeg vil ikke ha det sånn…

Etter at han flyttet behandler han meg fremdeles som om jeg ikke eksisterer. Det samme gjelder mot min familie, venner og alt som har med meg å gjøre. Null kontakt eller engasjement. Dette er svært problematisk for meg, da han samtidig krever å ha barna våre 50/50. 

Han vil ikke kommunisere med meg, og nekter også å få hjelp av FVK eller private familieterapeuter. Vi har ikke system eller plan på noe, og alt tas fra uke til uke. Han kommuniserer kun direkte til det eldste barnet (12 år), og svarer kort på SMS når jeg spør om praktiske avklaringer. 

Ungene har det tøft, men er samtidig ekstremt lojale så de sier ikke noe - men jeg ser jo at de sliter med at familen er lagt i grus. Jeg er villig til å strekke meg langt for å få til et godt samarbeid (tror det er avgjørende for barna våre), men hvordan skal jeg klare å håndtere mine egne følelser her?

Det er null omsorg eller omtanke for meg, han har liksom slettet meg fra livet sitt. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Jeg er jo tross alt mor til barna hans, og kvinnen han delte halve livet med? Vil gjerne høre andres opplevelser med dette. Hvordan takle, og blir det bedre med tiden? 💔

Anonymkode: f8647...7a9

Fy faen! Hat er din beste venn og rt sunnhets tegn akkurat nå! Mannen er en dritt! 

Anonymkode: 9ca46...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg sliter med å takle livet etter samlivsbrudd, der min mann forlot meg etter å ha vært utro (emosjonelt og fysisk) i lengre tid. Ekteskapet var dårlig, men han gjorde ingen innsats for å få det bedre - bare ventet på at jeg ikke skulle holde ut lenger og bli den som tok initiativ til bruddet. Jeg har brukt de siste årene på å forsøke alt for å få forholdet på rett kjøl, uten hell. Han vil rett og slett ikke ha meg, og nå tror jeg alle mine følelser har gått over fra dyp kjærlighet til hat (!). Men jeg vil ikke ha det sånn…

Etter at han flyttet behandler han meg fremdeles som om jeg ikke eksisterer. Det samme gjelder mot min familie, venner og alt som har med meg å gjøre. Null kontakt eller engasjement. Dette er svært problematisk for meg, da han samtidig krever å ha barna våre 50/50. 

Han vil ikke kommunisere med meg, og nekter også å få hjelp av FVK eller private familieterapeuter. Vi har ikke system eller plan på noe, og alt tas fra uke til uke. Han kommuniserer kun direkte til det eldste barnet (12 år), og svarer kort på SMS når jeg spør om praktiske avklaringer. 

Ungene har det tøft, men er samtidig ekstremt lojale så de sier ikke noe - men jeg ser jo at de sliter med at familen er lagt i grus. Jeg er villig til å strekke meg langt for å få til et godt samarbeid (tror det er avgjørende for barna våre), men hvordan skal jeg klare å håndtere mine egne følelser her?

Det er null omsorg eller omtanke for meg, han har liksom slettet meg fra livet sitt. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Jeg er jo tross alt mor til barna hans, og kvinnen han delte halve livet med? Vil gjerne høre andres opplevelser med dette. Hvordan takle, og blir det bedre med tiden? 💔

Anonymkode: f8647...7a9

Det første du gjør er å snu tankegangen din fra hat til å mene a dere ikke passer til å bo sammen.

Med slike tanker, altså hat, hvordan tror du dine omgivelser oppfatter deg og dine holdninger til din eks? Om du ikke sier ting i rene ord så er folk flest og særlig barn vare for å fange opp alle andre signaler enn ord. 
 

Hev deg over fyren, og jobb med deg selv, så får alle parter det langt bedre, og samarbeidet vil ikke strande på dine tanker og følelser av hat.

Anonymkode: a4c98...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kun snakk om foreldresamarbeid. Vil gjerne inkludere barna også, tror de hadde hatt godt av å snakke med noen nøytrale… Men, han nekter som sagt.

Anonymkode: f8647...7a9

Han nekter fordi han vet han har gjort deg og ungene en stor utett og han vil ikke ha det rippet opp i ego er for stort for en drittsekk

Anonymkode: 9ca46...92e

[AnonymBruker]

Du skal få 100 klemmer av meg. Jeg har hatt det slik, selv om jeg tok skylda for bruddet. 

Det jeg ser overalt er at om man går no contact med narsissiter så vil det gjøre de vondt, men det gjør nok vondt for normale personer også og narcissister går nok no contact også som hevn og enslags forlenget silent treatment, som er vondt og urettferdig og fryktelig vanskelig i en hverdag med barn. 🧡🧡🧡 

Mine to ekser gjorde det samme, var skikkelig stygge med meg på mange måter gjennom flere år og så når det ble slutt ble jeg behandlet som om jeg var en ondskapsfull fæl person, noe som er langt fra sannheten fordi jeg har ikke annet enn kjærlighet og ønske om feed og harmoni...

 

Anonymkode: 66faf...b2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Kun snakk om foreldresamarbeid. Vil gjerne inkludere barna også, tror de hadde hatt godt av å snakke med noen nøytrale… Men, han nekter som sagt.

Anonymkode: f8647...7a9

Du har lagt tråden under samliv og ikke under barn og familie...det vitner jo om feil fokus.

Anonymkode: 8bcf2...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du har lagt tråden under samliv og ikke under barn og familie...det vitner jo om feil fokus.

Anonymkode: 8bcf2...e13

Da beklager jeg så mye at du misforstår mitt fokus. Jeg startet tråden for å få innspill til hvordan jeg kan håndtere følelsene jeg har til min eks-mann (fra kjærlighet til hat), og syntes selv det handler mer om en form for samlivsutfordring. 

Anonymkode: f8647...7a9

[AnonymBruker]

Jeg startet med å hate faren til barnet mitt. Han svindlet meg og ble etterhvert aggressiv og slem mot meg, dermed forlot jeg ham.

Jeg ønsket ikke at barnet vårt skulle lide under det, derfor bestemte jeg meg for å gjøre alt jeg kunne for å få en ok kommunikasjon. I begynnelsen var jeg hevngjerrig, men jeg visste at jeg ikke ville kunne leve med meg selv dersom jeg hevnet meg, i tillegg til at det ikke ville gjøre noen ting bedre. Min "hevn" ble derfor å oppføre meg så bra jeg kunne, sånn at jeg kunne vise ham at jeg er annerledes enn deg. Du er et dårlig menneske, mens jeg er et godt. 

Det er selvfølgelig barnslig og arrogant å tenke sånn, men det var bedre enn å la bitterhet og hat spise meg opp innenifra.

Etterhvert bleknet også raseriet mitt og siden jeg hele tiden oppførte meg ok, så gjorde det også at hans oppførsel etterhvert ble ok. Det tok mange år, men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å gå den veien. I dag har jeg tilgitt ham og akseptert at han ikke er et ærlig menneske, han kan være en drittsekk og man må aldri stole på ham økonomisk, men han er også et hyggelig menneske og far til vårt barn.

Jeg vet ikke om min strategi kan hjelpe deg, Ts. Men jeg synes det er bra at du ønsker å få et godt samarbeid med eksmannen din. Det vil gagne dere alle på lengre sikt.

Anonymkode: 28782...42c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Da beklager jeg så mye at du misforstår mitt fokus. Jeg startet tråden for å få innspill til hvordan jeg kan håndtere følelsene jeg har til min eks-mann (fra kjærlighet til hat), og syntes selv det handler mer om en form for samlivsutfordring. 

Anonymkode: f8647...7a9

"Beklager at DU..." er en dårlig måte å kommunisere på.

 

Tenker du må ta tiden til hjelp. Kjærlighetssorg og svik er det desverre ingen mirakelkur for. Men prøv å finne noe du kan fokusere på eller som kan avlede deg slik at du får pauser fra tankekjøret/hatet.

Anonymkode: 8bcf2...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan vet du at barna takler det så bra som du tror?  Det er ikke sikkert de gjør det. 

Anonymkode: 4bc30...7bf

Joda, det er helt sikkert. Har vært bonusmor for dem siden far og mor ble skilt og vi har et utrolig godt forhold og snakker om absolutt alt. 

Senest i går sa hun at hun følte seg så heldig som har hatt meg i livet hennes siden hun var liten. Og at hun visste at hun kunne komme til meg og få hjelp, støtte og kjærlighet. Jeg har alltid vært den trygge havnen til begge barna i alle år. 

Og skilsmissen til foreldrene har aldri vært et sårt punkt for dem. 

 

Anonymkode: bedec...a9c