Finner ikke samboer/barnefar attraktiv lenger.

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har 2 barn og har vært sammen i snart 11 år. 30 år begge 2.

Vi er ganske ulike, jeg er ekstrovert og spontan, han mer fornuftig og avbalansert. Han trives hjemme og misliker folkemengder, mens jeg elsker mennesker og at det alltid skjer noe. 
Den siste tiden tiden har jeg tatt meg selv i å kikke mye på hva som befinner seg rundt meg av det motsatte kjønn. Observerer menn som har evnen til å ta vare på seg selv fysisk, er lekne, utadvente og morsomme - og jeg begynner å fantasere om hvordan livet kunne ha vært.

Prøver da å reflektere i om det kun er tanken på at «gresset er grønnere på andre siden» eller noe annet som gjør at jeg har blitt så oppmerksom på andre mannfolk. Problemet mitt nå er at jeg finner samboer mindre og mindre attraktiv da han har latt seg selv «forfalle» - ikke har han interesse av å holde seg i form heller (prøvd gjentatte ganger) noe jeg brenner for. Jeg ser oss bare skli lenger og lenger vekk fra hverandre, og nå er sexlysten for min del så og si borte. Jeg får dårlig samvittighet pga mine egne tanker og mangelen på oppmerksomhet jeg klarer å gi han, og på nåværende tidspunkt føler jeg at vi har mer et vennskap en noe annet. Han er ellers en kjempe fin far, og en trofast partner. Han virker å være veldig fornøyd med forholdet - og aner ikke noe om hvordan jeg «sliter» 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå videre, for en ting er sikkert - deler av det som «plager meg» er en del av hans personlighet og ikke noe som en parterapeut kan ordne opp i. 

Jeg ser etter noen som kan relatere til denne situasjonen, kom gjerne med tips eller tanker rundt hvordan dere håndterte dette;

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

Har det på samme måte.

2 barn, vært sammen i 10 år.

Anonymkode: fecef...525

[AnonymBruker]

Hva var det ved din samboer som du falt for da dere ble sammen? 
Har dere alltid vært så forskjellige?

Anonymkode: ca7fc...0a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva var det ved din samboer som du falt for da dere ble sammen? 
Har dere alltid vært så forskjellige?

Anonymkode: ca7fc...0a4

Vi har jo vært sammen i mange år, føler vel egentlig at vi har vokst litt ifra hverandre (les: meg) 

Vi har alltid vært ganske ulike ja, men har sett på det som en fordel mer enn en ulempe. Vi har liksom utfylt hverandre veldig fint. Jeg falt for at han var utrolig snill, og kjekk (da også i bedre form) hovedsaklig. Vi har også lignende humor (men her savner jeg også mer likheter)  Ler og har det så mye morsommere med en del andre mannfolk - på jobb feks eller ved andre sosiale tilstelninger. Da tenker jeg også ofte tanken: så dumt at jeg ikke ler mer sammen med min samboer, humor er så viktig for meg.. 

så har vi jo disse 2 barna, og man skal liksom kjempe for å holde sammen. Ikke har jo noe fælt å si om han heller, bare jeg som sitter igjen med tanken på om dette er riktig .. vanskelig 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har det på samme måte.

2 barn, vært sammen i 10 år.

Anonymkode: fecef...525

Hvor lenge har du hatt det slik? Har du snakket med mannen om det? 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

Kanskje du burde si til han at du savner hvordan det var i starten av forholdet, når gnisten var som størst. Si at du lengter tilbake til det og om dere begge kan jobbe mot å komme dit, både fysisk og psykisk. Få tilbake spenningen (om det i det hele tatt er mulig) og ikke ta hverandre for gitt.

Men 10 år er uansett lenge, på dette tidspunktet er man jo sammen av andre grunner enn at man er «forelsket.»

Anonymkode: 82b11...d2c

[AnonymBruker]

Du har visst om personligheten hans helt siden du møtte ham, og du har siden fått to barn med ham.

Synes du bør jobbe med deg selv. Det virker som at du finner feil ved ham, men dette er ting du hele tiden har visst om, og han har vist hvem han er.

Det du kunne ha tatt opp med ham, er at du synes at han lar seg forfalle, og at det er med på å gi deg mindre lyst på ham. Det er noe dere i fellesskap kan gjøre noe med. Kanskje dere finner igjen gnisten, du skriver at han er en fin far og en trofast partner.

Gresset er sjelden grønnere på andre siden, det vil alltid være noe å utsette på de fleste, om man ser etter feil. Det er kanskje spennende med noe nytt i starten, men så kommer hverdagen uunngåelig. Da kommer kanskje også tankene om det som var. Det er ikke sikkert neste mann er like trofast og pålitelig, du skriver om de som er med på masse sosialt og er aktive, de møter også mange damer på sin vei...

Anonymkode: ef0ce...08d

[AnonymBruker]

Snakk med han om det. Vær ærlig på det, man kan fint snakke sammen på en skikkelig måte der man forteller og kommuniserer uten å såre hverandre. 

Er det noen grunn for at du lar deg selv forfalle? Er det noe vi kan gjøre sammen? Skal vi trene sammen? Jeg har behov for litt mer xxx. 

Hadde min mann sagt dette til. meg på en skikkelig måte ville jeg tatt det til meg, og ikke blitt sint. Hadde han dermed angrepet meg så ville det blitt vanskelig og ikke gå i forsvar. 

Anonymkode: e0014...925

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvor lenge har du hatt det slik? Har du snakket med mannen om det? 

Anonymkode: 25c7e...38d

Det har vel forsterket seg det siste året tror jeg. 
Jeg har ikke vært 100 prosent ærlig om det, men tar jo lite, til nesten ingen initiativ til sex eller nærhet. Klemmer han meg, så stivner jeg til. Jeg vet ikke, jeg får ikke lyst til å hoppe på han sånn som før. 

Vi ler utrolig lite også, jeg ler så mye med kollegaer på jobb - også kommer jeg hjem til en mutt mann, som så vidt trekker på smilebåndet. Jeg tror det gjør noe med hele forholdet også. Jeg savner lekenhet(ikke i form av sex), men glad, positiv, munter. Det er DET som tiltrekker meg, humor og ha det gøy.

Anonymkode: fecef...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har visst om personligheten hans helt siden du møtte ham, og du har siden fått to barn med ham.

Synes du bør jobbe med deg selv. Det virker som at du finner feil ved ham, men dette er ting du hele tiden har visst om, og han har vist hvem han er.

Det du kunne ha tatt opp med ham, er at du synes at han lar seg forfalle, og at det er med på å gi deg mindre lyst på ham. Det er noe dere i fellesskap kan gjøre noe med. Kanskje dere finner igjen gnisten, du skriver at han er en fin far og en trofast partner.

Gresset er sjelden grønnere på andre siden, det vil alltid være noe å utsette på de fleste, om man ser etter feil. Det er kanskje spennende med noe nytt i starten, men så kommer hverdagen uunngåelig. Da kommer kanskje også tankene om det som var. Det er ikke sikkert neste mann er like trofast og pålitelig, du skriver om de som er med på masse sosialt og er aktive, de møter også mange damer på sin vei...

Anonymkode: ef0ce...08d

Ja det stemmer, han er ganske lik slik han alltid har vært. Jeg føler med alderen at jeg tenker mer og mer på hva som er viktig for meg nå og i fremtiden. Tanken på et liv (når barna har flyttet ut) virker kjedelig sammen med ham rett og slett, fordi han deler lite av mine interesser (oppleve nye mennesker, og plasser, utfordre seg selv fysisk osv)

Jeg har ikke direkte sagt at jeg har mindre lyst på ham men prøvd å hinte til trening og motivere for det uten noe som helst effekt.. Han har rett og slett 0 interesse. 
 

Jeg prøver å minne meg selv på at det ikke er grønnere på andre siden, samtidig er det vanskelig å ikke tenke slik når mitt nåværende forhold er såpass lite «givende» Spesielt når jeg stadig vekk treffer/ser både fysisk kjekke og morsomme mannfolk som jeg umiddelbart tenker hadde vært en mye bedre match for meg.. 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

Kanskje han ville prøvd å ta seg sammen når det gjelder det fysiske, hvis han visste hvor mye det betyr for deg. Han vet vel ikke at du tenker på muligheten av å forlate ham.

Med tanke på de kjekke mennene du går og tenker på, så vil du kunne møte på andre problemer med dem. Min eksmann er veldig kjekk, han er godt trent, er veldig utadvendt og den typen som kan snakke med alle. Sånne menn får mange damers blikk på seg, og de er ettertraktet. Det kan være tøft å takle for deg, som er vant til en mann som er mye hjemme, er rolig og trofast. Du tar ham kanskje for gitt.

Jeg er skilt nå, etter at eksmannen min var utro. Slike menn får damer etter seg. Det er noe du bør tenke over.

Mister du følelsene for mannen din må du selvsagt skille deg. Jeg mener bare at du må tenke godt gjennom dette. Du vet hva du har, men ikke hva du får.

Anonymkode: ef0ce...08d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Det har vel forsterket seg det siste året tror jeg. 
Jeg har ikke vært 100 prosent ærlig om det, men tar jo lite, til nesten ingen initiativ til sex eller nærhet. Klemmer han meg, så stivner jeg til. Jeg vet ikke, jeg får ikke lyst til å hoppe på han sånn som før. 

Vi ler utrolig lite også, jeg ler så mye med kollegaer på jobb - også kommer jeg hjem til en mutt mann, som så vidt trekker på smilebåndet. Jeg tror det gjør noe med hele forholdet også. Jeg savner lekenhet(ikke i form av sex), men glad, positiv, munter. Det er DET som tiltrekker meg, humor og ha det gøy.

Anonymkode: fecef...525

Kjenner veldig igjen de tingene du også skriver, det er som om jeg skulle ha skrevet det selv..

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner veldig igjen de tingene du også skriver, det er som om jeg skulle ha skrevet det selv..

Anonymkode: 25c7e...38d

Utrolig trist! 
Jeg vet jo ikke om gresset er grønnere på den andre siden, men jeg vet jo også at jeg ikke ønsker et liv uten latter, glede, humor, lekenhet. Jeg blir utrolig påvirket av hans "energi", og det trekker meg også ned. Egentlig så er jeg en humørspreder, men med han så kommer ikke det frem.. Meg og han har ingen lekenhet og humor sammen lenger. 
Jeg har lyst å snu det, jeg spør om han ikke kan smile mer, sier at jeg savner humor, latter - men det går ikke inn. Sammen så har vi ikke samme humor. Alt er så seriøst hele tiden, og jeg hater det!

Anonymkode: fecef...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Kanskje han ville prøvd å ta seg sammen når det gjelder det fysiske, hvis han visste hvor mye det betyr for deg. Han vet vel ikke at du tenker på muligheten av å forlate ham.

Med tanke på de kjekke mennene du går og tenker på, så vil du kunne møte på andre problemer med dem. Min eksmann er veldig kjekk, han er godt trent, er veldig utadvendt og den typen som kan snakke med alle. Sånne menn får mange damers blikk på seg, og de er ettertraktet. Det kan være tøft å takle for deg, som er vant til en mann som er mye hjemme, er rolig og trofast. Du tar ham kanskje for gitt.

Jeg er skilt nå, etter at eksmannen min var utro. Slike menn får damer etter seg. Det er noe du bør tenke over.

Mister du følelsene for mannen din må du selvsagt skille deg. Jeg mener bare at du må tenke godt gjennom dette. Du vet hva du har, men ikke hva du får.

Anonymkode: ef0ce...08d

Ja det at de får andre «etter seg» har jeg ikke reflektert noe særlig over, samtidig blir det vanskelig å innbille seg selv at det er best å bare bli værende pga dette også..

Jeg vet jo at han er et kjempe godt valg av mann, for han tikker av SÅ mange av de viktige boksene, men jeg klarer ikke å slutte å irritere meg over alt han ikke har og er, og jeg tenker stadig på det at jeg ikke lever livet med «den rette» Jeg er redd for å «gå glipp av livet» ved å være sammen kun for tryggheten og barna. Samtidig er det jo et 100% egoistisk valg å ta om jeg skulle velge å gå i fra ham- for i så fall er det KUN fordi jeg føler det er feil match… 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Utrolig trist! 
Jeg vet jo ikke om gresset er grønnere på den andre siden, men jeg vet jo også at jeg ikke ønsker et liv uten latter, glede, humor, lekenhet. Jeg blir utrolig påvirket av hans "energi", og det trekker meg også ned. Egentlig så er jeg en humørspreder, men med han så kommer ikke det frem.. Meg og han har ingen lekenhet og humor sammen lenger. 
Jeg har lyst å snu det, jeg spør om han ikke kan smile mer, sier at jeg savner humor, latter - men det går ikke inn. Sammen så har vi ikke samme humor. Alt er så seriøst hele tiden, og jeg hater det!

Anonymkode: fecef...525

Det er utrolig vanskelig, spesielt når det er barn i bildet. Det kompliserer alt så voldsomt. Hadde det ikke vært for det hadde jeg nok prøvd meg på en «pause» av noe slag for en stund siden. Når man har vært sammen i så mange år så blir man så vandt til hverandres selskap at jeg tror det er fort å tenke at sånn skal det bare være. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på at dette føles feil.. jeg synes ikke vi er den gode matchen som jeg engang tenkte vi var- nå bare irriterer alle ulikhetene våre meg.

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er utrolig vanskelig, spesielt når det er barn i bildet. Det kompliserer alt så voldsomt. Hadde det ikke vært for det hadde jeg nok prøvd meg på en «pause» av noe slag for en stund siden. Når man har vært sammen i så mange år så blir man så vandt til hverandres selskap at jeg tror det er fort å tenke at sånn skal det bare være. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på at dette føles feil.. jeg synes ikke vi er den gode matchen som jeg engang tenkte vi var- nå bare irriterer alle ulikhetene våre meg.

Anonymkode: 25c7e...38d

Ja, jeg forstår deg veldig godt. Hvor gamle er barna dine? Mine er 5 år og 2 år.

Ulikhetene vi har kommer bare mer tydelig frem her også, og det at han ikke er så utadvendt, helst kun vil være oss hjemme, hater besøk, mens jeg er totalt motsatt kjenner jeg bare på at begrenser mitt liv, og hvordan jeg ønsker å ha det. Uff. Har dere sex?

Anonymkode: fecef...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg forstår deg veldig godt. Hvor gamle er barna dine? Mine er 5 år og 2 år.

Ulikhetene vi har kommer bare mer tydelig frem her også, og det at han ikke er så utadvendt, helst kun vil være oss hjemme, hater besøk, mens jeg er totalt motsatt kjenner jeg bare på at begrenser mitt liv, og hvordan jeg ønsker å ha det. Uff. Har dere sex?

Anonymkode: fecef...525

Samme alder på ungene våre og!

Ja, en begrensing er det jeg også kjenner på- å måtte «manne seg opp» for å spørre om han vil finne på ting/ få besøk osv. Ja vi har sex, men ikke ofte.. og ofte kun fordi det var lenge siden sist, men jeg har lite lyst lenger. Den fysiske delen av ham tiltrekker meg ikke noe særlig lenger, også minner det meg i tillegg på hvor mye han gir blaffen i å ta vare på seg selv som også er usexy i seg selv..

Jeg vet at han aldri kommer til å endre seg på mange av de tingene som plager meg, fordi det er bare sånn han er- jeg kan ikke tvinge han til å bry seg om egen helse og utseendet, eller plutselig bli utadvendt og eventyrlysten.. 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Snakk med han om det. Vær ærlig på det, man kan fint snakke sammen på en skikkelig måte der man forteller og kommuniserer uten å såre hverandre. 

Er det noen grunn for at du lar deg selv forfalle? Er det noe vi kan gjøre sammen? Skal vi trene sammen? Jeg har behov for litt mer xxx. 

Hadde min mann sagt dette til. meg på en skikkelig måte ville jeg tatt det til meg, og ikke blitt sint. Hadde han dermed angrepet meg så ville det blitt vanskelig og ikke gå i forsvar. 

Anonymkode: e0014...925

Problemet er at jeg har prøve å ta akkuratt den helse/ta vare på seg selv -biten opp flere ganger, men det blir et halvhjerta forsøk - og med ingen interesse selv i bunn et kortvarig prosjekt, og det ender opp tilbake i gamle vaner raskt. 
 

Anonymkode: 25c7e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Samme alder på ungene våre og!

Ja, en begrensing er det jeg også kjenner på- å måtte «manne seg opp» for å spørre om han vil finne på ting/ få besøk osv. Ja vi har sex, men ikke ofte.. og ofte kun fordi det var lenge siden sist, men jeg har lite lyst lenger. Den fysiske delen av ham tiltrekker meg ikke noe særlig lenger, også minner det meg i tillegg på hvor mye han gir blaffen i å ta vare på seg selv som også er usexy i seg selv..

Jeg vet at han aldri kommer til å endre seg på mange av de tingene som plager meg, fordi det er bare sånn han er- jeg kan ikke tvinge han til å bry seg om egen helse og utseendet, eller plutselig bli utadvendt og eventyrlysten.. 

Anonymkode: 25c7e...38d

Ja, det er samme her, må "manne" meg opp for å si at vi får besøk, fordi jeg vet at han sukker og ikke liker det. Ingen som plutselig stikke innom uten at han blir stressa og irritabel. 

Min trenger hver eneste dag, og har veldig bra kropp. En mann som er opptatt av trening, kosthold og det å se bra ut. Likevel kjenner jeg at det ikke er nok for meg, jeg trenger humor.

Har dere prøvd parterapi? 

Anonymkode: fecef...525

[AnonymBruker]

Sånn er det her også. Det jeg før fant spennende ved mannen min, vi er veldig ulike på alle måter, føles nå bare sært og satt. Han gidder heller ikke å ta vare på kroppen, og har blitt en dvask slappfisk. Sex med ham er det siste jeg kunne tenkt meg.

Men så er han smart, morsom, intelligent og en veldig bra far. Jeg synes dette er kjempevanskelig.

Anonymkode: 74c3d...a7b