Steforeldre- hvordan er det å leve sammen?

[AnonymBruker]

Jeg har vært samboer med min kjæreste i en mnd nå.  Jeg har to barn fra før. 
alt i alt syntes jeg det går bra- han er engasjert, involverer seg gradvis og naturlig mer men vi har også utfordringer. Han føler utenforskap fra familien i kveldsstunder og han har vanskeligheter med rutinene vår- han jobber sent mens vi alltid er oppe tidlig. Han har tilpasset seg mye.

 

mine barna far er lite tilstedeværende men har drevet mye press og kontroll på meg noe som har slitt litt på forholdet, men dette har roet seg gradvis.

 

 

så steforeldre hvordan fungerer det med dere? Hvor involverte er dere med stebarna? Kom det gradvis mer nærhet? 

Anonymkode: b5bd4...901

[AnonymBruker]

Vi har begge barn på hver vår side. Hans er eldre og mine yngre. Vi har aldri hatt noen form for ansvar for hverandres barn, og det fungerer fint for oss.

Om jeg ikke har mine barn hjemme og han ikke er hjemme så har jeg ikke noe ekstra ansvar. Men hans barn er store da, så de ordner seg mat selv feks. Jeg lager det jeg vil ha, eller spiser ute med venner.

Kanskje ting hadde vært annerledes om vi hadde blitt sammen da barna hans var små, hvem vet. Vi er vel begge temmelig individualistiske som personer.

Om mine barn er hjemme så avtaler jeg med størstemann om å lage middag til minste, tenker ikke på å be samboeren min.

Anonymkode: 515d7...a24

[AnonymBruker]

Gikk overhodet ikke. 
Klmmer aldri til å gjøre det igjen. Et rent helvete! 

Anonymkode: 54fdb...107

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gikk overhodet ikke. 
Klmmer aldri til å gjøre det igjen. Et rent helvete! 

Anonymkode: 54fdb...107

Hvorfor det? 

Anonymkode: b5bd4...901

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har begge barn på hver vår side. Hans er eldre og mine yngre. Vi har aldri hatt noen form for ansvar for hverandres barn, og det fungerer fint for oss.

Om jeg ikke har mine barn hjemme og han ikke er hjemme så har jeg ikke noe ekstra ansvar. Men hans barn er store da, så de ordner seg mat selv feks. Jeg lager det jeg vil ha, eller spiser ute med venner.

Kanskje ting hadde vært annerledes om vi hadde blitt sammen da barna hans var små, hvem vet. Vi er vel begge temmelig individualistiske som personer.

Om mine barn er hjemme så avtaler jeg med størstemann om å lage middag til minste, tenker ikke på å be samboeren min.

Anonymkode: 515d7...a24

Så dere har ikke noe felles med ungene rett og slett og hjelper ikke med hverandres barn? Hvordan blir forholdet deres til disse da? 

Anonymkode: b5bd4...901

[SPOCA]

Jeg elsker min stesønn/bonussønn som mitt eget barn. 

Men, det er slitsomt. Barnet har mange utfordringer og diagnoser, og det krever at jeg er på hele tiden. Han ser på meg som mor, og det er også det barnet kaller meg. Han liker veldig godt å gi lange og gode klemmer, og jeg har blitt en viktig del av livet hans. Det sagt, det er krevende, spesielt fordi han krever mye oppfølging og at man må være på vakt 24/7. Det er fantastisk å ha ham, og så er det fantastisk når vi har en uke av, og bare kan være mannen og meg. Det blir jo sånn, når det er så ekstremt intenst. 

Mannen min er veldig flink som har latt meg slippe til, som ser på meg som likeverdig partner og forelder. Jeg er også med på f.eks foreldremøter osv der dette faller seg naturlig. Jeg har et greit forhold til mammaen til barnet, og hun sier også jeg er god med sønnen hennes (og det trygger henne). 

Det er altså ikke enkelt, men det fungerer overraskende bra. Det hjelper nok at jeg er i utgangspunktet glad og flink med barn, jobber med barn og kjenner flere barn med hans diagnoser/utfordringer. Det hadde nok verre om jeg var helt uten kjennskap til det fra før. Det er mye ansvar å ta på seg.

Det vanskeligste for meg er at jeg er like glad i barnet som det var mitt eget, men jeg har ikke de samme rettighetene som barnets foreldre. Det er ikke alltid like enkelt, men stort sett går det greit.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gikk overhodet ikke. 
Klmmer aldri til å gjøre det igjen. Et rent helvete! 

Anonymkode: 54fdb...107

Samme her. Akkurat ute av det nå. Aaaaaldri igjen. Holdt på å gå fullstendig til grunne.

Anonymkode: 4f61e...c37

[AnonymBruker]

Vi har bodd mye sammen som kjærester og hatt familieferier og bodd tett på hverandre for å nettopp kjenne på familiedynamikken. Jeg har et barn, han har to(de er på samme alder). 
 

Det vi vil teste er forholdene mellom barna seg i mellom og med oss. Det var også viktig å kjenne på at vi har like verdier, moraler, livssyn og syn på barneoppdragelse.

Jeg ville aldri vurdert samboerskap om disse tingene ikke var optimale. Vi har pratet om ansvar, økonomi, samboerkontrakt og testamenter. 
 

Nå er vi i fasen der vi ønsker å kjøpe noe sammen da vi føler oss trygg på oss og barna. Når vi er sammen er vi en familie. Barna hans elsker meg og henger helst med meg når vi skal ut på aktiviteter 🤭❤️ 

Anonymkode: 8d43d...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har vært samboer med min kjæreste i en mnd nå.  Jeg har to barn fra før. 
alt i alt syntes jeg det går bra- han er engasjert, involverer seg gradvis og naturlig mer men vi har også utfordringer. Han føler utenforskap fra familien i kveldsstunder og han har vanskeligheter med rutinene vår- han jobber sent mens vi alltid er oppe tidlig. Han har tilpasset seg mye.

 

mine barna far er lite tilstedeværende men har drevet mye press og kontroll på meg noe som har slitt litt på forholdet, men dette har roet seg gradvis.

 

 

så steforeldre hvordan fungerer det med dere? Hvor involverte er dere med stebarna? Kom det gradvis mer nærhet? 

Anonymkode: b5bd4...901

Når jeg ble sammen med mannen min, så var det viktig for han at barnet godtok han, han sa selv at om ikke hun godtok han så kom ikke vi til å bli seriøse, for barnet kommer først. Den gangen var hun 8 år.

Datter kjente han fra før, men mannen fokuserte mye på henne, lot henne bli enda bedre kjent med han og tok henne med på div, som kino, burger king ol. Han begynte også å sitte barnevakt når jeg hadde kvelds- eller helgevakt, da fikk de tid sammen og hun stortrives med det.

Etterhvert fortalte jeg henne at han var kjæresten min og jeg spurte hva hun syns om det, og hun nesten jublet😅❤️ Det var hun som spurte om ikke han kunne flytte inn til oss. Vi hadde begynt å snskke litt om å flytte sammen, men vi ville egentlig vente med det, mtp datter, men vi fant ut at det ikke var noe å vente på siden han allikevel nesten alltid var der og fordi datter ver helt med på det.

Mannen er mer far til henne enn biologiske far, det samme gjelder svigers, de er mer besteforeldre enn biologiske besteforeldre. De tok i mot henne med åpne armer og behandler henne som sin egen. De tok henne med ut på div, om de kjøper noe til de andre barnebarna, så kjøper de til henne også, eller gir henne penger tilsvarende beløpet på det de ga til de andre. 

Jeg er utrolig takknemlig for at han og hans familie har inkludert henne så mye som de gjør❤️

Men det skal sies at mannen noen ganger følte litt på utenforskap, at han ikke var helt inkludert, men det gikk seg til etterhvert. For før han, så hadde det bare vært oss to, og vi var nære og hadde jo vår måte å kommunisere på, og selv om dattern var blitt glad i han og trygg på han, så var det fremdeles mamma som var nærmest. Og vi var ikke alltid helt enig om feks oppdragelse og den slags, men vi fant ut av det og i dag er vi likestilt når det gjelder barn og hus. (Hun er i dag 18 år).

Datter og mannen har et tett og nært forhold, hun er helt trygg på han, og kan like gjerne gå til han om det er noe. Tidligere når hun var yngre, så pleide de å ligge i sengen og bare prate, enten gikk hun inn til han om han ikke hadde stått opp, eller han la seg inn til henne for å prate om dagen, eller om hun hadde en dårlig dag.

Jeg er som sagt takknemlig for at det har gått som det har, og jeg hadde aldri forventet at det skulle bli sånn. Jeg hadde ikke forventet at han skulle bli så engasjert og opptatt av henne, men han ser på henne som sin egen på alle måter. Han betaler for henne like mye som meg (dvs vi har felles økonomi, men det er aldri et tema at jeg feks må spørre om det er greit at jeg kjøper/betaler ifht henne). Han er sjåfør og sitter bla oppe om hun er ute en kveld, for å vite at hun kommer seg trygt hjem. Osv.

Jeg kunne skrevet mye, men dere skjønner vel hva jeg vil frem til 

Anonymkode: 8e9c6...8f7

[AnonymBruker]

Vi har gått over til delvis særbo selv om vi har felles barn. Han bor med særkullsbarna de dagene han har dem.

Jeg møtte barna veldig sent i vårt forhold, og har opplevd det som vanskelig hele tiden. Samarbeidet med hans eks er dårlig/turbulent, og det har bidratt en del.

Rent praktisk er kanskje det vanskeligste. Vi har ikke nok plass og mannens økonomiske situasjon har vært drastisk endret som har gjort at han ikke har råd til en romslig nok bolig som planlagt. Ettersom vi har fått felles barn har bosituasjon blitt håpløs og tærer på alle.

Bestemte oss for at vi ikke skal tvinge frem noe som ikke går og heller designer vårt eget liv. Jeg er alene med felles barn deler av tiden, men jeg tar den jobben.

Anonymkode: c5997...558

[askjiir]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har vært samboer med min kjæreste i en mnd nå.  Jeg har to barn fra før. 
alt i alt syntes jeg det går bra- han er engasjert, involverer seg gradvis og naturlig mer men vi har også utfordringer. Han føler utenforskap fra familien i kveldsstunder og han har vanskeligheter med rutinene vår- han jobber sent mens vi alltid er oppe tidlig. Han har tilpasset seg mye.

 

mine barna far er lite tilstedeværende men har drevet mye press og kontroll på meg noe som har slitt litt på forholdet, men dette har roet seg gradvis.

 

 

så steforeldre hvordan fungerer det med dere? Hvor involverte er dere med stebarna? Kom det gradvis mer nærhet? 

Anonymkode: b5bd4...901

Dette steforelder/stebarn opplegget er unnaturlig. Går så ofte skeis

Endret 15. oktober 2024 av askjiir

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Så dere har ikke noe felles med ungene rett og slett og hjelper ikke med hverandres barn? Hvordan blir forholdet deres til disse da? 

Anonymkode: b5bd4...901

Joda, vi omgås i hverdagen, og er høflige og hyggelige med hverandre.

Spiser som regel middag sammen alle sammen når mine er hjemme, for da lager jeg/vi middag. Samboer lager kanskje middag annenhver dag til sine når mine barn ikke er hjemme, men de er som nevnt ganske store, så de lager mye mat selv.

Vi har felles filmkvelder, turer og reiser. Prater litt om løst og fast i hverdagen imellom treninger og aktiviteter.

Det fungerer for oss.

Men, jeg har angret mye innimellom, og vet ikke om jeg ville valgt det samme om igjen…

Særboere er også en fin ting❤️

Anonymkode: 515d7...a24

[AnonymBruker]

Som en som ser samboerforhold med mine og dine barn litt fra utsiden, et forhold og en familie som ser ut til å fungere  greit, og jeg har ikke noe negativt å si om det i utgangspunktet, faktisk syns jeg det har vært positivt på mange måter. Men jeg ser også den andre siden, med barn som bli slitne av å forholde seg til stesøsken og som savner alenetid med egen forelder. Barn som er lykkelige for å slippe dette når de er hos den andre forelderen. Som stadig sier at de er er så glad det bare er oss der. At noe fungerer uten konflikter betyr ikke nødvendigvis at det er det beste for barna. Dette er grunnen til at jeg aldri vil bli samboer mens jeg har hjemmeboende barn. Det er i alle fall viktig å hensynta dette. Pass på at barna får ha alenetid, at det ikke alltid skal være alle. At en voksen føler utenforskap må virkelig aldri komme forran de behovene som barna har!

Anonymkode: d9137...e4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Som en som ser samboerforhold med mine og dine barn litt fra utsiden, et forhold og en familie som ser ut til å fungere  greit, og jeg har ikke noe negativt å si om det i utgangspunktet, faktisk syns jeg det har vært positivt på mange måter. Men jeg ser også den andre siden, med barn som bli slitne av å forholde seg til stesøsken og som savner alenetid med egen forelder. Barn som er lykkelige for å slippe dette når de er hos den andre forelderen. Som stadig sier at de er er så glad det bare er oss der. At noe fungerer uten konflikter betyr ikke nødvendigvis at det er det beste for barna. Dette er grunnen til at jeg aldri vil bli samboer mens jeg har hjemmeboende barn. Det er i alle fall viktig å hensynta dette. Pass på at barna får ha alenetid, at det ikke alltid skal være alle. At en voksen føler utenforskap må virkelig aldri komme forran de behovene som barna har!

Anonymkode: d9137...e4b

Godt poeng det med at barna må få alenetid med egen forelder også innimellom.

Hos oss løser det seg med at mine er hjemme annenhver uke, og hans gjerne er 2 uker hver plass, men det er fleksibelt mtp aktivitetene deres.

Anonymkode: 515d7...a24