Full beredskap ved jobbstress

[AnonymBruker]

Erter mange år med stress har kroppen begynt å reagere umiddelbart, full aktivering og hjertebank. Søvnløs påfølgende natt etter en travel dag på jobb. Prøver å være til stede i det jeg gjør og ta en ting av gangen. Mer får jeg ikke gjort. Forholder meg rolig på jobb men om kvelden forteller kroppen meg at jobben er farlig. Hvordan endrer jeg det? Kommer jeg noen gang til å tåle jobben igjen? Er delvis sykmeldt, i oppstart av jobb etter utbrenthet.

Anonymkode: 054c0...76d

[AnonymBruker]

Jeg er også på vei tilbake etter utbrenthet, men for meg var ikke jobben utløsende faktor. For meg går det mye bedre nå, jeg er sliten etter jobb men likevel ikke veldig aktivert. Jobber 70% nå og planlegger å stoppe sykemelding rundt jul. I starten var det mer krevende og jeg var redd for å ikke komme meg tilbake. Så forstår følelsene dine. Men er det aktuelt med en annen jobb om det er selve jobben som har gjort deg utbrent? 

Anonymkode: fcbf5...e4f

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Erter mange år med stress har kroppen begynt å reagere umiddelbart, full aktivering og hjertebank. Søvnløs påfølgende natt etter en travel dag på jobb. Prøver å være til stede i det jeg gjør og ta en ting av gangen. Mer får jeg ikke gjort. Forholder meg rolig på jobb men om kvelden forteller kroppen meg at jobben er farlig. Hvordan endrer jeg det? Kommer jeg noen gang til å tåle jobben igjen? Er delvis sykmeldt, i oppstart av jobb etter utbrenthet.

Anonymkode: 054c0...76d

Min erfaring er at det er to ting som må på plass.

Det første er totalt nullstilling av kroppen. Hvor lenge har du vært sykemeldt? Kanskje du er for tidlig tilbake?

Det andre er nye erfaringer. Du må lære deg mestringsteknikker for stresset du opplever, og så må du lære kroppen nye mønstre og erfare at dette går fint.

En mestringsteknikk jeg bruker på jobb kaller jeg NMFP. Not My Fucking Problem. Jeg vet det høres krasst ut, og overdrevent, men jeg må lære meg at mye av det som stresser meg på jobb er faktisk utenfor min kontroll - og da er det bortkastet å stresse over det. Not My Fucking Problem. Joda, jeg skal være serviceinnstilt og fleksibel på jobb, men dersom noe viktigere dukker opp forventer jeg at sjefen godtar at noe annet må vike. Eller så må det nye vente. Og når arbeidsdagen er over går jeg hjem. Da er det som skjer på jobb not my fucking problem lenger. Før neste dag når jeg møter uthvilt og klar for å jobbe videre.

Og skal vi være litt ærlige med oss selv så tipper jeg veldig mye av det som stresser veldig mange av oss på jobb er nettopp NMFP. Med mindre du gjør det til MFP. Men da kommer og stresset.

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (12 minutter siden):

Min erfaring er at det er to ting som må på plass.

Det første er totalt nullstilling av kroppen. Hvor lenge har du vært sykemeldt? Kanskje du er for tidlig tilbake?

Det andre er nye erfaringer. Du må lære deg mestringsteknikker for stresset du opplever, og så må du lære kroppen nye mønstre og erfare at dette går fint.

En mestringsteknikk jeg bruker på jobb kaller jeg NMFP. Not My Fucking Problem. Jeg vet det høres krasst ut, og overdrevent, men jeg må lære meg at mye av det som stresser meg på jobb er faktisk utenfor min kontroll - og da er det bortkastet å stresse over det. Not My Fucking Problem. Joda, jeg skal være serviceinnstilt og fleksibel på jobb, men dersom noe viktigere dukker opp forventer jeg at sjefen godtar at noe annet må vike. Eller så må det nye vente. Og når arbeidsdagen er over går jeg hjem. Da er det som skjer på jobb not my fucking problem lenger. Før neste dag når jeg møter uthvilt og klar for å jobbe videre.

Og skal vi være litt ærlige med oss selv så tipper jeg veldig mye av det som stresser veldig mange av oss på jobb er nettopp NMFP. Med mindre du gjør det til MFP. Men da kommer og stresset.

Fullstendig nullstilling har jeg ikke fått da jeg gikk fra stress på jobb til stress på NAV. Dvs stressnivå kan gå ned ved lang tid uten krav og avtaler som i ferien, men så fort kalenderen fylles går alarmen igjen. 0-100. Jeg har  vært borte fra jobb i to år. Jobber 50% nå men jeg var totalt utbrent. 
 

Jeg har prøvd noe ala det du skriver om, forteller meg selv at jeg bare skal ta det rolig og ikke øke tempo eller stresse meg opp over noe. Og jeg synes det fungerer mens jeg er på jobb, at jeg klarer å beholde roen og jobbe jevnt og trutt. Men tydeligvis ikke fordi kroppen reagerer så sterkt på kvelden. 
 

Jeg har ikke all tid i verden lenger. Føler at det går enten mot ufør eller tilbake i jobb. Og jeg vil tilbake. Så jeg må kanskje bare gi det mer tid. Kroppen må oppleve at det går bra.

Anonymkode: 054c0...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er også på vei tilbake etter utbrenthet, men for meg var ikke jobben utløsende faktor. For meg går det mye bedre nå, jeg er sliten etter jobb men likevel ikke veldig aktivert. Jobber 70% nå og planlegger å stoppe sykemelding rundt jul. I starten var det mer krevende og jeg var redd for å ikke komme meg tilbake. Så forstår følelsene dine. Men er det aktuelt med en annen jobb om det er selve jobben som har gjort deg utbrent? 

Anonymkode: fcbf5...e4f

Fint å lese at du er på vei tilbake❤️

Har absolutt vurdert å bytte jobb men med det er vanskelig for meg å få en annen jobb med utdannelsen min. Og ikke minst vanskelig å finne en jobb uten stress. Jeg får hjertebank bare jeg blir sittende med en oppgave som er litt vanskelig å løse. 

Anonymkode: 054c0...76d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det samme i 3-4 år nå minst...det roer seg litt i et par måneder her og der, men når jobben først har blitt slik, altså miljøet på jobb eller bare jobben generelt, så er det sjeldent vei ut av det annet enn å slutte. 

På det verste ligger jeg å vrir meg i 2-4 timer før jeg sovner, selv om jeg er trett. Ligger bare å tenker og analyserer hver eneste lille ting jeg gjorde på jobb, i frykt for kritikk eller lignende. Våkner hver time, eller minst 2-3 ganger om natta med panikk-følelse og puls. 

Går på tå hver fridag eller etter jobb, i frykt for at jobben skal ringe og be meg dra på jobb pga sykdom osv.

Akkurat nå har jeg littt kontroll på det, men ikke helt.

Les om "silent quitting" (merkelig ordvalg da det betyr å bare gjøre jobben sin...), og forsøk å finne andre i din situasjon på nett, som har lært seg å gi fullstendig faen utover akkurat arbeidsoppgavene sine og intet mer.

Anonymkode: eb1ab...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Fint å lese at du er på vei tilbake❤️

Har absolutt vurdert å bytte jobb men med det er vanskelig for meg å få en annen jobb med utdannelsen min. Og ikke minst vanskelig å finne en jobb uten stress. Jeg får hjertebank bare jeg blir sittende med en oppgave som er litt vanskelig å løse. 

Anonymkode: 054c0...76d

Hva med omskolering? Forstår du har vert bort en stund så NAV kan vel kanskje hjelpe med det?  Takk ❤️

Anonymkode: fcbf5...e4f

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Fullstendig nullstilling har jeg ikke fått da jeg gikk fra stress på jobb til stress på NAV. Dvs stressnivå kan gå ned ved lang tid uten krav og avtaler som i ferien, men så fort kalenderen fylles går alarmen igjen. 0-100. Jeg har  vært borte fra jobb i to år. Jobber 50% nå men jeg var totalt utbrent. 
 

Jeg har prøvd noe ala det du skriver om, forteller meg selv at jeg bare skal ta det rolig og ikke øke tempo eller stresse meg opp over noe. Og jeg synes det fungerer mens jeg er på jobb, at jeg klarer å beholde roen og jobbe jevnt og trutt. Men tydeligvis ikke fordi kroppen reagerer så sterkt på kvelden. 
 

Jeg har ikke all tid i verden lenger. Føler at det går enten mot ufør eller tilbake i jobb. Og jeg vil tilbake. Så jeg må kanskje bare gi det mer tid. Kroppen må oppleve at det går bra.

Anonymkode: 054c0...76d

En ting til jeg vil dra frem er at man vil aldri (eller sjeldent) kunne forvente null stress, null krav og null forventninger. Selv ikke når jeg var sykemeldt var jeg fri for dette. Det var fortsatt forventet at jeg snakket med legen regelmessig, fikk noen telefoner fra sjefen om hvordan det gikk, jeg hadde en familie å forholde meg til med både unger og samboer. Og selv om jeg fikk stort spillerom av samboer og alle andre så visste jeg at det ikke kunne vare evig.

Full kalender må være mulig å unngå tenker jeg. Det handler litt om at du faktisk må sette grenser. Kanskje en avtale hver tredje dag er nok? Eller en gang i uken? Null er nok urimelig å forvente for de fleste. Men du må finne grensen, og du må sette den. Og kroppen må lære at dette klarer du. Dette er en del av det å nullstille seg går ut på.

Jeg har for øvrig veldig god erfaring med NAV. Fra begge sykemeldingsperiodene. Hva stresset deg?

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (1 minutt siden):

En ting til jeg vil dra frem er at man vil aldri (eller sjeldent) kunne forvente null stress, null krav og null forventninger. Selv ikke når jeg var sykemeldt var jeg fri for dette. Det var fortsatt forventet at jeg snakket med legen regelmessig, fikk noen telefoner fra sjefen om hvordan det gikk, jeg hadde en familie å forholde meg til med både unger og samboer. Og selv om jeg fikk stort spillerom av samboer og alle andre så visste jeg at det ikke kunne vare evig.

Full kalender må være mulig å unngå tenker jeg. Det handler litt om at du faktisk må sette grenser. Kanskje en avtale hver tredje dag er nok? Eller en gang i uken? Null er nok urimelig å forvente for de fleste. Men du må finne grensen, og du må sette den. Og kroppen må lære at dette klarer du. Dette er en del av det å nullstille seg går ut på.

Jeg har for øvrig veldig god erfaring med NAV. Fra begge sykemeldingsperiodene. Hva stresset deg?

Dårlig erfaring med NAV. Hver gang jeg er i kontakt med veileder har jeg fått ny veileder. Hver av dem sier ulike ting, så jeg har mistet tillit og troen på at de kan hjelpe meg.

Anonymkode: 054c0...76d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen dette så godt. Det er helt forferdelig å ha dette stresset. Jeg trivdes med jobben, men ansvaret var heftig. Det var ikke mulig å endre på ansvaret heller, så å slutte var absolutt nødvendig.

Jeg var sykmeldt i lange perioder flere ganger. Til slutt sa lege, NAV og spesialister at nå er det nok. Du må slutte i jobben.

Jeg forsøkte flere typer jobb i AAP løpet og stresset var der konstant. Endte til slutt opp 100% ufør. Siste sykmelding var i 2018 og ufør tidligere i år. Langt og krevende løp.

Selv den dag i dag kjenner jeg stresset kommer så fort jeg har en avtale med feks lege, tannlege eller andre ting. Må ha timer langt ut på dagen for å slippe at stresset fratar med nattesøvnen.

Det tok meg forøvrig 2 år å bli kvitt stress etter siste sykmelding. Iflg fastlegen er ikke det unormalt å slite med stress så lenge etterpå.

 

Anonymkode: d3838...a21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Erter mange år med stress har kroppen begynt å reagere umiddelbart, full aktivering og hjertebank. Søvnløs påfølgende natt etter en travel dag på jobb. Prøver å være til stede i det jeg gjør og ta en ting av gangen. Mer får jeg ikke gjort. Forholder meg rolig på jobb men om kvelden forteller kroppen meg at jobben er farlig. Hvordan endrer jeg det? Kommer jeg noen gang til å tåle jobben igjen? Er delvis sykmeldt, i oppstart av jobb etter utbrenthet.

Anonymkode: 054c0...76d

Dersom du ikke klarer å distansere deg for det stresset som er rundt deg i arbeidstiden, klarer å ta arbeidet i ditt tempo, og ta ansvar for å gjøre så mye du kan i løpet av dine 7,5 timer men ikke tar ansvar for det du ikke har tid til (fordi bemanning ikke er et ansatt-ansvar det er et lederansvar og man gjør ikke jobben til sjefen uten å få betalt for det) så kan du ikke arbeide et sted med stress. 

For det at et sted inneholder stress og det at du velger å være stresset, ts, er to ulike ting. Det er helt ok om du forsøker mestre stresset rundt deg og konkluderer med at du ikke mestrer, ikke er interessert i å mestre eller at du mestrer men at det ikke gleder deg. Da bytter du arbeidssted eller yrke. Men om du velger å bli så må du både forstå at stress er et valg, lære deg å ikke ta valget om å være stresset og lære deg å mestre å trå ut av stress-situasjonen de gangene du blir overrumplet av stress (som vi alle blir, både privat og på jobb).

For det er bare jobben din, ts. Du selger 7,5 timer med arbeid og kunnskap per dag, 5 dager i uka. Du selger ikke helsa di, din mentale tilstand etc. Du selger tid og evner. Alt utover tid og evner må du slutte å tilby gratis.

Anonymkode: 8b258...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg kjenner igjen dette så godt. Det er helt forferdelig å ha dette stresset. Jeg trivdes med jobben, men ansvaret var heftig. Det var ikke mulig å endre på ansvaret heller, så å slutte var absolutt nødvendig.

Jeg var sykmeldt i lange perioder flere ganger. Til slutt sa lege, NAV og spesialister at nå er det nok. Du må slutte i jobben.

Jeg forsøkte flere typer jobb i AAP løpet og stresset var der konstant. Endte til slutt opp 100% ufør. Siste sykmelding var i 2018 og ufør tidligere i år. Langt og krevende løp.

Selv den dag i dag kjenner jeg stresset kommer så fort jeg har en avtale med feks lege, tannlege eller andre ting. Må ha timer langt ut på dagen for å slippe at stresset fratar med nattesøvnen.

Det tok meg forøvrig 2 år å bli kvitt stress etter siste sykmelding. Iflg fastlegen er ikke det unormalt å slite med stress så lenge etterpå.

 

Anonymkode: d3838...a21

Jeg har også opplevd en urimelig følelse av stress. Jeg kaller det urimelig for jeg forstår at det er jeg som stresser meg opp for arbeidsoppgaver jeg egentlig mestrer fint, men jeg ser alle potensielle problemer og det tårner seg opp.

Men det som er litt farlig med å melde seg mer og mer ut, er at man ikke lenger får erfare mestring og at det går bra. Merket at jo lenger jeg var borte fra jobb, jo mer stresset ble jeg ved den minste avtale eller forpliktelse. Jeg tror lett det kan bli en ufør-felle. Hvis man sliter litt med psyken og redsel for oppgaver, tror jeg det er nyttigere med en slags gradvis eksponeringsterapi. 

Selv er jeg tilbake igjen i jobb, men har fått på plass en avtale som gjør at jeg stort sett slipper overtid og veldig tighte deadlines. Det funker fint for meg. Jeg orker ikke brekke ryggen for jobben lenger, slik som i  ungdommen.

Anonymkode: 61177...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dersom du ikke klarer å distansere deg for det stresset som er rundt deg i arbeidstiden, klarer å ta arbeidet i ditt tempo, og ta ansvar for å gjøre så mye du kan i løpet av dine 7,5 timer men ikke tar ansvar for det du ikke har tid til (fordi bemanning ikke er et ansatt-ansvar det er et lederansvar og man gjør ikke jobben til sjefen uten å få betalt for det) så kan du ikke arbeide et sted med stress. 

For det at et sted inneholder stress og det at du velger å være stresset, ts, er to ulike ting. Det er helt ok om du forsøker mestre stresset rundt deg og konkluderer med at du ikke mestrer, ikke er interessert i å mestre eller at du mestrer men at det ikke gleder deg. Da bytter du arbeidssted eller yrke. Men om du velger å bli så må du både forstå at stress er et valg, lære deg å ikke ta valget om å være stresset og lære deg å mestre å trå ut av stress-situasjonen de gangene du blir overrumplet av stress (som vi alle blir, både privat og på jobb).

For det er bare jobben din, ts. Du selger 7,5 timer med arbeid og kunnskap per dag, 5 dager i uka. Du selger ikke helsa di, din mentale tilstand etc. Du selger tid og evner. Alt utover tid og evner må du slutte å tilby gratis.

Anonymkode: 8b258...f92

Jeg har sluttet å løpe på jobb, eller prøve å rekke over alt hvis jeg har for mange oppgaver. Hvis dagen er dårlig planlagt og oppgaver hoper seg opp så bestemmer jeg meg for at jeg skal gjøre det beste ut av det samtidig akseptere at noen oppgaver får vente/utgå. Men kroppens reaksjon på tidligere jobbstress, den velger jeg ikke. Ingen velger å ligge våken en hel natt før en lang arbeidsdag. 

Anonymkode: 054c0...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også opplevd en urimelig følelse av stress. Jeg kaller det urimelig for jeg forstår at det er jeg som stresser meg opp for arbeidsoppgaver jeg egentlig mestrer fint, men jeg ser alle potensielle problemer og det tårner seg opp.

Men det som er litt farlig med å melde seg mer og mer ut, er at man ikke lenger får erfare mestring og at det går bra. Merket at jo lenger jeg var borte fra jobb, jo mer stresset ble jeg ved den minste avtale eller forpliktelse. Jeg tror lett det kan bli en ufør-felle. Hvis man sliter litt med psyken og redsel for oppgaver, tror jeg det er nyttigere med en slags gradvis eksponeringsterapi. 

Selv er jeg tilbake igjen i jobb, men har fått på plass en avtale som gjør at jeg stort sett slipper overtid og veldig tighte deadlines. Det funker fint for meg. Jeg orker ikke brekke ryggen for jobben lenger, slik som i  ungdommen.

Anonymkode: 61177...682

Det tror jeg du har rett i, at livet kan skrumpe inn. Det er det som er det skumle med å gå i langvarig stress, dårlig arbeidsmiljø eller overarbeidet. Det setter spor i kroppen som er vanskelig å komme ut av. Man må hvile men man må også skyve grensene sakte men sikkert tilbake til normalen, hvis ikke kan stresset spise opp livet ditt. Jeg prøver også, derfor jeg jobber deltid nå. Bruker halve tiden på å roe ned nervesystemet og halve tiden på å utfordre det.

Anonymkode: 054c0...76d

[AnonymBruker]

Eneste som fungerer for meg er å stenge jobben 100% ute når jeg ikke er der. Jobber deltid nå, kommer aldri til å øke igjen.

Kan ikke ha noe fra jobben hjemme, som forbinder meg til jobben. PC etc.

Mulig jeg har fått PTSD, gått på smell 2 ganger. Helt håpløst i helsevesenet når man kommer i en slik situasjon, så ta vare på deg selv! Finn ut hva som passer for deg, min drøm ville vært ufør. Men vanskelig vei dit, orker ikke tenke på det. Lar det stå til.

Anonymkode: 8b56c...744

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Fullstendig nullstilling har jeg ikke fått da jeg gikk fra stress på jobb til stress på NAV. Dvs stressnivå kan gå ned ved lang tid uten krav og avtaler som i ferien, men så fort kalenderen fylles går alarmen igjen. 0-100. Jeg har  vært borte fra jobb i to år. Jobber 50% nå men jeg var totalt utbrent. 
 

Jeg har prøvd noe ala det du skriver om, forteller meg selv at jeg bare skal ta det rolig og ikke øke tempo eller stresse meg opp over noe. Og jeg synes det fungerer mens jeg er på jobb, at jeg klarer å beholde roen og jobbe jevnt og trutt. Men tydeligvis ikke fordi kroppen reagerer så sterkt på kvelden. 
 

Jeg har ikke all tid i verden lenger. Føler at det går enten mot ufør eller tilbake i jobb. Og jeg vil tilbake. Så jeg må kanskje bare gi det mer tid. Kroppen må oppleve at det går bra.

Anonymkode: 054c0...76d

Er du sikker på at det ikke er noe annet som er galt med deg? Jeg føler utrykket «utbrent» er blitt så vanlig og liksom noe man bare skal hvile seg fra. Men det mange beskriver er jo symptomer på alvorlig psykisk sykdom. Jeg har det på samme måten som du beskriver, men jeg har en underliggende alvorlig ptsd som jeg får behandling for. Jeg syns dere skal prøve å bli ordentlig utredet hos psykolog, og få ordentlig behandling. Evt sjekke ut symptomene på perimenopause dersom dere er i riktig alder. Jeg må bare ærlig innrømmet at mitt inntrykk er at «diagnosen» utbrenthet bare er enda en måte å overse kvinnehelse.

Anonymkode: 5c6e1...83a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er du sikker på at det ikke er noe annet som er galt med deg? Jeg føler utrykket «utbrent» er blitt så vanlig og liksom noe man bare skal hvile seg fra. Men det mange beskriver er jo symptomer på alvorlig psykisk sykdom. Jeg har det på samme måten som du beskriver, men jeg har en underliggende alvorlig ptsd som jeg får behandling for. Jeg syns dere skal prøve å bli ordentlig utredet hos psykolog, og få ordentlig behandling. Evt sjekke ut symptomene på perimenopause dersom dere er i riktig alder. Jeg må bare ærlig innrømmet at mitt inntrykk er at «diagnosen» utbrenthet bare er enda en måte å overse kvinnehelse.

Anonymkode: 5c6e1...83a

Det tror jeg du har rett i. Jeg har stått på ganske mye selv for å undersøke det ene og det andre. Jeg har mange likheter med ptsd, alvorlighetsgraden på funksjon, søvnproblemer, mareritt, oppvåkninger med full hjertebank, særlig vanskelig å ligge på ryggen, skvetten og redd for å ha folk bak meg, lite toleransevindu, reagerer på negative følelser med å underaktiveres, og overaktiveres lett når det skjer mye rundt meg. Men jeg har ikke EN tydelig traumatisk hendelse som plager meg.

Anonymkode: 054c0...76d

[Stjertmeis]

Snublefot62 skrev (På 17.10.2024 den 12.35):

Min erfaring er at det er to ting som må på plass.

Det første er totalt nullstilling av kroppen. Hvor lenge har du vært sykemeldt? Kanskje du er for tidlig tilbake?

Det andre er nye erfaringer. Du må lære deg mestringsteknikker for stresset du opplever, og så må du lære kroppen nye mønstre og erfare at dette går fint.

En mestringsteknikk jeg bruker på jobb kaller jeg NMFP. Not My Fucking Problem. Jeg vet det høres krasst ut, og overdrevent, men jeg må lære meg at mye av det som stresser meg på jobb er faktisk utenfor min kontroll - og da er det bortkastet å stresse over det. Not My Fucking Problem. Joda, jeg skal være serviceinnstilt og fleksibel på jobb, men dersom noe viktigere dukker opp forventer jeg at sjefen godtar at noe annet må vike. Eller så må det nye vente. Og når arbeidsdagen er over går jeg hjem. Da er det som skjer på jobb not my fucking problem lenger. Før neste dag når jeg møter uthvilt og klar for å jobbe videre.

Og skal vi være litt ærlige med oss selv så tipper jeg veldig mye av det som stresser veldig mange av oss på jobb er nettopp NMFP. Med mindre du gjør det til MFP. Men da kommer og stresset.

Jeg er ikke TS, men! Du har 100 % rett - i alt! Spesielt tusen takk for NMFP-mestringsstrategi! Den er jo så selvsagt når man leser det slik du skriver, men samtidig ser jeg at jeg har totalt feilet på å praktisere en slik tilnærming - fordi jeg ikke har klart å spalte det ned til noe så "enkelt". Samvittigheten og serviceinnstillingen er mitt defaut-mode. Noe som garantert er grunnen til at jeg ikke er kommet så veldig mye lengre etter et snaut års sykemelding for utbrenthet (som for øvrig ikke respekteres av arbeidsgiver). 

Nå er jeg på vei inn i ny stilling hos ny arbeidsgiver, og NMFP inkorporeres og tas i bruk umiddelbart.

Endret 18. oktober 2024 av Stjertmeis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2024 den 19.35):

Det tror jeg du har rett i. Jeg har stått på ganske mye selv for å undersøke det ene og det andre. Jeg har mange likheter med ptsd, alvorlighetsgraden på funksjon, søvnproblemer, mareritt, oppvåkninger med full hjertebank, særlig vanskelig å ligge på ryggen, skvetten og redd for å ha folk bak meg, lite toleransevindu, reagerer på negative følelser med å underaktiveres, og overaktiveres lett når det skjer mye rundt meg. Men jeg har ikke EN tydelig traumatisk hendelse som plager meg.

Anonymkode: 054c0...76d

Kan det ikke være angst da? Panikkangst, generalisert angst osv. Alt er ikke traumer. Mener ikke nødvendigvis at alle her er psykisk syke, men at damer også fortjener ordentlig utredning og ekte diagnoser. Ikke bare «utbrente» og skylde på jobben og at vi liksom er så flinke piker.

Anonymkode: 5c6e1...83a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kan det ikke være angst da? Panikkangst, generalisert angst osv. Alt er ikke traumer. Mener ikke nødvendigvis at alle her er psykisk syke, men at damer også fortjener ordentlig utredning og ekte diagnoser. Ikke bare «utbrente» og skylde på jobben og at vi liksom er så flinke piker.

Anonymkode: 5c6e1...83a

Kan være generalisert angst. Det er vel bare en mer alvorlig form for stress. 

Anonymkode: 054c0...76d