Ansiktsuttrykk til besvær

[Gjest Mildred]

Skjønner ikke min egen reaksjon jeg...og det gjør sikkert ikke han heller!

Traff en type for noen uker siden, tenkte mye på han i etterkant. Syns han virket veldig fin. Så skulle jeg treffe han igjen, men hadde ikke tenkt noe særlig på han i det siste. Min første reaksjon når jeg ser han er at jeg mister totalt "ansikt", og jeg føler liksom hvordan "skuffelsen" brer seg i ansiktet...Men saken er jo at jeg slettes ikke var skuffet over å se han, men kanskje litt for spent..og enda mere betatt ble jeg...Mens han derimot tolket det slik at jeg ventet en annen! :cry:

Er det flere her som ikke har "kontroll" over ansiktsuttrykkene sine?

[Nokså]

Jeg skjønner følelsen da jeg sliter med den samme. Tror man enten må leve med eller gjøre noe med det. Jeg tenker at man lever kun en gang og derfor må man bestemme seg for hvordan livet skal være. Jeg har derfor ennå ikke bestemt meg... :-?

[Gjest Mildredd]

...ja, det er ikke lett å være forsvarsløs...

[Sondra]

- Kan bare si litt ut fra mine egne erfaringer:- hvis jeg er veldig interessert i en fyr, så greier jeg ikke være helt den jeg er...altså har jeg et ansiktsuttrykk jeg ikke ville brukt overfor andre menn, slik som kollegaer og gode gutte-venner, som jeg slapper helt av med og kan være meg selv med........da er jeg flott,da!

Og det irriterer meg så grenseløst at det skal være slik - kanskje vi må gi andre beskjeder til hjernen vår? På samme tid er jeg glad at jeg ikke er en programmer-bar datamaskin

[Gjest Mildredd]

Hvordan har disse mennene tolket deg da? Har de skjønt det, har det blitt noe mellom dere?

Ja, jeg er også glad for at jeg heller ikke har blitt noen datamaskin ennå, men.. :oops: