Dere som er født på 70-80 tallet, hadde dere kjærlige foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg er født på 70 tallet, og pr. dags dato kam jeg aldri huske at mine foreldre noen gang sa de var glade i meg. De var snille og greie, men aldri særlig kjærlige. 
Virker som foreldre i dag er mer kjærlige, jeg passer hvertfall på å fortelle min voksne sønn at jeg er glad i han, stolt av han etc. Det har jeg alltid gjort, og kommer til å fortsette med.  
Min mor sier aldri f.eks noe fint til meg som f.eks at jeg er fin om jeg har pyntet meg etc., men jeg passer alltid på å si til henne om jeg syntes hun er fin. 
Vi har et veldig godt forhold, og jeg vet jo hun er glad i meg, men har tenkt på det noen ganger at jeg aldri har egentlig fått et godord. 
Er litt typisk den foreldre generasjonen eller har jeg hatt veldig ordknappe foreldre?  

Anonymkode: e0b89...657

[AnonymBruker]

Mine foreldre var omsorgsfulle, i allefall mamma (pappa var litt opp og ned).

De sa aldri at de var glade i meg, stolte av meg, eller slike ting,  men de viste det gjennom handling.

Anonymkode: 8d323...4a0

[AnonymBruker]

Ja, husker og kjenner dem som kjærlige, men ordet "elsker" brukte de aldri, og bare "veldig glad i deg" av og til. Men jeg fikk en klem før jeg la meg hver kveld til jeg flytta hjemmefra som 20-åring, og mye omsorg og omtanke, så det er ordvalg, ikke følelser eller handlinger. Jeg visste alltid de elsket meg, selv om de ikke sa det. 

Anonymkode: baf3a...8b9

[AnonymBruker]

Overhodet ikke. Barn skulle kun sees, ikke høres. Ble sendt på dør så snart vi kom hjem fra barnehage/skole og fikk kun komme hjem til middag. Ble aldri snakket med, kun til. Følelser var ulovlig, bare lov å smile og være glad. 
Aldri fått høre et eneste positivt ord om meg. Jeg har kun vært en byrde i min oppvekst og er i dag hyperselvstendig. 

Min mor var altfor ung (17 år) og far totalt fraværende. Jeg burde vært enten abortert eller adoptert. 

Anonymkode: 70b5e...3ba

[AnonymBruker]

Min far døde før noen av oss rakk å si at vi var glade i hverandre. Men vi visste godt at vi var glad i hverandre likevel. 

Anonymkode: 3cc02...35b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er født på 70 tallet, og pr. dags dato kam jeg aldri huske at mine foreldre noen gang sa de var glade i meg. De var snille og greie, men aldri særlig kjærlige. 
Virker som foreldre i dag er mer kjærlige, jeg passer hvertfall på å fortelle min voksne sønn at jeg er glad i han, stolt av han etc. Det har jeg alltid gjort, og kommer til å fortsette med.  
Min mor sier aldri f.eks noe fint til meg som f.eks at jeg er fin om jeg har pyntet meg etc., men jeg passer alltid på å si til henne om jeg syntes hun er fin. 
Vi har et veldig godt forhold, og jeg vet jo hun er glad i meg, men har tenkt på det noen ganger at jeg aldri har egentlig fått et godord. 
Er litt typisk den foreldre generasjonen eller har jeg hatt veldig ordknappe foreldre?  

Anonymkode: e0b89...657

Høres veldig likt min barndom/ungdom. Født i 77. 

Anonymkode: 0d159...fd8

[AnonymBruker]

Ja, mamma klemte oss og sa hun var glad i oss. Ga nattaklem når vi skulle legge oss, pappa litt mer reservert (av natur) 

Vet at mine venninner ikke hadde det sånn. 

Anonymkode: 0feae...2c7

[AnonymBruker]

Jeg var aldri i tvil om at de var glade i meg, men de viste det ikke så veldig. Nå i voksen alder, innser jeg at de ga meg veldig dårlig ballast når det kommer til å takle følelser, parforhold osv. Men de stilte alltid opp for meg, men følelser, det å takle vonde ting osv lærte jeg aldri. Vonde følelser skulle fortrenges, ikke jobbes gjennom.

Anonymkode: c6f0d...e8a

[AnonymBruker]

Tja, visste de var glad i meg men fikk aldri høre det med ord. Tror mamma sa det et par ganger bare. Jeg sier til barna mine at jeg er glad i dem hver dag. Og de sier det samme til meg. Men det at foreldra mine ikke sa det med ord betyr ikke at jeg ikke følte meg elsket

Anonymkode: 174ce...eb5

[AnonymBruker]

Født i 1975 og mine foreldre, og mine besteforeldre (bortsett fra farfar), tanter og onkler var veldig kjærlige, omsorgsfulle og ikke redd for å vise det. Fikk ofte klemmer, fikk høre at de var glade i meg og elsket meg, og fikk mye nærhet. Søskene mine og søskenbarna mine vokste også opp slik (de ble født mellom 1971 og 1985). 

Er vokst opp i en tett og nær familie, også i storfamilien, med mange klemmer, varme, nærhet, latter og gøy  Vokste opp på bygda i Nordland

 

Anonymkode: 7b1cd...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Min mor var altfor ung (17 år) og far totalt fraværende. Jeg burde vært enten abortert eller adoptert. 

Du har en plass her i verden du også. Og det lille du har å fortelle om historien din så langt er av stor verdi fordi det forteller oss andre hvor mye det har å si å være en støttespiller like mye som en ansvarsfull forelder.

Anonymkode: 4601f...de6

[svartkatt]

Nei, egentlig ikke. De er litt mer gammeldagse og kalde, pga egne foreldre, oppvekst og personlighet. De var ikke så galne, men det var jeg som måtte ta den kosen jeg ville ha.. og det er egentlig ikke en dynamikk som fungerer med meg. 

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig 

Anonymkode: d149d...a61

[AnonymBruker]

Født i 1977. Kan ikke huske at foreldrene mine sa at at de var gladi meg, men de var rause med klemmer og mamma sang alltid nattasang til meg når jeg var liten. Så jeg har vel aldri tvilt på at de var glade i meg. 

Anonymkode: 7cfe1...be2

[AnonymBruker]

De sa det aldri med rene ord, men handlinger. Jeg er dessverre blitt litt sånn som person, er ingen klemmer og strør ikke rundt meg med ord som glad i deg, elsker deg osv. Men jeg er veldig glad i barna mine og alle rundt meg. Viser det på andre måter da. 

Anonymkode: 3b850...368

[AnonymBruker]

De sa det vel sjeldenere enn jeg sier det til mine barn. Men de sa det vesentlig oftere enn det de selv hadde hørt det fra sine foreldre. Og de viste konstant at de elsket oss. 

Jeg vokste opp i et hjem med uendelig med klemmer og kos og latter og diskusjoner. Og foreldre som alltid stilte opp. Vi var et hus hvor våre venner ville være, fordi mine foreldre hadde funnet den perfekte balansen mellom å gi oss frihet, mens de likevel passet på.  Jeg har alltid følt meg ønsket og elsket. Ikke bare av foreldre, men av hele den nære slekta. 

Mine besteforeldre har aldri sagt at de var glad i meg. Men de har vist alt gjennom handlinger og klemmer. 

Anonymkode: bd8a0...22f

[AnonymBruker]

Født i 1980. Har/hadde veldig engasjerte og omsorgsfulle foreldre. Vokste opp i et kjærlig hjem, med trygge rammer og rutiner. 

Nå er de verdens beste besteforeldre.

Anonymkode: 888ac...843

[AnonymBruker]

Nei. Hverken i ord eller handling.

 

Anonymkode: 72754...534

[AnonymBruker]

Født i -76.

Det var mye kos å få hos/av mine foreldre. Satt i fanget på Pappa til jeg var så gammel at jeg ikke lengre fikk plass. Det var klemmer å få hvis jeg ville ha det, og jeg visste at de var glade i meg.

Men vi brukte ikke å si "glad i deg" i tide og utide, og ordet "elske" var forbeholdt partnere/kjærester. Dette er noe jeg synes var/er en bra ting, for å kaste ut "glad i deg/elsker deg" hele tiden, gjør ordene meningsløse. 

Jeg lekte så og si aldri med mine foreldre, men vi gjorde aktiviteter sammen. Å spille kort og yatzy, og å legge puslespill er vel det nærmeste en kommer. Hjalp til med husarbeid og annet foreldrene mine gjorde fra jeg greide å holde i ei sleiv. Bakte, vasket, laget mat, stelte i hagen, skrudde bil, var med de på jobb osv

Anonymkode: d504c...98b

[AnonymBruker]

Les om kjærlighetsspråk. Vi har alle forskjellig kjærlighetsspråk. Noen bruker ord, andre gir fysiske kjærtegn, det fins et språk som heter tjenester, og et som heter gaver og den siste er tid. 

Anonymkode: e27ac...4b1