Kptsd, det å tørre å kjenne på og gjøre det normale?

[AnonymBruker]

Sorry, kom liksom ikke på noen god overskrift 😅

Jeg har kommet ganske langt med healing (altså bedring med terapi hos psykolog, øvelser, kosthold etc) av kptsd. Føles det ihvertfall ut som. Kanskje jeg tom ikke kan si jeg har kptsd lengre? 😳🤞

Masse igjen altså, men nå er liksom neste steget det å på en måte tillate meg og lære meg mer normalitet, hvis det er forståelig?

Men jeg merker at det er noe i meg som butter og at jeg har en tendens til å selvsabotere dette neste steget. Kanskje jeg er litt redd? Jeg føler på at det er skummelt, ukjent og jeg ikke helt aner hva det på en måte er.

Livet har jo aldri vært normalt. Enten full kjør både fysisk og psykisk eller ute av funksjon. I tillegg til alle andre symptomer og vansker. 

Eks I dag var planen å legge vekk telefonen, høre på avslappende musikk og ikke gjøre noe for å lære å bare være tilstede. Eller kanskje bare sette meg ute i hagen. Telefonen er jo også stressende i seg selv. 

Rett før kom redselen og det ukjente. Hva skal jeg gjøre? Hva er normalt? Hva om jeg havner helt uti tankekjøret igjen? Hva om det normale er så kjedelig at jeg går på veggen? Det ser jo litt kjedelig ut? Men det føles jo godt, sant? 

Så i stede sitter jeg der med mobilen, spiller, diskuterer, Google. Pausen fra telefonen gikk til rydding, litt mindfulness med å se ut på de nydelige høstfargene å nyte, forså tilbake til å gjøre masse. Det jeg synes er godt er at jeg ikke har det indre stresset lengre selv om jeg gjør en del.

Men jeg må også lære meg å ikke gjøre noe hele tiden. Jeg må lære meg å ikke tro jeg trenger stimuli på høy gir. Nå gjør jeg det omtrent bare for å sabotere 😟

Samme med det sosiale, selv om jeg ikke har fått testet ut så mye enda. Jeg er livredd for en normal samtale. Og hva er det liksom? Joda, jeg vet det egentlig. Men ikke helt vant med hvordan det er innvendig. 

Og egentlig det meste i livet kjenner jeg på en litt skremmende følelse av det ukjente og føler meg litt "lost". 

 

Jeg vil så veldig gjerne høre om noen med erfaring med dette? Ord eller annet som kan pushe meg litt. Kanskje du kan såpass mye om det at du har et triks i ermet? 

Det hadde vært utrolig gøy om noen helt "normale" mennesker som har det godt i livet med gode og sunne relasjoner, vil fortelle litt om livet sitt? Hva de gjør for seg selv, hva de gjør i løpet av dagen, hva de føler, hva som gir glede osv ❤️

Takk for at du tar deg tid til å lese. 🙏

 

Anonymkode: 79d51...a84

[AnonymBruker]

Jeg har også KPTSD og kjenner meg  ikke igjen i noe av det du skriver. Overtenker du hva «normalt» er? 

Håper du får svar fra noen som skjønner hva du mener og kjenner seg igjen. 

Anonymkode: c239b...208

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 18.39):

Jeg har også KPTSD og kjenner meg  ikke igjen i noe av det du skriver. Overtenker du hva «normalt» er? 

Håper du får svar fra noen som skjønner hva du mener og kjenner seg igjen. 

Anonymkode: c239b...208

Takk for svar 😃

Jeg kan prøve å forklare litt. 

Jeg har ikke hatt noe i livet som er normalt. Ingen rutiner, relasjoner, tanker, atferd osv. Alt har enten gått i 100 - særlig tankene mine. Eller vært helt avslått. Jeg har liksom bare prøvd å overleve med kaos på en måte. 

Alltid holdt hodet og/eller kroppen aktiv for å slippe å føle så mye. På en mer destruktiv måte, helt til det ikke går og alt slår seg av. Så pån igjen når jeg kvikne til. Det kan være perioder, dager eller timer med oppå og ned. 

Nå er kroppen og hodet rolig. Ingen tankekjør, innvendig stress, kaos, dype depresjoner, angst, flashbacks etc. Ting er rolig nå og jeg begynner å bli relativt frisk. Jeg tror nok ikke jeg har kptsd lengre. 

Det jeg sliter litt med er at selv om kroppen og hodet er rolig, så henger mye av handlingene mine igjen. Kanskje en smule redd for det ukjente? For det normale? 

F.eks kan jeg lage litt kaos, liste med masse å gjøre, ta på meg masse oppgaver etc uten at jeg egentlig har behov for det. Jeg har ikke noe innvendig stress lengre, så takler det på en helt annen måte, men jeg må også tillate meg å slappe av eller gjøre andre ting. 

Eller at jeg unngår situasjoner fordi jeg er vant til å ikke takle det. Som eks sosialt. Eller hele tiden holder meg opptatt med noe, selv om jeg ikke har behovet for det. Eks når jeg setter på litt musikk, legger meg i sofaen så ligger jeg med telefonen i hånden. Føles litt skummelt å legge den fra meg å bare lytte til musikken, lese en bok eller noe. 

Ofte tenker jeg "hva skal jeg gjøre nå?" der jeg før hadde planlagt en måned i forveien 😅

Det er som om det er en liten motstand i meg. En liten redsel. Tanker om at det "normale", altså fungere normalt, er gørr kjedelig og at det kan sette igang tankekjør et mitt igjen. 

Hvis det var mer forståelig? 😃

Ts

 

Anonymkode: 79d51...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvis det var mer forståelig? 😃

Hm, kanskje? Jeg har også KPTSD og kjenner igjen noe av det du skriver, men jeg har kompleks dissosiativ lidelse i tillegg. Ulike deler av meg reagerer på «normale» ting, for det oppleves utrygt. Folk som er veldig blide og pratsomme kan jeg (eller kroppen min) bli veldig redd for. Hodet mitt skjønner at det ikke er farlig, men kroppen skriker at jeg må komme meg vekk. 

Er det litt sånn?

Jeg klarer ikke «normale» lyder, så må ha støydempende headset. Jeg blir livredd av å ikke ha mobilen i nærheten (vet ikke egt hvorfor for har jo ingen å ringe om det skulle skje noe). 

Hodet og kroppen min fungerer helt ulikt, vanskelig å forklare kort, men kroppen/deler vil nok gjerne ha det den opplever som trygt, samtidig vil den absolutt ikke ha det… og alle steder oppleves egentlig utrygge og farlige. 

Anonymkode: c239b...208

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 15.55):

Eks I dag var planen å legge vekk telefonen, høre på avslappende musikk og ikke gjøre noe for å lære å bare være tilstede. Eller kanskje bare sette meg ute i hagen. Telefonen er jo også stressende i seg selv. 

Rett før kom redselen og det ukjente. Hva skal jeg gjøre? Hva er normalt? Hva om jeg havner helt uti tankekjøret igjen? Hva om det normale er så kjedelig at jeg går på veggen? Det ser jo litt kjedelig ut? Men det føles jo godt, sant? 

Så i stede sitter jeg der med mobilen, spiller, diskuterer, Google. Pausen fra telefonen gikk til rydding, litt mindfulness med å se ut på de nydelige høstfargene å nyte, forså tilbake til å gjøre masse. Det jeg synes er godt er at jeg ikke har det indre stresset lengre selv om jeg gjør en del.

Kanskje du ikke er klar for å sitte alene i ro med egne tanker enda, at det er frykten. Neste gang de tankene der kommer så ta deg en pause og tenk at "ja hva om, hva om alt dette" og bare gå ut døra og prøv. Det er noe som har funket for meg på slike mindre ting, bare gå ut den døra og gjør det du skal. 

Anonymkode: 10946...cab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hm, kanskje? Jeg har også KPTSD og kjenner igjen noe av det du skriver, men jeg har kompleks dissosiativ lidelse i tillegg. Ulike deler av meg reagerer på «normale» ting, for det oppleves utrygt. Folk som er veldig blide og pratsomme kan jeg (eller kroppen min) bli veldig redd for. Hodet mitt skjønner at det ikke er farlig, men kroppen skriker at jeg må komme meg vekk. 

Er det litt sånn?

Jeg klarer ikke «normale» lyder, så må ha støydempende headset. Jeg blir livredd av å ikke ha mobilen i nærheten (vet ikke egt hvorfor for har jo ingen å ringe om det skulle skje noe). 

Hodet og kroppen min fungerer helt ulikt, vanskelig å forklare kort, men kroppen/deler vil nok gjerne ha det den opplever som trygt, samtidig vil den absolutt ikke ha det… og alle steder oppleves egentlig utrygge og farlige. 

Anonymkode: c239b...208

❤️Klem til deg ❤️

Leit at du har det sånn. 

Ikke helt slik jeg har det nå, men  hadde det sånn før og kjenner igjen det du beskriver. 

Nå reagerer hverken hodet eller kroppen lengre og ganske samstemte og generelt avslappet. Kanskje det bare er gammel vane/handlingsmønster som henger igjen i meg 🤔 

Redselen bunner nok kanskje litt i at jeg er litt redd at et normalt liv vil være kjedelig, monotont og flatt 😳

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kanskje du ikke er klar for å sitte alene i ro med egne tanker enda, at det er frykten. Neste gang de tankene der kommer så ta deg en pause og tenk at "ja hva om, hva om alt dette" og bare gå ut døra og prøv. Det er noe som har funket for meg på slike mindre ting, bare gå ut den døra og gjør det du skal. 

Anonymkode: 10946...cab

Å være i ro med egne tanker og kjenne på følelser klarer jeg 😃 Både positive og negative. Det er interessant, lærerikt og helbredende. 

Men gjør det liksom bare når jeg må/ikke har noe annet å gjøre eller når jeg bør, hvis det er forståelig? Eks noen ganger på morgenen når jeg ligger i sengen. Hvis jeg møter utfordringer eller problemer jeg skal jobbe meg igjennom. Når jeg kjører bil, går tur, står i dusjen osv. 

Ts

Anonymkode: 79d51...a84