Toåring som utagerer og slår - hvordan håndtere? (OBS: langt innlegg)

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg. Les om du orker ❤️

Sønnen vår er det jeg vil kalle over gjennomsnittet krevende (vet man ikke skal kalle barn krevende, men akkurat nå er det sånn det oppleves). Han har høyt temperament og er ekstremt viljesterk. Han ble to i sommer. De første årene var veldig slitsomme, det var kolikk og hyling frem til han var rundt 10 måneder og generelt mye sinne og sutring etter det også. Nettene har vært veldig tunge med mange og lange oppvåkninger hele veien. Han har melkeallergi, følges opp av spesialist og vi har sjekket det som sjekkes kan (har hatt mange tråder her på KG om det også, fått mange tips og fulgt opp alt uten at vi har funnet noe mer). Vi er ganske slitne etter disse første årene og nå har han kommet i trassalderen (som jeg trodde ikke skulle komme før om ett år..). Nå er det kamper om absolutt alt, han vil ikke ta på bleie, vil ikke kle på klær (og vil bare ha på traktorbuksa), vil ikke ta på ytterklær, vil ikke vil ikke vil ikke. Vi velger våre kamper med omhu.

Han er ikke av typen som "stort sett er blid og fornøyd". Han er oftest gretten og klengete på morgenen, sutrete når han kommer hjem fra barnehagen og i helgene er det veldig ymse. Når han er i barnehagen eller vi er ute blant folk "oppfører" han seg ofte. Som selvsagt er deilig, men også litt frusterende. Mange tror nok ikke på hva vi står i på hjemmebane. Han kan ha vært sinnsykt krevende på morgenen og vi er ofte usikre på om vi bør levere i barnehagen. Vi sier alltid i fra at de må ringe hvis han virker som om han er i dårlig form, men vi får stort sett alltid høre at "han har vært blid og fornøyd". Innimellom har de sett sinnet hannes og da virker det som om de blir overrasket over hvor eksplosivt det er.

Han har vært veldig mye syk det siste halvannet året som selvsagt ikke har hjulpet på, når han er syk er det rett og slett 200% jobb på oss døgnet rundt. Da er han klistret inntill oss hele døgnet og sutrer og klager hele tiden. Han er alltid syk i minst en uke. Når han er syk er det i det minste lettere å "godta" at han trenger litt ekstra, for da er det jo tydelig hvorfor. Han er veldig lite selvstendig, ikke flink til å leke selv, vi prøver å jobbe med det, men han ønsker å alltid ha oss med. Hvis jeg sier at jeg må lage mat, spise, rydde og lignende blir han ofte veldig sint å frustrert. Jeg tilbyr ham alltid å hjelpe til, men det fungerer ofte ikke og det ender som regel med at han blir sint fordi han ikke får gjøre det på sin måte. Hvis jeg skal spise ferdig frokosten min står han bare og drar i meg, slår eller roper til jeg er ferdig. Han er mye mer sutrete og klengete rundt meg enn faren. Ofte nekter han at faren skal gjøre noe (trille vogn, legge ham, vaske ham) og han kan bli rasende hvis han ikke får viljen sin. Vet at det er vanlig at små barn foretrekker mor, men det er ikke sånn at han er tilfreds bare jeg gjør det. Han er ofte irritabel og hissig da også. Vi lar ham ikke få bestemme dette selv, men de gangene mannen min vasker ham etter måltid feks blir det ofte store utbrudd så det føles nesten ikke verdt det, men han kan jo ikke diktere oss heller.

Nå er jeg helt utkjørt etter en heftig høst med mye sykdom. Jeg klarer ikke å være alene med ham en hel dag. All energi tømmes ut av meg og jeg knekker til slutt sammen. Vi er nok skyld i noe av oppførelsen selv. Eller skyld og skyld. Pga kolikk og magetrøbbel har han trengt MYE nærhet. Vi har bysset og båret og vært nær ham. Han trenger nok mer nærhet og støtte enn mange andre på samme alder. Hvis jeg måtte legge ham fra meg var det intens hyling til jeg plukket ham opp igjen. Det er akkurat som om han bærer dette med seg.

Problemet er hans heftige temperament og at han slår og utagerer. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal håndtere det. Vi har prøvd å følge prinsippet om å overse dårlig oppførsel (samt veilede) og å rose god oppførsel. Problemet er når han slår eller biter. Jeg trekker meg unna og sier han ikke må slå, fortsetter han tar jeg hånden og sier at han må stoppe. Prøver også å si at nå fikk mamma vondt og at han kan bruke ordene for å fortelle hvorfor han er frustrert. Fortsetter han trekker vi oss unna, problemet er jo at han bare springer etter oss og fortsetter eller begynner å hyle og vil ha trøst.. Hvis faren gjør noe for ham (feks kommer med vann) slår han ofte. Får han ikke viljen sin ("SE PÅ TV!!") er det fort en halvtime med hyling.

Jeg aner rett og slett ikke hvordan vi skal håndtere dette. Hvordan skal vi overse slåingen når han bare fortsetter? I dag prøvde jeg å overse ham da han "klikket", da stod han ved siden av meg og hylte og hylte, helt til han til slutt roet seg. Da satt jeg meg ned og snakket til ham og ga ham en klem. Problemet er jo at det er slitsomt å stå i hylingen og han var bare i godt humør i 10-15 min før det skjedde noe nytt. Vi prøver å være konsekvente og når vi har sagt nei så betyr det nei. Vi samarbeider godt som par og er enige i at vi må ta grep for å løse dette.

I helga har han vært helt ekstrem. Det er hyling, intens klemming og et ekstremt nærhetsbehov, spesielt på meg. Han er sur når han våkner fra både natten og blunden, han kan reagere på hver minste lille ting. Jeg har grått så mange ganger i helga fordi jeg er så sliten, vi sover dårlig pga ham og vi sliter oss ut fysisk og psykisk. Jeg tok det opp på toårskontrollen for noen uker siden, men helsesykepleieren sa at det ikke er uvanlig at barn i selvstendighetsalderen utagerer og at det høres ut som om vi gjør alt riktig. Det føles virkelig ikke sånn. Han var selvsagt et prakteksemplar av en unge da vi var der så hun så ikke det vi ser hver dag. Er jeg alene med ham får jeg ikke gjort noe annet enn å være med ham, eller så har jeg en hylende/sutrende unge ved siden av meg mens jeg prøver å få gjort unna noe husarbeid.

Jeg kan ikke skjønne at noen sier at det ikke er slitsomt å ha barn hvis dette er normen. Han suger all livkraft ut av meg. Jeg sov med ham oppå meg halve natten og hele dagen har han terrorisert meg føles det som. Jeg vil egentlig bare rømme vekk fra alt. Siste timen av dagen var han supersøt og vi koste, lekte og lo. Jeg får så sinnsykt dårlig samvittighet over at jeg har gått rundt og vært sliten og lei av ham når vi har sånne fine stunder. Skulle så inderlig ønske det var normalen, eller i det minste at hverdagene var 50/50 fine/slitsomme. Jeg blir oppriktig trist når jeg hører andre beskrive barna som blide og fornøyde. Det er ingenting jeg vil mer enn å ha det sånn jeg også..

Noen som har vært borti lignende som har gode råd til hvordan vi bør håndtere denne utageringen? Jeg skjønner at det bare er en fast, men vi vil gjerne komme oss gjennom den uten å møte veggen. Og for å være ærlig så har vi hele veien blitt lovet av helsepersonell og bekjente at "det blir bedre", men jeg kjenner på at det til nå bare har vært løgn. 

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

Høres heftig ut! Utvikler han seg ellers normalt? Språk? Sosialt? Lek? Annet?

Høres ut som dere bør be om mer hjelp. Kanskje familiehus eller psykolog i kommunen eller PPT eller BUP?

Anonymkode: 7880e...df0

[AnonymBruker]

Om det er sånn at ingen andre får sett ham når han er på sitt verste, så kan det kanskje være smart å få filmen noe av det som skjer? Uten at han vet om det selvfølgelig. Så kan dere vise noen klipp til fastlege, helsesøster o.l. 

Anonymkode: 058dc...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres heftig ut! Utvikler han seg ellers normalt? Språk? Sosialt? Lek? Annet?

Høres ut som dere bør be om mer hjelp. Kanskje familiehus eller psykolog i kommunen eller PPT eller BUP?

Anonymkode: 7880e...df0

Utviklingen er normal. Bra språk, virker som om både lek og sosialt fungerer i barnehagen (og lek fungerer her når vi er med). Vi har tatt det opp med både pedleder, på helsestasjon og tidligere med lege, men ingen var bekymret. Nå ser jo ikke de hvordan vi har det hjemme da så lurer på om de blir farget av at han er rolig og tilfreds når de møter ham. 

 

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Om det er sånn at ingen andre får sett ham når han er på sitt verste, så kan det kanskje være smart å få filmen noe av det som skjer? Uten at han vet om det selvfølgelig. Så kan dere vise noen klipp til fastlege, helsesøster o.l. 

Anonymkode: 058dc...2e5

Før filmet vi ofte, men fikk inntrykket av at legene og helsesykepleier ikke ønsket å se. De sa alltid "jeg tror på dere", men vi har faktisk gjort det litt igjen nå. 

Har bestilt en legetime om to uker og håper han er mottakelig for å se videoene sånn at han skjønner at vi ikke bare overdriver.

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

Har dere forsterket familieenhet gjennom BUP og PPT der dere bor? Der dere kan være i noen dager og de kan se samspillet mellom dere? Kanskje får dere noen svar der. 

Når det gjelder utagering hjemme og ikke i barnehage, så kan det bero på at utagering gjerne skjer der barnet er trygt. Hvordan har han det i barnehagen?

Anonymkode: 67223...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Utviklingen er normal. Bra språk, virker som om både lek og sosialt fungerer i barnehagen (og lek fungerer her når vi er med). Vi har tatt det opp med både pedleder, på helsestasjon og tidligere med lege, men ingen var bekymret. Nå ser jo ikke de hvordan vi har det hjemme da så lurer på om de blir farget av at han er rolig og tilfreds når de møter ham. 

 

Anonymkode: 7a73c...052

Så barnehagen har ingen bekymringer knyttet til utvikling og fungering? Samme med helsestasjon?

Tror uansett det er lurt å søke hjelp hos en av de nevnte instansene. Kan hende det er et normalt barn som er ekstra krevende, men du høres helt tappet ut og dere trenger hjelp til å håndtere barnet. Og noen barn med slik atferd kan jo ha underliggende vansker, som er viktig å oppdage i så fall

Anonymkode: 7880e...df0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Har dere forsterket familieenhet gjennom BUP og PPT der dere bor? Der dere kan være i noen dager og de kan se samspillet mellom dere? Kanskje får dere noen svar der. 

Når det gjelder utagering hjemme og ikke i barnehage, så kan det bero på at utagering gjerne skjer der barnet er trygt. Hvordan har han det i barnehagen?

Anonymkode: 67223...6f2

Vi bor i Oslo så tipper det er et greit utvalg tjenester, men kjenner ikke til det. Hvem er det som henviser dit?

Ja. Er klar over at utagering ofte skjer hjemme og hadde det bare skjedd innimellom og etter en lang dag i barnehagen hadde jeg nok ikke tenkt så mye på det. Det er det at han starter dagen og avslutter dagen sånn.

Tror han trives god i barnehagen. Sjelden gråt når vi drar og det er veldig trygge varme voksne på avdelingen. Lite sykefravær. Vi snakker mye om barnehagen og omgåes endel med de andre foreldrene og barna i nabolaget.

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Så barnehagen har ingen bekymringer knyttet til utvikling og fungering? Samme med helsestasjon?

Tror uansett det er lurt å søke hjelp hos en av de nevnte instansene. Kan hende det er et normalt barn som er ekstra krevende, men du høres helt tappet ut og dere trenger hjelp til å håndtere barnet. Og noen barn med slik atferd kan jo ha underliggende vansker, som er viktig å oppdage i så fall

Anonymkode: 7880e...df0

Nei, de har ikke det. Vi har også vært mer hos lege enn de fleste grunnet utfordringene med magen og gråt i starten og ingen vi har møtt i helsevesenet har vært bekymret.Vi har heller ikke prøvd å rosemale situasjonen, tvert i mot har vi vært ganske ærlig på at det har vært beintøft å få barn.

Jeg er helt tappet ja. Vært ekstremt tungt å balansere 100% jobb med et barn som er såpass mye syk (omsorgsdagene er for lengst brukt opp) og som utagerer såpass mye og sover så dårlig. 

Vi har ikke familie i byen heller så blir lite avlastning. I tillegg er jeg gravid, men vi vet ikke om vi orker å ta sjansen på en til..

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei, de har ikke det. Vi har også vært mer hos lege enn de fleste grunnet utfordringene med magen og gråt i starten og ingen vi har møtt i helsevesenet har vært bekymret.Vi har heller ikke prøvd å rosemale situasjonen, tvert i mot har vi vært ganske ærlig på at det har vært beintøft å få barn.

Jeg er helt tappet ja. Vært ekstremt tungt å balansere 100% jobb med et barn som er såpass mye syk (omsorgsdagene er for lengst brukt opp) og som utagerer såpass mye og sover så dårlig. 

Vi har ikke familie i byen heller så blir lite avlastning. I tillegg er jeg gravid, men vi vet ikke om vi orker å ta sjansen på en til..

Anonymkode: 7a73c...052

Jeg må ærlig talt si at det er et lite klokt valg å få et barn til midt oppe i dette. Du har en toåring som tapper deg helt for krefter, du gråter av utmattelse... og du skal ta deg av en nyfødt med nattvåk og amming og alt det i tillegg? Han du allerede har biter og slår voksne. Hva om han bestemmer seg for at han ikke liker en liten nykommer da, og slår og biter om han kommer til ved enhver anledning? Kan bare forestille meg hva for en kamp det ville blitt å holde han og babyen atskilte og unngå at toåringen får inn en fulltreffer.

Ikke meningen å skremme deg eller være slem, men dette å skaffe et barn til nå tror jeg er en svært dårlig ide. Kanskje toåringen din roer seg om ett år, men det vet man jo ikke. Hva om han bare blir villere... og sterkere?

Håper du får hjelp for det hørtes mildt sagt ut som et slit. 

Anonymkode: 4aef6...c43

[AnonymBruker]

Vår yngste var sånn. Han var ekstremt krevende de første årene. Hadde et voldsomt temperament og var ekstremt mammadalt. Han beit og slo. Noen ganger løp han avgårde i sinne, så vi måtte passe ekstremt godt på han. Her var det også problemer ved levering i barnehagen. Han ville absolutt ikke dit. Ikke fordi han ikke trivdes, han var fornøyd når han først var der. Men han ville helst være hjemme med meg.

Jeg kan trøste deg med at det blir bedre. Vår gutt er blitt en høflig, snill og empatisk gutt. Det eneste som henger igjen av temperamentet, er at han har veldig konkurranseinstinkt.

Husk at han bare er to år. Det blir bedre!

Anonymkode: d58bf...e98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vår yngste var sånn. Han var ekstremt krevende de første årene. Hadde et voldsomt temperament og var ekstremt mammadalt. Han beit og slo. Noen ganger løp han avgårde i sinne, så vi måtte passe ekstremt godt på han. Her var det også problemer ved levering i barnehagen. Han ville absolutt ikke dit. Ikke fordi han ikke trivdes, han var fornøyd når han først var der. Men han ville helst være hjemme med meg.

Jeg kan trøste deg med at det blir bedre. Vår gutt er blitt en høflig, snill og empatisk gutt. Det eneste som henger igjen av temperamentet, er at han har veldig konkurranseinstinkt.

Husk at han bare er to år. Det blir bedre!

Anonymkode: d58bf...e98

Tusen takk ❤️ Det er godt å høre at det er håp. Er han blid og fornøyd nå?

Når bedret det seg for dere?

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Jeg må ærlig talt si at det er et lite klokt valg å få et barn til midt oppe i dette. Du har en toåring som tapper deg helt for krefter, du gråter av utmattelse... og du skal ta deg av en nyfødt med nattvåk og amming og alt det i tillegg? Han du allerede har biter og slår voksne. Hva om han bestemmer seg for at han ikke liker en liten nykommer da, og slår og biter om han kommer til ved enhver anledning? Kan bare forestille meg hva for en kamp det ville blitt å holde han og babyen atskilte og unngå at toåringen får inn en fulltreffer.

Ikke meningen å skremme deg eller være slem, men dette å skaffe et barn til nå tror jeg er en svært dårlig ide. Kanskje toåringen din roer seg om ett år, men det vet man jo ikke. Hva om han bare blir villere... og sterkere?

Håper du får hjelp for det hørtes mildt sagt ut som et slit. 

Anonymkode: 4aef6...c43

Du kan ikke mene at hun skal ta abort fordi toåringen er litt slitsom? 

Anonymkode: d58bf...e98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vi bor i Oslo så tipper det er et greit utvalg tjenester, men kjenner ikke til det. Hvem er det som henviser dit?

 

Anonymkode: 7a73c...052

Legen deres vet sikkert? Lege kan henvise til BUP. 

Anonymkode: 67223...6f2

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i MYE. Har også en toåring som hadde kolikk og som har vært ekstremt krevende fra første stund. Nesten alltid sur syns jeg. Skrek hele tiden det første året.  Er helt utslitt! 😓

Anonymkode: 7f54c...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Legen deres vet sikkert? Lege kan henvise til BUP. 

Anonymkode: 67223...6f2

Ja, godt forslag. Skal ta det opp med ham på neste time. 

Sjekket og vi har ikke tilgang til forsterket familieenhet i vår bydel. 

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kjenner meg igjen i MYE. Har også en toåring som hadde kolikk og som har vært ekstremt krevende fra første stund. Nesten alltid sur syns jeg. Skrek hele tiden det første året.  Er helt utslitt! 😓

Anonymkode: 7f54c...f22

Uff. Blir feil å si at det er "godt" å høre at andre er i samme situasjonen, men jeg setter pris på at du deler. Har hørt fra helsestasjonen at barn som har hatt kolikk gjerne gråter og hyler mer enn andre babyer/barn, også etter at kolikken ga seg. De har liksom lært at det er måten å kommunisere på. Og det gir jo mening.

Men fy fader så tungt 😔 Synes vi hadde fortjent å få en enklere småbarnsfase når begynnelsen ble så tung. Er så misunnelig på de som har blide, enkle barn. Føler at den lille familien vår har blitt frarøvet en tid som skal være så fin (og slitsom). 

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

Men flere barn skal du ha...

Anonymkode: 858be...1e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Men flere barn skal du ha...

Anonymkode: 858be...1e8

Føles det godt å sparke noen som allerede ligger nede?

Anonymkode: 7a73c...052

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han er den typen barn som trenger mye kontakt og varme, men også svært tydelige (!) rammer. Jeg ville sørget for å gjøre hverdagen mest mulig forutsigbar, bruk f.eks. visuell dagsplan/rutiner som dere kan følge. Gjør rutinene like HVER gang. Etter hvert som disse blir innarbeidet, så vet han hva han kan forvente, og vil slutte å bli overlumpet/rasende over dem.

Gjør det også mest mulig klart hva som er greit og ikke. HVOR går grensa. Tydelige grenser gir trygghet. Å "ignorere" uønsket oppførsel blir i denne sammenhengen kontraproduktivt, da du i realiteten signaliserer at du godtar oppførselen. Det hjelper ikke å si at han ikke får lov til å slå, hvis det ikke er alvor bak ordene dine. 2-åringer har sterke følelsesutbrudd, sånn er det. Noen mer enn andre. Dere bør passe dere for å bli "redde" for å trigge utbruddene hans, at dere blir gående på tå rundt han. Det merker han, og det gir også følelsesutbruddene mer makt. Det kan faktisk være en skremmende og utrygg opplevelse for han at "mine følelser er til og med så sterke at de vipper mamma/pappa over ende". Husk at følelser ikke er farlige. De går over. Han trenger å øve seg på å håndtere følelsene sine mer konstruktivt.Ved å ta lederhatten på, lar du han få være et barn.

Det er lov til å være sint, men IKKE lov til å slå/bite/brøle av all kraft i fellesareal. Jeg ville hevet stemmen og sagt bestemt; "Hey - jeg ser at du er sint, men det er likevel IKKE lov til å slå mamma. Du kan trampe med føttene/slå i puta." Hvis han fortsetter ville jeg fysisk flyttet han ut av situasjonen og bestemt at han må ta seg en pause til han er klar til å holde hendene for seg selv (vi har f.eks. brukt dobbeltsenga på vårt soverom mye). Her kan han rase fra seg uten å skade seg selv eller andre. Og dere går ikke tilbake til kjøkkenet/stua før han har roet seg/holder opp. Begynner han å slå igjen, er det rett tilbake til dobbeltsenga igjen. Det vil bli noen lange utbrudd i starten, men det tar ikke lang tid før han skjønner hvilken oppførsel som kreves for å få oppholde seg og delta i fellesarealet. Det er mye bedre å ta det nå, enn å vente til han blir stor og sterk.

Anonymkode: aaec6...eac