Sykt hjertebank ved presentasjon av navn. Flere?

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvilket forum sette passer best i, men det handler jo om sosiale reaksjoner på et vis. 

Jeg har et problem med sosial angst til tider. Og verst gir det seg utslag i for eksempel hvis jeg er på et foreldremøte eller må på et eksternt jobbmøte med ukjente. Når runden går rundt bordet og vi skal si navn og kanskje hvem vi er foreldre til hvis det er snakk om et opplegg på skolen... Altså jeg får så hjertebank at det synes på utsiden av klærne. Kan også begynne å skjelve, men vet ikke om noen oppdager det. 

Er så lei av å ha det slik! Forrige uke var jeg på noe der sikkert 40 foreldre var til stede og jeg trodde jeg skulle krepere innvendig da presentasjonsrunden gikk. For meg virka det som jeg var den eneste som følte det slik. Normal snakk rundt bordet er jeg ikke så redd. Det er mer hvis jeg føler meg som eneste i fokus foran flere 

Flere som skjønner greia? 🙈 Føler meg så alene om å ha det slik. Mannen min er rolig som et fjell i samme situasjon. 

Anonymkode: 9aa3c...1e3

[AnonymBruker]

Skulle stå sosiale relasjoner 😁. 

Anonymkode: 9aa3c...1e3

[AnonymBruker]

Ja, dette er sosial fobi. Mange plages av dette, det kommer frem på ulikt vis i mange typer situasjoner, og det mest typiske er at man er redd for presentasjoner i studier og jobb, og å si noe høyt i forsamlinger.

Du kan være ganske trygg på at hjertebanken ikke synes for andre. Det finnes både behandling og kurs for å mildne dette, der den viktigste bedringsfaktoren er å tåle å ha de følelsene, stå i det, og øve mange ganger. Da blir de vonde følelsene mindre. Du har altså en form for angst som er relativt vanlig.

Anonymkode: b49b9...891

[Malaco]

Ja dette har jeg hatt hele livet. Blir jo bare verre fordi jeg har alltid prøvd å unngå slike situasjoner.

Sist vi hadde presentasjonsrunde var det såvidt jeg husket navnet mitt. Får helt hetta.

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Blir mer og mer nervøs når det nærmer seg min tur. Blir svett i hendene, hjertet raser, tørr i munnen. Føler det er synlig for andre. Dette gjør ar det er vanskelig for meg å stille på foreldremøte bl.a. 

Anonymkode: a6e0e...287

[AnonymBruker]

Jeg får det også litt sånn, det er blitt mye bedre ved eksponering. Altså jeg må jo bare gjøre det og som regel går det bra. 

I stedet for å unngå situasjonen, kan du gå med din mann/en venninne, som kan sitte ved siden av deg og støtte deg? 

Anonymkode: 940c2...165

[AnonymBruker]

Dette hemmet meg til slutt i ALT. Jeg tar beta blokkere en time før noe slikt nå. Propranolol.

Anonymkode: 000db...3ba

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen😬 Er ikke fan av sånt😅

Anonymkode: 7f3b3...3b0

[AnonymBruker]

Dette er helt vanlig, det er det som heter sceneskrekk. De aller fleste har det i en eller annen grad. Det beste du kan gjøre er å trene på det og rett og slett eksponere deg. Det er også fint å være ærlig om det. Og så har du siste utvei som mange mange musikere bruker for å klare hverdagen: hjertemedisin/betablokkere.

For ja, det er mye som skjer med 190 i puls, men nei, man kan ikke se det utenpå klærne. Du kjenner adrenalinet og stresset i kroppen, man skjelver og blir fuktig i hendene - det er litt av en fight or flight reaksjon. Men det er lett å tro at man er alene om å ha det sånn, men det er du absolutt ikke. Vil tro at minst halvparten du møter får høyere puls av å si navnet sitt foran folk. 

Anonymkode: 7bd27...92d

[AnonymBruker]

Veldig vanlig og nei man kan ikke se det

Anonymkode: d3de9...875

[AnonymBruker]

Ja jeg har det slik hater det.

Anonymkode: 92ab2...286

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Visste ikke helt hvilket forum sette passer best i, men det handler jo om sosiale reaksjoner på et vis. 

Jeg har et problem med sosial angst til tider. Og verst gir det seg utslag i for eksempel hvis jeg er på et foreldremøte eller må på et eksternt jobbmøte med ukjente. Når runden går rundt bordet og vi skal si navn og kanskje hvem vi er foreldre til hvis det er snakk om et opplegg på skolen... Altså jeg får så hjertebank at det synes på utsiden av klærne. Kan også begynne å skjelve, men vet ikke om noen oppdager det. 

Er så lei av å ha det slik! Forrige uke var jeg på noe der sikkert 40 foreldre var til stede og jeg trodde jeg skulle krepere innvendig da presentasjonsrunden gikk. For meg virka det som jeg var den eneste som følte det slik. Normal snakk rundt bordet er jeg ikke så redd. Det er mer hvis jeg føler meg som eneste i fokus foran flere 

Flere som skjønner greia? 🙈 Føler meg så alene om å ha det slik. Mannen min er rolig som et fjell i samme situasjon. 

Anonymkode: 9aa3c...1e3

Har det helt likt. Har grua meg til foreldremøter pga det og jeg gruer meg så mye til det er min tur at jeg ikke husker et eneste av de andre foreldrenes navn eller hvem de er foreldre til selv om jeg lurer fælt😅

Heldigvis hat de gått fra at vi bare skal si navnet og hvem vi er foreldre til. Ikke ‘fortelle litt om meg selv’ som de forventet da storesøsken gikk i samme bhg.

Anonymkode: c41e0...3db

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt. Dør litt innvendig hver gang, og føler på stor skam. Føler som deg at jeg er den eneste, og jeg vet at det er synlig for andre. Har fått kommentarer på det. Har ikke problemer ellers med noe annet, men akkurat det å sitte å vente på tur er helt grusomt

Anonymkode: ed1e1...1ad

[Nowayback]

Dette vet jeg alt om.

Og erfaringen er at eksponering ikke hjelper.

[AnonymBruker]

Ja, jeg hater dette. Å skulle presentere seg er mye vanskeligere enn å skulle snakke om noe faglig e.l. Og det gjør det bare verre å se på alle de som stooorkoser seg når de må snakke om seg selv, og gjerne setter standarden ved å holde en lang presentasjon. Hvis jeg mistenker at noe slikt er på gang, prøver jeg alltid å sitte slik at jeg blir blant de første som må si noe. Det blir verre jo lengre man må vente, og jo mer andre prater. Men er ikke så lett alltid å forutse hvilken vei "runden" går. Beste er å sitte ved døra så man kan snike seg ut 😛 

Jeg tror denne formen for presentasjoner er voldsomt overvurdert i forhold til det å bli kjent. Enten er man i en gruppe der man ikke treffes igjen etter den ene gangen. Eller så er man i en gruppe som skal jobbe sammen over tid, og der man uansett blir raskt kjent med andre. Og mye bedre kjent ved å snakke med personen, enn å høre vedkommende stotre frem hva han heter og hvor han kommer fra.

Anonymkode: bff69...7e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2024 den 9.00):

Visste ikke helt hvilket forum sette passer best i, men det handler jo om sosiale reaksjoner på et vis. 

Jeg har et problem med sosial angst til tider. Og verst gir det seg utslag i for eksempel hvis jeg er på et foreldremøte eller må på et eksternt jobbmøte med ukjente. Når runden går rundt bordet og vi skal si navn og kanskje hvem vi er foreldre til hvis det er snakk om et opplegg på skolen... Altså jeg får så hjertebank at det synes på utsiden av klærne. Kan også begynne å skjelve, men vet ikke om noen oppdager det. 

Er så lei av å ha det slik! Forrige uke var jeg på noe der sikkert 40 foreldre var til stede og jeg trodde jeg skulle krepere innvendig da presentasjonsrunden gikk. For meg virka det som jeg var den eneste som følte det slik. Normal snakk rundt bordet er jeg ikke så redd. Det er mer hvis jeg føler meg som eneste i fokus foran flere 

Flere som skjønner greia? 🙈 Føler meg så alene om å ha det slik. Mannen min er rolig som et fjell i samme situasjon. 

Anonymkode: 9aa3c...1e3

Du fikk diagnosen sosial angst med størst symptomtrykk på en helt vanlig og naturlig reaksjon som du beskriver her? 🤔

 

 

Anonymkode: 0f762...6cb

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Har sosial angst som utløses i spesifikke situasjoner der jeg må snakke foran andre i møter og ulike typer små eller større forsamlinger.

Min erfaring er at jeg ved eksponering kan trene meg opp til å håndtere det bedre. Angsten og den sterke nervøsiteten forsvinner ikke, men dempes.

Som flere andre har skrevet, er denne fobien veldig vanlig. Psykologen min forteller at flere av hennes kollegaer blir kjempenervøse når de har morgenmøte og skal ta runden. Selv erfarne, dyktige ledere kan kjenne på angsten for dette. Og ofte kan man ikke se det på dem.

Anonymkode: d81f2...47c

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2024 den 9.00):

Visste ikke helt hvilket forum sette passer best i, men det handler jo om sosiale reaksjoner på et vis. 

Jeg har et problem med sosial angst til tider. Og verst gir det seg utslag i for eksempel hvis jeg er på et foreldremøte eller må på et eksternt jobbmøte med ukjente. Når runden går rundt bordet og vi skal si navn og kanskje hvem vi er foreldre til hvis det er snakk om et opplegg på skolen... Altså jeg får så hjertebank at det synes på utsiden av klærne. Kan også begynne å skjelve, men vet ikke om noen oppdager det. 

Er så lei av å ha det slik! Forrige uke var jeg på noe der sikkert 40 foreldre var til stede og jeg trodde jeg skulle krepere innvendig da presentasjonsrunden gikk. For meg virka det som jeg var den eneste som følte det slik. Normal snakk rundt bordet er jeg ikke så redd. Det er mer hvis jeg føler meg som eneste i fokus foran flere 

Flere som skjønner greia? 🙈 Føler meg så alene om å ha det slik. Mannen min er rolig som et fjell i samme situasjon. 

Anonymkode: 9aa3c...1e3

Har du oppsøkt hjelp for det noen gang?

[AnonymBruker]

Har stort sett alltid hatt det sånn, og kan kjenne på det fremdeles. Det beste er å være den første til å få presentere meg, blir mer nervøs jo lengre ut i rekka jeg er. 
Dette selv om jeg har holdt offentlige appeller på vegne av miljøorganisasjon, holdt taler og overrekkelser pga samme. Og stått på scenen i lokalrevyer. 
 

Presentasjonsrunder får hjertet til å hamre. 

Anonymkode: 78360...b82

[AnonymBruker]

Ja, så jævlig. Presentasjonsrunde på jobb, hver høst, fordi det er noen få nye. Vi er ca 45, så jeg havner alltid laaangt bak i køen. Mens jeg sitter å hører på de andre, løper følelsene og hjertet løpsk. I høst skulle vi fortelle litt om oss selv, og noe gøy fra i sommer. 

Ble så syyyyykt stressa at de siste minuttene var jeg helt sikker på at jeg skulle svime av, eller bare ikke klare å si noe sammenhengende i hele tatt. Følte at snakkeevnen og hjernen slutta å fungere. Men kom meg utrolig nok levende gjennom det denne gangen også. Men det ER så ille.

Anonymkode: a5ed5...105