Oppdratt under de samme rammer

[AnonymBruker]

Mine barn er idag voksne og selv foreldre og samboere.

Det er 3 år i mellom de.

Begge har være like kjære for meg i alle år og er det fremdeles. 

Ene besøker meg ofte og vi hat det fint sammen.

Den andre besøker meg sjelden og gjerne bare da hen trenger barnepass eller annen hjelp. Sjelden vi ringer hverandre også og jeg kvier meg for å ringe da humøret på vedkommende varierer veldig. Om vi snakkes på tlf så kan det gå utrolig trått eller vedkommende snakker om alt og ingenting.

Den ene synes barndommen var utrolig fin, den andre mener vi foreldre ikke var tilstede. Vi var med på diverse ting meg begge barn fra de var små og oppover. Så vi var absolutt tilstede.

Det sårer meg veldig at den ene ikke synes noe opp barndommen, mens den andre ikke finner noe feil.

Hvordan kan det være mulig at to barn som er likt oppdratt har så forskjellige syn? 

Jeg har forsøkt å ta opp dette med den jeg har minst kontakt med og da blir det sagt så mye rart jeg overhodet ikke kjenner igjen. Skulle jo nesten tru jeg har sovet gjennom hele barndommen til vedkommende.

Jeg bekymrer meg veldig for vedkommende, men kommer ingen vei med å forbedre forholdet mellom oss.

Anonymkode: 87f06...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Hvordan kan det være mulig at to barn som er likt oppdratt har så forskjellige syn? 

Anonymkode: 87f06...504

Fordi søsken ikke alltid blir helt likt oppdratt selv om foreldrene tror det selv. Noen foreldre forskjellsbehandler barna og har favoritter. Det trenger ikke være åpenbar forskjellsbehandling, foreldre er flinke til å dele penger og materielle goder likt, men barn merker når foreldrene viser mer kjærlighet til ett barn, bruker mer tid med ett barn, lar ett barn slippe mer unna med ting, lar ett barn oftere få viljen sin og en million andre måter å behandle barn søsken på. Å være tilstede handler om veldig mye mer enn å være et sted fysisk, det handler vel så mye om mental tilstedeværelse. Den som hadde en dårlig barndom har like rett som den som hadde en god. Det er tydelig at oppveksten sitter så godt i at det fremdeles påvirker relasjonen deres og da synes jeg du, i stedet for å undres over at de har hatt enn ulik opplevelse, skal vise interesse for hvorfor ditt ene barn ikke har hatt en like god barndom. Kom til bunns i opplevelsen, ta ansvar for deres del i det og vis et genuint ønske om å få et bedre forhold.  

Anonymkode: 953b3...88c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Fordi søsken ikke alltid blir helt likt oppdratt selv om foreldrene tror det selv. Noen foreldre forskjellsbehandler barna og har favoritter. Det trenger ikke være åpenbar forskjellsbehandling, foreldre er flinke til å dele penger og materielle goder likt, men barn merker når foreldrene viser mer kjærlighet til ett barn, bruker mer tid med ett barn, lar ett barn slippe mer unna med ting, lar ett barn oftere få viljen sin og en million andre måter å behandle barn søsken på. Å være tilstede handler om veldig mye mer enn å være et sted fysisk, det handler vel så mye om mental tilstedeværelse. Den som hadde en dårlig barndom har like rett som den som hadde en god. Det er tydelig at oppveksten sitter så godt i at det fremdeles påvirker relasjonen deres og da synes jeg du, i stedet for å undres over at de har hatt enn ulik opplevelse, skal vise interesse for hvorfor ditt ene barn ikke har hatt en like god barndom. Kom til bunns i opplevelsen, ta ansvar for deres del i det og vis et genuint ønske om å få et bedre forhold.  

Anonymkode: 953b3...88c

Om vi foreldre har forskjellsbehandlet barna så er det faktisk den som den jeg har dårligst kontakt med som tjente på det. Hen var mer moden og fikk lov til ting litt tidligere aldersmessig enn den andre. Det ble nok brukt mere tid sammen med den andre, men hvordan skal vi få ha kontakt med vedkommende da hen var mye ute og lekte, var med venner osv. hen var alltid veldig glad i å leke på skolen, vi bor 2 hus bortenfor. Der lekte hen med mange barn fra samme skole og hen var populær.

Jeg og vedkommende har snakket om barndommen, men det som da blir sagt ril meg er ting jeg ikke kjenner igjen. Av oss foreldre var jeg mest sammen med barna, det er tilfelle nå idag også.

Det blir sagt ting som for eksempel at barnet ble så sint at både bøker og blyanter ble kaster vegg i mellom. At vedkommende gjorde og sa ting som er totalt fremmed for meg. Hadde vedkommende kastet ting i veggen ville jeg husket det. Hen fikk bare gode skussmål på skolen og klasselærer sa aldri noe negativt om hen.

Jeg kan si det sånn at vedkommende kan stråle den ene dagen og dagen etter må du veie dine ord for stemningen er toxic. Det er den toxice delen som er ødeleggende og gjør så jeg ikke tar denne samtalen på nytt. Å sitte og diskutere ting jeg aldri har sagt, gjort eller opplevd er jo helt umulig.

Jeg er utrolig glad i hen og vil være veldig nær hen, men jeg klarer ikke humørsvingningene så godt. Svingningene gjør meg trist og redd. Redd for at hen en dag ikke orker mer fordi hen aldri blir forstått.

 

Anonymkode: 87f06...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mine barn er idag voksne og selv foreldre og samboere.

Det er 3 år i mellom de.

Begge har være like kjære for meg i alle år og er det fremdeles. 

Ene besøker meg ofte og vi hat det fint sammen.

Den andre besøker meg sjelden og gjerne bare da hen trenger barnepass eller annen hjelp. Sjelden vi ringer hverandre også og jeg kvier meg for å ringe da humøret på vedkommende varierer veldig. Om vi snakkes på tlf så kan det gå utrolig trått eller vedkommende snakker om alt og ingenting.

Den ene synes barndommen var utrolig fin, den andre mener vi foreldre ikke var tilstede. Vi var med på diverse ting meg begge barn fra de var små og oppover. Så vi var absolutt tilstede.

Det sårer meg veldig at den ene ikke synes noe opp barndommen, mens den andre ikke finner noe feil.

Hvordan kan det være mulig at to barn som er likt oppdratt har så forskjellige syn? 

Jeg har forsøkt å ta opp dette med den jeg har minst kontakt med og da blir det sagt så mye rart jeg overhodet ikke kjenner igjen. Skulle jo nesten tru jeg har sovet gjennom hele barndommen til vedkommende.

Jeg bekymrer meg veldig for vedkommende, men kommer ingen vei med å forbedre forholdet mellom oss.

Anonymkode: 87f06...504

Både hos meg og mannen var det ekstrem stor urettferdighet på mange måter, en måtte klare seg srlv og jobbe og betale for alt selv fra ung alder og den andre fikk alltid alt servert. Selv mente de at de behandlet oss likt..

Anonymkode: 8ba2a...d54

[AnonymBruker]

Kanskje den ene av dine barn har egen issues og sliter med noe, det er lett å skylde på foreldrene for ting i livet.

På videregående gikk jeg i en klasse med en del personer som tok mye plass. Det var mange som hadde sterke meninger osv og som tok mye av lærerens oppmerksomhet. Noen i den klassen syntes at klassemiljøet var fryktelig pga dette. jeg synes ikke det, jeg brød meg egentlig ikke og fikk den oppmerksomheten jeg trengte også andre steder. Men de jeg kjenner som ikke likte seg fortsatt føler på dette mange mange år senere. så sånne ting kan være utrolig forskjellig. det som er greit og tolererbart for en er ikke det for en annen.

Anonymkode: 7a8c9...cb7

[AnonymBruker]

Forskjellig personlighet fra fødselen av gjør at man har forskjellig oppfatning av samme situasjoner. 

 

 

Anonymkode: 02e4c...a31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Om vi foreldre har forskjellsbehandlet barna så er det faktisk den som den jeg har dårligst kontakt med som tjente på det. Hen var mer moden og fikk lov til ting litt tidligere aldersmessig enn den andre. Det ble nok brukt mere tid sammen med den andre, men hvordan skal vi få ha kontakt med vedkommende da hen var mye ute og lekte, var med venner osv. hen var alltid veldig glad i å leke på skolen, vi bor 2 hus bortenfor. Der lekte hen med mange barn fra samme skole og hen var populær.

Jeg og vedkommende har snakket om barndommen, men det som da blir sagt ril meg er ting jeg ikke kjenner igjen. Av oss foreldre var jeg mest sammen med barna, det er tilfelle nå idag også.

Det blir sagt ting som for eksempel at barnet ble så sint at både bøker og blyanter ble kaster vegg i mellom. At vedkommende gjorde og sa ting som er totalt fremmed for meg. Hadde vedkommende kastet ting i veggen ville jeg husket det. Hen fikk bare gode skussmål på skolen og klasselærer sa aldri noe negativt om hen.

Jeg kan si det sånn at vedkommende kan stråle den ene dagen og dagen etter må du veie dine ord for stemningen er toxic. Det er den toxice delen som er ødeleggende og gjør så jeg ikke tar denne samtalen på nytt. Å sitte og diskutere ting jeg aldri har sagt, gjort eller opplevd er jo helt umulig.

Jeg er utrolig glad i hen og vil være veldig nær hen, men jeg klarer ikke humørsvingningene så godt. Svingningene gjør meg trist og redd. Redd for at hen en dag ikke orker mer fordi hen aldri blir forstått.

 

Anonymkode: 87f06...504

Du som foreldre gjør den klassiske feilen. Du avfeier barnets opplevelser av sin barndom. Det nytter ikke hva du måtte mene. Barnets opplevelser er hva det er. At du ikke kjenner deg igjen, betyr ikke noe. Din opplevelse er din opplevelse, barnets opplevelse er barnets opplevelse.

Anonymkode: e6012...b13

[AnonymBruker]

Akkurat sånn har vi det i vår familie også. Jeg tror mye handler om anlegg, miljø og partner. 

Min bror har alltid vært lat og uinteressert. Som barn ville han bare sitte inne og se på sport. Brukte enhver anledning til lure seg bort, og viste overhode ingen nysgjerrighet på livet utenfor skjermen. Han var ok på skolen, men hadde aldri noen klar formening om hva han ville i livet. Han har alltid slitt med å finne sin hylle i livet. Han startet på flere studier, men hoppet av etter kort tid. Så fant han seg et troll av en kone, og sammen har de utviklet et hat mot alt og alle. Alle er deres fiender, og det er noe galt med alle andre. Det er alltid noen annens feil, og det er alltid noen som skylder dem noe, eller burde ha gjort noe for dem. Og naturligvis klanderer de hans foreldre for oppveksten, som har satt han i denne situasjonen. Rett og slett veldig ufordragelige folk!

Hadde han funnet seg en normal kone, så hadde kanskje verden sett helt annerledes ut. 

Anonymkode: ab10e...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du som foreldre gjør den klassiske feilen. Du avfeier barnets opplevelser av sin barndom. Det nytter ikke hva du måtte mene. Barnets opplevelser er hva det er. At du ikke kjenner deg igjen, betyr ikke noe. Din opplevelse er din opplevelse, barnets opplevelse er barnets opplevelse.

Anonymkode: e6012...b13

Skal jeg anerkjenne ting som ikke har skjedd?

Jeg har aldri opplevd at vedkommende kastet bøker og blyanter i veggen, som dette ene barnet mener å ha gjort det mange ganger i frustrasjon. Det rare er at hen var utrolig flink på skolen, tok lekser lett. Vi var 2 foreldre som aldri opplevde dette.

Lekser ble gjort på kjøkkenet mens jeg lagde middag, så ville jo opplevd dette om det virkelig hadde skjedd. Kasting av bøker og blyanter er bare én ting som skal ha skjedd og som vi foreldre ikke har opplevd.

Det er ikke enkelt å få løst ert problem ut fra ting som er helt fjernt for oss foreldre. Nå er hen voksen og det kommer stadig frem ting som  er helt bak mål. At hen kan ha egne issuer tviler jeg ikke på.

 

Anonymkode: 87f06...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Forskjellig personlighet fra fødselen av gjør at man har forskjellig oppfatning av samme situasjoner. 

 

 

Anonymkode: 02e4c...a31

Kan nok være noe i dette ja. Sykes bare det er så rart at den ene hadde en fin barndom, mens den andre ikke hadde det. Vi var en harmonisk familie som tok med barna på mye fint. Vi har feriert samme bestandig og dette ene barnet storkoste seg under turen. Nå idag var noen av turene bare dritt iflg hen. 

De turene som nå idag var dritt var steder hen ville tilbake til, mens nå idag så er det noen av de verste stedene å feriere.

Jeg sitter jo igjen som ett spørsmålstegn av hva som blir sagt fra vedkommende.

Anonymkode: 87f06...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kan nok være noe i dette ja. Sykes bare det er så rart at den ene hadde en fin barndom, mens den andre ikke hadde det. Vi var en harmonisk familie som tok med barna på mye fint. Vi har feriert samme bestandig og dette ene barnet storkoste seg under turen. Nå idag var noen av turene bare dritt iflg hen. 

De turene som nå idag var dritt var steder hen ville tilbake til, mens nå idag så er det noen av de verste stedene å feriere.

Jeg sitter jo igjen som ett spørsmålstegn av hva som blir sagt fra vedkommende.

Anonymkode: 87f06...504

Kan ikke skjønne annet da en at barnet kanskje ikke føler seg møtt på følelsene sine og annerkjent gjennom oppveksten. Alt det yttre kan jo være perfekt uten at man har det bra inni seg og føler seg sett og møtt. 

Anonymkode: ea81a...737