Noen råd eller trøstende ord? Når barn plutselig blir store...

[AnonymBruker]

Først; jeg vet at det jeg skal skrive nå, er et tegn på en god og sunn utvikling, helt normalt. Men jeg er jeg så... lei meg, litt trist. Dette viser jeg selvsagt ikke til datteren min.

Datter er 14/15 år. Vi har alltid vært svært nære, og er det fortsatt. Vært meg og henne siden jeg ble mor i ung alder. Har en samboer (7 år sammen) som jobber turnus. Det har derfor alltid vært stas for henne, feks, når han er borte, og hun kan få all oppmerksomheten min, sove sammen med meg, ha jentekvelder etc. Hun har også likt familiekvelder. 

Siden jeg ble mor ung, har vi eid huset vårt i kun 3 år. Ikke hatt råd til det tidligere. Hvor jeg gledet meg til å gi datteren min sitt "eget" hjem! 

Føler meg teit, men.. Nå sitter jeg i det store hjemmet, "alene" når samboer er på jobb, og datter er på rommet sitt for det meste. Jeg er lei meg for at hun ikke fikk oppleve å ha eget hjem tidligere, og at når vi endelig fikk det, så ønsker hun bare å være alene på rommet sitt uansett. JEG VET HUN ER NORMAL, og at ungdommer er slik. Men jeg FØLER meg trist. Liksom ikke helt klar for denne løsrivelsesfasen, hvor jeg innser at hun snart ikke kommer til å bo her engang. 

Det handler ikke om at jeg er ensom heller. Jeg har mange hobbyer og venninner, men det er mer tid med datteren min jeg savner. Alt har blitt så endret, og så raskt. Fortsatt godt forhold, men det går dager der jeg knapt ser henne. Bare til middag liksom.. Lar henne være i fred som oftest, men passer på at jeg er tilgjengelig dersom hun plutselig skulle ønske å finne på noe eller snakke. Spør også av og til om å gjøre noe sammen, men det er som oftest nei. Har funnet ut at hun blir med om vi kjører en tur, og hører på musikk, så da gjør vi det av og til. Er det helt teit? Åh hvor jeg savner henne.. Er trist å tenke på at barndommen hennes er over. Ofte tenker jeg på om jeg har gjort det bra for henne. Men jeg vet jo innerst inne at hun er utrolig flott, og at jeg har vært en veldig god mor..

Har noen noen trøstende ord i denne fasen, som tydeligvis er en løstovrlsesfase for mor også?😅

Anonymkode: 86312...174

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 8f823...61d

[AnonymBruker]

FØLER MED DEG❤️

Jeg får en smakebit av denne løsrivingen allerede nå, og min datter er bare 7 år..

Jeg er selv overrasket over hvor følsomt det er for meg, ble litt tatt på senga. Det var som å skru på en bryter. Pang. Plutselig ble venner så viktig.

Jeg tillater meg å synes at det er trist, selv om jeg er glad for at hun har venner.

Setter innimellom på sangen «Slipping throuhg my fingers», gråter litt, mimrer ved å se på bilder.. så føler jeg meg bedre igjen.

The circle of life❤️

Anonymkode: c469e...335

[AnonymBruker]

Åh, selv om jeg ikke kan hjelpe så mye... Så takk for dette. Har en på 8 nå. Må huske å ta vare på de små øyeblikkene med svar på alle mulige slags rare spørsmål, eventyrlesing osv. ❤️ Har vært litt utålmodig og stressa i dag 🥲 Her blir det nok heller ikke hus før hun er på samme alder som din 🥲 men vi har skapt mange gode minner fordet, da 😭

Anonymkode: 6edb3...6de