Hvorfor var folk lykkeligere før?

[AnonymBruker]

I gamle dager hadde folk flest det generelt like jævligt, så det var mindre misunnelse ute å gikk. 

Nå til dags er misunnelsen høyere en kjønnsdrifta. 

Att dei hadde det "bedre" var nok fordi de hadde tre krav til livet, - mat på bordet, tak over hodet og ei seng å sove i, alt annet var ett pluss. 

Anonymkode: c1e06...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det var ikke utenkelig for jenter på 10- 11 år sminke seg og være opptatt av og se bra ut på 90- tallet altså. Eller jeg var 10- 11 år på slutten av 80- tallet riktignok, men det var det det gikk i. Arvet sminke av mor og eldre kusiner riktignok , gikk ikke og kjøpte. Altså, vi hadde ukeblader og tv, så og finne skjønnhetsidealer var ikke vanskelig ( skal jeg si en negativ ting om 90- tallet er det nettopp kroppspresset og slankehysteriet . Vi skulle jo se ut som heroinvrak, og ikke ungdom i pubertet ? ) Ungdomstiden begynte tidligere. Puberteten og interessen for og se bra ut er lik, men vi fikk lov og være ungdom tidligere, foreldre i dag beskytter jo barna sine til de blir voksne, de får jo ikke være ungdom? De får jo knapt være alene hjemme eller ta trikk alene før de flytter hjemmefra? 

ellers enig, men det beste var jo og få lov og være ungdom tidligere. 

Anonymkode: 0b12a...b1a

Slankepresset var sinnsykt en periode der. Media var direkte slem med alle tabloid forstørret bilder av celulitter, og programmer med operasjoner som makeover. 

Anonymkode: d8e97...036

[AnonymBruker]

Tror også folk tidligere trodde på kjærligheten mer, i dag tror folk forelskelse og kjærlighet er rent vitenskapelig kun for reproduktive mål. 

Nå gjelder pornosex og kjærlighet er dødt. Lite Nestekjærlighet også. Folk er bare ikke glad i hverandre og støttende lenger.

Mye egoisme. 

Anonymkode: 7d960...d9f

[AnonymBruker]

Du romantiserer veldig. Les litt historie. En eldre dame jeg snakket med fortalte at hun la babyene i en kurv på gulvet og dro på jobb. Dro hjem i lunsjen og skiftet bleie og ga mat. Dro så på jobb igjen. Mannen hennes jobbet på gården og det var tunge tak så lenge det var lyst ute, hun i butikk. Når folk spurte henne om hun ikke lengtet tilbake til gamle dager for mange ymtet om at det var bedre før, ble hun gjerne litt stille og sa etterhvert at hun tror ikke folk skjønner hvor mye slit det var før i tida, bare for å holde liv i alle. Til og med slektninger av meg har fortalt at de la småbarn i en lekegrind og der var de alene mens foreldrene stelte fjøset et par timer, og dette var på 70-tallet. Og det stemmer som noen andre skriver, det var skam å ha ledige hender. Om du satt ned på kvelden etter husarbeid var det håndarbeid og reparasjon som gjaldt for damene, småmekking og trearbeid for karene. 

Anonymkode: 89595...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Tror også folk tidligere trodde på kjærligheten mer

🤣 Du, kjærlighetsekteskap er et ganske så moderne fenomen😆Gifting var praktiske greier bestemt av familiene før i tida. 

Anonymkode: 89595...2c9

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg er så lei av at folk i dag later som om vi har det så mye bedre enn før. Se deg rundt! Folk er slitne, stressede og føler seg stadig mer frakoblet fra både familien og seg selv. Har vi virkelig blitt lykkeligere, eller har vi bare blitt mer fanget av krav og forventninger som ikke engang gir oss det vi egentlig trenger?

I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen.

Nå skal begge foreldre jobbe 8–10 timer om dagen, barna sendes i barnehage før de knapt kan gå, og når man kommer hjem, er alle for slitne til å være ordentlig til stede. Vi setter ungene foran en skjerm, for det er alt vi orker. For ikke å nevne at vi må betale for alt dette – barnehage, SFO, matlaging på farten. Er det virkelig så mye bedre? Hva med de mentale kostnadene? Hvor mange familier brytes ikke ned fordi man rett og slett ikke har tid eller energi til å pleie forholdet?

Det handler ikke om nostalgi – det handler om at vi har mistet noe verdifullt. Det å være sammen, det å ha tid til hverandre, til å bygge relasjoner som varer. Kanskje er det på tide å ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre. Kanskje vi var lykkeligere før, da livet ikke var et maraton av jobb, barnepass og tidsklemma.

Hva synes dere?

Anonymkode: 23401...f0c

Jeg tror den nostalgien du mener du ikke har, handler om en idyllisert forestilling om hvordan folk hadde det "før".

F.eks. dette: "I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen."

For hvilke "gamle dager" tror du at denne beskrivelsen var almenngyldig? Frem til, f.eks. litt etter annen verdenskrig, levde norske mennesker som en hovedregel i livsbetingelser som ville fått mange i dag til å gi fullstendig opp. Avhengig av hvilken tidsepoke man sammenligner seg med, var det vanlig med følgende: Sette funksjonshemmede barn ut i skogen for å dø. Ikke av ondskap, men av fattigdom så stor at folk faktisk sultet. Servere familiens yngste og/eller svakeste jentebarn som mat(!) til de barna man håpet kunne overleve, i situasjoner hvor hungersnød herjet (1700-tallet; dokumentert). Gi bort barna til andre familier fordi man ikke hadde nok mat til alle barna (bare tenk hvor utsatt et slikt barn var i en fremmed familie som selv også var ganske fattig, og hva dette kunne medføre av all mulig utnyttelse og overgrep). Gi bort en ni-åring til en annen familie selv om man hadde råd til å fø på alle barna, men den andre familien hadde ingen egne barn på den alderen som kunne være budeie og ta seg av kyrne på seteren alene om sommeren. Siden familien naturlig nok anså barn som arbeidskraft, og ikke var sentimentale, ga de bort et barn de selv kunne fø på, til en familie de likte, som trengte en budeie (dokumentert eksempel, 1920-tallet).

På attenundretallet og tidlig nittenhundretall hadde mange strømmet til byene, og jobbet i fabrikker. Ofte 12 timer hver dag. Også barn, helt ned til svært ung barnealder. De barna som var for unge til å gjøre nytte for seg på en jobb, hadde slett ingen omsorgsfull mor som "ga trygghet og stabilitet", eller som "de visste alltid at de hadde noen hjemme". For ikke å snakke om "tid til hverandre". Disse ungene gikk barbente i søle i gatene våre uten noen de kunne regne med, og var de heldige, hadde familien akkurat så bittelitt penger til overs at de kunne betale en eller annen gammel kone litt penger, så hun ga femåringen deres mat en gang i løpet av de tolv timene foreldrene selv var på jobb. I de arbeiderfamiliene som ikke var så heldige, gikk ungen alene i over tolv timer uten mat, til foreldrene kom dødssslitne hjem fra jobb. Ofte hadde de da verken mat til seg selv eller til 5-åringen som hadde gått sulten ute hele dagen. 

En eldre kvinne jeg snakket med, hadde sammen med sin søster blitt satt bort som "hushjelper" til en noe mer bemidlet famlie rundt 1930. Søstrene var rundt 9-10 år. De fikk ikke lønn, men kost og losji. Hver jul fikk de bittelitt penger. De sparte opp, og etter et par år hadde de nok penger til å kjøpe vintersko til sin far. Han jobbet i skogen med å hugge trær. Skoene hans var brukt opp, og han jobbet barbent. Om vinteren. De små døtrenes jobb som hushjelper, gjorde at han etter et par år kunne gå på jobb i skogen om vinteren med nødvendige sko på bena.

"Tidsklemma" var mye hardere før. Vi har bare blitt mer og mer godt vant. Tenk deg 12 timer på jobb, og deretter ikke nok penger til å gi barna dine nok mat.

NAV fantes ikke. Var du syk og ikke rik, endte du i rennestenen. Familien din også. Var du husmann og fikk et tre over deg når du hugget det, ble hele familien kastet ut, og endte på fattigkassen - som var en skjebne kun marginalt bedre enn døden.

Det var forøvrig ganske vanlig at barn ble slått på skolen - det var lov, og det var forventet. Min bestemor fortalte meg f.eks. om en klassekamerat som var blitt lam på tre fingre, fordi læreren slo ham flere ganger hardt på hånden med en trelinjal da han ikke husket leksen sin. Ingen kunne gjøre noe med det; det var slik det var. 

Norge var i "gamle dager" utfattig, på samme nivå som U-land i dag og inntil nylig. Bare med enda mye verre og kaldere klima. Jeg kan ikke begripe at noen ville ønske seg tilbake dit.

Jeg tror jeg velger dagens samfunn når som helst - selv med de mangler og imperfeksjoner det har.

 

 

 

Endret 18. oktober 2024 av Supermerry

[Supermerry]

Maleficenta skrev (13 timer siden):

Vet ikke helt om de hadde så himla mye mer tid før? Tenker det var en liten glanstid i etterkrigstiden men tenker man for hundre år siden jobbet både fedre og mødre hardt og ungene gikk mye på selvstyr... Men nå var det jo mer sånn landsbymentalitet at også andre voksne med letthet kunne bidra til å irettesette barn som ikke var deres og sånn. Tror kanskje man var mindre alene før. Nå er liksom kjernefamilien idealet. At den lille familien skal være en egen boble. Blir ensomt.

Hei Maleficenta! Vi har vært uenige mange ganger. Akkurat her er vi helt, helt enige: jeg skulle gjerne skrevet kommentaren din selv. Verden overrasker, og livet er bra.   Hilsen Supermerry.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg vokste opp på 70-tallet med en hjemmeværende mor som hatet det. Hun hater livet sitt. Hatet at hun ikke hadde fått mulighet til å ta utdanning. Hatet at hun hadde blitt gravid og måtte gifte seg med faren min, som hun hatet.

Alle vi søsknene har psykiske skader etter den kjærlihetsløse oppveksten og mobbingen på skolen som aldri ble tatt tak i. 

Jeg er den eneste som kom meg ut av det med nogenlunde normalt funksjonsnivå, men jeg er jo da også god til å late som.

Aldri i livet om jeg hadde villet gå tilbake til den tiden.

Hadde jeg måttet levd et liv som moren min måtte hadde jeg skutt meg selv.

Anonymkode: 6799b...4d0

Og hva gjorde moren din for å unngå å komme i en slik situasjon? Ikke fortell meg hun var en robot uten eget selvstendig valg i livet sitt på lik linje med andre? 

Selvsagt kunne man havne i trøbbel før i tiden også om man valgte feil. Mange valgte å ta grep selv og er noen av de mest harmoniske og lykkelige menneskene jeg har møtt.

Anonymkode: 14b3a...b5f

[frivis]

Supermerry skrev (1 time siden):

Jeg tror den nostalgien du mener du ikke har, handler om en idyllisert forestilling om hvordan folk hadde det "før".

F.eks. dette: "I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen."

For hvilke "gamle dager" tror du at denne beskrivelsen var almenngyldig? Frem til, f.eks. litt etter annen verdenskrig, levde norske mennesker som en hovedregel i livsbetingelser som ville fått mange i dag til å gi fullstendig opp. Avhengig av hvilken tidsepoke man sammenligner seg med, var det vanlig med følgende: Sette funksjonshemmede barn ut i skogen for å dø. Ikke av ondskap, men av fattigdom så stor at folk faktisk sultet. Servere familiens yngste og/eller svakeste jentebarn som mat(!) til de barna man håpet kunne overleve, i situasjoner hvor hungersnød herjet (1700-tallet; dokumentert). Gi bort barna til andre familier fordi man ikke hadde nok mat til alle barna (bare tenk hvor utsatt et slikt barn var i en fremmed familie som selv også var ganske fattig, og hva dette kunne medføre av all mulig utnyttelse og overgrep). Gi bort en ni-åring til en annen familie selv om man hadde råd til å fø på alle barna, men den andre familien hadde ingen egne barn på den alderen som kunne være budeie og ta seg av kyrne på seteren alene om sommeren. Siden familien naturlig nok anså barn som arbeidskraft, og ikke var sentimentale, ga de bort et barn de selv kunne fø på, til en familie de likte, som trengte en budeie (dokumentert eksempel, 1920-tallet).

På attenundretallet og tidlig nittenhundretall hadde mange strømmet til byene, og jobbet i fabrikker. Ofte 12 timer hver dag. Også barn, helt ned til svært ung barnealder. De barna som var for unge til å gjøre nytte for seg på en jobb, hadde slett ingen omsorgsfull mor som "ga trygghet og stabilitet", eller som "de visste alltid at de hadde noen hjemme". For ikke å snakke om "tid til hverandre". Disse ungene gikk barbente i søle i gatene våre uten noen de kunne regne med, og var de heldige, hadde familien akkurat så bittelitt penger til overs at de kunne betale en eller annen gammel kone litt penger, så hun ga femåringen deres mat en gang i løpet av de tolv timene foreldrene selv var på jobb. I de arbeiderfamiliene som ikke var så heldige, gikk ungen alene i over tolv timer uten mat, til foreldrene kom dødssslitne hjem fra jobb. Ofte hadde de da verken mat til seg selv eller til 5-åringen som hadde gått sulten ute hele dagen. 

En eldre kvinne jeg snakket med, hadde sammen med sin søster blitt satt bort som "hushjelper" til en noe mer bemidlet famlie rundt 1930. Søstrene var rundt 9-10 år. De fikk ikke lønn, men kost og losji. Hver jul fikk de bittelitt penger. De sparte opp, og etter et par år hadde de nok penger til å kjøpe vintersko til sin far. Han jobbet i skogen med å hugge trær. Skoene hans var brukt opp, og han jobbet barbent. Om vinteren. De små døtrenes jobb som hushjelper, gjorde at han etter et par år kunne gå på jobb i skogen om vinteren med nødvendige sko på bena.

"Tidsklemma" var mye hardere før. Vi har bare blitt mer og mer godt vant. Tenk deg 12 timer på jobb, og deretter ikke nok penger til å gi barna dine nok mat.

NAV fantes ikke. Var du syk og ikke rik, endte du i rennestenen. Familien din også. Var du husmann og fikk et tre over deg når du hugget det, ble hele familien kastet ut, og endte på fattigkassen - som var en skjebne kun marginalt bedre enn døden.

Det var forøvrig ganske vanlig at barn ble slått på skolen - det var lov, og det var forventet. Min bestemor fortalte meg f.eks. om en klassekamerat som var blitt lam på tre fingre, fordi læreren slo ham flere ganger hardt på hånden med en trelinjal da han ikke husket leksen sin. Ingen kunne gjøre noe med det; det var slik det var. 

Norge var i "gamle dager" utfattig, på samme nivå som U-land i dag og inntil nylig. Bare med enda mye verre og kaldere klima. Jeg kan ikke begripe at noen ville ønske seg tilbake dit.

Jeg tror jeg velger dagens samfunn når som helst - selv med de mangler og imperfeksjoner det har.

 

 

 

Norge var rikeste land i Europa store deler av fra begynnelsen av 1900-tallet. 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og hva gjorde moren din for å unngå å komme i en slik situasjon? Ikke fortell meg hun var en robot uten eget selvstendig valg i livet sitt på lik linje med andre? 

Selvsagt kunne man havne i trøbbel før i tiden også om man valgte feil. Mange valgte å ta grep selv og er noen av de mest harmoniske og lykkelige menneskene jeg har møtt.

Anonymkode: 14b3a...b5f

Det jeg og tenker. Hun valgte selv å ligge med han 

[Al34n0nym1]

Der var ikke noe bedre i "gamle dager" det var verre vil jeg nå si. I dag har man det mye lettere, bedre økonomisk, tilgjengelighet og mye mer friere. Dessverre, så har dagens generasjon/foreldre gjort det vanskeligere for seg selv ved å føle at alt i dag er så stress og vanskelig. Spesielt, når det kommer til barn og familie. 

Mye syting,  psykiske problembarn som ikke er psykisk, men som har blitt dulla/stappet bomull under armene fordi deres persillebarn ikke skal møte motstand eller klage på at økonomien er så dårlig og at alt er så dyrt i dag.

[AnonymBruker]

Født i 1966. To foreldre i full jobb. Hadde hushjelp de første årene, som bodde hos oss. Var ikke barnehage her. Nydelig barndom. God økonomi 

Jeg er overbevist om at vi hadde det bedre før vi begynte å kaste bort mange timer daglig på skjermbruk! Og det gikk heller ikke mye tid til shopping, oppussing osv. Det var rett og slett bedre tid, og mer ro.

Folk hadde tid til å besøke hverandre. Man kunne stikke innom uten høytidelige invitasjoner. Vi var mer ute og på tur. Skulle det bygges en garasje eller repareres en bil, så hjalp man hverandre. Mye bytting av tjenester og samarbeid. Man visste alltid at boen stilte opp om man trengte det. Husene trengte ikke å være strøkne, med helt moderne møbler og lekre kjøkken og bad.

Jeg tror vi rett og slett kaster bort tiden på mye tull nå for tiden, i stedet for å være sammen med andre. Mange arbeidsplasser hadde mindre press. Kan ikke huske at mine foreldre jobbet overtid. De var veldig opptatte av familietid. Foreldre samarbeide om kjøring til fritidsaktiviteter. I hvertfall her. Nå skal alle kjøre i en bil hver her. Null samarbeid.

Anonymkode: 207cd...e58

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (35 minutter siden):

Det jeg og tenker. Hun valgte selv å ligge med han 

Og hva hadde hun på seg? Det lurer jeg på..

Anonymkode: 77b97...82c

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Og hva hadde hun på seg? Det lurer jeg på..

Anonymkode: 77b97...82c

Hæ? Antyder du at hun måtte gifte seg med en voldtektsforbrytere? Men nå går vi off topic

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg er så lei av at folk i dag later som om vi har det så mye bedre enn før. Se deg rundt! Folk er slitne, stressede og føler seg stadig mer frakoblet fra både familien og seg selv. Har vi virkelig blitt lykkeligere, eller har vi bare blitt mer fanget av krav og forventninger som ikke engang gir oss det vi egentlig trenger?

I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen.

Nå skal begge foreldre jobbe 8–10 timer om dagen, barna sendes i barnehage før de knapt kan gå, og når man kommer hjem, er alle for slitne til å være ordentlig til stede. Vi setter ungene foran en skjerm, for det er alt vi orker. For ikke å nevne at vi må betale for alt dette – barnehage, SFO, matlaging på farten. Er det virkelig så mye bedre? Hva med de mentale kostnadene? Hvor mange familier brytes ikke ned fordi man rett og slett ikke har tid eller energi til å pleie forholdet?

Det handler ikke om nostalgi – det handler om at vi har mistet noe verdifullt. Det å være sammen, det å ha tid til hverandre, til å bygge relasjoner som varer. Kanskje er det på tide å ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre. Kanskje vi var lykkeligere før, da livet ikke var et maraton av jobb, barnepass og tidsklemma.

Hva synes dere?

Anonymkode: 23401...f0c

Ja helt enig, vi som vokste opp på 70 og 80 tallet hadde en uthvilt mamma som alltid laget middag når vi kom hjem fra skolen...

Anonymkode: 1cbd5...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og hva gjorde moren din for å unngå å komme i en slik situasjon? Ikke fortell meg hun var en robot uten eget selvstendig valg i livet sitt på lik linje med andre? 

Selvsagt kunne man havne i trøbbel før i tiden også om man valgte feil. Mange valgte å ta grep selv og er noen av de mest harmoniske og lykkelige menneskene jeg har møtt.

Anonymkode: 14b3a...b5f

Hun kunne valgt å ikke ha sex med kjæresten, men siden prevensjon ikke var som i dag, og abort sannsynligvis var blitt avslått om hun hadde søkt, hadde hun nok ikke en haug av valg. Ingen NAV-støtte for utdanning, 3 uker barselperm om hun jobbet. Hvis hun da ikke var sagt opp pga at hun hadde gifta seg, måtte hun slutte i jobb for å ta av seg barnet. Veldig få steder fantes barnehager, i byene var det barneparker som var oppe noen få timer, men ikke en hel arbeidsdag. Uten utdanning og jibbmuligheter ble kvinner fanget i parforholdet. 

Dette var bakgrunnen for kvinnefrigjøringen på 70-taller, hvor kvinner demonstrerte og jobbet for «Lik lønn for likt arbeid» og «Fri abort». 

Anonymkode: 7adc4...c6f

[AnonymBruker]

frivis skrev (4 timer siden):

Norge var rikeste land i Europa store deler av fra begynnelsen av 1900-tallet. 

Den du siterer snakker om forhold lenger tilbake i tid også.

Og så må du tenke på hva du sammenligner med. Resten av Europa var også fattig. Har du snakket med folk som husker tiårene før krigen? 

Anonymkode: 7adc4...c6f

[AnonymBruker]

Helt enig med deg 😊

vi har levd på én inntekt siden vi fikk barn.

har ikke kjøpt større hus enn vi har råd til, ikke dyrere bil enn vi kan kjøpe uten finansiering. Aldri lånt penger for noen ting, unntatt litt for bolig. Prioriterer tid istedet for å kjøpe veldig mye. Og det er jeg 100% sikker på at har gitt barna en bedre oppvekst. Den tiden får man aldri igjen.

Anonymkode: 26bc0...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvorfor var folk lykkeligere før?
 

Fordi SoMe ikke eksisterte.

Anonymkode: b240b...eed

Er Kvinneguiden SoMe?

Anonymkode: 23401...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og hva gjorde moren din for å unngå å komme i en slik situasjon? Ikke fortell meg hun var en robot uten eget selvstendig valg i livet sitt på lik linje med andre? 

Selvsagt kunne man havne i trøbbel før i tiden også om man valgte feil. Mange valgte å ta grep selv og er noen av de mest harmoniske og lykkelige menneskene jeg har møtt.

Anonymkode: 14b3a...b5f

Poenget var at den gang var det mye vanskeligere å være alenemor, vi har mye bedre ordninger for det nå, så man ikke er avhengig av å være sammen med en mann til å forsørge seg og barnet. 

Maleficenta skrev (2 timer siden):

Det jeg og tenker. Hun valgte selv å ligge med han 

...

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og hva hadde hun på seg? Det lurer jeg på..

Anonymkode: 77b97...82c

Litt usikker på om dette er ironisk ment...

Anonymkode: 89595...2c9