Utflyttet student som ikke tar kontakt med oss

[AnonymBruker]

Du som har barn som har flyttet ut, hvor ofte kommer de på besøk eller tar kontakt uoppfordret? Er det vanlig at de i en fase etter utflytting ikke hører fra seg?

 

Det eldste barnet vårt flyttet i høst 1,5 timer unna for å studere, mens kjæresten fortsatt bor her i nærheten.
Hun er derfor ofte hjemme i helgene for å tilbringe tid med kjæresten, og vi forstår at de da vil tilbringe mest mulig tid sammen.
 

Det som er sårt er at datteren vår ikke gir oss beskjed når hun kommer hjem. Forrige helg var hun her i samme by uten at vi ante noe, og kom ikke innom eller sa at hun var her. Vi fikk tilfeldigvis vite det denne uka.

Jeg hadde forstått det hvis vi hadde hatt et anstrengt og konfliktfylt forhold, men vi har aldri villet barna våre noe annet enn vel, og har støttet og fulgt henne veldig godt opp, noe hun selv også har sagt mange ganger tidligere. Vi hjelper henne økonomisk når det trengs og er og har alltid vært på tilbudssiden hvis hun har trengt noe. Både hun og kjæresten er hjertelig velkommne hit både på overnatting eller bare for en kjapp visitt, noe vi har sagt flere ganger, men vi blir aldri prioritert.
Vi begge kjenner nå på en sårhet over dette og lurer på hvor vi har feilet.

Vi vokter oss vel for å stille krav bak vår kjærlighet til barnet og ønsker fortsatt å støtte og hjelpe henne der vi kan, men nå føler vi på at barnet vårt bare tar kontakt med oss når hun trenger noe fra oss, som gjør at vi får lyst å sette på bremsene og være litt «kjipe» med all hjelpen vi tilbyr. Samtidig så skjønner jeg at det ikke vil gi barnet vårt noe mer lyst til å ha kontakt med oss. 

Må vi bare akseptere at det er sånn livet skal bli? Er det noe vi kan eller bør gjøre for å appellere til barnet vårt slik at hun også forstår at vi ønsker å tilbringe tid sammen, om så bare noen minutter? Er det håp om at det bare er en fase? 
 

Er skikkelig trist for at det har blitt som dette og jobber skikkelig med meg selv for å unngå å bli bitter og lei meg. Håper på tips eller høre fra noen som har vært i en lignende situasjon. 

Anonymkode: b241c...f32

[Kålrota]

Døtrene tar kontakt ganske ofte, flere ganger i uka. Sønnen tar telefonen hvis jeg ringer, er ganske utilgjengelig på meldinger. 
De er bare ulike og så lenge de har det fint, så tenker jeg at lite kontakt betyr at de har travle og fine liv. 

[AnonymBruker]

Nei sjeldent hun tar kontakt. Ser at det er liv i henne på snapp. Hun jobber veldig langt unna. Kommer hjem i helgene. Men sjeldent hun kommer til oss. Og jeg har sagt at hun trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det. Hun har kjæreste og venner hun pleier når hun er hjemme i helgene. Jeg forstår. Kommer alltid en tid hun trenger oss igjen. Jeg er jo opptatt med mitt annerledes liv jeg å når ungene flyttet. Så jeg tenker ikke over det. Vi har et supert forhold lell om at vi ikke snakker sammen hver dag. Hun vet jeg stiller opp når hun trenger meg. Og hun stiller opp hvis jeg trenger noe. 

Anonymkode: 7c7ac...64f

[AnonymBruker]

Det er helt sikkert bare en fase. Hun kommer garantert til å søke tilbake til dere når hun etablerer seg med partner og barn. Dere er en trygghet hun vet alltid er der. Så derfor blir dere litt bortprioritert nå,som er helt naturlig.

Anonymkode: 9a623...c13

[AnonymBruker]

Kanskje dere må ta kontakt selv og ikke sitte og vente på at hun skal ta kontakt med dere. 
Hun er vel i starten av 20-årene. Det er en travel tid med venner og studie og jobb og kjæreste. Det roer seg etter hvert.

Anonymkode: e8310...854

[AnonymBruker]

Barn har man bare «til låns». Nå vil hun kjenne på selvstendighet, det er jo fint! Jeg hadde også flotte foreldre og fin oppvekst, men var vel omlag som datteren deres da jeg begynte å studere, og nå bor jeg permanent i et land langt fra Norge. 

Anonymkode: caa81...439

[AnonymBruker]

Hun har jo nettopp flyttet ut. Gi henne en sjanse til å leve for seg selv før du vil at hun skal komme på besøk. 

Anonymkode: d71c9...170

[AnonymBruker]

Din datter, ts, er et individ. Hun er et menneske som ikke behøver velge beholde kontakten med deg mer enn hun behøver velge å fortsette vennskapet med en venn, eller forholdet til kjæresten sin. 

Vi aksepterer «vil ikke mer» som en mer enn tilstrekkelig grunn til å avslutte et samliv eller et forhold. Og slik skal det være. Men «vil ikke» er også mer enn nok til å ikke ha kontakt med slekt. Det er nemlig ikke noen som helst slags forskjell på å avslutte eller fase ut kontakt med moren sin enn med kjæresten sin.

Selvsagt kan du si «jeg ønsker å ha (mer) kontakt med deg. Men m hun da svarer «men jeg er ikke interessert» så er det et fullverdig svar du må respektere uten å utfordre det. Eller velge å være respektløs. Ditt ønske er kun relevant for deg, ts. Slik hennes ønske er relevant for henne.

La henne være sin egen voksenperson. Om barn tar kontakt månedlig og stikker innom et par ganger i året så er det, i det store og hele, normalen. Denne klaustrofobiske daglige kontakten mange har med sone barn er helt fersk, i eldre tider med avstand, dårlig telefonforbindelse og brev var å høre fra noen årlig normalt. Og det er også endeløst befriende. Min mor hadde det vi omtalte som «mye» kontakt med sin mor, men selv hun ringte bare en gang i uka. Og det var (og er) mye. Med tiden, egen familie, jobb etc er du heldig om hun er hjemme et par dager til jul. 

Anonymkode: 9b643...ced

[AnonymBruker]

Det der er helt normalt og en løsrivelsesprosess. Vær glad for at dere har skapt et selvstendig vesen 😀 

Hun kommer nok «tilbake» utover i 20-åra

Anonymkode: 53dbc...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det der er helt normalt og en løsrivelsesprosess. Vær glad for at dere har skapt et selvstendig vesen 😀 

Hun kommer nok «tilbake» utover i 20-åra

Anonymkode: 53dbc...acd

Dette er mest sannsynlig helt korrekt.

Et alternativ kan være at det er noe mangel ift. Tilknytningen mellom henne og dere, men det kan kun dere/hun svare på. Tilknytning kan fint bli skadet til tross for at dere har hatt intensjon om å støtte hele veien, så betyr ikke det at det nødvendigvis hun hun har følt det, dersom hun har andre behov enn hva dere har.

Anonymkode: a0c50...964

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar!

Jeg forsøker å «trøste» meg med at det kanskje er en fase og at hun etter hvert vil komme litt mer tilbake til oss, men det er jammen vanskelig å kjenne på egne følelser oppi dette. 

Anonymkode: b241c...f32

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er rart at hun ikke kontakter dere hver helg hun er i byen. Dersom hun f.eks. er i deres by to helger i måneden, synes jeg ikke det er rart dersom hun bare kontakter dere den ene helgen. 

Anonymkode: 5ab8f...1d5

[AnonymBruker]

Snålt å se hvor ulike vi kan være. I min verden ville det vært helt naturlig å i det minste sende en sms eller snap og si at «jeg er i byen denne helgen men rekker dessverre ikke å stikke innom» eller lignende. 

Anonymkode: b241c...f32

[AnonymBruker]

Jeg ringer barna ca annenhver uke  sender melding hvis det er noe viktig. De tar telefonen, eller ringer tilbake, og svarer på meldinger. De sender meldinger hvis de lurer på noe eller viktig informasjon. De kommer hjem til jul, og ofte på hytta i påskeferien. 

Anonymkode: b6139...c25

[AnonymBruker]

Tilknytningen min til muttern ble litt ødelagt for hun var litt som deg. Jeg flytta til et annet land(19 år) jeg, så ille ble det. Men i slutten av 20-åra kom jeg mer og mer tilbake til mine foreldre. 
Ikke gjør noe. La hun styre alt, også kontakten mellom dere. Det at hun ikke sier at hun er hjemme er fordi at da føler hun at hun MÅ komme innom. Og det vil hun ikke. Hun vil være FRI

Men forholdet mellom meg og mora mi ble aldri helt det samme og 30 år etter så ble det til at jeg ikke fortalte hun at vi solgte og kjøpte hus, pluss at vi flyttet til et helt annet sted. Idag har jeg heller ikke kontakt med mine søsken. 
 

Anonymkode: 0e996...67f

[AnonymBruker]

Jeg har godt forhold til foreldrene mine. Bor i by 3 timer unna. Er hjemme kanskje 4 ganger i året.

Livet skjer...

Anonymkode: 4ecb4...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har godt forhold til foreldrene mine. Bor i by 3 timer unna. Er hjemme kanskje 4 ganger i året.

Livet skjer...

Anonymkode: 4ecb4...272

Slik har det vært fra jeg flyttet som 20 åring. Nå er jeg 30, singel

Anonymkode: 4ecb4...272

[AnonymBruker]

Jeg har en datter, hun hører jeg fra nesten daglig. Hun ringer bare for å prate. 

Sønnen min ringer jeg ca. 1 gang i uka, jeg intervjuer han, han svarer kort, vi legger på og så ringer jeg han uka etter igjen 😅

Alle ungdommer er forskjellige. Jeg er enig i at det kan føles litt sårt for oss foreldre når de tar lite kontakt, vi får trøste oss med at vi har oppdratt de til å bli selvstendige og at de klarer å stå på egne ben. 

Anonymkode: 34c65...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2024 den 11.42):

Du som har barn som har flyttet ut, hvor ofte kommer de på besøk eller tar kontakt uoppfordret? Er det vanlig at de i en fase etter utflytting ikke hører fra seg?

 

Det eldste barnet vårt flyttet i høst 1,5 timer unna for å studere, mens kjæresten fortsatt bor her i nærheten.
Hun er derfor ofte hjemme i helgene for å tilbringe tid med kjæresten, og vi forstår at de da vil tilbringe mest mulig tid sammen.
 

Det som er sårt er at datteren vår ikke gir oss beskjed når hun kommer hjem. Forrige helg var hun her i samme by uten at vi ante noe, og kom ikke innom eller sa at hun var her. Vi fikk tilfeldigvis vite det denne uka.

Jeg hadde forstått det hvis vi hadde hatt et anstrengt og konfliktfylt forhold, men vi har aldri villet barna våre noe annet enn vel, og har støttet og fulgt henne veldig godt opp, noe hun selv også har sagt mange ganger tidligere. Vi hjelper henne økonomisk når det trengs og er og har alltid vært på tilbudssiden hvis hun har trengt noe. Både hun og kjæresten er hjertelig velkommne hit både på overnatting eller bare for en kjapp visitt, noe vi har sagt flere ganger, men vi blir aldri prioritert.
Vi begge kjenner nå på en sårhet over dette og lurer på hvor vi har feilet.

Vi vokter oss vel for å stille krav bak vår kjærlighet til barnet og ønsker fortsatt å støtte og hjelpe henne der vi kan, men nå føler vi på at barnet vårt bare tar kontakt med oss når hun trenger noe fra oss, som gjør at vi får lyst å sette på bremsene og være litt «kjipe» med all hjelpen vi tilbyr. Samtidig så skjønner jeg at det ikke vil gi barnet vårt noe mer lyst til å ha kontakt med oss. 

Må vi bare akseptere at det er sånn livet skal bli? Er det noe vi kan eller bør gjøre for å appellere til barnet vårt slik at hun også forstår at vi ønsker å tilbringe tid sammen, om så bare noen minutter? Er det håp om at det bare er en fase? 
 

Er skikkelig trist for at det har blitt som dette og jobber skikkelig med meg selv for å unngå å bli bitter og lei meg. Håper på tips eller høre fra noen som har vært i en lignende situasjon. 

Anonymkode: b241c...f32

Jeg og mamma var og er veldig nære, men når jeg flyttet ut å studerte/begynte jobbe så var det lite kontakt i perioder! Husker det var Deilig å bare kunne gjøre hva jeg ville, når jeg ville det! 😊

Mamma sa og sier alltid; Ungene kommer alltid når de er sultne/trenger noe😅

Og det stemmer det! 🤣 
 

Nå har jeg 3 barn selv, og bor i nabogata💁‍♀️

Hun kommer ‘’tilbake’’ TS❤️ 

Mamma var alltid positiv når jeg ringte, og sa jevnlig at hun savnet meg, og sa alltid hun var glad i meg🥰

 

Anonymkode: 0d231...9a4

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2024 den 11.42):

Du som har barn som har flyttet ut, hvor ofte kommer de på besøk eller tar kontakt uoppfordret? Er det vanlig at de i en fase etter utflytting ikke hører fra seg?

 

Det eldste barnet vårt flyttet i høst 1,5 timer unna for å studere, mens kjæresten fortsatt bor her i nærheten.
Hun er derfor ofte hjemme i helgene for å tilbringe tid med kjæresten, og vi forstår at de da vil tilbringe mest mulig tid sammen.
 

Det som er sårt er at datteren vår ikke gir oss beskjed når hun kommer hjem. Forrige helg var hun her i samme by uten at vi ante noe, og kom ikke innom eller sa at hun var her. Vi fikk tilfeldigvis vite det denne uka.

Jeg hadde forstått det hvis vi hadde hatt et anstrengt og konfliktfylt forhold, men vi har aldri villet barna våre noe annet enn vel, og har støttet og fulgt henne veldig godt opp, noe hun selv også har sagt mange ganger tidligere. Vi hjelper henne økonomisk når det trengs og er og har alltid vært på tilbudssiden hvis hun har trengt noe. Både hun og kjæresten er hjertelig velkommne hit både på overnatting eller bare for en kjapp visitt, noe vi har sagt flere ganger, men vi blir aldri prioritert.
Vi begge kjenner nå på en sårhet over dette og lurer på hvor vi har feilet.

Vi vokter oss vel for å stille krav bak vår kjærlighet til barnet og ønsker fortsatt å støtte og hjelpe henne der vi kan, men nå føler vi på at barnet vårt bare tar kontakt med oss når hun trenger noe fra oss, som gjør at vi får lyst å sette på bremsene og være litt «kjipe» med all hjelpen vi tilbyr. Samtidig så skjønner jeg at det ikke vil gi barnet vårt noe mer lyst til å ha kontakt med oss. 

Må vi bare akseptere at det er sånn livet skal bli? Er det noe vi kan eller bør gjøre for å appellere til barnet vårt slik at hun også forstår at vi ønsker å tilbringe tid sammen, om så bare noen minutter? Er det håp om at det bare er en fase? 
 

Er skikkelig trist for at det har blitt som dette og jobber skikkelig med meg selv for å unngå å bli bitter og lei meg. Håper på tips eller høre fra noen som har vært i en lignende situasjon. 

Anonymkode: b241c...f32

Det første som slår meg er at "stakkars oss som ikke blir prioritert vi som har betalt henne penger og vi lurer på hvor vi har feilet som har oppdratt en sånn datter." jeg lurer på om det er akkurat der du feiler, altså i denne "uffa meg stakkars meg" holdningen. Og du? Du Er allerede bitter og lei. Dette er ikke normalt. Voksne med barn ut av rederøt sitter ikke å sutrer og synes synd på seg selv fordi barnet har et eget liv. 

Mulig jeg får pepper nå altså. Men jeg tror at man kan skyve ungene fra seg om man er så gjennomsyre offer. Hun vil vel ikke reise hjem til dere da om du møter henne med denne holdningen. 🤯🤷 Kan det være hun merker at du tenker du er et offer og at hun ikke er god nok og flink nok som datter? 

Så snu på det. Tenk heller hei, så flott datter vi har som studerer og er flink og hr et liv. Vi er stolte. Så send henne ut i verden med kjærlighet og ønsk henne velkommen hjem når hun vil hjem, sett pris på det som er bra i livet og ikke alt du mangler. Vil du at hun skal være mer selvstendig og tjene egne penger si det da. Og si det rett ut at dere vil hun skal komme hjem og så lager dere god middag og god stemning. Ikke mer sånn uffa meg stakkars oss stemning.