Dere som er født på 70-80 tallet, hadde dere kjærlige foreldre?

[AnonymBruker]

Født i 85. Kan virkelig ikke huske at de pleide si at de var glade i meg, men pappa var nok den som sa det mest. Jeg vil si jeg hadde kjærlige foreldre, men moren min spesielt ble jeg på en måtte pålagt alt for mye ansvar for hennes psykiske helse. Altså hun behandlet meg mer som en venninne for å betro seg til om detaljer barn skulle sluppet å høre. Det ble også klart at det meste handlet om hvordan hun følte seg. Det var veldig forvirrende. Pappa var super snill og ingen tvil om at han elsket meg betingelseløst men han var mye fraværende. Jobbet mye og mye ute og fartet, det har han sagt han angret på da jeg ble voksen. Plutselig var jeg ikke barn lengre og han følte han hadde gått glipp av dyrebar tid, og det er kanskje sant.  Og når jeg ble voksen så innså jeg også at moren min alltid hadde sett meg som en forlengelse av seg selv. Hun taklet ikke at jeg ble et eget selvstendig menneske, hun hadde fremdeles det sterke behovet for at jeg skulle lytte, trøste og høre på alle hennes problemer. Ikke skjønte jeg at hun selv var et skadelig menneske før jeg ble enda eldre etter jeg begynte søke svar på hvordan hun fikk meg til å føle meg. Aldri god nok. Ikke elsket betingelsesløst, men bare ut fra hva jeg kunne gjøre for henne..

Anonymkode: 81f7a...067