Hva er normalt omfang kjærlighet og sex i et langvarig forhold?

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg lever i et litt rart forhold der kona ikke viser kjærlighet. Vi er vært sammen i mangen år og hun var bedre i begynnelsen, men over tid ser det ut som at det bare dør helt ut. Jeg tenker da på gode åpne, lyttende ikkedømmemde samtaler, interesse for meg og mine tanker og følelser. Familien AS fungerer meget bra, men det er liksom ingen kobling eller gnist. Hun snakker aldri om oss eller meg, kun seg selv og sine ting. Absolutt alt av «flørt» , kjærlig omgang, gode ord eller invitasjon til nærhet og sex ligger på meg. Hun tar ikke initiativ på noe vis noen gang, og avviser meg også innimellom ift hverdagslig nærhet. Sex har jeg sluttet å spørre om, så vi har nå sex 2-4 ganger i året. Setter jeg meg et sted så setter hun seg et annet sted. Ja, dere skjønner..Igjen, vi er gode venner, snakker godt sammen om «hverdagslige ting, ungene osv, men det skjer aldri at hun spør meg om hvordan jeg har det osv. Hun sier heller ikke slike ting som jeg elsker deg, jeg er glad i deg osv. Jeg har også sluttet med det etter at jeg gikk lei av å være den eneste som sa sånt. Når vi legger oss så vrir hun seg rundt og sover. Det er aldri nattakyss, en klem osv. Ingen meldinger gjennom dagen, ikke hei eller hade når en av oss kommer hjem eller drar. Det er liksom ingenting. Jeg har selvsagt forsøkt å snakke med henne om dette, men da blir hun bare sur og spør meg hva jeg forventer etter så mange år. Hun mener at slik vi har det er slike det skal være etter mange år sammen. Jeg er sterkt uenig. Jeg elsker henne fortsatt. Jeg beundrer henne og respekterer henne. Jeg savner kjæresten min og synes det er trist å ha det slik. Det medfører, desverre at jeg mister troa på forholdet og henne. Mine følelser for henne endres og viskes ut mer og mer. Jeg føler nå i dag at vi er venner, men samtidig trygge på hverandre selvsagt. Men jeg må innrømme at jeg er trist, og nesten deprimert. Jeg er lei meg på våre vegne, mine egne vegne men også for fremtiden. Jeg ser egentlig ingen god fremtid for oss, men så vet jeg at hun ikke forventer noe mer og mener at det er slik vi skal resten av livet. 

Jeg vurderer nå å gå fra henne. Jeg har satt ned foten tidligere, flere ganger uten at hun viser forståelse. Hun mener det er viktigste at AS Familie fungerer, og at kjærestesiden av forholdet ikke er viktig. Hun savner ingenting av de tingene jeg tar opp her. Hun syns heller det er krevende og vanskelig at jeg «forventer» slikt. Hun sier det er kunstig for henne å skulle huske på alle de tingene jeg trenger. Burde ikke sånt bare komme naturlig om hun er glad i meg som en kjæreste?

Jeg lurer derfor på ha som er «vanlig» om man har vært sammen 15/20 år? Er det normalt å bare være venner? Jeg forstår at ikke alle har det slik, men har feks 1 av 10 par det slik? 5 av 10? Noen som vet hva man «teoretisk» eller statistisk sett kan forvente? 
Er jeg rar som ønsker meg et kjærlig forhold?
 

Er det slik at jeg må senke mine forventninger, og at det er jeg som»tar feil» ??

Anonymkode: 4e8b0...45b

[Gjest T-AA]

Hun tar deg for gitt.

[AnonymBruker]

Dere har et sexløst forhold. Det er vanlig at folk i langvarige forhold har sex og/eller flørter. Rett og slett fordi forhold med lite/ingen sex pleier å ta slutt. 

Anonymkode: 6840b...35d

[AnonymBruker]

Dette er ikke normalt. Jeg hadde gått 

Anonymkode: c087c...ddd

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne selv og har vært sammen med mannen min i over 20 år.
Nå kan jeg kun snakke for meg selv men kjæreste følelsene mine er borte for mange år siden. Jeg tenner ikke på han lenger og føler egentlig at vi bare er venner/romkamerater som bor sammen. Jeg er utrolig glad i han og vi fungerer sammen som familie. Jeg er glad i han som pappan til barna mine og synd det er trygt og godt å ha han her. Om han tar initiativ så kan jeg godt ligge sammen med han på sofaen og gi han klemmer. Vi har snakket om dette og han vet hva jeg tenker og mener. Men, han velger likevel å bli. Jeg er heller ikke interessert i å bli sammen med en annen mann. Om han går så ønsker jeg egentlig bare å være aleine.

Om han ønsker å gå fra meg så forstår jeg det 100%. Jeg har sagt hva jeg kan tilby han og foreløpig virker det som at han syns dette er ok. 

Jeg ser du har forsøkt å snakke med kona di om dette?  Siden dette plager det såpass så må du si at du vurderer å gå hvis ikke ting endrer seg. Om hun da sier at hun ikke ønsker å endre seg så må du ta et valg om å bli på hennes premisser eller gå. 

Anonymkode: bdd88...c9c

[AnonymBruker]

Svaret over her er er godt svar + det med at hun tar meg for gitt. Jeg har sagt tidligere at jeg ikke kan akseptere at sexlivet, og kjærestelivet er over før jeg fyller femti. Hun svarte vel da noe av det som står over her. Hun kan ikke gi mer….

Hun tar desverre heller ikke ansvar for dette, og bare sier at jeg vet at hun er slik og at jeg bare kan velge å akseptere det. Så, da må jeg nok kjenne etter om det er ok å ha det slik livet ut. Siden svaret er nei, så må jeg ta seriøs prat deg jeg sier jeg vurderer å gå men, folk endrer seg vel ikke, så da blir det fort som før

Anonymkode: 4e8b0...45b

[AnonymBruker]

Hun er som jeg ble. Jeg mistet alle følelser for eks. Han var udugelig partner og far da. Men jeg var ærlig om det. Ville skille meg. Han ville kjempe fordi vi hadde barn. Jeg prøvde, vi gikk til parterapi osv, men han endret seg ikke og jeg slo totalt av alt. Vi kommuniserte kun om barnet mot slutten. 
 

Det rette var å skille seg og jeg og ungen ble lykkeligere uten han(jeg har foreldreansvar og har ungen 95%)

Møtte så drømmemannen og WOW! Vi puler som kaniner, kliner som fjortiser og klår og koser konstant. Vi prater om alt mellom himmel og jord, ler og tuller og har det bare så innmari fint sammen.

Har aldri angret på bruddet. Det var som å bli satt fri!

Vi er i midt og slutten av 40 årene btw.

Anonymkode: e9b36...63c

[AnonymBruker]

Hva som er vanlig eller ikke finner man nok aldri ut da det er så store variasjoner. 

Vi er veldig kjærlige og nære etter 18 år sammen. Sex nesten daglig, snakker i telefonen ofte hvis vi er fra hverandre (om så bare noen få timer), sier at vi elsker hverandre flere ganger daglig, flørter mye, legger oss samtidig hver kveld og er generelt et klissete par. Jeg vet av å ha snakket med mange av de rundt oss at dette ikke er normalen. Likevel vet jeg flere som har det ganske likt. Vet også om de som er i helt kjølige forhold og de som er et sted midt mellom. 

Det viktigste er om man er i et forhold som gir mer enn det tar og at man er tilfredse i forholdet. 

Jeg for min del hadde ikke hatt det bra i et forhold som du beskriver. Jeg har hatt det fint i forhold som var mindre kjærlig enn dette, men har det helt fantastisk nå. 
 

Synes ikke du forventer for mye når du ønsker mer kjærlighet i forholdet, selv etter mange år. 

Anonymkode: 16bb9...e4e

[AnonymBruker]

Hadde det ganske likt som kona til TS. Familen slukte parforholdet, og tid med hverandre ble bortprioritert. Mannen viste heller ingen interesse eller omsorg for meg eller mitt, bortsett fra i sengen på fredag kveld. Jeg orket ikke være fysisk med han til slutt, og slutter også med pliktsex. Løsningen hans på problemene var utroskap, og detter skilsmisse. Jeg ville ikke skilles, skulle ønske vi klarte å kommunisere og jobbe oss gjennom problemene - men det var meningsløst å forsøke på egenhånd. Nå er vi separert, men ingen av oss er lykkelige av den grunn. Brudd er ikke en enkel utvei, prøv alt annet først! 

Anonymkode: 7fe0c...19f

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei! 
Jeg lever i et litt rart forhold der kona ikke viser kjærlighet. Vi er vært sammen i mangen år og hun var bedre i begynnelsen, men over tid ser det ut som at det bare dør helt ut. Jeg tenker da på gode åpne, lyttende ikkedømmemde samtaler, interesse for meg og mine tanker og følelser. Familien AS fungerer meget bra, men det er liksom ingen kobling eller gnist. Hun snakker aldri om oss eller meg, kun seg selv og sine ting. Absolutt alt av «flørt» , kjærlig omgang, gode ord eller invitasjon til nærhet og sex ligger på meg. Hun tar ikke initiativ på noe vis noen gang, og avviser meg også innimellom ift hverdagslig nærhet. Sex har jeg sluttet å spørre om, så vi har nå sex 2-4 ganger i året. Setter jeg meg et sted så setter hun seg et annet sted. Ja, dere skjønner..Igjen, vi er gode venner, snakker godt sammen om «hverdagslige ting, ungene osv, men det skjer aldri at hun spør meg om hvordan jeg har det osv. Hun sier heller ikke slike ting som jeg elsker deg, jeg er glad i deg osv. Jeg har også sluttet med det etter at jeg gikk lei av å være den eneste som sa sånt. Når vi legger oss så vrir hun seg rundt og sover. Det er aldri nattakyss, en klem osv. Ingen meldinger gjennom dagen, ikke hei eller hade når en av oss kommer hjem eller drar. Det er liksom ingenting. Jeg har selvsagt forsøkt å snakke med henne om dette, men da blir hun bare sur og spør meg hva jeg forventer etter så mange år. Hun mener at slik vi har det er slike det skal være etter mange år sammen. Jeg er sterkt uenig. Jeg elsker henne fortsatt. Jeg beundrer henne og respekterer henne. Jeg savner kjæresten min og synes det er trist å ha det slik. Det medfører, desverre at jeg mister troa på forholdet og henne. Mine følelser for henne endres og viskes ut mer og mer. Jeg føler nå i dag at vi er venner, men samtidig trygge på hverandre selvsagt. Men jeg må innrømme at jeg er trist, og nesten deprimert. Jeg er lei meg på våre vegne, mine egne vegne men også for fremtiden. Jeg ser egentlig ingen god fremtid for oss, men så vet jeg at hun ikke forventer noe mer og mener at det er slik vi skal resten av livet. 

Jeg vurderer nå å gå fra henne. Jeg har satt ned foten tidligere, flere ganger uten at hun viser forståelse. Hun mener det er viktigste at AS Familie fungerer, og at kjærestesiden av forholdet ikke er viktig. Hun savner ingenting av de tingene jeg tar opp her. Hun syns heller det er krevende og vanskelig at jeg «forventer» slikt. Hun sier det er kunstig for henne å skulle huske på alle de tingene jeg trenger. Burde ikke sånt bare komme naturlig om hun er glad i meg som en kjæreste?

Jeg lurer derfor på ha som er «vanlig» om man har vært sammen 15/20 år? Er det normalt å bare være venner? Jeg forstår at ikke alle har det slik, men har feks 1 av 10 par det slik? 5 av 10? Noen som vet hva man «teoretisk» eller statistisk sett kan forvente? 
Er jeg rar som ønsker meg et kjærlig forhold?
 

Er det slik at jeg må senke mine forventninger, og at det er jeg som»tar feil» ??

Anonymkode: 4e8b0...45b

Dette her fikk jeg rett og slett vondt inni meg i av å lese... Ufattelig trist er den følelsen jeg sitter med på dine vegne. 

Du forventer absolutt ikke for mye kjære deg...Det er som du sier det selv. Dere er mer venner enn kjærester og det kan være fryktelig vondt. Føler så med deg 💕. 

For noen mennesker så kommer nok dette lett, naturlig og av seg selv, mens andre må jobbe mer bevisst med det. Det kan være ulikt. 

For å være helt helt ærlig med deg her, så syns jeg du mishandler deg selv ved å bli...

Du fortjener så mye bedre enn dette 💕. 

Så er det faktisk bedre å være alene, enn ensom i et forhold tenker jeg. 

Mange varme tanker til deg 💕. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva som er vanlig eller ikke finner man nok aldri ut da det er så store variasjoner. 

Vi er veldig kjærlige og nære etter 18 år sammen. Sex nesten daglig, snakker i telefonen ofte hvis vi er fra hverandre (om så bare noen få timer), sier at vi elsker hverandre flere ganger daglig, flørter mye, legger oss samtidig hver kveld og er generelt et klissete par. Jeg vet av å ha snakket med mange av de rundt oss at dette ikke er normalen. Likevel vet jeg flere som har det ganske likt. Vet også om de som er i helt kjølige forhold og de som er et sted midt mellom. 

Det viktigste er om man er i et forhold som gir mer enn det tar og at man er tilfredse i forholdet. 

Jeg for min del hadde ikke hatt det bra i et forhold som du beskriver. Jeg har hatt det fint i forhold som var mindre kjærlig enn dette, men har det helt fantastisk nå. 
 

Synes ikke du forventer for mye når du ønsker mer kjærlighet i forholdet, selv etter mange år. 

Anonymkode: 16bb9...e4e

Så utrolig herlig å lese 💕. Heia kjærligheten 💕. 

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og kjenner litt på det samme som deg. Jeg tror han er glad i meg og at han er avhengig av meg. Men ellers så savner jeg å kline,mer sex,gode samtaler osv. Det faller mer og mer bort. 

Vært sammen i 18 år. Jeg får suss og klem og vi sier vi elsker hverandre.  Men tror det er mest et AS

Anonymkode: da449...8e1

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mye som er normalt, men godt er nok ikke mye av det som er normalt. 

Vi har over 20 år sammen, og er fremdeles kjærester. Føles helt oppriktig rart ut at det er over 20 år siden vi møttes. Det føles som for kort tid siden, selv om vi har etterhvert voksne barn. Det er egentlig lite som skiller seg nå fra da vi var nyforelsket. Kanskje mest at vi er tryggere på hverandre og forholdet, men uten å ta det forgitt. Vi flørter, tuller, elsker, knuller og dater fremdeles. Reiser også mye, og har det veldig kjekt sammen. Har også mange felles mål og drømmer. 

Jeg har imidlertid fått litt inntrykk av at vi ikke er helt normale angående å ha vært over 20 år sammen, for en god del av våre venner er nå skilt, og en del andre sliter. Heldigvis kjenner vi noen andre par som også har det som oss, men det er kanskje ikke det mest vanlige. Vi får iallefall en del kommentarer på at wow, tenk at dere fremdeles har det slik etter så mange år sammen. 

Anonymkode: 593f7...6f9

[Gjest Smarteper]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hun er som jeg ble. Jeg mistet alle følelser for eks. Han var udugelig partner og far da. Men jeg var ærlig om det. Ville skille meg. Han ville kjempe fordi vi hadde barn. Jeg prøvde, vi gikk til parterapi osv, men han endret seg ikke og jeg slo totalt av alt. Vi kommuniserte kun om barnet mot slutten. 
 

Det rette var å skille seg og jeg og ungen ble lykkeligere uten han(jeg har foreldreansvar og har ungen 95%)

Møtte så drømmemannen og WOW! Vi puler som kaniner, kliner som fjortiser og klår og koser konstant. Vi prater om alt mellom himmel og jord, ler og tuller og har det bare så innmari fint sammen.

Har aldri angret på bruddet. Det var som å bli satt fri!

Vi er i midt og slutten av 40 årene btw.

Anonymkode: e9b36...63c

 

har ikke helt skjønt hvordan man skriver på forumet her enda, men hva F. er du helt på jordet?, her sitter det en mann og søker hjelp, det du gjør er å sammenligne ham med "eksen" din for så å gå i detalj om hvordan samværet deres er nå!? mangelen på empati er urovekkende. knull i vei du, men kommentaren din på inlegget her kunne du vært foruten.

 

Endret 19. oktober 2024 av Smarteper

[AnonymBruker]

Smarteper skrev (32 minutter siden):

mangelen på empati er urovekkende. 

Det har du helt rett i, men tenk litt. Et menneske som virkelig har det fint, ville aldri hatt behov for å skrive et slikt innlegg. Et menneske som virkelig har det godt, er verken bitter på ekser eller på menn som minner om eksen.

Tipper ‘gleden og fryden’ er nokså krampaktig, for å overbevise seg selv om at man har gjort riktig valg. 

Anonymkode: 3460f...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det slik at jeg må senke mine forventninger, og at det er jeg som»tar feil» ??

Anonymkode: 4e8b0...45b

Nei, jeg synes det du beskriver høres trist ut og noe du bør komme deg vekk fra. 

Anonymkode: 3460f...a9d