Finner ikke samboer/barnefar attraktiv lenger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Den siste tiden tiden har jeg tatt meg selv i å kikke mye på hva som befinner seg rundt meg av det motsatte kjønn.

🤩🤠

Anonymkode: 89138...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg må nok finne ut om jeg ønsker å være alene egentlig - ikke om jeg skal være med noen andre i første omgang. 
Det er utfordrende å være sammen med noen der følelsen av å være venner har stått på så lenge. Men ja vi er i en småbarnsfase- unntakstilstand.. Men akkuratt nå sliter med å se at ting kan bli bedre. Må finne utav hvordan jeg skal ta dette opp med ham uansett, det blir første steg..

Anonymkode: 25c7e...38d

Tenker det er helt fair å si at man ønsker at den andre gjør en innsats for å komme i form og bli der. Hvis han ikke blir motivert av å se bra ut, så kanskje han blir motivert med tanke på helsa? Men lurt å ikke formulere det som anklager, men som at dette er hans mulighet til å ta vare på seg selv og forholdet deres. 

Anonymkode: 680e7...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hei TS! Kjenner meg veldig mye igjen. Barn på samme alder, vært sammen i 10+ år og rundt 35 år begge to. Jeg: sosial, utadvendt, liker å være med mennesker, le, ønsker å finne på ting med andre venner med barn, invitere på besøk osv. Trener 4 ganger i uken, får veldig mye glede, mestringsfølelse og positiv energi av det, + jeg er opptatt av å ta vare på kroppen både for helse og utsende.

Min mann trener ikke, holder seg forholdsvis lik kropslig, men mer irritasjon over at han ikke trener, men klager over at han er sliten, trøtt, merker at han ikke har overskudd som han egentlig ønsker til å være mer aktiv i helgene osv med familien. Vi gjør mye fint sammen som familie også, men er trøtt og sliten hver dag og må først drikke kaffe og sitte på mobilen en god stund for han er «klar» i helgen. Men gidder ikke å legge seg tidlig nok..

Kjenner også på at jeg savner mer likheter rundt hva vi ønsker og dette har kommet mer frem jo lengre vi har vært sammen. 
 

Mitt håp har vært at sette skal bedre seg, men nå har vi barn som sover hele natten, gjerne til 7, så jeg føler på overskudd i hverdagen nå selv med hektisk jobb og 2 barn, fordi jeg prioriterer trening og nok søvn osv. Så vet liksom ikke hvor hans energi skal komme flyvende fra hvis ikke han tar noen grep.

Jeg har alltid vært mer ekstrovert enn han, og han mer hjemmekjær, men føler den lave energien hans gjør at nå føles alt mer som et ork, så det blir enda mindre og jeg syns det er frustrerende.

Vet at hverdagen flyr, så jeg ber jo ikke om de sykeste spontane tingene eller voldsomme sosiale tingene, men litt mer.

Føler også at det med energien da tynger meg når jeg blir møtt med smukk og okking og lite smil og glede.
 

Ingen god løsning på det, men kjenner meg veldig igjen som sagt! 

Anonymkode: 6c75a...84a

Som jeg skulle skrevet dette også selv😅 Har du gjort noen grep eller tenkt tanken? 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

...kjenner litt på anger for at vi som ble sammen så tidlig aldri fikk utforske og finne utav hva vi (eller jeg) likte/ ikke likte med en annen part.

Anonymkode: 25c7e...38d

Fortida er lite å gjøre med. 

Og du må jo faktisk like ham hvis dere to skal være noen vits. Ellers blir det jo bare å komme bedre overens med en slags kollega. 

Anonymkode: 680e7...256

[AnonymBruker]

Kan tenke meg svarene til denne tråden hvis det var en mann.

 

"Vi har to små barn. Hun tar ikke vare på helsa si og har lagt på seg. Jeg kjeder meg. Jeg vil pule noe nytt. Støttes?"

Anonymkode: 97f99...bc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kan tenke meg svarene til denne tråden hvis det var en mann.

 

"Vi har to små barn. Hun tar ikke vare på helsa si og har lagt på seg. Jeg kjeder meg. Jeg vil pule noe nytt. Støttes?"

Anonymkode: 97f99...bc4

Jeg liker i utgangspunktet ikke slike innlegg der man bytter ut kjønnet, men dette er helt riktig. 
 

Jeg synes som flere at det virker som du bygger en sak mot ham ved p bsre fokusere på det som er negativt, hvis du ikke jobber med deg selv og ditt tankemønster kan du like gjerne bare gå. 
 

Dette fremstår som et deg-problem, mer enn et han-problem. Er du i noen form for midtlivskrise av noe slag? 
 

Jeg synes det er dønn urettferdig at du driver å sammenlikne han med andre menn, ut fra det som må sies å være veldig overfladiske kriterier. Latter, utseende og vekt liksom. De aller fleste gjør en bedre figur på jobb enn hjemme. 
 

Jeg unner deg egentlig å skille deg for å kaste deg ut på datingmarkedet, bare for å oppdage at mannen din var et kupp. Jeg unner deg å stå i en situasjon hvor du må forklare til barna at du brøt opp familien fordi du ville ha en mer fit mann som hadde likere humor. 

Å forvente at han skal endre seg for at du skal like ham er ikke veien å gå. Let etter det positive, og ikke gnur rundt på at du kan finne uattraktivt, . 

Anonymkode: d85f8...563

[AnonymBruker]

Jeg mener det gjelder begge kjønn å ta vare på seg selv og helsen. Det er ikke ensbetydende med «fitnesskropp». Men jeg ville personlig ikke tolerert at partner ga faen i helsen og kun satt på ræven og spiste seg ihjel. 
 

Jeg vil ha en partner som er aktiv og har en sunn og sterk kropp og kan delta på aktiviter med barna.

Når det er sagt skilte jeg mer fra en mann som var ekstremt opptatt av kropp og utseendet. Lav fettprosent og veltrent. Resten av personligheten ble bare kvalmende da han var lite engasjert i eget barn og ekstremt selvopptatt. 
 

Jeg er selv slank og holder meg i form.

Møtte så kjæresten som har noen kilo for mye. Men han tar tak i det og fokuset er en sunn og sterk kropp. Selv om han har litt mage så er jeg latterlig tiltrukket av han. Jeg tenner ikke på sixpack, men hele pakken. Og han er det vakreste mennesket jeg har møtt. Og han er helt med på at det er uakseptabelt å gi faen i egen helse. Spesielt som forelder. Da er det viktig å tenke på helsen så en holder seg sunn og sterk lengst mulig.

Anonymkode: 4971b...2fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg liker i utgangspunktet ikke slike innlegg der man bytter ut kjønnet, men dette er helt riktig. 
 

Jeg synes som flere at det virker som du bygger en sak mot ham ved p bsre fokusere på det som er negativt, hvis du ikke jobber med deg selv og ditt tankemønster kan du like gjerne bare gå. 
 

Dette fremstår som et deg-problem, mer enn et han-problem. Er du i noen form for midtlivskrise av noe slag? 
 

Jeg synes det er dønn urettferdig at du driver å sammenlikne han med andre menn, ut fra det som må sies å være veldig overfladiske kriterier. Latter, utseende og vekt liksom. De aller fleste gjør en bedre figur på jobb enn hjemme. 
 

Jeg unner deg egentlig å skille deg for å kaste deg ut på datingmarkedet, bare for å oppdage at mannen din var et kupp. Jeg unner deg å stå i en situasjon hvor du må forklare til barna at du brøt opp familien fordi du ville ha en mer fit mann som hadde likere humor. 

Å forvente at han skal endre seg for at du skal like ham er ikke veien å gå. Let etter det positive, og ikke gnur rundt på at du kan finne uattraktivt, . 

Anonymkode: d85f8...563

Jeg forventer at han tar vare på egen helse for sin egen del og for barna sin del. Jeg forventer at han ikke skal la seg selv forfalle helt fordi han er i et trygt forhold, hvor jeg liker han «uansett hva» 

Jeg prøver å fokusere på de positive tingene også, og du kan godt kalle det en midtlivskrise for det er sånn det føles. Som om det har gått opp et lys for meg, jeg lever bare en gang. Skal jeg da leve med en person som ikke er mer kompatibel enn han jeg er sammen med nå.. du fokuserer også mye på det fysiske i dette innlegget, men saken er at det er bare ett av flere irritasjonsmomenter.. Det er hele summen av de negative tingene som jeg ikke tror kommer til å endre seg noen gang .. Og greia er at det er ikke egentlig et stort problem med han- det er det som gjør saken vanskelig synes jeg, skal jeg slå meg til ro med at dette er det riktige valget liksom når det ofte ikke føles sånn.

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

Tenk motsatt. Hva om han var sosial, alltid ute på noe, opptatt av eget ytre ( og da også ditt ytrekr). En som ofte er i kontakt med andre, da også kvinner.

Det er ikke bare fryd og gammen.

Anonymkode: 149cd...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forventer at han tar vare på egen helse for sin egen del og for barna sin del. Jeg forventer at han ikke skal la seg selv forfalle helt fordi han er i et trygt forhold, hvor jeg liker han «uansett hva» 

Jeg prøver å fokusere på de positive tingene også, og du kan godt kalle det en midtlivskrise for det er sånn det føles. Som om det har gått opp et lys for meg, jeg lever bare en gang. Skal jeg da leve med en person som ikke er mer kompatibel enn han jeg er sammen med nå.. du fokuserer også mye på det fysiske i dette innlegget, men saken er at det er bare ett av flere irritasjonsmomenter.. Det er hele summen av de negative tingene som jeg ikke tror kommer til å endre seg noen gang .. Og greia er at det er ikke egentlig et stort problem med han- det er det som gjør saken vanskelig synes jeg, skal jeg slå meg til ro med at dette er det riktige valget liksom når det ofte ikke føles sånn.

Anonymkode: 25c7e...38d

Den ultimate syretesten på om er forhold er godt, er jo om man lar seg « forfalle». Det å føde barn foran min mann, la han se meg på det styggeste med en slapp pose som mage etter fødsel, revnet..you name it, det viser at det er trygghet i forholdet.

Syns mannen din fortjener kjærlighet. Hva om han bli syk, invalid. Er han ikke verdt noe for deg da?

 

Anonymkode: 149cd...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mye av et forhold handler jo om fysisk attraksjon så en del handler om det ja- da det igjen fører til dårlig samliv, som for meg er viktig i et forhold. Sett bort fra det fysiske har jeg disse andre tingene som også plager meg, spesielt den delen av ham som «automatisk» tenker «nei» til et forslag, en invitasjon, en fest,  eller hva det skulle være. Vi er så ulike i hvordan vi tenker og ønsker å ha det.. Jeg føler også han tar meg forgitt- han tenker at jeg alltid har vært der og alltid kommer til å være der, så da er det ikke så nøye hvordan mam ser ut eller hva man gjør.. 

Anonymkode: 25c7e...38d

Føler litt på det samme og skulle til å opprette et innlegg om dette selv. Har en mann som har hatt hjemmekontor siden pandemien brøt ut. Han har ingen venner han er sammen med, og de gangene det skjer noe sosialt på arbeidsplassen hans, sier han at han skal dra, men med en gang dagen nærmer seg, finner han alltid en unnskyldning. Det er noe dønn uattraktivt med det. Mannen min frykter nærmest et treningsstudio og har aldri satt sine føtter der. Han går litt på ski og snakker som om det er hans greie, men han går på ski toppen 2 ganger i året. Det er bare selvbedrag.
 

 Det er jo visse egenskaper kvinner ser etter i menn, og det er jo at de er langt oppe i det sosiale hierarkiet. Den innadvente sære har sjelden flest damer etter seg.  Det er noe usexy over å leve som en ensom ulv. 
 

Samtidig har det en del fordeler, og jeg må velge å se på de. Der var en grunn til at det ble han. Jeg er i alle fall helt ferdig med selvsentrerte psykopater som lever av sjarm

Anonymkode: 149cd...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg forventer at han tar vare på egen helse for sin egen del og for barna sin del. Jeg forventer at han ikke skal la seg selv forfalle helt fordi han er i et trygt forhold, hvor jeg liker han «uansett hva» 

Jeg prøver å fokusere på de positive tingene også, og du kan godt kalle det en midtlivskrise for det er sånn det føles. Som om det har gått opp et lys for meg, jeg lever bare en gang. Skal jeg da leve med en person som ikke er mer kompatibel enn han jeg er sammen med nå.. du fokuserer også mye på det fysiske i dette innlegget, men saken er at det er bare ett av flere irritasjonsmomenter.. Det er hele summen av de negative tingene som jeg ikke tror kommer til å endre seg noen gang .. Og greia er at det er ikke egentlig et stort problem med han- det er det som gjør saken vanskelig synes jeg, skal jeg slå meg til ro med at dette er det riktige valget liksom når det ofte ikke føles sånn.

Anonymkode: 25c7e...38d

Dette handler om et valg av fokus. Hvis du fokuserer på at som er feil med ham og alt som er bra med andre da velger du den veien som går bort fra ham. 
 

Er dette alt spør du deg selv? Hvorfor er det ikke mulig å heller prøve å finne glede og impulser som du selv kan styre over? Hvorfor er det mannen som må ryke for at du skal finne livet verdt å leve? 

Anonymkode: d85f8...563

[AnonymBruker]

Hei trådstarter! 
Dette har jeg vært igjennom. 3 felles unger og 11 år ut i forholdet fikk jeg det sånn som deg. Tente ikke på mannen og fant ham ikke spennende på noen som helst måte, og dagdrømte om andre hele tiden. Dette endte med brudd. Nå er det mange år siden, jeg tror aldri jeg hadde fått tilbake tiltrekningen til ham dessverre. Så spørsmålet er om du vil holde sammen for å ha kjernefamilielivet eller bli mor annenhver uke og ha en partner som tilfredsstiller deg på de måtene som trengs. 
Jeg hadde endt opp utro hvis ikke jeg dro. Så jeg vet egentlig ikke helt hvem man lurer når man velger å bli i sånne forhold 😅  vi er mennesker, og vi er dessverre ikke monogame av natur. Jeg synes du skal legge bort den dårlige samvittigheten du føler på for at du har det sånn. Det er ikke din feil! Dette er garantert mye vanligere enn man egentlig tenker og tror. 

Anonymkode: b9bdf...ad8

[AnonymBruker]

Dere var jo knapt tørre bak øra da dere ble sammen. Skal mye flaks til å vokse i samme retning. 

Anonymkode: e106e...853

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette handler om et valg av fokus. Hvis du fokuserer på at som er feil med ham og alt som er bra med andre da velger du den veien som går bort fra ham. 
 

Er dette alt spør du deg selv? Hvorfor er det ikke mulig å heller prøve å finne glede og impulser som du selv kan styre over? Hvorfor er det mannen som må ryke for at du skal finne livet verdt å leve? 

Anonymkode: d85f8...563

Jeg har et veldig innholdsrikt liv, er mye sosial og finner på ting som gir meg glede- det kan jeg takke ham for- friheten. Men jeg savner å gjøre det sammen med en partner også ikke bare alene, men han er mer interessert i å være hjemme. Det er ikke det samme å tvinge noen med, og jeg føler jeg må «ta vare» på ham i settinger fordi han egentlig ikke vil. Livet er fint, men det føles som at det er noe som ikke stemmer. Der andre ønsker å ha med partner tenker jeg at det er like greit uten fordi jeg vet han ikke vil, og ikke kommer til å kose seg- som begrenser meg også

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei trådstarter! 
Dette har jeg vært igjennom. 3 felles unger og 11 år ut i forholdet fikk jeg det sånn som deg. Tente ikke på mannen og fant ham ikke spennende på noen som helst måte, og dagdrømte om andre hele tiden. Dette endte med brudd. Nå er det mange år siden, jeg tror aldri jeg hadde fått tilbake tiltrekningen til ham dessverre. Så spørsmålet er om du vil holde sammen for å ha kjernefamilielivet eller bli mor annenhver uke og ha en partner som tilfredsstiller deg på de måtene som trengs. 
Jeg hadde endt opp utro hvis ikke jeg dro. Så jeg vet egentlig ikke helt hvem man lurer når man velger å bli i sånne forhold 😅  vi er mennesker, og vi er dessverre ikke monogame av natur. Jeg synes du skal legge bort den dårlige samvittigheten du føler på for at du har det sånn. Det er ikke din feil! Dette er garantert mye vanligere enn man egentlig tenker og tror. 

Anonymkode: b9bdf...ad8

Tok du dette opp med mannen din? Hvordan tok han det og ble det noen endring isåfall?

Jeg tror også dette er veldig vanlig  .. man havner litt midt imellom når mannen egentlig er snill og god men ting ikke klaffer bare - ingenting forferdelig gale. Annenhver uke frister selvfølgelig ikke. Jeg ripper jo opp i noe som fungerer fint egentlig..

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan tenke meg svarene til denne tråden hvis det var en mann.

 

"Vi har to små barn. Hun tar ikke vare på helsa si og har lagt på seg. Jeg kjeder meg. Jeg vil pule noe nytt. Støttes?"

Anonymkode: 97f99...bc4

Det gjelder andre regler/privilegier hvis du er kvinne her på KG. 
 

Mann ønsker mer sex eller å kona skjerper seg når det gjelder trening, kosthold osv. Da er svaret å han må vise hun forståelse og ikke være ekkel og overfladisk og må skjerpe seg. 
 

Samme senario, men nå er det kvinnen som klager på å mannen er feit og ekkel eller å hun blir sveltes seksuelt. Da er svaret også å han må vise hun forståelse og ikke være ekkel og må skjerpe seg. 
 

Dobbeltmoralen lenge leve — KG 😂🤣😅

Anonymkode: ed2a2...b03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tok du dette opp med mannen din? Hvordan tok han det og ble det noen endring isåfall?

Jeg tror også dette er veldig vanlig  .. man havner litt midt imellom når mannen egentlig er snill og god men ting ikke klaffer bare - ingenting forferdelig gale. Annenhver uke frister selvfølgelig ikke. Jeg ripper jo opp i noe som fungerer fint egentlig..

Anonymkode: 25c7e...38d

Ja det var veldig frustrende nettopp fordi han hadde ikke gjort noe galt, og var bare verdens beste person. Men vi vokste fra hverandre, (var tenåringer da vi møttes) Foretrakk å gjøre ting uten ham for eksempel for det var liksom noe som ikke stemte, holdt han feks rundt meg ute følte jeg meg kvalt, det var da jeg for alvor begynte å skjønne at dette er ikke bra. Jeg tok opp problemene med ham ja, og vi prøvde parterapi. Der fikk vi «tips» og råd og små oppgaver vi skulle utføre i hverdagen for å se om det var mulig å finne gnisten igjen. Følte egentlig bare det ble værre… ble så krampaktig. Å han var bare veldig lei seg også hele tiden. Og det skjønner jeg jo 

Anonymkode: b9bdf...ad8

[AnonymBruker]

På dette grunnlaget; IKKE GÅ FRA HAM! Det er ikke verdt det. Nye partnere, splittet hjem for barna, steforeldre som forskjellsbehandler, økonomiske utfordringer (du blir satt tilbake av en skilsmisse, tungt å se venner ha tåd til hytte om noen år, mens du sliter med å lage buffer) 

 

Jeg har vært der, og jeg angrer. Eksen gikk fort videre, har ny familie, ungene våre 50/50. Jeg har møtt menn som ikke var ferdig med eksen, som var utro, som var kjip mot ungene mine og favoriserte sine osv. 10 år etter skilsmissen, og jeg angrer fortsatt. 

Anonymkode: b2b2d...c63

[jabx]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

På dette grunnlaget; IKKE GÅ FRA HAM! Det er ikke verdt det. Nye partnere, splittet hjem for barna, steforeldre som forskjellsbehandler, økonomiske utfordringer (du blir satt tilbake av en skilsmisse, tungt å se venner ha tåd til hytte om noen år, mens du sliter med å lage buffer) 

 

Jeg har vært der, og jeg angrer. Eksen gikk fort videre, har ny familie, ungene våre 50/50. Jeg har møtt menn som ikke var ferdig med eksen, som var utro, som var kjip mot ungene mine og favoriserte sine osv. 10 år etter skilsmissen, og jeg angrer fortsatt. 

Anonymkode: b2b2d...c63

Det nytter ikke å si at din situasjon gjelder alle andre også. TS må finne ut av ting selv, og finne det som passer best i hennes situasjon.

Men det kan være en fordel å prøve å ta det opp med partneren, og kanskje prøve å få profesjonell hjelp også.