Å ikke vise følelser med hele kroppen osv kommunikasjon med barn

[AnonymBruker]

Trenger litt oppmuntring her, for jeg har blitt litt selvbevisst etter ei venninne påpekte det. 

Jeg er en person som beskrives som lavmælt, forsiktig og gjør lite ut av seg (ifølge nærmeste familie og venninner). Jeg har problemer med å vise sterke følelser og sterk entusiasme utad, selvom jeg har disse følelsene innvendig. 

I selskap kan det se ut som jeg sitter og kjeder meg, når jeg egentlig har det kjempefint. 

Generelt sett kan man si at jeg er ganske flat. 

Dattera mi gjorde noe tøft her om dagen, og det var rett og slett imponerende. Jeg sa jeg var stolt av henne, skrøt og gav henne en klem. Jeg smilte også. 

Da søstera mi fikk vite det, fikk hun høyere stemmeleie, veldig uttrykksfull i ansiktet og viste entusiasmen altså med hele kroppen. Mulig det forsterkes veldig av Vestfold dialekten og det kanskje blir mer intenst når man snakker bredt ? 

Hun og moren min er sånn, og jeg ser at alle mødrene i barnehagen og skolen til barna også er sånn... 

Nå er jeg egentlig litt bekymret for at barna skal tro jeg ikke er like stolt eller følsom som andre. Jeg er jo det. 

Vi viser jo alle følelser hjemme, alt er lov og de to viser det forskjellig og i forskjellig grad. Men jeg får meg ikke til å gjøre dette. Har ikke hatt latterkrampe på mange år, ler ikke av noe på tv, kan le litt med barna og smiler selvsagt, de to er de jeg smiler mest med, men noe mer uttalt blir veldig falskt for meg. 

Med andre klarer jeg ikke og jeg har aldri sett på det som et problem før dette ble påpekt at "du må slutte å være så flat og oppknept". 

Har egentlig hatt den oppfatning av at barna kjenner meg og vet at jeg er stolt av dem og glad for ting de oppnår, selvom jeg ikke er et fyrverkeri av et menneske.? 

Har noen her noe formeninger ?

 

Anonymkode: aed88...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Trenger litt oppmuntring her, for jeg har blitt litt selvbevisst etter ei venninne påpekte det. 

Jeg er en person som beskrives som lavmælt, forsiktig og gjør lite ut av seg (ifølge nærmeste familie og venninner). Jeg har problemer med å vise sterke følelser og sterk entusiasme utad, selvom jeg har disse følelsene innvendig. 

I selskap kan det se ut som jeg sitter og kjeder meg, når jeg egentlig har det kjempefint. 

Generelt sett kan man si at jeg er ganske flat. 

Dattera mi gjorde noe tøft her om dagen, og det var rett og slett imponerende. Jeg sa jeg var stolt av henne, skrøt og gav henne en klem. Jeg smilte også. 

Da søstera mi fikk vite det, fikk hun høyere stemmeleie, veldig uttrykksfull i ansiktet og viste entusiasmen altså med hele kroppen. Mulig det forsterkes veldig av Vestfold dialekten og det kanskje blir mer intenst når man snakker bredt ? 

Hun og moren min er sånn, og jeg ser at alle mødrene i barnehagen og skolen til barna også er sånn... 

Nå er jeg egentlig litt bekymret for at barna skal tro jeg ikke er like stolt eller følsom som andre. Jeg er jo det. 

Vi viser jo alle følelser hjemme, alt er lov og de to viser det forskjellig og i forskjellig grad. Men jeg får meg ikke til å gjøre dette. Har ikke hatt latterkrampe på mange år, ler ikke av noe på tv, kan le litt med barna og smiler selvsagt, de to er de jeg smiler mest med, men noe mer uttalt blir veldig falskt for meg. 

Med andre klarer jeg ikke og jeg har aldri sett på det som et problem før dette ble påpekt at "du må slutte å være så flat og oppknept". 

Har egentlig hatt den oppfatning av at barna kjenner meg og vet at jeg er stolt av dem og glad for ting de oppnår, selvom jeg ikke er et fyrverkeri av et menneske.? 

Har noen her noe formeninger ?

 

Anonymkode: aed88...623

nja, for min del, når noen overdriver veldig med kroppsspråket, så skriker de på en måte. det er jo slitsomt i lengden. og de tar mye plass. men noen trenger veldig overdrevne artefakter for å oppfatte det, nesten som at de hører dårlig eller noe, eller ser dårlig, for den saks skyld. 

Anonymkode: 234f6...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Trenger litt oppmuntring her, for jeg har blitt litt selvbevisst etter ei venninne påpekte det. 

Jeg er en person som beskrives som lavmælt, forsiktig og gjør lite ut av seg (ifølge nærmeste familie og venninner). Jeg har problemer med å vise sterke følelser og sterk entusiasme utad, selvom jeg har disse følelsene innvendig. 

I selskap kan det se ut som jeg sitter og kjeder meg, når jeg egentlig har det kjempefint. 

Generelt sett kan man si at jeg er ganske flat. 

Dattera mi gjorde noe tøft her om dagen, og det var rett og slett imponerende. Jeg sa jeg var stolt av henne, skrøt og gav henne en klem. Jeg smilte også. 

Da søstera mi fikk vite det, fikk hun høyere stemmeleie, veldig uttrykksfull i ansiktet og viste entusiasmen altså med hele kroppen. Mulig det forsterkes veldig av Vestfold dialekten og det kanskje blir mer intenst når man snakker bredt ? 

Hun og moren min er sånn, og jeg ser at alle mødrene i barnehagen og skolen til barna også er sånn... 

Nå er jeg egentlig litt bekymret for at barna skal tro jeg ikke er like stolt eller følsom som andre. Jeg er jo det. 

Vi viser jo alle følelser hjemme, alt er lov og de to viser det forskjellig og i forskjellig grad. Men jeg får meg ikke til å gjøre dette. Har ikke hatt latterkrampe på mange år, ler ikke av noe på tv, kan le litt med barna og smiler selvsagt, de to er de jeg smiler mest med, men noe mer uttalt blir veldig falskt for meg. 

Med andre klarer jeg ikke og jeg har aldri sett på det som et problem før dette ble påpekt at "du må slutte å være så flat og oppknept". 

Har egentlig hatt den oppfatning av at barna kjenner meg og vet at jeg er stolt av dem og glad for ting de oppnår, selvom jeg ikke er et fyrverkeri av et menneske.? 

Har noen her noe formeninger ?

 

Anonymkode: aed88...623

Vet du, om det er noen trøst så er jeg FOR MYE følelser. Som har gjort at barna mine later som de ikke får vondt når de slår seg iblant. Så ikke tenk på det!

Anonymkode: 9374f...e5a

[AnonymBruker]

Virker som du har blitt smittet av mange ekstrovertes tro på at det å være ekstrovert er fasiten. Noe det på ingen måte er, fortsett å være på din måte.

Anonymkode: 1695d...cc6

[Eric_B]

Barna er vant til deg, de kjenner deg og vet hva du mener med din måte å være på.
De er mest sannsynlig mer lik deg enn noen andre selv så akkurat det der er ikke noe å reflektere over.

De som sier du skal slutte å være deg selv, derimot. De kan jo hatt godt av litt selvinnsikt.

[AnonymBruker]

Du skal vere deg selv du, barn fanger fort opp om voksne plutselig begynner å forandre væremåte, så det kan nok virke noe forvirrende om den trygge, gode, lune mamman plutselig begynner å bli lettere manisk. 

Vær deg selv, du er garantert god nok, impulser får ungene mer enn nok av i løpet av dagen, de har garantert godt av å kunne roe ned litt ilag med nedpå voksne. 

 

Anonymkode: 5ce2c...a7c