Føler meg mislykket, patetisk og livredd etter samlivsbrudd.

[AnonymBruker]

Etter 6 år sammen i tykt og tynt ble det nå ordentlig slutt, og han har dratt sin vei. 

Forholdet har vært turbulent, hvor toppene har vært euforiske mens bunnen har vært preget av silent treatment og likgyldighet fra hans side. Derfor har jeg hele tiden visst at dette forholdet ikke er bra. Men jeg elsker ham så høyt uten at jeg vet helt hvorfor. Kanskje fordi jeg har sett de sårbare sidene av ham, og ville redde ham. 

Forskjellene våre har vært store. Både seksuelt og politisk. Han er vel det man kan kalle pornoskada, og hadde et behov jeg ikke klarte innfri. Men han åpnet opp mange av sperrene mine og jeg har fått et mye bedre sexliv enn jeg kunne forestille meg med ham. Han ga meg min første orgasme som 30-åring.

Han har snakket om anal siden vi møttes, men det har jeg sagt nei til hele tiden, bortsett fra da vi ga det et halvveis forsøk da vi var rusa (og det var vondt). Han har også foreslått gruppesex, trekant, sex-treff, sex-klubber osv, noe som for meg virker helt motbydelig. Dette er ikke noe han har mast veldig mye om, men det har alltid ligget og ulmet litt. Såpass at jeg har tenkt tanken på at han får lov til å ha uforpliktende sex typ 3 ganger i året med noen randomme, men jeg kom aldri så langt som å foreslå det alvorlig. Jeg forstår at sex for mange menn betyr noe helt annet enn sex for kvinner, og jeg har blitt seksuelt misbrukt tidligere, så for meg kan sex være litt skummelt og ekkelt. Jeg blir ikke sjalu av å tenke på at han pornoknuller en tilfeldig dame, men jeg blir sjalu av å tenke på ham flørte. 

Politisk har han skylapper, og man når ikke inn. 

Uansett, til tross for alt dette. Til tross for silent treatment som spiser meg opp innvendig, politiske meninger som er laangt til høyre for mine, ekstrem bagasje fra barndommen, ingen refleksjoner på hvorfor han reagerer så kraftig på bittesmå ting osv osv så savner jeg ham så fælt at hvis han hadde ringt og spurt om å få komme tilbake hadde jeg sagt ja på sekundet.

For er egentlig øm, kjærlig, oppmerksom, morsom, gavmild osv.

Er også så redd for å face hverdagen alene at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver være sosial og møte venner, chatter, går turer osv, men alt dette gjorde jeg jo før og - sammen med han. Bilturer er nitrist, handle inn mat er nitrist, sitte i sofaen å se film er nitrist. 

Hvorfor skal det være så nitrist om det er det riktige. Jeg har tenkt hele veien at vi er ment to be, for vi er utrolig like på så mye annet. Vi ler av de samme tingene og vi liker å gjøre de samme tingene. Nå er jeg 6 år eldre enn sist jeg var singel, og må begynne helt på nytt. 

Jeg sitter egentlig å manifisterer at han skal ringe om 4 uker å si at han savner meg og at vi tok helt feil beslutning (det var en felles beslutning ish). Og at han nå har lært at det vi har hatt var helt spesielt. For det føler jeg oppriktig det var. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på eller om jeg vil ha svar. Ble nesten som terapi å skrive dette, for jeg har oppsummert litt tankekaos for meg selv. Jeg poster alikevel, for jeg håper jeg kan få litt trøst og kanskje noen oppmuntrende ord egentlig. 

Anonymkode: e9a74...6ae

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Noen ganger blir man hekta på en person. Jeg har hatt det sånn jeg og, og jeg ville bare si at det er ikke en god følelse å føle at man har vært litt sånn "obsessive" og sjalu. Jeg har ikke hatt det sånn før, og jeg er ikke en sjalu person en gang. Men jeg ble fylt av hat for disse damene han ville ha. 

Nå er han typ "homewrecker" og vil ha en utro dame. Jeg er sykt nok også sjalu og jeg savner han. Og jeg tror ikke at noen andre har såret meg like mye som han har gjort. Og jeg har aldri før oppført meg så teit heller. Skammer meg over meg selv. 

Det beste å gjøre nå, er å gå. La han gå, ikke løp etter han, ikke stalk. Fokuser på andre ting. Begynn å trene. Bli en ny versjon av deg selv. En du virkelig er stolt av. En han virkelig vil angre på at han forlot. 

Anonymkode: 320e0...faa

[AnonymBruker]

Frykten for å være alene gjør at du forherliger han. Han er egentlig dust

Anonymkode: a2d5b...9cd

[Tått]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Etter 6 år sammen i tykt og tynt ble det nå ordentlig slutt, og han har dratt sin vei. 

Forholdet har vært turbulent, hvor toppene har vært euforiske mens bunnen har vært preget av silent treatment og likgyldighet fra hans side. Derfor har jeg hele tiden visst at dette forholdet ikke er bra. Men jeg elsker ham så høyt uten at jeg vet helt hvorfor. Kanskje fordi jeg har sett de sårbare sidene av ham, og ville redde ham. 

Forskjellene våre har vært store. Både seksuelt og politisk. Han er vel det man kan kalle pornoskada, og hadde et behov jeg ikke klarte innfri. Men han åpnet opp mange av sperrene mine og jeg har fått et mye bedre sexliv enn jeg kunne forestille meg med ham. Han ga meg min første orgasme som 30-åring.

Han har snakket om anal siden vi møttes, men det har jeg sagt nei til hele tiden, bortsett fra da vi ga det et halvveis forsøk da vi var rusa (og det var vondt). Han har også foreslått gruppesex, trekant, sex-treff, sex-klubber osv, noe som for meg virker helt motbydelig. Dette er ikke noe han har mast veldig mye om, men det har alltid ligget og ulmet litt. Såpass at jeg har tenkt tanken på at han får lov til å ha uforpliktende sex typ 3 ganger i året med noen randomme, men jeg kom aldri så langt som å foreslå det alvorlig. Jeg forstår at sex for mange menn betyr noe helt annet enn sex for kvinner, og jeg har blitt seksuelt misbrukt tidligere, så for meg kan sex være litt skummelt og ekkelt. Jeg blir ikke sjalu av å tenke på at han pornoknuller en tilfeldig dame, men jeg blir sjalu av å tenke på ham flørte. 

Politisk har han skylapper, og man når ikke inn. 

Uansett, til tross for alt dette. Til tross for silent treatment som spiser meg opp innvendig, politiske meninger som er laangt til høyre for mine, ekstrem bagasje fra barndommen, ingen refleksjoner på hvorfor han reagerer så kraftig på bittesmå ting osv osv så savner jeg ham så fælt at hvis han hadde ringt og spurt om å få komme tilbake hadde jeg sagt ja på sekundet.

For er egentlig øm, kjærlig, oppmerksom, morsom, gavmild osv.

Er også så redd for å face hverdagen alene at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver være sosial og møte venner, chatter, går turer osv, men alt dette gjorde jeg jo før og - sammen med han. Bilturer er nitrist, handle inn mat er nitrist, sitte i sofaen å se film er nitrist. 

Hvorfor skal det være så nitrist om det er det riktige. Jeg har tenkt hele veien at vi er ment to be, for vi er utrolig like på så mye annet. Vi ler av de samme tingene og vi liker å gjøre de samme tingene. Nå er jeg 6 år eldre enn sist jeg var singel, og må begynne helt på nytt. 

Jeg sitter egentlig å manifisterer at han skal ringe om 4 uker å si at han savner meg og at vi tok helt feil beslutning (det var en felles beslutning ish). Og at han nå har lært at det vi har hatt var helt spesielt. For det føler jeg oppriktig det var. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på eller om jeg vil ha svar. Ble nesten som terapi å skrive dette, for jeg har oppsummert litt tankekaos for meg selv. Jeg poster alikevel, for jeg håper jeg kan få litt trøst og kanskje noen oppmuntrende ord egentlig. 

Anonymkode: e9a74...6ae

En dag om gangen..det går bra dette. Vær forsiktig med å diagnostisere skylapper på folk med et annet syn enn deg.

[AnonymBruker]

Du har hekt. Det kan lett forveksles med kjærlighet. Du beskriver en typisk narsissist, men følger opp med «han ER jo egentlig snill». Nei, det er han ikke. Han manipulerer deg.

Du VET han er toxic og ikke bra for deg, men du ignorerer det fordi du er redd for å være alene.

Slett og blokker og fokuser på deg selv. Du må finne lykken i deg selv og verdsette deg selv høyere.

Jeg elsker kjæresten min fordi han ser meg, lytter til meg og ord og handlinger samstemmer. Han ønsker at jeg skal være lykkelig og trygg og gjør alt i sin makt for at jeg skal kjenne på det HVER dag. Han er bestevennen min som jeg kan prate med ALT om. Han er partneren som løfter og støtter meg. Han er kjæresten som får meg til å føle meg trygg og elsket. Han er elskeren som gir meg vill, dyrisk og lidenskapelig sex.
 

DET er det du vil ha i et forhold.

Anonymkode: 7e5bb...143

[AnonymBruker]

Det som er ekkelt med en slik narississt er at han garantert snakker skit om deg. Han snakker skit om deg til damene han dater, og snakker skit om deg til kompiser, og kommer til å prøve å gi deg brødsmuler slik at du gir han oppmerksomhet. Og så går han til kompiser og familie og sier at uff det er så slitsomt med disse damene som er så obsessed...Kompisene hans forstår ingenting hvordan i alle dager har han så bra drag på damene? Det er bare et sosialt spill for å få kompisene til å være misunnelige og imponert. Samtidig vedder jeg på at han drikker og har div problemer.

Han som gjorde dette mot meg hadde sex med meg mens jeg trodde han hadde valgt meg igjen. Etterpå sier han at han vil ligge med andre også, og han skal så klart behøve å "si" noe om damene til meg om vi skulle holdt på også. 

Jeg har vært helt nedbrutt. Null selvtillit. Han behandlet meg som om jeg hadde null verdi, brukte meg, og til nye dama klagde han over at det var så lite attraktivt at min selvtillit var så dårlig. Vel han gjorde sitt for at den ble sånn altså. Hun kan bare glede seg, for om hun vil ha han, så kommer han til å pirke på de dårlige sidene hennes fordi han mener så klart selv at han må ha en perfekt dame. 

Det beste er at DU bestemmer deg for hvrodan du vil ha det. Og du kan gjerne hevne deg på han ved å gi HAN brødsmuler, små likes her og der. Og så kan du avvise brutalt når han tar kontakt. Det skal jeg gjøre ihvertfall..

Anonymkode: 320e0...faa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

klart behøve å "si" noe om damene til meg om vi skulle holdt på også. 

Ikke behøve* skulle det være. For han skulle ligge rundt og slippe å si noe til meg om det!

Anonymkode: 320e0...faa

[AnonymBruker]

Synes det er trist at så mange blir nødt til å bruke så mye tid av livene sine på å lengte og savne personer som virkelig ikke har vært bra for dem. At kjærligheten gis bort på bekostning av kjærlighet til seg selv. Det er jo ikke slik ekte kjærlighet er. 
Du er ikke alene TS, mange har gjort det samme, og flere skal det bli. 
Du har ingenting å skamme deg over, men kanskje det er noe du kan lære av dette? Det er ofte ting en kan lære utav feil som er gjort. Og da mener jeg ikke feil som gjorde at dette forholdet tok slutt, men hvordan neste forhold kan bli bra, både for deg selv og forholdet som helhet. Og når du skal komme deg ut tidligere når du ser at det ikke vil bli bra for deg.

Anonymkode: 65baa...df6

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg leser og setter pris på alle svar. Er enig i mye. Kommer tilbake med mere utdypende svar senere, har litt angst siden jeg delte så heftig personlig, så unngår KG som pesten 😂 Men får alt på mail så leser underveis! 

Anonymkode: e9a74...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil bare si at jeg leser og setter pris på alle svar. Er enig i mye. Kommer tilbake med mere utdypende svar senere, har litt angst siden jeg delte så heftig personlig, så unngår KG som pesten 😂 Men får alt på mail så leser underveis! 

Anonymkode: e9a74...6ae

Å lese innlegget ditt TS var litt som å lese om meg selv. Nå har jeg virkelig lyst til å komme meg videre å få det bedre. Han skal ikke få ødelegge meg mer. Bli litt sint TS. Han har bare tenkt på seg selv.

Anonymkode: 320e0...faa

[Mardina]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Etter 6 år sammen i tykt og tynt ble det nå ordentlig slutt, og han har dratt sin vei. 

Forholdet har vært turbulent, hvor toppene har vært euforiske mens bunnen har vært preget av silent treatment og likgyldighet fra hans side. Derfor har jeg hele tiden visst at dette forholdet ikke er bra. Men jeg elsker ham så høyt uten at jeg vet helt hvorfor. Kanskje fordi jeg har sett de sårbare sidene av ham, og ville redde ham. 

Forskjellene våre har vært store. Både seksuelt og politisk. Han er vel det man kan kalle pornoskada, og hadde et behov jeg ikke klarte innfri. Men han åpnet opp mange av sperrene mine og jeg har fått et mye bedre sexliv enn jeg kunne forestille meg med ham. Han ga meg min første orgasme som 30-åring.

Han har snakket om anal siden vi møttes, men det har jeg sagt nei til hele tiden, bortsett fra da vi ga det et halvveis forsøk da vi var rusa (og det var vondt). Han har også foreslått gruppesex, trekant, sex-treff, sex-klubber osv, noe som for meg virker helt motbydelig. Dette er ikke noe han har mast veldig mye om, men det har alltid ligget og ulmet litt. Såpass at jeg har tenkt tanken på at han får lov til å ha uforpliktende sex typ 3 ganger i året med noen randomme, men jeg kom aldri så langt som å foreslå det alvorlig. Jeg forstår at sex for mange menn betyr noe helt annet enn sex for kvinner, og jeg har blitt seksuelt misbrukt tidligere, så for meg kan sex være litt skummelt og ekkelt. Jeg blir ikke sjalu av å tenke på at han pornoknuller en tilfeldig dame, men jeg blir sjalu av å tenke på ham flørte. 

Politisk har han skylapper, og man når ikke inn. 

Uansett, til tross for alt dette. Til tross for silent treatment som spiser meg opp innvendig, politiske meninger som er laangt til høyre for mine, ekstrem bagasje fra barndommen, ingen refleksjoner på hvorfor han reagerer så kraftig på bittesmå ting osv osv så savner jeg ham så fælt at hvis han hadde ringt og spurt om å få komme tilbake hadde jeg sagt ja på sekundet.

For er egentlig øm, kjærlig, oppmerksom, morsom, gavmild osv.

Er også så redd for å face hverdagen alene at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver være sosial og møte venner, chatter, går turer osv, men alt dette gjorde jeg jo før og - sammen med han. Bilturer er nitrist, handle inn mat er nitrist, sitte i sofaen å se film er nitrist. 

Hvorfor skal det være så nitrist om det er det riktige. Jeg har tenkt hele veien at vi er ment to be, for vi er utrolig like på så mye annet. Vi ler av de samme tingene og vi liker å gjøre de samme tingene. Nå er jeg 6 år eldre enn sist jeg var singel, og må begynne helt på nytt. 

Jeg sitter egentlig å manifisterer at han skal ringe om 4 uker å si at han savner meg og at vi tok helt feil beslutning (det var en felles beslutning ish). Og at han nå har lært at det vi har hatt var helt spesielt. For det føler jeg oppriktig det var. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på eller om jeg vil ha svar. Ble nesten som terapi å skrive dette, for jeg har oppsummert litt tankekaos for meg selv. Jeg poster alikevel, for jeg håper jeg kan få litt trøst og kanskje noen oppmuntrende ord egentlig. 

Anonymkode: e9a74...6ae

Det vil gå bedre etterhvert. Samlivsbrudd er aldri morro, men om noen uker/mnd vil du se deg tilbake og skjønne hvorfor dere ikke bør være sammen. 

Gi det tid og fokuser på å gjøre de tingene som gir deg glede i hverdagen. 

Jeg har nettopp gått gjennom samlivsbrudd selv (3 mnd siden nå) og jeg synes den første uken var helt jævlig. Jeg savnet han og grein masse. Men etterhvert som tiden har gått, innser jeg at det var riktig at vi gikk fra hverandre. 

Endret 14. oktober 2024 av Mardina

[AnonymBruker]

Det at det gjør vondt betyr ikke at det var feil at det ble slutt. 

Anonymkode: 19507...64c

[AnonymBruker]

Ingen, ts, er «egentlig» noe annet enn den adferden de velger seg. Det folk velger å gjøre og si ER den de er. Det er hele pakka. Det er ikke noe «mer» der, det er ikke en skjult søt liten hundevalp på innsiden av mennesker. Vi er som vi velger å oppføre oss. Verken mer - eller mindre.

Og en partner er ikke et oppussingsprosjekt. Det kan en stol eller et hus være. Mennesker er ikke prosjekter eller objekter. De er individer som har valgt seg et liv og en adferd. Det passer du, som partner, enten inn i. Eller ei.

Jeg tror ikke på fortellingen om at du var «inderlig forelska». Jeg tror du valgte å lage deg en livshistorie der årsaken til at du valgte deg inn i og valgte å bli i et dysfunksjonelt forhold var «forelska». Men jeg tror sannheten bare er det gamle og velkjente: At du også er dysfunksjonell. At heller ikke du har det noe bra.

Så, benytt momentumet. Smerte er en utmerket motivator. Oppsøk proff hjelp, fiks eget liv og egne holdninger. Og livet blir meget bedre. Om du bare tar grep, ts, lover jeg deg at om få år ler du godt, lenge og oppgitt over den du har vagt å være de siste årene.

Anonymkode: 20005...d81

[Molimaki]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Ingen, ts, er «egentlig» noe annet enn den adferden de velger seg. Det folk velger å gjøre og si ER den de er. Det er hele pakka. Det er ikke noe «mer» der, det er ikke en skjult søt liten hundevalp på innsiden av mennesker. Vi er som vi velger å oppføre oss. Verken mer - eller mindre.

Og en partner er ikke et oppussingsprosjekt. Det kan en stol eller et hus være. Mennesker er ikke prosjekter eller objekter. De er individer som har valgt seg et liv og en adferd. Det passer du, som partner, enten inn i. Eller ei.

Jeg tror ikke på fortellingen om at du var «inderlig forelska». Jeg tror du valgte å lage deg en livshistorie der årsaken til at du valgte deg inn i og valgte å bli i et dysfunksjonelt forhold var «forelska». Men jeg tror sannheten bare er det gamle og velkjente: At du også er dysfunksjonell. At heller ikke du har det noe bra.

Så, benytt momentumet. Smerte er en utmerket motivator. Oppsøk proff hjelp, fiks eget liv og egne holdninger. Og livet blir meget bedre. Om du bare tar grep, ts, lover jeg deg at om få år ler du godt, lenge og oppgitt over den du har vagt å være de siste årene.

Anonymkode: 20005...d81

Super flott og bra skrevet! Ts lyt til overstående. 

Har du lest boken: "Kvinner som elsker for mye"? Ellers synes jeg du ska få det gjort❤️