Hvorfor er du ufør?

[Flintis]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Kjenner ingen som er det.

Ser at Frp foreslår at ingen under 40 år skal få uføretrygd. Hva tenker dere om dette? 

Hvilke utfordringer har du i hverdagen og hva gjør at du ikke kan stå i en jobb? Er det snakk om alle typer jobb, eller er der noe du kunne klart deg i om du jobbet relativt redusert? For eksempel 20% stilling, bare annenhver helg eller noe i den dur. 

Anonymkode: ef4b2...46a

Hva skal de leve av da? Det blir vel da sosial stønad. Er en arbeidsufør betyr det at en ikke er egnet i en jobb og således er uønsket i arbeidslivet.

Det en trenger er forebygging så folk ikke blir syke og uføre i den grad dette går.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Fikk kreft da jeg var 32 og alvorlige senskader.

skjønner ikke hvordan jeg skulle klart å leve uten ufør før 40…

Anonymkode: de3aa...ff5

Du hadde fått det. Veldig synd du har opplevd dette, men glad for at du er her.

Anonymkode: 80928...2b8

[Sefanja]

Pga psykiske lidelser

[AnonymBruker]

jeg er 37, og har akkurat fått ufør. Jeg har KPTSD.
Jeg har prøvd å fungere normalt altfor lenge, som endte i en reel smell som 25åring.. siden har 
det vært veldig vanskelig. Selvfølgelig ønsker jeg å jobbe, jeg er høyt utdannet, og mye kunnskap.
Men jeg klarer ikke jobbe for noen, miste noen form for kontroll over egen tid osv. Jeg vil mer enn noe annet.. men klarer ikke.
Går dog til privat traumeregulering fordi jeg håper at jeg med årene skal klare å jobbe igjen.
Det jeg klarer å bidra med er frivillighetsarbeid, og der bidrar jeg så masse jeg kan.

Anonymkode: b58dc...2fb

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

I følge de legene jeg jobber med så kunne mye vært fikset med en annen lege om pasienten ville.

Anonymkode: 52e8f...c5e

Det er jo NAV leger som avgjør

[AnonymBruker]

miSs. skrev (1 time siden):

Hei, det er tøft.. Jeg måtte ikke gjennom arbeidsutprøving, men prøvde å trappe ned til 20% mens jeg var sykmeldt. Det funket ikke for meg. God bedring, håper det ordner seg for deg🌸

Beklager om jeg maser på deg, men siden jeg kjenner meg så igjen i din historie, lurer jeg på hvordan veien for "sånne som oss" liksom skal gå. Jeg står jo som et stort spørsmålstegn oppi alt dette. Har vært gjennom behandling hos psykolog, psykiater og både indivoduell terapi og gruppeterapi, uten at jeg har blitt bedre av det, og så skal jeg liksom "trenes i arbeidslivet" gjennom NAV? Jeg har jo vært inn og ut av atbeidslivet i 20 år, klarer ikke å stå i det. Så jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg må i arbeidsutprøving over lengre tid. Har jo allerede slitt meg ut på å prøve gjennom to tiår. Hvordan går noen rett på ufør, mens andre ikke? Hvordan fungerer dette liksom?

Anonymkode: a0db5...c85

[AnonymBruker]

Synes denne tråden er så trist.

Føler at så mange her både har gitt opp selv og er blitt gitt opp av systemet.

Selv venter jeg AAP rett rundt hjørnet. Etter en autisme diagnose for ett år siden har den generelle tilbakemeldingen fra helsevesenet vært at jeg bør få en uføregrad.

Som snart 40-åring som har kjempet mot meg selv for å holde meg i arbeidslivet i over 20 år skulle en tro jeg var sliten og klar for å gi opp.

Kjenner derimot at jo mer systemet mener jeg skal gi opp, jo mer skal jeg klore og klype meg fast i arbeidslivet. Ja, jeg er sliten, men jeg er livredd NAV, gruer meg til å forholde meg til de, gruer meg til å gå ned i lønn og frykter stigmaet.

Føler jeg er for intelligent til å bli gående hjemme. Det blir jo fryktelig begrensende?

Anonymkode: 10dbe...b98

[Jeg-er-anonym]

Mardina skrev (9 timer siden):

Vanskelig å beskrive det med nøyaktige ord egentlig.

Men jeg er treg på å få ting gjort, har dårlig retningssans/orienteringsevne, har dyskalkuli og trenger lang tid på å bli trygg på mennesker og oppgaver. Jeg kan ha vanskelig for å formulere meg skikkelig, spesielt når jeg snakker. Er det folk jeg kjenner, så går det forsåvidt greit, men fremmede er litt mer problematisk. Jeg er heller ikke god på problemløsning og er ikke så opptatt av nyheter og det som skjer ute i verden. Det er som jeg lever i min egen lille boble. 

Sånn kort fortalt i hvert fall. 

Med unntatt av problem løsing og dyskalkuli biten er det en veldig god beskrivelse av meg selv. Og det hjelper ikke å øve seg på å bli bedre på de tingene, fordi en forblir bare dårlig på det selv om folk mener at øving gjør mester. Men har blitt påskrevet at jeg er på spekteret i stedet.

[AnonymBruker]

Parkinsons sykdom, som er en nevrologisk degenerativ sykdom. m.a.o, ingen kur, kun symptomlindrende behandling, og en blir bare dårligere og dårligere. Jeg sliter med tremor, redusert finmotorikk, stivhet, treghet, redusert energinivå/tretthet, dystoni, dårlig stemme, nedstemthet, konsentrasjonsvansker m.m. Spesielt når jeg er «off» m.t.p. medsiner, da dagene varierer m.t.p. grad av symptomer, medisinenes effekt og at om en kommer «skjevt» ut så tar det opp til 50 minutter før en pille får effekt.

Jeg er på en måte delvis ufør, søkte AAP, men har i stedet midlertidig lønnsstilskudd (som jeg håper kan ga over i varig) og jobber ca. 40 -  55%. Hadde ikke arbeidsgiver vært fleksibel og fått til det med tilskuddet for meg, så hadde jeg nok vært 60% ufør.

Mye av tiden min, og noe av grunnen til at jeg jobber redusert, går med på å trene styrke, kondisjon, fleksibilitet, balanse, drive med avspenning, m.m. For det er det eneste som kan bremse forløpet noe. Det er òg viktig å jobbe for å holde det kognitive nivået oppe.

Hint: Ikke bli kronisk syk! 😉

Anonymkode: 8c5ee...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er på en måte delvis ufør, søkte AAP, men har i stedet midlertidig lønnsstilskudd (som jeg håper kan ga over i varig) og jobber ca. 40 -  55%. Hadde ikke arbeidsgiver vært fleksibel og fått til det med tilskuddet for meg, så hadde jeg nok vært 60% ufør.

Anonymkode: 8c5ee...781

NAV har vurdert arbeidsevnen min til å være redusert og med resultatet: spesielt tilpasset innsats.

Sitat

Arbeidsevnevurderingen munner ut i at bruker plasseres i én av fire såkalte «innsatskategorier» som gir en pekepinn på hva slags bistand vedkommende trenger å få fra NAV.

* standard innsats: det vil si at brukeren ventes å kunne skaffe seg jobb på egenhånd, slik som typisk er tilfellet for nyut- dannede, jobbskiftere og liknende.
* situasjonsbestemt innsats: dette er for eksempel personer som har problemer med å komme i jobb på grunn av mismatch mellom egne kvalifikasjoner og kravene i arbeidslivet eller personer med språkproblemer
* spesielt tilpasset innsats: betyr at arbeidsevnen er nedsatt, og at tiltak fra NAV ofte vil være nødvendig i en kombinasjon med virkemidler fra andre, for eksempel medisinsk behandling og rehabilitering, tilrettelegging, sosial trening/oppfølging med mer.
* varig tilpasset innsats: arbeidsevnen er varig nedsatt, og at brukeren ikke vil kunne skaffe seg eller beholde ordinært arbeid gjennom innsats fra NAV eller andre samarbeidende aktører. Dette vil ofte være personer hvor uføretrygd er aktuelt

Ref. https://www.nav.no/_/attachment/download/f9b4d4e9-1206-49e9-a421-1a5d014f9998:e67b343cea7e048c9a50d2b1489482187d56ef06/hvem-har-nedsatt-arbeidsevne-men-ikke-rett-til-arbeidsavklaringspenger.pdf 

Anonymkode: 8c5ee...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

NAV har vurdert arbeidsevnen min til å være redusert og med resultatet: spesielt tilpasset innsats.

Ref. https://www.nav.no/_/attachment/download/f9b4d4e9-1206-49e9-a421-1a5d014f9998:e67b343cea7e048c9a50d2b1489482187d56ef06/hvem-har-nedsatt-arbeidsevne-men-ikke-rett-til-arbeidsavklaringspenger.pdf 

Anonymkode: 8c5ee...781

Rett lenke: https://www.nav.no/_/attachment/download/f9b4d4e9-1206-49e9-a421-1a5d014f9998:e67b343cea7e048c9a50d2b1489482187d56ef06/hvem-har-nedsatt-arbeidsevne-men-ikke-rett-til-arbeidsavklaringspenger.pdf

Anonymkode: 8c5ee...781

[AnonymBruker]

Jeg er gradert utfør (70%) og står i 30% stilling. Ble ufør i midten av 40-åra. Har hjertesykdom (pacemaker), autoimmunesykdommer og lungesykdom. Gjør alt jeg kan for å klare å holde meg i 30% stilling, da jeg elsker jobben min og ønsker å føle at jeg bidrar (med det jeg klarer) i samfunnet. 

Anonymkode: 66665...f7c

[katties]

AnonymBruker skrev (På 16.10.2024 den 5.42):

Ufør grunnet psykiske årsaker, så er vel midt i målgruppen som ikke ville fått uføretrygd om de bestemte. Hadde de fått til et tiltak som fungerte hadde det vært en ting, men jeg tviler.

Jeg kunne gjerne jobbet, har lyst til å jobbe, men ingen vil ha meg i jobb. Utfordringen er at jeg tror det er ubehagelig for andre å ha en medarbeider som er såpass psykisk syk. Tilstanden viser seg "bare" i angst, men det er visst ikke forenelig med ordinært arbeidsliv.

Har heldigvis funnet livsglede i andre ting i hverdagen. 

 

Anonymkode: 01aae...5c0

Tja... jeg har hatt en del medarbeidere som helt klart har ting de sliter med. Alt fra folk som er supernervøse til de grader at de omtrent ikke snakker (de var flinke til å jobbe på lab da, der de ikke trengte å forholde seg til andre i særlig grad), til folk som er gretne 95% av tida (og man kan se på klærne og håret at de sliter med noe), til slike som er veldig stabile i humøret. 

Så lenge man selv er en stabil, sosial og relativt tålmodig person tror jeg det er mye man tåler helt fint før man er så langt at man ikke vi ha kollegaer i jobb i det hele tatt. Så øenge det er noe overlapp mellomm oppgavene folk kan gjøre, slik at noen andre kan steppe inn hvis kollegaen ikke er i stand til å jobbe, så går det meste greit - de fleste der jeg har jobbet er vant til at slikt skjer innimellom. 

Det kan være vanskelig å ta utdanning når man sliter psykisk da, for selv om man sikkert KUNNE blitt veldig god i et yrke som egentlig er ganske krevende så er det bredt fokus på at man skal kunne teori, kunne snakke foran folk, kunne mange ulike fag...

På forrige jobben hadde jeg folk som hadde videregående skole og deretter kun ble lært opp direkte på jobben. De hadde vanskelige oppgaver og ansvar. Selv om de ikke kunne brukes til alt mulig da de var opplært i et relativt snevert område så var de likevel veldig gode på det de gjorde. Uheldigvis ble dette etter hvert visst veldig igreit, for det kom plutselig krav om utdanning, og plutselig ble det til og med en mulighet at disse folkene, som har jobbet i mange, mange år kunne miste jobben. Jeg tror det ble kjempet ned, men det var utrolig stressende for dem. 

[katties]

Enmanelskeråhate skrev (På 16.10.2024 den 8.20):

Er jo klart at man må få ufør uavhengig av alder når man har kreft,  medfødte handicap osv. Men klart det er mange som har enklere diagnoser som aldri skulle vært uføre, det er faktisk ikke et frikort resten av livet at man har hatt en vanskelig oppvekst, angst,  osv man må i mye større grad ta ansvar selv også

Ja, noen burde ikke hatt et frikort resten av livet. Da jeg jobbet i kommunen var det en ufør person som klagde over angst, redsel for folk, steder osv.... og så reiste med tog, buss, fly osv på treff ulike steder i landet, mange ganger i året. Jeg visste ikke hva jeg skulle si engang... selv slet jeg mye med depresjon i ungdomsårene og klarte ofte ikke engang å komme meg ut av huset. Måtte manne meg opp for å gå på matbutikken.... og jeg jobbet. Jeg visste at den eneste måten å bli kvitt angsten på var å tvinge meg gjennom den, for det var ingen logisk grunn for å la være å gjøre alle de tingene jeg var engstelig for. 

Men så er det det med HVA skal folk jobbe med? Denne personen var flink med håndarbeid av alle slag. Det finnes noen få slike jobber, men selv der er det mamge som vil ha utdannelse, eller at noen med utdannelse svarer for jobben - er ikke overalt et slikt system finnes for gjerne ønsker de noen som kan gjøre håndarbeid, stå i kassa, snakke med kunder, føre regnskap, og rydde i butikken (relativt tungt arbeid).

Endret 17. oktober 2024 av katties

[AnonymBruker]

Har 3 fysiske diagnoser pluss liten rygg skade. Opplevd omsorgssvikt pga rus, cuicidal foresatt, emosjonell/psykisk omsorgssvikt, og overgrep. 

Anonymkode: f0c04...0d0

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør grunnet indre stress og fibromyalgi. Indre stresset er borte nå, men fatiguen som følger fibro er verst.

Jeg kunne nok jobbet en viss prosent, men ingen arbeidsgiver vil ha en ansatt som vil komme og gå som man selv vil. Dermed ble det 100% ufør.

Deilig å slippe indre stress og samtidig slippe å være avhengig av å møte på jobb. Jeg kan styre dagene akkurat som jeg vil og orker uten å måtte føle skam ved å bruke egen og sykmeldinger.

Anonymkode: f9939...995

[AnonymBruker]

Jeg har MS. Har veldig lyst til å jobbe, men det går ikke. Har prøvd flere ganger.

Anonymkode: bb8e2...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvor har du det fra? Hvorfor er du ikke mer nysgjerrig og kritisk til kildene dine? 

Aller først: det er veldig vanskelig å sammenligne mellom land. Andre land har andre stønader. I land med en svakere velferdsstat blir kanskje flere forsørget av familie, de regnes da ikke blant landets uføre, de faller ut av statistikken. Så for å sammenligne må man nesten ta med alle arbeidsledige, alle uten noen inntekt, alle på sosialstønad, alle på aap osv i en eneste stor haug for å finne ut hvor mange som står utenfor arbeidslivet. Sykefravær kan også defineres på ulike måter fra land til land. 

Det sagt, så leste jeg om dette for bare noen dager siden. I så og si alle land med høy kvinnedeltakelse i arbeidslivet har kvinner høyere sykefravær enn menn. Vet du hvilken alder som spesielt skiller seg ut? 25-39 år. Og hva skjer i den tidsperioden? Kvinner er gravide og får barn. Noe er altså helt naturlig. Og igjen, Norge har høy andel av kvinner i arbeid, da blir også sykefraværet blant kvinner høyere enn andre land uten så mange kvinner i arbeid. 

Og hvis du virkelig ønsker å engasjere deg i kvinners arbeidsliv, så kan du være med å jobbe for bedre vilkår på kvinnedominerte arbeidsplasser. De er preget av stress, lav bemanning, ingen ekstra goder (ikke engang en jakke om du jobber i hjemmesykepleien), lav lønn. Det er grunnen til at kvinner i lavtlønnsyrker ikke klarer å stå like lenge i jobben som menn. Joda, menn i industri kan også ha stress og mye å gjøre, men bare det å bli verdsatt med arbeidstøy og evnt en liten slant til julebord betyr faktisk endel for hvordan man opplever arbeidsdagen sin. Det er lettere å håndtere tøffe dager om man man i det minste får utstyr som gjør at man kan uføre jobben uten å få vondt i bein, hofter, knær. Dessuten tjener gjerne menn i industri 150 000 + mer i året. Det betyr også litt. Etter å ha snakket med menn i industri virker det også som de opplever å ha mer kontroll over sin arbeidsdag kontra feks damer i hjemmehjelpen. Maskinene setter kanskje en stopper for effektiviteten i industri, mens kvinnedominerte lavtlønnsyrker skal hele tiden være mer effektive, klare seg på mindre, stramme inn. 

Anonymkode: 35e30...939

👏👏👏👏

Anonymkode: 50fc5...21b

[Kniv & gaffel]

Nedsatt førlighet i det ene beinet på grunn av en medfødt tilstand / funksjonshemming + autisme (Asperger syndrom). 

Ble ufør da jeg var i midten av 40-åra. Har vært utenfor ordinært arbeid og studier i snart 10 år, men begynte som student igjen i høst. Holder nå på med en masterutdanning i et helserelatert fag.

Kanskje det blir veien ut i arbeidslivet igjen? I det minste på deltid? Sånn generelt synes jeg det er lettere å studere enn å være i arbeid. Jeg er faglig sterk, men sliter med tempo og oppmerksomhet på grunn av autismen, og får også lett overbelastningsreaksjoner. 

Endret 17. oktober 2024 av Kniv & gaffel

[AnonymBruker]

katties skrev (1 time siden):

Tja... jeg har hatt en del medarbeidere som helt klart har ting de sliter med. Alt fra folk som er supernervøse til de grader at de omtrent ikke snakker (de var flinke til å jobbe på lab da, der de ikke trengte å forholde seg til andre i særlig grad), til folk som er gretne 95% av tida (og man kan se på klærne og håret at de sliter med noe), til slike som er veldig stabile i humøret. 

Så lenge man selv er en stabil, sosial og relativt tålmodig person tror jeg det er mye man tåler helt fint før man er så langt at man ikke vi ha kollegaer i jobb i det hele tatt. Så øenge det er noe overlapp mellomm oppgavene folk kan gjøre, slik at noen andre kan steppe inn hvis kollegaen ikke er i stand til å jobbe, så går det meste greit - de fleste der jeg har jobbet er vant til at slikt skjer innimellom. 

Det kan være vanskelig å ta utdanning når man sliter psykisk da, for selv om man sikkert KUNNE blitt veldig god i et yrke som egentlig er ganske krevende så er det bredt fokus på at man skal kunne teori, kunne snakke foran folk, kunne mange ulike fag...

På forrige jobben hadde jeg folk som hadde videregående skole og deretter kun ble lært opp direkte på jobben. De hadde vanskelige oppgaver og ansvar. Selv om de ikke kunne brukes til alt mulig da de var opplært i et relativt snevert område så var de likevel veldig gode på det de gjorde. Uheldigvis ble dette etter hvert visst veldig igreit, for det kom plutselig krav om utdanning, og plutselig ble det til og med en mulighet at disse folkene, som har jobbet i mange, mange år kunne miste jobben. Jeg tror det ble kjempet ned, men det var utrolig stressende for dem. 

Ja, det er nok absolutt forskjell på arbeidsplasser hvor det er plass for slike som meg, problemet er bare å finne dem. Var på AAP i 8 år før jeg var avklart og hadde på denne tiden vært innom flere praksisplasser. Vurderingen var alltid den samme; at jeg var punktlig, ansvarsfull og flink til å arbeide, men at det ikke kunne tilrettelegges for meg i et ordinært arbeidsforhold. Har klart å ta utdanning gjennom nettstudier, men vil aldri kunne få bruke den pga jeg ikke finner noen som vil ansette meg. Har til og med prøvd å få innpass med å jobbe gratis flere plasser for å få foten innenfor, men til lite nytte. 

Anonymkode: 01aae...5c0