Dere som er født på 70-80 tallet, hadde dere kjærlige foreldre?

[AnonymBruker]

Født i 82.

Nei, tvert imot. Jeg fikk vel heller høre det som var negativt med meg og det ofte. Mye kjeft, kritikk og lite gode ord og handlinger. Ble mye ignorert også. Lurte ofte på om de egentlig likte meg. I voksen alder har forholdet til foreldrene mine endret seg og spesielt min far som kjeftet mye på meg og som jeg var redd for, har endret seg mye. Nå får jeg klemmer og han kan komme med hyggelige ord. Min mor er fortsatt distansert, men tror ikke hun er komfortabel med å uttrykke følelser egentlig.

Så ting kan endre seg, men det har preget meg mye å bli kjeftet på, kritisert og ignorert såpass mye som jeg ble. Allikevel har jeg tilgitt mine foreldre fordi jeg som voksen kan se at mine foreldre slet med sin oppvekst og at de hadde det tøft når jeg vokste opp. Det er ingen unnskyldning, men jeg kan se at de var et produkt av en tøff oppvekst. Det er også fint at min far nå ser ut til å ha reflektert over egen oppførsel 😊

Anonymkode: d6f3d...c38

[AnonymBruker]

Født i 84, har verdens beste mamma og en flott oppvekst, alltid følt meg trygg og elsket. Alle mine venner har også et tett forhold til sine foreldre. 

Anonymkode: a3c14...1e4

[AnonymBruker]

Unge, arbeidsomme foreldre, om ikke direkte kjærlige i ord, så følte jeg meg alltid verdsatt og elsket. Jeg manglet aldri noe selv om vi/de hadde temmelig dårlig råd de første årene.

Anonymkode: 00a8f...d7d

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er født på 70 tallet, og pr. dags dato kam jeg aldri huske at mine foreldre noen gang sa de var glade i meg. De var snille og greie, men aldri særlig kjærlige. 
Virker som foreldre i dag er mer kjærlige, jeg passer hvertfall på å fortelle min voksne sønn at jeg er glad i han, stolt av han etc. Det har jeg alltid gjort, og kommer til å fortsette med.  
Min mor sier aldri f.eks noe fint til meg som f.eks at jeg er fin om jeg har pyntet meg etc., men jeg passer alltid på å si til henne om jeg syntes hun er fin. 
Vi har et veldig godt forhold, og jeg vet jo hun er glad i meg, men har tenkt på det noen ganger at jeg aldri har egentlig fått et godord. 
Er litt typisk den foreldre generasjonen eller har jeg hatt veldig ordknappe foreldre?  

Anonymkode: e0b89...657

Jeg tror det var typisk den generasjonen. Ord betyr lite, men handling betyr mye.

[AnonymBruker]

Det var ikke vanlig å bruke ord den gangen, ingen gikk rundt og sa "glad i deg". 

Men jeg var aldri i tvil om hvor glade de var i meg. Det ble vist gjennom handlinger og omsorg hver eneste dag. De satt oppe med meg om natta om jeg var syk, de var tydelig stolt og glad når jeg gjorde det bra på skolen, de brukte tid og penger på at jeg skulle få opplevelser. 

Men jeg har aldri vært særlig opptatt av ord selv, heller ikke nå i godt voksen alder. Jeg og mannen bruker sjeldent ord. Men jeg har jo ikke tvilt et sekund på hvor mye han bryr seg. 

Om noe synes jeg ordene blir for mye brukt i disse dager. Nesten slik at man tror ordbruk erstatter tid og omsorg. 

Anonymkode: dd5cb...22b

[AnonymBruker]

Født i 80, foreldrene mine var glade i meg og sa det hver dag. Mannen født i 77, tror aldri foreldrene hans sa det, eller viste det.

Anonymkode: 6c193...80c

[AnonymBruker]

Tror ikke det var så vanlig å vise følelser. Kan ikke huske at foreldrene mine sa de var glade i meg. Jeg er født på begynnelsen av 80 tallet.
Når jeg hadde oppført meg «dårlig» på barnehagen, ble jeg slått på rompa med belte.

har et godt forhold til foreldrene mine den dag i dag.

Anonymkode: 4820b...c97

[AnonymBruker]

Nei, mine foreldre hadde vokst opp med lite av den slags selv så de visste ikke bedre, de trodde de gjorde bedre enn det de vokste opp med - og forsåvidt gjorde de jo det, men det var absolitt ikke noe kjærlig omsorg, ikkenoe "så flink du er" men mer fokus på det som kunne bli ennå bedre for at vi ikke skulle vokse opp og ha for mye tro på oss elv for det vr jo ikke bra, noe å strekke seg etter derimot var sunt for sjelen. 

Anonymkode: 9a123...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Les om kjærlighetsspråk. Vi har alle forskjellig kjærlighetsspråk. Noen bruker ord, andre gir fysiske kjærtegn, det fins et språk som heter tjenester, og et som heter gaver og den siste er tid. 

Anonymkode: e27ac...4b1

Mine foreldre var stumme og døve på alle kjærlighetsspråkene.

Anonymkode: 5634c...313

[AnonymBruker]

Født på begynnelsen av 80tallet. Kjærlige snille foreldre, som alltid har fortalt at de var glade i oss, at de var stolte over hva vi fikk til, at vi var de beste ungene♥️ Selv i voksen alder får jeg ofte god natt melding om at de er glade i meg, og jeg er selvfølgelig like raus med godord tilbake.

Og slik er jeg også blitt, forteller alltid sønnen min at jeg er glad i han, stolt av det han gjør, at jeg er stolt av det gode mennesket han er. 

Mannen som er født 4 år før meg har vokst opp helt annerledes. Lite godord og aldri "glad i deg". De klemmer aldri hverandre heller, eller sier gode ting til hverandre. 

Kulturkræsj for min del. Ble dårlig stemning den gangen jeg gav svigermor en klem😳 Jeg er vant til mye klemming, men har sluttet å prøve å klemme svigers🤭

 

Anonymkode: 73fc0...d1e

[AnonymBruker]

Født i 1981. Ja absolutt. Far var mer kjærlig enn mor. Men det har med natur og måten de var på å gjøre. Visste absolutt at jeg var elsket og tatt vare på. Dette fortsatte da jeg ble voksen også. Ordet elsker sa de riktig nok sjelden. Men glad i deg og klemmer fikk jeg og min søster hver dag.

Anonymkode: 034a2...e28

[AnonymBruker]

Mulig jeg ikke husker riktig, men husker jeg fikk mye beskjed om at jeg burde gjøre slik, oppføre meg slik,ikke være sånn, men sånn osv. Mye rettelser og fokus på det som ikke var bra. Ikke like mye oppmerksomhet og fokus på positive egenskaper jeg hadde. 

Kan ikke huske vi holdt hender, satt i armkroken el. Kan godt hende jeg gjorde det, men neppe fra skolealder da jeg ikke kan huske det. 

Var vel også noen uskrevne forventninger, feks at man burde ha en ok utdanning og innenfor noe som virket bra. Fagskole var liksom ikke bra nok. Ble aldri sagt høyt, men ble presset på med "men du burde kanskje tenke på.....". 

Jeg er født på 90tallet da. 

 

Anonymkode: b4aad...be7

[AnonymBruker]

Som så mange andre i denne tåden, så fikk jeg mye kos og klem, og har aldri tvilt på at de var glad i meg. Nattasang, eventyr på senga, satt på fanget, pjusket i håret og fikk den omsorg og oppmerksomhet jeg trengte. Har også fått ros og skryt. Men det har aldri vært vanlig å bruke ordet "elsker" i min familie. Kanskje en sjelden gang "glad i deg". Det er heller aldri noe jeg har savnet eller følt at jeg manglet. For meg kan slike fraser virke litt påtatt og hule når de slenges ut i hytt og pine. Om det skal normaliseres i like stor grad som det gjøres i USA så er de null verdt. Der slenges "I love you" ut i annenhver setning, selv blant folk som har elendige forhold. Handling veier tyngre enn ord i min verden.

Anonymkode: 0ee17...ad9

[Gjest Nelliken]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Som så mange andre i denne tåden, så fikk jeg mye kos og klem, og har aldri tvilt på at de var glad i meg. Nattasang, eventyr på senga, satt på fanget, pjusket i håret og fikk den omsorg og oppmerksomhet jeg trengte. Har også fått ros og skryt. Men det har aldri vært vanlig å bruke ordet "elsker" i min familie. Kanskje en sjelden gang "glad i deg". Det er heller aldri noe jeg har savnet eller følt at jeg manglet. For meg kan slike fraser virke litt påtatt og hule når de slenges ut i hytt og pine. Om det skal normaliseres i like stor grad som det gjøres i USA så er de null verdt. Der slenges "I love you" ut i annenhver setning, selv blant folk som har elendige forhold. Handling veier tyngre enn ord i min verden.

Anonymkode: 0ee17...ad9

Det er akkurat som å lese om min familie i oppveksten min. 
Vi satt på fanget og fikk alltid klem før leggetid.
"Jeg elsker deg" ble aldri sagt, men som du sier, kanskje en sjelden gang "glad i deg".
MEN det ble vist på så mange måter hver bidige dag i form av tid til oss barna. Tegnet med oss, bakte sammen med oss, lærte oss å danse, strikket og sydde med oss, jobbet i hagen sammen osv. Tror foreldre hadde mye mer tid før, ihvertfall mor som var hjemmeværende. 
Det at det alltid var noen hjemme når jeg kom hjem, at det alltid luktet hjemmelaget middag og/eller bakverk er noe jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. 
Og selv om mor og far ikke lever lenger så tenker jeg på dem med den største takknemlighet og kjærlighet hver dag. 

Dersom mine barn bare er halvparten så glad i oss foreldre så skal jeg være fornøyd. 

[AnonymBruker]

Nei. Lite omsorg og kan ikke si kjærlig.

Ikke i dag som voksen heller.

Er praktisk god da, og veldig opptatt av at alt praktisk skal være på stell og at ting skal se bra ut utad. God økonomisk styring.

Anonymkode: ee704...7a0

[AnonymBruker]

Født i første halvparten av 70-talet.
Jeg trur jeg hadde et bra hjem, men kjerligheten mellom mine foreldrer ver aldrig der. De skildes når et par år etter jeg flyttet. De var då 50+

Jeg husker de var stolt over meg til eksamen i videregående men etterpå trur jeg de tappet spåret. Moren min visste ikke at jeg tog en bachelor på universitetet sa hun forvånet 15 år etterpå.

Jeg trur aldrig jeg har hørt de si "Elsker deg" eller "er glad i deg". Kramer når vi møttes er noe "nytt" de seneste 20 åren,

Fikk høre av en annen voksen i min alder att moren min snakker stolt om meg - det har hun aldrig sagt direkt till meg.
For noen måneder siden sa moren min "jeg elskser deg", når jeg jeg gikk hjem etter en bursdagsfeiring. Det føltes veldigt feil og hun var ikke nykter. Føltes desperat.

Anonymkode: 2d0b3...893

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som så mange andre i denne tåden, så fikk jeg mye kos og klem, og har aldri tvilt på at de var glad i meg. Nattasang, eventyr på senga, satt på fanget, pjusket i håret og fikk den omsorg og oppmerksomhet jeg trengte. Har også fått ros og skryt. Men det har aldri vært vanlig å bruke ordet "elsker" i min familie. Kanskje en sjelden gang "glad i deg". Det er heller aldri noe jeg har savnet eller følt at jeg manglet. For meg kan slike fraser virke litt påtatt og hule når de slenges ut i hytt og pine. Om det skal normaliseres i like stor grad som det gjøres i USA så er de null verdt. Der slenges "I love you" ut i annenhver setning, selv blant folk som har elendige forhold. Handling veier tyngre enn ord i min verden.

Anonymkode: 0ee17...ad9

Er det jeg også føler...

At ord i seg selv er tomme. Og får mindre tyngde jo oftere de brukes. 

At de som behøver å høre ord er lite sikre på relasjonen. 

Ord erstatter ikke hva man gjør, og hvordan man behandler hverandre. 

Anonymkode: dd5cb...22b

[AnonymBruker]

Født på slutten av 80 tallet. Fikk aldri fine ord eller omsorg gjennom handling. Fikk mye negativt og tvilte ofte på at de var glad i meg. De har aldri brukt de ordene. Jeg har klemt min mor to ganger i livet som jeg kan huske. Første gang var etter at jeg hadde spontanabortert, og siste gang var ved hennes dødsleie. 

Prøver å være motsatt som mor selv. Mangel på omsorg har helt klart påvirket meg som person. 

Anonymkode: 371a7...da1

[LillaGorilla<3]

Ja, de har begge vært kjærlige og omsorgsfulle. Mamma sa ofte at hun var glad i meg, pappa ikke så mye med ord, men viste det i handling. Har sittet i fang, fått nattakos og fysisk nærhet også. 

Jeg har aldri opplevd fysisk vold eller vonde ord fra dem, kun mild og velmenende irettesettelse.

Og jeg har alltid visst at de er stolte av meg og bryr seg om meg, og at så lenge det er pust i  (minst en av) dem vil jeg aldri trenge å gå sulten eller uten tak over hodet- jeg kan alltid komme hjem.

Min far var sjømann og borte i lengre perioder, men jeg har alltid oppfattet ham som en tilstedeværende far, og når han var hjemme brukte han all sin tid på familien. Han har vært- og er fremdeles- veldig beskyttende og snill, og er den jeg har målt alle andre menn etter. Han lærte meg å kjenne min verdi og at jeg kan få til det jeg vil. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2024 den 9.54):

Ja, husker og kjenner dem som kjærlige, men ordet "elsker" brukte de aldri, og bare "veldig glad i deg" av og til. Men jeg fikk en klem før jeg la meg hver kveld til jeg flytta hjemmefra som 20-åring, og mye omsorg og omtanke, så det er ordvalg, ikke følelser eller handlinger. Jeg visste alltid de elsket meg, selv om de ikke sa det. 

Anonymkode: baf3a...8b9

Jeg er født i 78, og har tre barn. Jeg sier aldri at jeg elsker de- for meg er det helt unaturlig å bruke det ordet til barna mine. Men jeg sier ofte at jeg er glad i de, og mer glad i de enn alt annet i verden. 
 

Mine foreldre sa ikke veldig ofte at de var glad i meg, men innimellom. De har heller ikke klemt meg veldig ofte. Jeg oppfattet de likevel som kjærlige. Men, de ville ikke høre at jeg hadde det vondt, og ville f.eks ikke høre at jeg ble mobbet el. Så akkurat det var ganske vondt, for jeg ble veldig alene om slike ting.

Anonymkode: e5c8d...693