Tungt i svangerskapet og ikke støttende samboer

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg synes dette er litt vanskelig og trenger bare å lufte tankene mine med noen som ikke er venner eller familie. 
Jeg er gravid i uke 29 og har termin i slutten av desember. Jeg har slitt hele svangerskapet med kvalme og intense ryggsmerter. Jeg har ikke klart å fungere i jobb pga smerter når jeg sitter + fysisk jobb som ikke kan tilrettelegges når man er gravid, jeg har derfor vært sykemeldt siden september. Jeg synes dette er veldig tungt fordi jeg trives så godt i jobben min, men det har rett og slett ikke fungert og alle på jobb er veldig støttende og forståelsesfulle. På hjemmebane opplever jeg noe annet… vi har en hund som er ganske aktiv som luftes gjerne 5-6 ganger om dagen, men jeg synes dette er veldig kjekt også fordi det hjelper veldig på ryggen å gå, i stedenfor å sitte så hunden er veldig lykkelig for at jeg er hjemme❤️ 

men så kommer jeg til det som jeg må lufte ut litt… de siste ukene har jeg tatt meg av alt av husarbeid, jeg klarer ikke la det ligge og synes det er kjedelig å være hjemme så jeg må finne på noe… men jeg opplever at samboeren min dermed ikke gjør noen ting her hjemme…. Jeg vasker klær, bretter klær, vasker huset, lufter hunden hver dag på hver eneste tur og mye annet. Dette begynner å bli for tungt for meg og i dag sa samboeren min at han og sønnen (som jeg er stemor til) skulle på fjelltur. Jeg spurte om han ikke kunne ta med seg hunden på fjelltur og fikk da til svar at «nei jeg orker ikke ta med hunden». Jeg kommenterte det ikke en gang fordi jeg syntes det var så unødvendig, så jeg endte opp med å gå langturen med hunden selv. 
Jeg bor veldig langt unna foreldrene mine og de har nå vært på besøk i en uke og hjulpet med å legge gulv i hele stua og i trappa vår, dette har skjedd mens min samboer har vært på jobb. Det eneste som manglet før de måtte dra var listene rundt. De hjalp oss med dette for at vi skulle slippe å gjøre det selv og slippe flere nødvendige prosjekterer før baby kommer. Når jeg kommer hjem nå, ser jeg at samboer har begynt å rive gulvet på vårt rom, noe som ikke hastet i det hele tatt. Jeg sier da om det ikke er bedre å gjøre ferdig et prosjekt før vi begynner på et nytt (å liste ferdig) å får da til svar «du burde vell heller være takknemlig for at jeg gidder å gjøre noe for deg!». Det var jo absolutt ikke det jeg mente, men jeg ble veldig lei meg for den kommentaren… 

Jeg opplever også at han ikke vil være nær meg, han har tatt på magen min kanskje 2 ganger i hele svangerskapet og når jeg sier at det sparker og om han vil kjenne sier han bare «ikke nå». Jeg synes dette er veldig sårt for det var han som ville ha et barn. Når jeg også spør om hjelp til andre ting for eksempel å ta på sokkene mine sier han bare «det klarer du selv». Og ja jeg gjør det, men med mye smerter og ubehag… 🥺 mulig det er hormonene mine som gjør at jeg blir ekstra følsom. Men måtte bare lufte litt…

Anonymkode: ae5a4...8a8

[AnonymBruker]

Det der hørtes ikke noe greit ut! Mener på ingen måte å forsvare han, men er det noe som kan ha gjort at han har blitt så ufølsom og distansert? Og hvordan var han før du ble gravid? Det virker som dere må ta en skikkelig prat, men da må han være villig til å lytte og forstå hvordan du har det. Hvis han skal fortsette å behandle deg sånn, tror jeg du har det mye bedre uten han. Akkurat med husarbeid tror jeg det er vanlig at den som går på jobb "glemmer" litt at den som er hjemme faktisk er sykemeldt. Men kommentarene og oppførselen her er på ingen måte ok, sånn skal du ikke ha det ❤️

Anonymkode: 09930...12a

[SPOCA]

For en egoist av en mann. Hvordan var han før graviditeten? 

Her må du sette deg ned med han og ta en alvorsprat med han. Han må virkelig skjerpe seg!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det der hørtes ikke noe greit ut! Mener på ingen måte å forsvare han, men er det noe som kan ha gjort at han har blitt så ufølsom og distansert? Og hvordan var han før du ble gravid? Det virker som dere må ta en skikkelig prat, men da må han være villig til å lytte og forstå hvordan du har det. Hvis han skal fortsette å behandle deg sånn, tror jeg du har det mye bedre uten han. Akkurat med husarbeid tror jeg det er vanlig at den som går på jobb "glemmer" litt at den som er hjemme faktisk er sykemeldt. Men kommentarene og oppførselen her er på ingen måte ok, sånn skal du ikke ha det ❤️

Anonymkode: 09930...12a

Før jeg ble gravid og de første to/tre mnd av svangerskapet var det ikke sånn. Alt var mye mer hyggelig og han var mer koselig mot meg. Når foreldrene mine var på besøk spurte også de om det hadde skjedd noe for de syntes han hadde endret seg sånn på kort tid, men jeg kan virkelig ikke skjønne hva som har skjedd. Jeg har gått inn i meg selv og reflektert over hva det kan være, men kan virkelig ikke finne noen årsak 🥺

Anonymkode: ae5a4...8a8

[AnonymBruker]

At du tar alt husarbeidet frivillig fordi du ikke klarer å slappe av må du nesten bare leve med, det er et valg.

Men at hunden ikke fikk være med på fjelltur er ikke så greit. Det viktigste er hvordan du tror han kommer til å være etter at babyen er født. Kommer han til å støtte deg, vaske og rydde, skifte bleier og generelt være snill? Eller kommer han til å kjøre ego-løp de to ukene rett etter fødsel og forvente nyvasket hus og ferdig middag når han er tilbake i jobb?

Anonymkode: 92c7b...447

[AnonymBruker]

I tillegg var det jeg og mine foreldre som ordnet på barnerommet, monterte møbler, vasket klær og hang opp forskjellig ting. Jeg tror ikke han har vært der inne en gang🥺 det er også jeg som har kjøpt alt av utstyr til baby og har sikkert brukt 20 000 av mine egne penger med vogn, bilstol og alt annet… nå har vi delt økonomi og han betaler mye av alt annet han også, men har har ikke virket interesser i å birda noe til det kommende barnet i det hele tatt 🥺

Anonymkode: ae5a4...8a8

[Carrot]

Hør TS, si fra til samboeren din at hvis han fortsetter oppføre seg dust kommer han til å ende opp som alenepappa for to for dette var IKKE en del av avtalen som partnere i et fremtidig familieliv. Det er ingen vei utenom, det må sies hardt og brutalt. Ikke noe jeg føler ikke du er støttende, for følelser kan avvises og snus til at du er problemet. SI rett ut at slik er det og slik vil jeg ikke ha det! Ikke noe rom for diskusjoner, harde fakta! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At du tar alt husarbeidet frivillig fordi du ikke klarer å slappe av må du nesten bare leve med, det er et valg.

Men at hunden ikke fikk være med på fjelltur er ikke så greit. Det viktigste er hvordan du tror han kommer til å være etter at babyen er født. Kommer han til å støtte deg, vaske og rydde, skifte bleier og generelt være snill? Eller kommer han til å kjøre ego-løp de to ukene rett etter fødsel og forvente nyvasket hus og ferdig middag når han er tilbake i jobb?

Anonymkode: 92c7b...447

Jeg er enig i det første du skriver der. Men jeg har også prøvd å la det ligge, men da blir det ikke gjort uansett hvor mye jeg spør… da blir der bare masing fra min side og enda dårligere stemning… så det er ikke så lett… noen må liksom ta det og da blir det jo meg når det ikke nytter å sie noe🥺

Anonymkode: ae5a4...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Før jeg ble gravid og de første to/tre mnd av svangerskapet var det ikke sånn. Alt var mye mer hyggelig og han var mer koselig mot meg. Når foreldrene mine var på besøk spurte også de om det hadde skjedd noe for de syntes han hadde endret seg sånn på kort tid, men jeg kan virkelig ikke skjønne hva som har skjedd. Jeg har gått inn i meg selv og reflektert over hva det kan være, men kan virkelig ikke finne noen årsak 🥺

Anonymkode: ae5a4...8a8

Så merkelig. Kanskje han ikke har klart å omstille seg til det å få barn. Men det unnskylder ikke måten du blir behandlet på uansett! Hvis det blir vanskelig å snakke med han alene, kan kanskje parterapi eller familievernkontoret være noe? Tror du er nødt til å prøve og finne ut av dette før baby kommer ❤️

Anonymkode: 09930...12a

[mommyaka]

Vel... gratulerer...du kommer til å få 3 barn snart.

Var han slikt da dere var sammen før du ble gravid,? Gjorde han mye hjemme? Tok mye vare på hunden? Tok mye på deg?

[AnonymBruker]

Han vil helt klart ikke ha barnet.

Var i en lignende situasjon selv med en mann som ble iskald så raskt jeg ble gravid (og det var planlagt å få barn). Ble verre og verre etter fødsel og vi er nå ikke sammen lenger (heldigvis). 

Anonymkode: 37612...2bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Så merkelig. Kanskje han ikke har klart å omstille seg til det å få barn. Men det unnskylder ikke måten du blir behandlet på uansett! Hvis det blir vanskelig å snakke med han alene, kan kanskje parterapi eller familievernkontoret være noe? Tror du er nødt til å prøve og finne ut av dette før baby kommer ❤️

Anonymkode: 09930...12a

Han har jo en sønn fra før, så han vet jo hva han går til. 

Syns det var skikkelig ufint at han snerret til deg om at han gjør dette for deg, TS. Du får bare svare tilbake at det er feil, han gjør det for hele familien. Det er jo dere som bor der, ikke bare du. Virker som han distanserer seg.

Ellers enig med Carrot over her. Si ifra at det ikke er greit. Ikke noe føleri, men bare at "dette er ikke greit og han må slutte å si sånt".

Kan han ha fått kalde føtter? Selv om han var den som ville ha barn så kan det hende han har litt panikk nå? Snakk om det og hør med han hva det er og hvis det er panikk for å få en ny baby så snakk om det også og når barnet først er født så håper jeg virkelig det går over og at han kommer tilbake til den fine mannen han var i begynnelsen. 

Anonymkode: 79f82...8c1

[Taffel]

Jeg kjenner ikke dere, men har mer lyst til å komme med noen perspektiv enn å fordømme. Han har en sønn fra før, ikke helt liten siden de skal på fjelltur? Så det er lenge siden han har opplevd svangerskap. Ingen graviditeter er like, så han har kanskje opplevd det forrige på en annen måte, + at man glemmer fort. Du virker som en som ikke sutrer og klager, og dermed så regner han med at du klarer mer enn du bør, og for en mann som naturlig nok ikke har kjent på et tungt svangerskap selv, så har jo du "all verdens tid" mens han selv må gå på jobb. Han forstår rett og slett ikke hvordan du har det.

Jeg tror ikke dette er en dårlig fyr, utifra hvordan du beskriver ham, men tydeligvis en som trenger en oppvekker, og ingen er tankelesere. Ja du er hormonell i tillegg til smerter, man er det når man er gravid. Jeg synes HI var ganske godt formulert, kanskje du skal ta utgangspunkt i det og rett og slett skrive det om til et "brev" til ham, der det ikke er ting han kan henge seg opp i for å gå i en forsvarsposisjon. Velge et tidspunkt der foreldre og sønn ikke er til stede, ha litt tid og en rolig situasjon, be ham lese det og deretter prøve å få en god samtale med forventningsavklaringer, hvordan du føler det og spørre ham hvordan han selv tenker og føler. Renske luften. Skal dette bli bra for begge så må dere kommunisere og lytte til hverandre. Rett og slett litt konstruktiv parterapi. Jeg tror dette er noe dere kan få til:)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Han har jo en sønn fra før, så han vet jo hva han går til. 

Syns det var skikkelig ufint at han snerret til deg om at han gjør dette for deg, TS. Du får bare svare tilbake at det er feil, han gjør det for hele familien. Det er jo dere som bor der, ikke bare du. Virker som han distanserer seg.

Ellers enig med Carrot over her. Si ifra at det ikke er greit. Ikke noe føleri, men bare at "dette er ikke greit og han må slutte å si sånt".

Kan han ha fått kalde føtter? Selv om han var den som ville ha barn så kan det hende han har litt panikk nå? Snakk om det og hør med han hva det er og hvis det er panikk for å få en ny baby så snakk om det også og når barnet først er født så håper jeg virkelig det går over og at han kommer tilbake til den fine mannen han var i begynnelsen. 

Anonymkode: 79f82...8c1

Venter dere gutt eller jente? Kan han være "misfornøyd" med kjønnet?

Anonymkode: 0789b...fea

[AnonymBruker]

Parterapi hvis du ønsker å fikse det. Men jeg synes dette er så hårreisende at du egentlig burde få deg noe bedre. Man skal ikke måtte kommunisere at dette er dårlig oppførsel. Det bør han skjønne selv.

Anonymkode: a1451...ffd

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei!

Jeg synes dette er litt vanskelig og trenger bare å lufte tankene mine med noen som ikke er venner eller familie. 
Jeg er gravid i uke 29 og har termin i slutten av desember. Jeg har slitt hele svangerskapet med kvalme og intense ryggsmerter. Jeg har ikke klart å fungere i jobb pga smerter når jeg sitter + fysisk jobb som ikke kan tilrettelegges når man er gravid, jeg har derfor vært sykemeldt siden september. Jeg synes dette er veldig tungt fordi jeg trives så godt i jobben min, men det har rett og slett ikke fungert og alle på jobb er veldig støttende og forståelsesfulle. På hjemmebane opplever jeg noe annet… vi har en hund som er ganske aktiv som luftes gjerne 5-6 ganger om dagen, men jeg synes dette er veldig kjekt også fordi det hjelper veldig på ryggen å gå, i stedenfor å sitte så hunden er veldig lykkelig for at jeg er hjemme❤️ 

men så kommer jeg til det som jeg må lufte ut litt… de siste ukene har jeg tatt meg av alt av husarbeid, jeg klarer ikke la det ligge og synes det er kjedelig å være hjemme så jeg må finne på noe… men jeg opplever at samboeren min dermed ikke gjør noen ting her hjemme…. Jeg vasker klær, bretter klær, vasker huset, lufter hunden hver dag på hver eneste tur og mye annet. Dette begynner å bli for tungt for meg og i dag sa samboeren min at han og sønnen (som jeg er stemor til) skulle på fjelltur. Jeg spurte om han ikke kunne ta med seg hunden på fjelltur og fikk da til svar at «nei jeg orker ikke ta med hunden». Jeg kommenterte det ikke en gang fordi jeg syntes det var så unødvendig, så jeg endte opp med å gå langturen med hunden selv. 
Jeg bor veldig langt unna foreldrene mine og de har nå vært på besøk i en uke og hjulpet med å legge gulv i hele stua og i trappa vår, dette har skjedd mens min samboer har vært på jobb. Det eneste som manglet før de måtte dra var listene rundt. De hjalp oss med dette for at vi skulle slippe å gjøre det selv og slippe flere nødvendige prosjekterer før baby kommer. Når jeg kommer hjem nå, ser jeg at samboer har begynt å rive gulvet på vårt rom, noe som ikke hastet i det hele tatt. Jeg sier da om det ikke er bedre å gjøre ferdig et prosjekt før vi begynner på et nytt (å liste ferdig) å får da til svar «du burde vell heller være takknemlig for at jeg gidder å gjøre noe for deg!». Det var jo absolutt ikke det jeg mente, men jeg ble veldig lei meg for den kommentaren… 

Jeg opplever også at han ikke vil være nær meg, han har tatt på magen min kanskje 2 ganger i hele svangerskapet og når jeg sier at det sparker og om han vil kjenne sier han bare «ikke nå». Jeg synes dette er veldig sårt for det var han som ville ha et barn. Når jeg også spør om hjelp til andre ting for eksempel å ta på sokkene mine sier han bare «det klarer du selv». Og ja jeg gjør det, men med mye smerter og ubehag… 🥺 mulig det er hormonene mine som gjør at jeg blir ekstra følsom. Men måtte bare lufte litt…

Anonymkode: ae5a4...8a8

Husk at om du vil ut bør du gjøre det før barnet kommer