Når kom du ovenpå etter skillsmisse

[AnonymBruker]

Jeg har det siste året stått i et krevende samlivsbrudd, og er nå separert etter et «halvt liv». Bakgrunnen for bruddet er sammensatt, men inkluderer også utroskap, løgn og bedrag (mot meg). Jeg klorte meg fast ned nebb og klør, men måtte til slutt gi opp ekteskapet da mannen min var tydelig på at han var ferdig og ville ut. Jeg ble kastet inn i en voldsom sorg over familielivet som gikk i knus, og har måttet håndtere alle utfordringene knyttet til barn, økonomi, bolig og eiendeler helt alene. Etter bruddet har samarbeidet basert seg på krav fra min eks, og lite vilje til å finne løsninger sammen.

Nå har det gått et år siden kaoset startet, og en halvt år siden den faktiske separasjonen. Jeg befinner meg fremdeles i et vakum, men selv om jeg ikke lenger sliter jeg med å slå meg til ro. Det er som at bruddet har tatt fra meg all glede i livet, og jeg finner ikke mening med noe lenger…

Jeg har et begrenset nettverk, og få nære venner/familie som støtter meg. Slitasjen på disse har blitt for høy, og jeg har ikke lenger samvittighet til å snakke med de om bruddet. Spesielt mine foreldre (som er gamle og bor langt unna) har tatt bruddet svært tungt, og er veldig bekymret for meg og barna (med rette, vi har hatt det fryktelig tungt…). Jeg kjenner ingen andre som skilte/aleneforeldre, og har få å dele sorger og gleder med. Trives ikke med å bo alene, og når ungene ikke er her prøver jeg å holde meg opptatt med jobb og fritidsaktiviteter 

Jeg har også vært til samtaler med psykolog, fastlege og familievern uten at jeg ser noe langsiktig bedring. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg kan/bør gjøre?  

Jeg har lovet barna at livet skal bli bra, selv om det blir annerledes - men hvordan? Dere som har gått gjennom liknende, når ble livet bra igjen? 

 

Anonymkode: 35b28...28a

[BlackSunshine]

Huff! Jeg føler virkelig med deg. Jeg er mann og gikk gjennom dette for ganske mange år siden. Det viste seg å være flere faser for meg:

1. Fase: Sjokk / vakuum følelse. Som om jeg var en tilskuer i mitt eget liv. Dette varte en stund, minst ett år. Kanskje mer. Denne fase var vanskelig fordi jeg ikke hadde noe forankring i noe som helst. Litt som du beskriver. Her var også konfliktnivået med min eks høyt. Jeg (vi, egentlig) hadde mer enn nok med oss selv. Barna var små, noe som var vanskelig for meg - men som også hjalp meg videre inn i neste fase

2. Fase: vi er sammen om barna. Det ble et slags veiskille da jeg innså at min primærjobb var å oppdra to barn sammen med en annen voksen som jeg ikke lenger var sammen med. Både jeg og min eks klarte etterhvert å sette barna i sentrum. Samarbeidet ble lettere. Dette var kanskje etter 2 år. 

3. Fase: Savn/anger. Egentlig ikke en egen fase. Mer en konstant tilstand som gikk gjennom de første 4 årene for meg. Mye selvbebreidelse og anger. Jeg hadde det i sum ikke særlig bra de første 4-5 årene etter bruddet. Men siden jeg hadde fokus på barna, var det liksom ikke noe annet å gjøre enn å ta en dag av gangen og å gi dem det de måtte ha (som jo egentlig er kjærlighet og omsorg + mat, da)

4. Fase: Re-fokusering. Etterhvert løsnet det hele. Samarbeidet gikk bra. Jeg hadde ikke sorg eller anger. Vi var bare to voksne som hadde felles prosjekt nå. Og barna hadde det bra. Dette var særlig etter ca 6 år for meg (NB! det var bra før dette også, men selve essensen i hverdagen ble egentlig ikke super-duper før etter så lang tid). 

5. Fase: Ungdommer og tilknytning. Jeg har brukt mye mer tid på mine barn de siste 2 årene. Til tross for krevende jobb. Så egentlig har jeg ikke noe annet i livet enn jobb og barna mine. Men det er supert. 

(glemte helt: jeg er som deg: så og si alene. lite familie. venner som egentlig ikke er i stand til å hjelpe stort. følt meg ganske mye alene, faktisk. men det blir man vant til. trikset er å være glad i seg selv - som jo tok noen år).

Jeg elsker barna mine. Jeg er glad i min eks. Jeg elsker livet mitt nå. 

Jeg  vet du kommer til å fikse dette til slutt. 

 

[kjaeringA]

Det hjelper å høre om andres opplevelser❤️

Endret 16. oktober 2024 av kjaeringA

[AnonymBruker]

Da jeg hadde vært skilt i to år. For det var vondt å være separert, eksen hadde problemer, oppgjøret tok tid etc. Men etter det ble det bare den nye hverdagen. 

Anonymkode: c4481...52d

[AnonymBruker]

Fem år siden her. Mistrives fortsatt stort med å være alene med ungene. Føles så feil at det ble slutt. Savner å være en familie. Klarer ikke helt finne ut av det nye livet, selv om jeg klarer meg fint både økonomisk og praktisk. 

Anonymkode: 47b79...73a

[AnonymBruker]

Jeg er lykkelig skilt. Så jeg har ikke noe godt å komme med da jeg tok meg et glass vin og feiret da eks flyttet ut da vi separerte oss🤭

Men jeg har et par venninner som har gått igjennom din versjon. De trengte å sørge over det som aldri ble. De måtte gi slipp på drømmen om den perfekte familien og i tillegg måtte de tilgi seg selv for å ha vært gift med utro og voldelige drittsekker. Det er en prosess. Og det var Berg og Dalbaner for å komme seg igjennom det, men alltid med målet om at «Det VIL bli bedre»

Mht til barn har jeg heller ikke noe da jeg ble alenemor.

Men venninnene mine klarte etterhvert å nyte alenetiden sin selv om det var sårt og vanskelig i starten. Fedrene var assholes, men de tok i det minste vare på barna så de ikke trengte å bekymre seg om at barna ikke hadde det bra.

Så tid. Ta tiden til hjelp. Flyt igjennom bølgene av følelser, gråt, skrik, bli forbanna og miks inn litt svart humor og galgenhumor. Har ledd mye med venninnene mine da de gikk igjennom prosessen🤭

Og så plutselig en dag så vil du kjenne det. Lykke og frihet. Og kanskje du møter på en ny kjærlighet.

Inntil da; lær å kjenne den nye deg som mor, skilt og alene. Den biten har jeg erfaring med. Sist jeg var singel var jeg i 20 årene liksom. Og det var utrolig deilig å møte verden med nye øyne og med all erfaringene jeg hadde fått.

Som 40 åring var jeg trygg på meg selv og hadde fått denne herlige «I don’t give a fuck” holdning. Jeg startet å date igjen og så møtte jeg den vakreste og fineste mannen jeg kan tenke meg❤️

Livet er uforutsigbart og ja; tøft som faen iblandt. Men du er her og nå. Om du klarer å se forbi tåken så vil du se solglimt og kjenne på at du har en verden av muligheter foran deg. Du ble kvitt et anker som holdt deg igjen. Flyt avgårde og se hvor vinden tar deg❤️

Anonymkode: 01c78...2d3

[SPOCA]

Det tok meg noen år, men det var jo fordi jeg måtte komme meg etter en svært voldelig eks. Jeg trengte tid til å omstille meg og finne ut av hva jeg ville for meg selv.

[AnonymBruker]

2 år

Anonymkode: 6bd83...861

[AnonymBruker]

Jeg var i sjokk, og jeg ble veldig sint over at han klarte å gjøre det han gjorde.

Ser at du har lite nettverk, det er tøft. Føler veldig med deg der, for jeg har vært heldig og hatt gode folk rundt meg hele veien. Likevel er det mange stunder der man føler seg helt alene, husker at det spesielt var sent om kvelden at tankene kom. Det var også tøft når barna var hos far, og de møtte blant annet dama som han hadde vært utro med. Heldigvis kvittet han seg fort med henne, de var ikke sammen et år en gang. Håpet hans var at han og jeg skulle prøve igjen, men der sa jeg stopp.

Nå har det gått fem år siden dette skjedde, og jeg har det mye, mye bedre. De to første årene tenkte jeg at jeg aldri mer skulle bli sammen med en mann, jeg orket ikke tanken en gang. I dag går jeg og tenker på en ny mann. Veldig rart og skummelt.

Så det er virkelig sannhet i at tiden leger alle sår. Jeg glemmer aldri det som har vært, men jeg klarer å se fremover, og jeg går ikke lenger og grubler over det som skjedde. Prøver bare å forholde meg til at dette er realiteten, får ikke gjort noe med det.

Du vil gradvis få det bedre. Nå sørger du, og det er helt normalt. Du er i ferd med å krype opp fra den mørke dalen (høres dramatisk ut, men sånn har det føltes for meg).

Anonymkode: 633f4...ff3

[AnonymBruker]

Vår historie kan ikke sammenlignes, men jeg vil sende deg en god klem og selv om det er klisje, så blir det bedre med tiden. 

Prøv å se fremover, vær åpen for å finne på ting når barna er hos far ( om han har de da) Gå på date, gå ut med venninner, finn roen med å være alene. reis på ferie om du har mulighet. 

Selv valgte jeg å gå fra min eksmann. Jeg var mentalt ferdig for lenge siden, det visste han vel egentlig, han greide ikke vise meg det jeg ønsket meg, nemlig en kjæreste og en som kunne sette av tid til å være sammen meg. Han prioriterte å spille dataspill. 

Jeg var så lettet da jeg flyttet ut. Men for han kom det som et sjokk, så han var sint en god stund. Var slitsomt og ikke vite når det kunne komme en sinnamelding. (han har adhd, ikke medisinert) Men det gikk seg til. Nå er vi gode venner, og har det veldig bra på hver vår kant. Han er singel og koser seg med at ingen maser, han kan spille data i fred, sove når det passer seg osv, og jeg har funnet drømmemannen, giftet meg og fått barn. 

 

Anonymkode: 61973...b8d

[AnonymBruker]

Her tok det også 4 år ca og gikk egentlig ikke helt over før jeg fikk meg ny kjæreste. Men det gikk gradvis over på de 4 årene. De to første var nok verst. Også fordi eksen drev med catch and release med meg. 

Den gang da tenkte jeg at livet aldri kunne bli skikkelig bra igjen og at jeg aldri kom til å komme over eksen. At jeg aldri ville finne noen som passet så bra for meg som han.

Den dag i dag, nå 9 år etter bruddet, kan jeg ikke skjønne at jeg følte det sånn for han. Det finnes ikke en romantisk følelse i meg for han og jeg ser han med nye øyne nå. Han var langt langt langt i fra en perfekt partner. 

Mitt fokus i årene etter bruddet var på å tvinge meg til å godta at nå var jeg og barna en familie bare vi. Jeg tvang meg til å gjøre alle de tingene som vi før hadde gjort som en familie. 

Selv om jeg har familie nær så valgte jeg likevel at vi skulle både dra på ferie og feire jul alene noen år. Bare for å vise meg selv og barna at vi greier å skape fine stunder alene. Vi er en egen enhet som ikke alltid må ha andre for å føle oss hele eller være komplett. Jeg tror det hjalp meg en del.

Og så må du huske på at hjernen er lett å lure (hvis du ikke har en psykisk sykdom). Så du kan gå inn for å tvinge deg selv til å ha det bra ved å si det til deg selv selv om du ikke mener det. Det er øvelser jeg har brukt mye. 

I tillegg brukte jeg en liste der jeg hadde skrevet opp alt det negative ved eksen. Kun negative ting. Hver gang savnet og sorgen kom så leste jeg over den listen. Det hjalp meg også å se ham klart.

Og så datet jeg en del. Selv om det noen ganger førte til at jeg savnet eksen mer, så hjalp det å treffe nye mennesker. Og til slutt fant jeg han som i dag er min mann på 5 året. Med han så sa det bare *pang* første kvelden og jeg ble stormforelsket. Og på sekundet forsvant de følelsene jeg hadde igjen for eksen.

Anonymkode: f3683...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Her tok det også 4 år ca og gikk egentlig ikke helt over før jeg fikk meg ny kjæreste. Men det gikk gradvis over på de 4 årene. De to første var nok verst. Også fordi eksen drev med catch and release med meg. 

Den gang da tenkte jeg at livet aldri kunne bli skikkelig bra igjen og at jeg aldri kom til å komme over eksen. At jeg aldri ville finne noen som passet så bra for meg som han.

Den dag i dag, nå 9 år etter bruddet, kan jeg ikke skjønne at jeg følte det sånn for han. Det finnes ikke en romantisk følelse i meg for han og jeg ser han med nye øyne nå. Han var langt langt langt i fra en perfekt partner. 

Mitt fokus i årene etter bruddet var på å tvinge meg til å godta at nå var jeg og barna en familie bare vi. Jeg tvang meg til å gjøre alle de tingene som vi før hadde gjort som en familie. 

Selv om jeg har familie nær så valgte jeg likevel at vi skulle både dra på ferie og feire jul alene noen år. Bare for å vise meg selv og barna at vi greier å skape fine stunder alene. Vi er en egen enhet som ikke alltid må ha andre for å føle oss hele eller være komplett. Jeg tror det hjalp meg en del.

Og så må du huske på at hjernen er lett å lure (hvis du ikke har en psykisk sykdom). Så du kan gå inn for å tvinge deg selv til å ha det bra ved å si det til deg selv selv om du ikke mener det. Det er øvelser jeg har brukt mye. 

I tillegg brukte jeg en liste der jeg hadde skrevet opp alt det negative ved eksen. Kun negative ting. Hver gang savnet og sorgen kom så leste jeg over den listen. Det hjalp meg også å se ham klart.

Og så datet jeg en del. Selv om det noen ganger førte til at jeg savnet eksen mer, så hjalp det å treffe nye mennesker. Og til slutt fant jeg han som i dag er min mann på 5 året. Med han så sa det bare *pang* første kvelden og jeg ble stormforelsket. Og på sekundet forsvant de følelsene jeg hadde igjen for eksen.

Anonymkode: f3683...cb2

Mye gode råd her, takk. (Ikke TS)

Anonymkode: 47b79...73a

[AnonymBruker]

For meg gikk det raskt, jeg var mentalt ferdig med forholdet lenge før det ble slutt. Det senket seg en ro i huset den dagen han flyttet ut. Min eks synes det var vanskelig og synes fremdeles det er vanskelig. Kommunikasjonen blir dårligere og dårligere, noe som også var årsaken til at det ble slutt in the first place. Det er trist at eksen sliter, jeg håper hen snart klarer å gi slipp på meg og tanken om kjernefamilien og gå videre. Det har gått over et år nå. 

Anonymkode: f083a...b6f