Toåring som utagerer og slår - hvordan håndtere? (OBS: langt innlegg)

[AnonymBruker]

Jeg ville også sett på flere faktorer:

Sover han nok?

Bruker han mye skjerm?

Spiser han nok, sunt og variert?

Trives han i barnehagen?

 

Forsøk å få til korte dager i barnehagen, minst mulig skjerm og annen stimuli. 

Anonymkode: aaec6...eac

[AnonymBruker]

Vi hadde også en heftig unge fra han var 1-5. Ikke like ille som deres, men gud hjelpe. Angående påkledning, så ga vi litt opp. Hadde kort vei til bhg og lot ham sitte i posen i strømpebukse og ulltrøye. Var helt umulig å få på yttertøy. Han har fremdeles vansker med å regulere seg, men er mye mye bedre nå. Blitt en slik som som regel er søt, snill og blid. Han har venner og klarer seg fint sosialt. Det som hjalp for oss var å forklare og forberede ham på det som skulle skje. Snakke om middagen før den blir servert, om bading, om legging osv. Ikke information overload, men kort og grei info i positive og barnevennlige vendinger.

Anonymkode: e02fa...f37

[Petra200]

Dette er åpenbart et barn som trenger forutsigbarhet og ufravikelige rutiner for en periode, i kombinasjon med hensiktsmessige reaksjoner på dårlig oppførsel. Han er åpenbart klar over og evner å styre egen adferd og tar alt ut på hjemmebane, dermed er det en forutsetning at det skjer endringer. Jeg ville samtidig sterkt revurdert søsken på dette tidspunktet - husker du hvor intense de første månedene er? I tillegg til å gi gutten uforutsigbarhet og utrygghet som på ingen måte vil bedre situasjonen. 

[kjærring]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Beklager langt innlegg. Les om du orker ❤️

Sønnen vår er det jeg vil kalle over gjennomsnittet krevende (vet man ikke skal kalle barn krevende, men akkurat nå er det sånn det oppleves). Han har høyt temperament og er ekstremt viljesterk. Han ble to i sommer. De første årene var veldig slitsomme, det var kolikk og hyling frem til han var rundt 10 måneder og generelt mye sinne og sutring etter det også. Nettene har vært veldig tunge med mange og lange oppvåkninger hele veien. Han har melkeallergi, følges opp av spesialist og vi har sjekket det som sjekkes kan (har hatt mange tråder her på KG om det også, fått mange tips og fulgt opp alt uten at vi har funnet noe mer). Vi er ganske slitne etter disse første årene og nå har han kommet i trassalderen (som jeg trodde ikke skulle komme før om ett år..). Nå er det kamper om absolutt alt, han vil ikke ta på bleie, vil ikke kle på klær (og vil bare ha på traktorbuksa), vil ikke ta på ytterklær, vil ikke vil ikke vil ikke. Vi velger våre kamper med omhu.

Han er ikke av typen som "stort sett er blid og fornøyd". Han er oftest gretten og klengete på morgenen, sutrete når han kommer hjem fra barnehagen og i helgene er det veldig ymse. Når han er i barnehagen eller vi er ute blant folk "oppfører" han seg ofte. Som selvsagt er deilig, men også litt frusterende. Mange tror nok ikke på hva vi står i på hjemmebane. Han kan ha vært sinnsykt krevende på morgenen og vi er ofte usikre på om vi bør levere i barnehagen. Vi sier alltid i fra at de må ringe hvis han virker som om han er i dårlig form, men vi får stort sett alltid høre at "han har vært blid og fornøyd". Innimellom har de sett sinnet hannes og da virker det som om de blir overrasket over hvor eksplosivt det er.

Han har vært veldig mye syk det siste halvannet året som selvsagt ikke har hjulpet på, når han er syk er det rett og slett 200% jobb på oss døgnet rundt. Da er han klistret inntill oss hele døgnet og sutrer og klager hele tiden. Han er alltid syk i minst en uke. Når han er syk er det i det minste lettere å "godta" at han trenger litt ekstra, for da er det jo tydelig hvorfor. Han er veldig lite selvstendig, ikke flink til å leke selv, vi prøver å jobbe med det, men han ønsker å alltid ha oss med. Hvis jeg sier at jeg må lage mat, spise, rydde og lignende blir han ofte veldig sint å frustrert. Jeg tilbyr ham alltid å hjelpe til, men det fungerer ofte ikke og det ender som regel med at han blir sint fordi han ikke får gjøre det på sin måte. Hvis jeg skal spise ferdig frokosten min står han bare og drar i meg, slår eller roper til jeg er ferdig. Han er mye mer sutrete og klengete rundt meg enn faren. Ofte nekter han at faren skal gjøre noe (trille vogn, legge ham, vaske ham) og han kan bli rasende hvis han ikke får viljen sin. Vet at det er vanlig at små barn foretrekker mor, men det er ikke sånn at han er tilfreds bare jeg gjør det. Han er ofte irritabel og hissig da også. Vi lar ham ikke få bestemme dette selv, men de gangene mannen min vasker ham etter måltid feks blir det ofte store utbrudd så det føles nesten ikke verdt det, men han kan jo ikke diktere oss heller.

Nå er jeg helt utkjørt etter en heftig høst med mye sykdom. Jeg klarer ikke å være alene med ham en hel dag. All energi tømmes ut av meg og jeg knekker til slutt sammen. Vi er nok skyld i noe av oppførelsen selv. Eller skyld og skyld. Pga kolikk og magetrøbbel har han trengt MYE nærhet. Vi har bysset og båret og vært nær ham. Han trenger nok mer nærhet og støtte enn mange andre på samme alder. Hvis jeg måtte legge ham fra meg var det intens hyling til jeg plukket ham opp igjen. Det er akkurat som om han bærer dette med seg.

Problemet er hans heftige temperament og at han slår og utagerer. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal håndtere det. Vi har prøvd å følge prinsippet om å overse dårlig oppførsel (samt veilede) og å rose god oppførsel. Problemet er når han slår eller biter. Jeg trekker meg unna og sier han ikke må slå, fortsetter han tar jeg hånden og sier at han må stoppe. Prøver også å si at nå fikk mamma vondt og at han kan bruke ordene for å fortelle hvorfor han er frustrert. Fortsetter han trekker vi oss unna, problemet er jo at han bare springer etter oss og fortsetter eller begynner å hyle og vil ha trøst.. Hvis faren gjør noe for ham (feks kommer med vann) slår han ofte. Får han ikke viljen sin ("SE PÅ TV!!") er det fort en halvtime med hyling.

Jeg aner rett og slett ikke hvordan vi skal håndtere dette. Hvordan skal vi overse slåingen når han bare fortsetter? I dag prøvde jeg å overse ham da han "klikket", da stod han ved siden av meg og hylte og hylte, helt til han til slutt roet seg. Da satt jeg meg ned og snakket til ham og ga ham en klem. Problemet er jo at det er slitsomt å stå i hylingen og han var bare i godt humør i 10-15 min før det skjedde noe nytt. Vi prøver å være konsekvente og når vi har sagt nei så betyr det nei. Vi samarbeider godt som par og er enige i at vi må ta grep for å løse dette.

I helga har han vært helt ekstrem. Det er hyling, intens klemming og et ekstremt nærhetsbehov, spesielt på meg. Han er sur når han våkner fra både natten og blunden, han kan reagere på hver minste lille ting. Jeg har grått så mange ganger i helga fordi jeg er så sliten, vi sover dårlig pga ham og vi sliter oss ut fysisk og psykisk. Jeg tok det opp på toårskontrollen for noen uker siden, men helsesykepleieren sa at det ikke er uvanlig at barn i selvstendighetsalderen utagerer og at det høres ut som om vi gjør alt riktig. Det føles virkelig ikke sånn. Han var selvsagt et prakteksemplar av en unge da vi var der så hun så ikke det vi ser hver dag. Er jeg alene med ham får jeg ikke gjort noe annet enn å være med ham, eller så har jeg en hylende/sutrende unge ved siden av meg mens jeg prøver å få gjort unna noe husarbeid.

Jeg kan ikke skjønne at noen sier at det ikke er slitsomt å ha barn hvis dette er normen. Han suger all livkraft ut av meg. Jeg sov med ham oppå meg halve natten og hele dagen har han terrorisert meg føles det som. Jeg vil egentlig bare rømme vekk fra alt. Siste timen av dagen var han supersøt og vi koste, lekte og lo. Jeg får så sinnsykt dårlig samvittighet over at jeg har gått rundt og vært sliten og lei av ham når vi har sånne fine stunder. Skulle så inderlig ønske det var normalen, eller i det minste at hverdagene var 50/50 fine/slitsomme. Jeg blir oppriktig trist når jeg hører andre beskrive barna som blide og fornøyde. Det er ingenting jeg vil mer enn å ha det sånn jeg også..

Noen som har vært borti lignende som har gode råd til hvordan vi bør håndtere denne utageringen? Jeg skjønner at det bare er en fast, men vi vil gjerne komme oss gjennom den uten å møte veggen. Og for å være ærlig så har vi hele veien blitt lovet av helsepersonell og bekjente at "det blir bedre", men jeg kjenner på at det til nå bare har vært løgn. 

Anonymkode: 7a73c...052

Hadde du oversett det om et voksent menneske hadde slått deg? Ikke? Så hvorfor finner du deg i det om det er et barn?  Sett grenser for kroppen din! 

Når min unge slo meg så sa jeg at jeg ikke ville sitte med noen som slo og flyttet meg. Kom hun etter å slo en gang til reiste jeg meg og gikk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Men flere barn skal du ha...

Anonymkode: 858be...1e8

Hva er vitsen mrd sånne kommentarer???

Anonymkode: c02dc...9b5

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye. Ser dere har undersøkt alt, men til oss så hadde hun søvnapne fant vi ut til slutt. Ble operert da hun va 4 år. Først da ble hun fornøyd og blid. Kanskje ikke rart da hun sov så dårlig. 

 

Anonymkode: f92fd...dd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

 

Jeg må ærlig talt si at det er et lite klokt valg å få et barn til midt oppe i dette. Du har en toåring som tapper deg helt for krefter, du gråter av utmattelse... og du skal ta deg av en nyfødt med nattvåk og amming og alt det i tillegg? Han du allerede har biter og slår voksne. Hva om han bestemmer seg for at han ikke liker en liten nykommer da, og slår og biter om han kommer til ved enhver anledning? Kan bare forestille meg hva for en kamp det ville blitt å holde han og babyen atskilte og unngå at toåringen får inn en fulltreffer.

Ikke meningen å skremme deg eller være slem, men dette å skaffe et barn til nå tror jeg er en svært dårlig ide. Kanskje toåringen din roer seg om ett år, men det vet man jo ikke. Hva om han bare blir villere... og sterkere?

Håper du får hjelp for det hørtes mildt sagt ut som et slit. 

Anonymkode: 4aef6...c43

 

Petra200 skrev (16 timer siden):

Dette er åpenbart et barn som trenger forutsigbarhet og ufravikelige rutiner for en periode, i kombinasjon med hensiktsmessige reaksjoner på dårlig oppførsel. Han er åpenbart klar over og evner å styre egen adferd og tar alt ut på hjemmebane, dermed er det en forutsetning at det skjer endringer. Jeg ville samtidig sterkt revurdert søsken på dette tidspunktet - husker du hvor intense de første månedene er? I tillegg til å gi gutten uforutsigbarhet og utrygghet som på ingen måte vil bedre situasjonen. 

Bare til info så var ikke dette en planlagt graviditet og vi er smertelig klar over at dette ikke er optimalt tidspunkt å skulle få et nytt barn. Nå har det seg sånn at det tok godt over tre år før vi fikk sønnen vår (inkl tre spontanaborter) så det er ikke sånn at barn kommer lett til oss. Alderen min gjør også at det er mindre sjanse for å kunne få om vi venter et år eller to til. Men vi har ikke bestemt oss for å beholde, skal ta en prat med helsestasjon og lege og høre hva de tenker om situasjonen.

Sønnen vår var kolikkbaby så jeg husker i alle høyeste grad hvordan det første året var. Tror ingen har et mer realistisk bilde på hvor tungt det er å ha barn som det vi har.

At søsken blir sjalu og kan finne på å ville slå baby er vel strengt tatt ikke uvanlig så synes det er et rart argument å bruke. Vi kommer selvsagt til å passe på og aldri la ham være alene med baby (noe vi ikke hadde gjort om han var verdens roligste unge). Hvis alle som har kevende barn ikke skal få flere blir det mange enebarn der ute.

Vi trodde strengt tatt vi var over kneika i sommer da nettene ble litt bedre, men etter ferien har infeksjon avløst ny infeksjon i tillegg til at han kom tidlig i trassalderen (selvstendighetsalderen som de påpekte på helsestasjon). Jeg håper og tror dette ikke er sånn han er, men et resultat av flere år med lite søvn, mye smerter knyttet til mage, tarm og melkeallergi, samt unormalt mye sykdom.

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg tenker at han er den typen barn som trenger mye kontakt og varme, men også svært tydelige (!) rammer. Jeg ville sørget for å gjøre hverdagen mest mulig forutsigbar, bruk f.eks. visuell dagsplan/rutiner som dere kan følge. Gjør rutinene like HVER gang. Etter hvert som disse blir innarbeidet, så vet han hva han kan forvente, og vil slutte å bli overlumpet/rasende over dem.

Gjør det også mest mulig klart hva som er greit og ikke. HVOR går grensa. Tydelige grenser gir trygghet. Å "ignorere" uønsket oppførsel blir i denne sammenhengen kontraproduktivt, da du i realiteten signaliserer at du godtar oppførselen. Det hjelper ikke å si at han ikke får lov til å slå, hvis det ikke er alvor bak ordene dine. 2-åringer har sterke følelsesutbrudd, sånn er det. Noen mer enn andre. Dere bør passe dere for å bli "redde" for å trigge utbruddene hans, at dere blir gående på tå rundt han. Det merker han, og det gir også følelsesutbruddene mer makt. Det kan faktisk være en skremmende og utrygg opplevelse for han at "mine følelser er til og med så sterke at de vipper mamma/pappa over ende". Husk at følelser ikke er farlige. De går over. Han trenger å øve seg på å håndtere følelsene sine mer konstruktivt.Ved å ta lederhatten på, lar du han få være et barn.

Det er lov til å være sint, men IKKE lov til å slå/bite/brøle av all kraft i fellesareal. Jeg ville hevet stemmen og sagt bestemt; "Hey - jeg ser at du er sint, men det er likevel IKKE lov til å slå mamma. Du kan trampe med føttene/slå i puta." Hvis han fortsetter ville jeg fysisk flyttet han ut av situasjonen og bestemt at han må ta seg en pause til han er klar til å holde hendene for seg selv (vi har f.eks. brukt dobbeltsenga på vårt soverom mye). Her kan han rase fra seg uten å skade seg selv eller andre. Og dere går ikke tilbake til kjøkkenet/stua før han har roet seg/holder opp. Begynner han å slå igjen, er det rett tilbake til dobbeltsenga igjen. Det vil bli noen lange utbrudd i starten, men det tar ikke lang tid før han skjønner hvilken oppførsel som kreves for å få oppholde seg og delta i fellesarealet. Det er mye bedre å ta det nå, enn å vente til han blir stor og sterk.

Anonymkode: aaec6...eac

Tusen takk for gode råd og konkrete tips.

Vi leste nettopp om dagsplan og tenkte å printe ut bilder. God idé. Han er absolutt glad i rutiner og vi prøver å være konsekvente på rutinene. Skal sies at rutinene ikke har hjulpet det døyt i den vanskeligste perioden vi har hatt, men vil tro det henger sammen med både sykdom, tenner og trass. Utfordringer med faste rutiner er spesielt på morgenen. Noen dager våkner han kl 05, andre dager kl 07.30 (da er det som regel fordi han har vært våken noen timer på natten). Å ha samme rutiner er derfor vanskelig da vi må på jobb og derfor ikke har tid til like rolig morgenstund som når han våkner tidlig. Men vi får prøve å finne en rask versjon av rutinene sånn at vi ikke blir værende hjemme i timesvis. Han er ikke den mest effektive på morgenen og er det én ting vi vet så er det at han ikke liker at vi stresser oss ut døra på morgenen.

Vi har prøvd ulike metoder for reaksjon på slåing, men ikke en slik "time out" så det skal vi prøve. Utfordringen er at han går helt i lås og verken kan snakkes til eller roes ned så ser for meg at han bare ikke roer seg. Vi har nok innimellom gått litt på eggeskall rundt ham. Enten fordi vi ikke har "tid" til et sammenbrudd fordi vi feks står på vei ut døra eller fordi vi rett og slett har vært for slitne (vi lå selv med feber og forkjølelse når han også var syk for noen uker siden. Null motstandskraft). Skjønner at det selvsagt ikke er lurt. Vi er jo generelt vant til sterke reaksjoner fra hva var nyfødt så vi har stått i mange utbrudd.

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg ville også sett på flere faktorer:

Sover han nok?

Bruker han mye skjerm?

Spiser han nok, sunt og variert?

Trives han i barnehagen?

 

Forsøk å få til korte dager i barnehagen, minst mulig skjerm og annen stimuli. 

Anonymkode: aaec6...eac

Søvn har vært den største utfordringen vår. Vilnpå generell basis si at nei, han sover ikke nok.

Vi prøver å begrense skjerm, vi merker at han blir mer sutrete av det. Har blitt litt for mye nå i høst når han har vært så mye syk og vi har prøvd å jobbe litt for å unngå å ta ulønnet permisjon. Vi strammet inn når han ble frisk.

Veldig variabelt hvor mye han spiser, men han følger kurven. Vi har fokus på relativt sunn mat, lager fra bunn så ofte vi kan, lager smootihe selv, baker brød og serverer alltid grønnsaker (som oftest ikke blir spist), men det er absolutt dager hvor vi går for fiskepinner 😅 får nesten ikke noe mer sukker hjemme, men er ikke imponert over kostholdet i barnehagen.

Trives godt i barnehagen. 

Vi har hele veien prøvd å gi så kort dager som mulig, men blir fort 7-7.30 timer nå i høst. Vi har på en måte brukt opp "goodwill" på jobb da vi hadde ham 6 timer om dagen i fjor og vært veldig lite på jobb i vinter og nå høst grunnet sykdom. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Vi hadde også en heftig unge fra han var 1-5. Ikke like ille som deres, men gud hjelpe. Angående påkledning, så ga vi litt opp. Hadde kort vei til bhg og lot ham sitte i posen i strømpebukse og ulltrøye. Var helt umulig å få på yttertøy. Han har fremdeles vansker med å regulere seg, men er mye mye bedre nå. Blitt en slik som som regel er søt, snill og blid. Han har venner og klarer seg fint sosialt. Det som hjalp for oss var å forklare og forberede ham på det som skulle skje. Snakke om middagen før den blir servert, om bading, om legging osv. Ikke information overload, men kort og grei info i positive og barnevennlige vendinger.

Anonymkode: e02fa...f37

Uff. Ja det er tungt. Vi har også ganske kort vei til barnehagen, men siden han er syk HELE tiden er jeg skikkelig bekymra for å kle på ham for lite. 

Så godt å høre at han er blid og fornøyd nå ❤️ Håper virkelig ting endrer seg for oss også. Sønnen vår er jo verdens søteste og morsomste når han ikke gråter, slår og hyler. Får så vondt av ham..

Vi har prøvd å forberede ham på det som skal skje, det hadde godt effekt i vår/sommer, men i høst har det liksom ikke funket på samme måte.

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

Vår er/var slik. Det er ikke som å ha et «vanlig» barn, du må være knallhard. Grensene er absolutte og de er forutsigbare. Det er ikke et minutt mer skjermtid ved sykdom, det er ikke mer enn en smaksprøve av annen sin mat, det er bare ny skive når den forrige er 100% spist opp. Osv. Gi valg og rom for deltakelse, men bare på dine premisser eller der situasjonen ikke kan relateres opp mot en rutine/regel dere har. Vekk til fastsatt tid og legg til samme tid, rutiner rutiner rutiner. Ellers, all min sympati. De er virkelig dementorer når de sutrer og hyler hele dagen. 
 

(Angående svangerskapet, vi (mannen) har et eldre barn og vi har også et yngre, og hvalsangeren er 500% enklere når de er samlet. Så de avlaster faktisk enormt bare ved å være tilstede, han hermer og speiler dem veldig positivt)

Anonymkode: 5caa1...5c7

[AnonymBruker]

Jeg har kanskje hatt litt ekstra krevende barn (?), men jeg synes det meste høres rimelig normalt ut for en 2-åring.

Synes mer det er innstillingen din til dét og han som virker unormalt negativ. Noe som kanskje forsterkes av et du er så sliten?

Vel, å jobbe 100 prosent samtidig som man har en toåring, kanskje en noe ekstra krevende en, og masse sykdom, forstår jeg ikke at folk klarer uten at det tærer på lykke og trivsel. Nå er du gravid i tillegg... Så jeg har ikke så mange tips.

Selv har jeg vært hjemme med begge til 2 år, og aldri jobbet mer enn 50 prosent mens de har vært i barnehagealder. Ser jo at vi har et langt roligere og koseligere liv enn de fleste rundt oss. Selv om man ikke akkurat blir rik. 

Anonymkode: 1582b...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2024 den 20.07):

Beklager langt innlegg. Les om du orker ❤️

Sønnen vår er det jeg vil kalle over gjennomsnittet krevende (vet man ikke skal kalle barn krevende, men akkurat nå er det sånn det oppleves). Han har høyt temperament og er ekstremt viljesterk. Han ble to i sommer. De første årene var veldig slitsomme, det var kolikk og hyling frem til han var rundt 10 måneder og generelt mye sinne og sutring etter det også. Nettene har vært veldig tunge med mange og lange oppvåkninger hele veien. Han har melkeallergi, følges opp av spesialist og vi har sjekket det som sjekkes kan (har hatt mange tråder her på KG om det også, fått mange tips og fulgt opp alt uten at vi har funnet noe mer). Vi er ganske slitne etter disse første årene og nå har han kommet i trassalderen (som jeg trodde ikke skulle komme før om ett år..). Nå er det kamper om absolutt alt, han vil ikke ta på bleie, vil ikke kle på klær (og vil bare ha på traktorbuksa), vil ikke ta på ytterklær, vil ikke vil ikke vil ikke. Vi velger våre kamper med omhu.

Han er ikke av typen som "stort sett er blid og fornøyd". Han er oftest gretten og klengete på morgenen, sutrete når han kommer hjem fra barnehagen og i helgene er det veldig ymse. Når han er i barnehagen eller vi er ute blant folk "oppfører" han seg ofte. Som selvsagt er deilig, men også litt frusterende. Mange tror nok ikke på hva vi står i på hjemmebane. Han kan ha vært sinnsykt krevende på morgenen og vi er ofte usikre på om vi bør levere i barnehagen. Vi sier alltid i fra at de må ringe hvis han virker som om han er i dårlig form, men vi får stort sett alltid høre at "han har vært blid og fornøyd". Innimellom har de sett sinnet hannes og da virker det som om de blir overrasket over hvor eksplosivt det er.

Han har vært veldig mye syk det siste halvannet året som selvsagt ikke har hjulpet på, når han er syk er det rett og slett 200% jobb på oss døgnet rundt. Da er han klistret inntill oss hele døgnet og sutrer og klager hele tiden. Han er alltid syk i minst en uke. Når han er syk er det i det minste lettere å "godta" at han trenger litt ekstra, for da er det jo tydelig hvorfor. Han er veldig lite selvstendig, ikke flink til å leke selv, vi prøver å jobbe med det, men han ønsker å alltid ha oss med. Hvis jeg sier at jeg må lage mat, spise, rydde og lignende blir han ofte veldig sint å frustrert. Jeg tilbyr ham alltid å hjelpe til, men det fungerer ofte ikke og det ender som regel med at han blir sint fordi han ikke får gjøre det på sin måte. Hvis jeg skal spise ferdig frokosten min står han bare og drar i meg, slår eller roper til jeg er ferdig. Han er mye mer sutrete og klengete rundt meg enn faren. Ofte nekter han at faren skal gjøre noe (trille vogn, legge ham, vaske ham) og han kan bli rasende hvis han ikke får viljen sin. Vet at det er vanlig at små barn foretrekker mor, men det er ikke sånn at han er tilfreds bare jeg gjør det. Han er ofte irritabel og hissig da også. Vi lar ham ikke få bestemme dette selv, men de gangene mannen min vasker ham etter måltid feks blir det ofte store utbrudd så det føles nesten ikke verdt det, men han kan jo ikke diktere oss heller.

Nå er jeg helt utkjørt etter en heftig høst med mye sykdom. Jeg klarer ikke å være alene med ham en hel dag. All energi tømmes ut av meg og jeg knekker til slutt sammen. Vi er nok skyld i noe av oppførelsen selv. Eller skyld og skyld. Pga kolikk og magetrøbbel har han trengt MYE nærhet. Vi har bysset og båret og vært nær ham. Han trenger nok mer nærhet og støtte enn mange andre på samme alder. Hvis jeg måtte legge ham fra meg var det intens hyling til jeg plukket ham opp igjen. Det er akkurat som om han bærer dette med seg.

Problemet er hans heftige temperament og at han slår og utagerer. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal håndtere det. Vi har prøvd å følge prinsippet om å overse dårlig oppførsel (samt veilede) og å rose god oppførsel. Problemet er når han slår eller biter. Jeg trekker meg unna og sier han ikke må slå, fortsetter han tar jeg hånden og sier at han må stoppe. Prøver også å si at nå fikk mamma vondt og at han kan bruke ordene for å fortelle hvorfor han er frustrert. Fortsetter han trekker vi oss unna, problemet er jo at han bare springer etter oss og fortsetter eller begynner å hyle og vil ha trøst.. Hvis faren gjør noe for ham (feks kommer med vann) slår han ofte. Får han ikke viljen sin ("SE PÅ TV!!") er det fort en halvtime med hyling.

Jeg aner rett og slett ikke hvordan vi skal håndtere dette. Hvordan skal vi overse slåingen når han bare fortsetter? I dag prøvde jeg å overse ham da han "klikket", da stod han ved siden av meg og hylte og hylte, helt til han til slutt roet seg. Da satt jeg meg ned og snakket til ham og ga ham en klem. Problemet er jo at det er slitsomt å stå i hylingen og han var bare i godt humør i 10-15 min før det skjedde noe nytt. Vi prøver å være konsekvente og når vi har sagt nei så betyr det nei. Vi samarbeider godt som par og er enige i at vi må ta grep for å løse dette.

I helga har han vært helt ekstrem. Det er hyling, intens klemming og et ekstremt nærhetsbehov, spesielt på meg. Han er sur når han våkner fra både natten og blunden, han kan reagere på hver minste lille ting. Jeg har grått så mange ganger i helga fordi jeg er så sliten, vi sover dårlig pga ham og vi sliter oss ut fysisk og psykisk. Jeg tok det opp på toårskontrollen for noen uker siden, men helsesykepleieren sa at det ikke er uvanlig at barn i selvstendighetsalderen utagerer og at det høres ut som om vi gjør alt riktig. Det føles virkelig ikke sånn. Han var selvsagt et prakteksemplar av en unge da vi var der så hun så ikke det vi ser hver dag. Er jeg alene med ham får jeg ikke gjort noe annet enn å være med ham, eller så har jeg en hylende/sutrende unge ved siden av meg mens jeg prøver å få gjort unna noe husarbeid.

Jeg kan ikke skjønne at noen sier at det ikke er slitsomt å ha barn hvis dette er normen. Han suger all livkraft ut av meg. Jeg sov med ham oppå meg halve natten og hele dagen har han terrorisert meg føles det som. Jeg vil egentlig bare rømme vekk fra alt. Siste timen av dagen var han supersøt og vi koste, lekte og lo. Jeg får så sinnsykt dårlig samvittighet over at jeg har gått rundt og vært sliten og lei av ham når vi har sånne fine stunder. Skulle så inderlig ønske det var normalen, eller i det minste at hverdagene var 50/50 fine/slitsomme. Jeg blir oppriktig trist når jeg hører andre beskrive barna som blide og fornøyde. Det er ingenting jeg vil mer enn å ha det sånn jeg også..

Noen som har vært borti lignende som har gode råd til hvordan vi bør håndtere denne utageringen? Jeg skjønner at det bare er en fast, men vi vil gjerne komme oss gjennom den uten å møte veggen. Og for å være ærlig så har vi hele veien blitt lovet av helsepersonell og bekjente at "det blir bedre", men jeg kjenner på at det til nå bare har vært løgn. 

Anonymkode: 7a73c...052

Det der høres ut som ungen min, før vi fikk operert mandlene 😨 Melkeallergi, mye syk, mye sint/ utagerende oppførsel, typisk trass, urolig , behov for mye trygghet og nærhet osv… Jeg kom over en artikkel om store mandler hos barn og typiske symptomer som minner om adhd.. 

Har dere fått sjekket mandler , ører og polypper nå den siste tiden? Søvnapné pga store mandler kan gjøre barnet hyperaktiv , i tillegg til at de gjerne blir trøtt og sliten pga dårlig søvn.. 

Anonymkode: ee8b1...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.10.2024 den 16.51):

Kjenner meg igjen i mye. Ser dere har undersøkt alt, men til oss så hadde hun søvnapne fant vi ut til slutt. Ble operert da hun va 4 år. Først da ble hun fornøyd og blid. Kanskje ikke rart da hun sov så dårlig. 

 

Anonymkode: f92fd...dd8

Mannen min har faktisk søvnapné, men tror ikke det er arverlig..? Uansett så har vi nevnt det til leger tidligere. Hvordan oppdaget dere at hun hadde det? Har ikke inntrykket av at at han har pustestopp.

AnonymBruker skrev (På 14.10.2024 den 19.30):

Vår er/var slik. Det er ikke som å ha et «vanlig» barn, du må være knallhard. Grensene er absolutte og de er forutsigbare. Det er ikke et minutt mer skjermtid ved sykdom, det er ikke mer enn en smaksprøve av annen sin mat, det er bare ny skive når den forrige er 100% spist opp. Osv. Gi valg og rom for deltakelse, men bare på dine premisser eller der situasjonen ikke kan relateres opp mot en rutine/regel dere har. Vekk til fastsatt tid og legg til samme tid, rutiner rutiner rutiner. Ellers, all min sympati. De er virkelig dementorer når de sutrer og hyler hele dagen. 
 

(Angående svangerskapet, vi (mannen) har et eldre barn og vi har også et yngre, og hvalsangeren er 500% enklere når de er samlet. Så de avlaster faktisk enormt bare ved å være tilstede, han hermer og speiler dem veldig positivt)

Anonymkode: 5caa1...5c7

Jeg sliter nok litt med nettopp dette å være knallhard og 100% konsekvent. Spesielt siden han er syk HELE tiden. Når vi er over denne ukas sykdom (ja, han ble syk igjen 6 dager etter forrige runde..) skal vi sette oss ned og gå gjennom alle rutiner og legge en slagplan. Tusen takk, det er virkelig brutalt til tider og jeg tror oppriktig veldig mange ikke skjønner hvordan det er å ha et barn med ekstra temperament og vilje.

Tusen takk for gode ord om svangerskapet. Vi opplever også at han er enklere når det er flere ting som tar oppmerksomheten så vi har litt troen på at han etterhvert vil la seg underholde av lillebror/søster ❤️ 

AnonymBruker skrev (På 15.10.2024 den 2.43):

Det der høres ut som ungen min, før vi fikk operert mandlene 😨 Melkeallergi, mye syk, mye sint/ utagerende oppførsel, typisk trass, urolig , behov for mye trygghet og nærhet osv… Jeg kom over en artikkel om store mandler hos barn og typiske symptomer som minner om adhd.. 

Har dere fått sjekket mandler , ører og polypper nå den siste tiden? Søvnapné pga store mandler kan gjøre barnet hyperaktiv , i tillegg til at de gjerne blir trøtt og sliten pga dårlig søvn.. 

Anonymkode: ee8b1...8ef

Vi har ikke sjekket mandler, ører sjekket vi for et halvt års tid siden. Polypper er jeg usikker på. Vi har faktisk legetime i morgen så skal ta dem opp da. Takk for tips!

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.10.2024 den 2.16):

Jeg har kanskje hatt litt ekstra krevende barn (?), men jeg synes det meste høres rimelig normalt ut for en 2-åring.

Synes mer det er innstillingen din til dét og han som virker unormalt negativ. Noe som kanskje forsterkes av et du er så sliten?

Vel, å jobbe 100 prosent samtidig som man har en toåring, kanskje en noe ekstra krevende en, og masse sykdom, forstår jeg ikke at folk klarer uten at det tærer på lykke og trivsel. Nå er du gravid i tillegg... Så jeg har ikke så mange tips.

Selv har jeg vært hjemme med begge til 2 år, og aldri jobbet mer enn 50 prosent mens de har vært i barnehagealder. Ser jo at vi har et langt roligere og koseligere liv enn de fleste rundt oss. Selv om man ikke akkurat blir rik. 

Anonymkode: 1582b...245

Jeg er nok ekstra negativ nå fordi jeg begynner å kjenne at jeg snart ikke klarer mer. Vet ikke hvordan du taklet å gå rundt med søvnmangel på såpass krevende barn som er konstant syke og sutrete uten å bli litt negativ, men der er man jo forskjellige.

At du ikke jobbet 100% har selvsagt MYE å si, det hadde vært betraktelig lettere å balansere livet i en 50% stilling. I tillegg hadde jeg ikke måttet sitte og jobbe utover kvelder og i helger for å ta igjen det tapte ved sykdom og tidlige barnehagehentinger. Det er ganske utmattende å sitte med jobb til sent på kveld etter en heftig dag hjemme. Hadde jeg jobbet 50% kunne jeg også fått unnagjort litt ærender og husarbeid, samt middag før ungen kom hjem sånn at det ble mindre på kvelden og at jeg hadde bedre tid til å være med sønnen min etter barnehage. Jeg hadde nok også tillatt meg selv å hvile litt ekstra. 5 timer spredt søvn hver natt er ikke nok for meg, så en liten halvtime/time på dagtid hadde betydd MYE. Skulle mer enn gjerne jobbet redusert, men økonomien tillater ikke det, spesielt siden vi må ta ut ulønnet permisjon ved sykdom fremover.

Anonymkode: 7a73c...052