Et liv i ensomhet

[AnonymBruker]

Mann 53. Hadde en ganske ensom barndom, hadde få andre barn å leke med, gikk aldri i barnehage. Når jeg begynte på skolen startet mobbingen, jeg var litt annerledes og hadde dårlig utviklede sosiale ferdigheter. Fikk én god kamerat, men etter ungdomsskolen mistet vi ganske fort kontakten. På videregående skole hadde jeg ingen nære venner, et par i klassen som jeg hang litt med på skolen bare. Siden barndommen slet jeg en del innimellom med angst og depresjon, men hadde ingen voksne som stilte opp for meg. Foreldrene mine evnet ikke å gjøre noe, prøvde jeg å snakke om vanskelige ting så ble jeg bare ignorert, gjort narr av, fikk kjeft, eller ble totalt misforstått. Jeg mistet enhver tillit til voksne, og sluttet å prøve å få hjelp. Mobbingen, knust selvbilde, utrygghet, ensomheten, angsten og alt, ble til slutt for mye. Jeg ble helt psykisk nedbrutt, og utviklet så alvorlig sosial angst at jeg knapt greide å gå ut eller ha noe med mennesker å gjøre. I flere år isolerte jeg meg mest mulig på en hybel, ute av stand til å verken jobbe eller studere, og ute av stand til å be om hjelp. Jeg kom meg til slutt i jobb, men slet fremdeles veldig med sosial angst. Slik hadde jeg det til jeg ble nærmere 50, da hadde jeg ikke hatt noen venner på i hvert fall 30 år. Jeg følte sjelden på ensomhet lenger, jeg var vel blitt så vant til å være alene, og ønsket fremdeles egentlig å ha minst mulig med mennesker å gjøre.  Så skjedde det noe. Jeg fikk en alvorlig skade, og måtte gjennom et årelangt løp med rehabilitering. En av terapeutene jeg hadde mye med å gjøre, var så utrolig hyggelig og lett å prate med. Og jeg pratet som jeg aldri noen gang har pratet før, så jeg ble helt sjokkert over meg selv. Jeg kunne prate om ting jeg aldri hadde kunnet prate med noen om før, og jeg følte meg trygg, respektert, hørt og forstått. Jeg fikk kjenne på hvor godt og ufarlig det var å ha noen å prate med, og jeg begynte igjen å føle veldig på ensomhet og lengsel etter mellommenneskelig kontakt. Jeg greide å ta mot til meg å prøve å få litt bedre kontakt med kolleger, og spesielt én greide jeg etter hvert å få ganske god kontakt med, noe som betyr veldig mye for meg selv om vi bare treffes på jobb. Savner en ordentlig venn å omgås utenfor jobb, blir fort ensom i helger og ferier. Men vet fremdeles ikke hvordan jeg skal få til det. Jobben er den eneste slags sosiale arena jeg har, og jeg gruer meg til jeg blir pensjonist hvis jeg fremdeles ikke har greid å finne meg en venn innen da.

Unnskyld, dette ble et langt innlegg, vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, satt vel bare her i ensomhet og trengte å få det ut 😔

Anonymkode: e6054...710

[AnonymBruker]

Synes du er sterk jeg. Tror du sitter på mye mer livsvisdom du, enn de fleste hvor det i deres liv bare har gått på skinner og de aldri har kjent på det vonde. For å finne venner, finn ut hva du liker. Dine interesser. Selv begynte jeg å meditere mye og det hjalp min ensomhet og dukke ned i spiritualitet. Det fylte livet med noe.

Du behøver ikke unnskylde deg for langt innlegg. Det finnes de mennesker for deg å. Det er ofte lettere finne relasjoner via interesser eller starte der. Hva interesserer du deg for og liker? Ellers så bruker kommuner å ha lavterskeltilbud hvor du kan møte mennesker. Finnes det noe såjnt der du bor? Der er det alltid noen snakke med eller delta på turgrupper, m.m.

 

 

Anonymkode: 12527...11a

[mannor]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mann 53. Hadde en ganske ensom barndom, hadde få andre barn å leke med, gikk aldri i barnehage. Når jeg begynte på skolen startet mobbingen, jeg var litt annerledes og hadde dårlig utviklede sosiale ferdigheter. Fikk én god kamerat, men etter ungdomsskolen mistet vi ganske fort kontakten. På videregående skole hadde jeg ingen nære venner, et par i klassen som jeg hang litt med på skolen bare. Siden barndommen slet jeg en del innimellom med angst og depresjon, men hadde ingen voksne som stilte opp for meg. Foreldrene mine evnet ikke å gjøre noe, prøvde jeg å snakke om vanskelige ting så ble jeg bare ignorert, gjort narr av, fikk kjeft, eller ble totalt misforstått. Jeg mistet enhver tillit til voksne, og sluttet å prøve å få hjelp. Mobbingen, knust selvbilde, utrygghet, ensomheten, angsten og alt, ble til slutt for mye. Jeg ble helt psykisk nedbrutt, og utviklet så alvorlig sosial angst at jeg knapt greide å gå ut eller ha noe med mennesker å gjøre. I flere år isolerte jeg meg mest mulig på en hybel, ute av stand til å verken jobbe eller studere, og ute av stand til å be om hjelp. Jeg kom meg til slutt i jobb, men slet fremdeles veldig med sosial angst. Slik hadde jeg det til jeg ble nærmere 50, da hadde jeg ikke hatt noen venner på i hvert fall 30 år. Jeg følte sjelden på ensomhet lenger, jeg var vel blitt så vant til å være alene, og ønsket fremdeles egentlig å ha minst mulig med mennesker å gjøre.  Så skjedde det noe. Jeg fikk en alvorlig skade, og måtte gjennom et årelangt løp med rehabilitering. En av terapeutene jeg hadde mye med å gjøre, var så utrolig hyggelig og lett å prate med. Og jeg pratet som jeg aldri noen gang har pratet før, så jeg ble helt sjokkert over meg selv. Jeg kunne prate om ting jeg aldri hadde kunnet prate med noen om før, og jeg følte meg trygg, respektert, hørt og forstått. Jeg fikk kjenne på hvor godt og ufarlig det var å ha noen å prate med, og jeg begynte igjen å føle veldig på ensomhet og lengsel etter mellommenneskelig kontakt. Jeg greide å ta mot til meg å prøve å få litt bedre kontakt med kolleger, og spesielt én greide jeg etter hvert å få ganske god kontakt med, noe som betyr veldig mye for meg selv om vi bare treffes på jobb. Savner en ordentlig venn å omgås utenfor jobb, blir fort ensom i helger og ferier. Men vet fremdeles ikke hvordan jeg skal få til det. Jobben er den eneste slags sosiale arena jeg har, og jeg gruer meg til jeg blir pensjonist hvis jeg fremdeles ikke har greid å finne meg en venn innen da.

Unnskyld, dette ble et langt innlegg, vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, satt vel bare her i ensomhet og trengte å få det ut 😔

Anonymkode: e6054...710

Dette var en sterk historie. Du er reflektert og med det kommer man langt. Prøv å engasjer deg i lag/foreninger/aktiviteter som du liker; der vil du kunne finne likesinnede. Lykke til! Jeg har tro på deg! 

[AnonymBruker]

Wow. For en sterk person du er! Og så godt du skriver! Håper du finner noen å være sammen med. Støtter forslaget om å finne et fellesskap. Kor, sjakklubb, bridge, hva som helst. 

Anonymkode: 8e991...627

[AnonymBruker]

Undersøk om kommunen har et tilbud hvor ensomme folk kan møtes evt snekre eller sy og strikke litt alt etter interesse. Dette er fint å øve seg på til du finner mot nok til å oppsøke andre sosiale aktiviteter. Husfliden arrangerer kurs i treskjæring og laging av skinnfeller, pensjonistskoler har kurs i baking. Møt opp på lokale håndballkamper og slå av en liten prat med noen du treffer. Øv deg på å bygge opp selvtillit og trene bort sosial angst. Ta det skritt for skritt. 

Anonymkode: 25102...b25

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne bli venninna di men hvordan får jeg kontakt med deg?

Anonymkode: e0d47...510

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vil gjerne bli venninna di men hvordan får jeg kontakt med deg?

Anonymkode: e0d47...510

Tusen takk, det var veldig hyggelig av deg, men jeg er nok ikke klar for å innlede kontakt med fremmede på nettet enda 😌

Takk for gode ord og råd alle sammen 😌

Anonymkode: e6054...710