Blitt «blind» selv, hjelp meg å analysere min mann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

❤️ Takk for godt svar. 
Jeg vil si at dette egentlig alltid har vært en del av han og vår relasjon. Kunne ofte sitte med følelse av forvirring etter våre første diskusjoner/kranglinger der også. Følelse av stor sorg/smerte etter krangler. Dette var nytt for meg da mine tidligere forhold ikke rokket sånn med meg. Han har alltid brukt stygge ord mot meg når vi kranglet, fra tidlig av. Jeg trodde da at de var så vonde pga jeg likte han ekstra godt/bedre enn mine andre kjærester.

Han har ofte fortalt meg at jeg ikke er noe god kjæreste, at jeg aldri støtter han og ser hans behov. At jeg aldri kommer til å finne meg noen bedre enn han. Han har truet med å bryte/gå flere ganger. Bruker gjerne silent treatment, noe som gjør meg veldig gal. Han sier at årsaken til at vi fortsatt er sammen er fordi jeg er så god til å reparere/si unnskyld. Jeg ser bare at jeg sier unnskyld for det meste, også for hans atferd. Som jeg sa, så kan det være noe jeg tar opp med noe han har gjort, likevel sitter jeg alltid igjen som følelse av å være skurken.

Han fremstår depressiv ja, manisk tungsinnet 😊 Såfremt at han ikke drikker øl eller prater om oppussing. Da har han et helt annet humør. Kanskje han er deprimert, og aldri fått hjelp for det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det blir verre og verre, og at desto større barna er og tester han, desto mer deprimert er han. Virker som han aller helst vil være alene. Sånn egentlig.

Anonymkode: 84303...835

Huff, jeg kjenner meg så godt igjen❤️

min mann var aldri stygg i ordbruken mot meg, men han kunne sende små stikk hvis du skjønner, når det ifølge han ble for mye fokus på han. Er visstnok en type forsvarsmekanisme. 
Han drev ikke med silent trestemt, men han maskerte ofte seg selv, dvs han prøvde lenge å legge lokk på sin egen angst istedenfor å jobbe med den. Slik jeg har forstått han og med felles samtale med hans psykolog så skjønte han nok innerst inne at noe var galt med han. Men menn vil jo ikke alltid innse at det finnes en psykisk helse. 
så han prøvde hele tiden å være «mannemann» som klarte alt, men boblen hans sprakk jo til slutt og han begynte smått med å unngå mennesker, gjøremål på bolig osv da han rett og slett ikke klarte holde seg til det faktumet at han ikke hadde nødvendig kunnskap. 
vi har 2 barn sammen og jeg måtte ta valget og forlate han da de begynte å bli påvirket av han og jeg var utslitt. 
heldigvis, som jeg skrev så tok han ett skikkelig oppgjør med seg selv og ble til slutt en fantastisk far og  på ny en ektemann som nå klarer å innse «manglene» sine og klarer å gi faen i de istedenfor å grave seg ned. 
 

håper du får noe ut av dette ts❤️

Anonymkode: bfd2c...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Takk for svar ❤️ Jeg har faktisk forsøkt flere ganger siste året, fortalt det til noen jeg står nær. Men dagen etter er det tilbake som ingenting har hendt, og han oppfører seg bedre 1 uke eller 2. Forstår ikke hvorfor jeg er så svak, men det er også sammensatt og komplekst med barn i bildet føler jeg. Skulle aldri aldri aldri fått barn. Irritert på meg selv for at jeg ikke så dette før. Hadde gått om det kun var meg å forholde meg til.

Skal legge en tydeligere plan neste gang, og stå på mine egne grenser. Føler mine egne grenser har blitt visket litt mer og mer ut hvor hver situasjon som har hendt. Han har gjort mye fælt og sagt så mye stygt. Men så er det akkurat som jeg ikke husker det dagen etter? Som om hukommelsen min kortslutter, og jeg husker faktisk ikke hva som ble sagt og gjort. Jeg blir heller ikke den versjonen av meg selv som jeg ønsker å være. Hverken som kjæreste eller mor 💔

Anonymkode: 84303...835

Ikke vært så hard mot deg selv, du er ikke svak. Du elsker et menneske som ikke engang klarer å elske seg selv eller dem rundt seg. Det viser hvor mye kjærlighet du er kapabel til å ha imni deg.

For det andre, det er faktisk like vanskelig å gå fra slike menn selv uten barn, fordi denne type psykologisk vold (det er faktisk dét det er) trigger hjernen som ved avhengighet. Så ikke tenk at du aldri skulle fått barn fordi da kunne du lettere gått, det er faktisk ikke akktud tilfellet. Forsøk å tenke at det var en mening med at barna kom inn i livet ditt.

Hukommelsen blir forresten også sterkt påvirket av slikt, på samme måte som jeg beskrev over. Så dette er også helt normalt, under omstendighetene.

Anonymkode: 5eb2a...d59

[AnonymBruker]

Jeg trykket send før jeg var ferdig.

Det er forståelig at du ikke klare være den personek du ønsker for andre relasjoner, og det er en direkte konsekvens av et giftig forhold. Dette vil forbedre seg når du går - selv om den aller første tiden kanskje vil føkes tyngre. Du må gi deg selv mye kjærlighet og omsorg gjennom prosessen, og huske på at hjernen søker tilbake til han fordi han er det hjernen din kjenner best. Det betyr ikke at det er best for deg.

Anonymkode: 5eb2a...d59

[Tått]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

 

Jeg kan godt analyse meg selv også, hvis det gjør det enklere.

1. Jeg er distre, vimsete, uorganisert.

2. Oppleve mobbing i barndommen, men opplever ikke selv at jeg har noen utfordringer knyttet til det. 
 

3. jeg er veldig her og nå. F.eks er jeg på jobb er jeg 100 % jobb, er jeg hjemme er jeg 100 % hjemme.

4. Har mye følelser, kan gå opp og ned. Kan kjenne på frustrasjon og glede samme øyeblikk. Men stort sett har jeg et jevnt humør, og har mange ting i hverdagen min som gir meg glede. Innser raskt når jeg er den irrasjonelle, sier ofte unnskyld hvis jeg opplever at jeg har vært ufornuftig.

5. Jeg har litt «OSD» når det gjelder å ha det ryddig hjemme. Kan ofte mase over det.

6. Har et stort sosialt nettverk, mange gode venner og nettverk i livet.

7. Kan ha tendens til å være engstelig/overtenker.

8. Elsker å ha det gøy, gjøre nye opplevelser. Tror jeg kan være rastløs til tider.

9. Har en ADHD-diagnose, men den forteller jeg aldri til noen at jeg har, forholder meg ikke særlig mye til at jeg har den heller.

10. Omstiller meg raskt nye situasjoner, er håpløs på å planlegge.

 

 

Anonymkode: 84303...835

Du er en "vanlig" kvinne m.a.o..

Min "analyse" av deg og mannen er den samme som i sta. Forholdet er giftig, avslutt før det bryter deg helt ned.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i alle punktene du beskriver. I mitt tilfelle innså jeg etter mange år, og først etter at jeg gikk, at mannen er narsissist. Etter lang tid med å analysere opp i mente og prøve forstå oppførselen var det først når jeg leste meg godt opp på narsissisme at alle brikkene falt på plass. Traumatisk oppvekst med avvisning, sinneproblemer, alt var meg, meg og meg selv om fremsto lenge som veldig omsorgsfull. Veldig opptatt av hvordan fremstår ovenfor andre, tar ikke kritikk eller ansvar for egne handlinger da alt er alle andre sin feil. Prøve løse uenigheter eller utfordringer med kommunikasjon ga jeg tilslutt opp. Evnet ikke kommunisere på det nivået. Som i etterkant ser at er pga manglende empati og ikke evnet se/brydde seg om hvordan jeg hadde det. Gaslighting, når konfrontert med ting var det noe jeg laget meg i mitt hode. Mye sutring, stakkars meg som har nå forstått var for å få oppmerksomheten mot seg. Det som fikk meg til å gå var at jeg innså den falske omsorgen, for hver gang jeg hadde det vanskelig og trengte litt støtte eller hjelp (som ikke er ofte) så ble jeg et problem for han. Som resulterte i sinne (og noen ganger vold). Innså at alt skal handle om han. Når jeg tilslutt gikk så kom alle de narsissistiske trekkene frem i full blomst, og jeg så en totalt annen person enn jeg hadde levd med. Antagelig også litt for at jeg har vært blind for en del og unnskyldt mye (pga hans oppvekst og min empati). 

Skal ikke hive rundt meg med diagnoser, men jeg visste ikke hva det var selv når jeg stod i det. Jeg ville lest meg opp på det om jeg var deg, eller snakket med noen med kunnskap. Med barn i bildet og hvordan det kan påvirke barn å vokse opp med en foreldre med narsissisme eller narsissistiske trekk, så er det viktig å finne ut om det er slik- jo før jo bedre. 

Anonymkode: 912cb...13a

[AnonymBruker]

Les igjennom det du skrev.

Var gift med en sånn.

Til info har jeg selv hatt en traumatisert barndom og vært igjennom helvete og tilbake. Men jeg har aldri inntatt offer rollen. 
 

Skilte meg og møtte drømmemannen. En som verdsetter meg, lytter og ser meg for alt jeg er❤️ Han fikk meg til å innse hva ekte kjærlighet er. 
 

Han legger vekk mobilen når vi er sammen. Han er åpen for konstruktiv kritikk og han er min bestevenn som jeg kan prate med alt om. I han har jeg funnet en partner som alltid støtter meg og har ryggen min. Med han finner jeg bare ro og føler kun kjærlighet.

 

Anonymkode: 0f196...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Les igjennom det du skrev.

Var gift med en sånn.

Til info har jeg selv hatt en traumatisert barndom og vært igjennom helvete og tilbake. Men jeg har aldri inntatt offer rollen. 
 

Skilte meg og møtte drømmemannen. En som verdsetter meg, lytter og ser meg for alt jeg er❤️ Han fikk meg til å innse hva ekte kjærlighet er. 
 

Han legger vekk mobilen når vi er sammen. Han er åpen for konstruktiv kritikk og han er min bestevenn som jeg kan prate med alt om. I han har jeg funnet en partner som alltid støtter meg og har ryggen min. Med han finner jeg bare ro og føler kun kjærlighet.

 

Anonymkode: 0f196...a0c

Det skjedde enda en hendelse i dag. Min yngste datter, som er seks år, trigget ham ved å slå han fordi hun ikke fikk riktig egg (ja, du leste riktig). Men han reagerte med voldsomt sinne, grep henne hardt i armen, la henne ned på gulvet og sto over henne, så høyt han kunne, med pekefingeren rettet mot henne mens han kjeftet.
Instinktivt gikk jeg imellom dem for å beskytte henne, og ba ham om å roe seg ned, ta en pause og gå ut en tur. I stedet for å håndtere situasjonen selv, endte jeg opp med å måtte regulere hans følelser, samtidig som jeg måtte rydde opp og reparere skaden han hadde forårsaket.
 

I det jeg gikk foran, dyttet jeg ham bort, og han falt. Jeg ba straks om unnskyldning – det var ikke meningen at han skulle miste balansen, men beskyttelsesinstinktet mitt slo inn.

Likevel er det jeg som sitter igjen med følelsen av skyld etter hendelsen. Han forlot rommet, og alle måtte be om unnskyldning til ham, mens jeg nok en gang satt igjen med følelsen av at det var jeg som hadde gjort noe galt. Han tok på seg offerrollen og ignorerte helt det faktum at det var hans handlinger som utløste kaoset fra begynnelsen av.

Denne gangen er jeg sikker. Jeg tror dette var den siste dråpen som fikk begeret til å renne over. I kveld hadde jeg en rolig samtale med ham og fortalte at jeg avslutter forholdet. Han sa at han skammer seg og ikke forstår hvorfor han reagerer med å bli så sint. Men så kom de vanlige unnskyldningene – dårlig søvn, stress i familien, aldri tid til å hente seg inn, at jeg maser, at jeg gjør ditt, at jeg gjør datt. Det er alltid andre faktorer han skylder på for sine reaksjoner. Det er utmattende.

Tilfeldigvis hadde jeg time hos psykologen i dag, og jeg delte hendelsen fra morgenen. Jeg skalv og følte meg uvel over å si sannheten høyt, fordi jeg skammer meg sånn. Jeg fortalte også mannen min at jeg hadde snakket med psykologen om det som hadde skjedd. Han ble sur, og spurte hvordan jeg kunne fortelle noen andre om det. Men samtidig tenker jeg at hvis sannheten er så ubehagelig at man ikke vil at den skal bli kjent, er det en klar indikasjon på at det som skjer, ikke er riktig – at det skal skjules og holdes «hemmelig».

Så nå må jeg bare klare å stå stødig i valget. Tror problemet har vært at jeg sier at «nå vil jeg ikke mer», men så klarer jeg ikke å følge det opp. Blir som tomme trusler..

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det skjedde enda en hendelse i dag. Min yngste datter, som er seks år, trigget ham ved å slå han fordi hun ikke fikk riktig egg (ja, du leste riktig). Men han reagerte med voldsomt sinne, grep henne hardt i armen, la henne ned på gulvet og sto over henne, så høyt han kunne, med pekefingeren rettet mot henne mens han kjeftet.
Instinktivt gikk jeg imellom dem for å beskytte henne, og ba ham om å roe seg ned, ta en pause og gå ut en tur. I stedet for å håndtere situasjonen selv, endte jeg opp med å måtte regulere hans følelser, samtidig som jeg måtte rydde opp og reparere skaden han hadde forårsaket.
 

I det jeg gikk foran, dyttet jeg ham bort, og han falt. Jeg ba straks om unnskyldning – det var ikke meningen at han skulle miste balansen, men beskyttelsesinstinktet mitt slo inn.

Likevel er det jeg som sitter igjen med følelsen av skyld etter hendelsen. Han forlot rommet, og alle måtte be om unnskyldning til ham, mens jeg nok en gang satt igjen med følelsen av at det var jeg som hadde gjort noe galt. Han tok på seg offerrollen og ignorerte helt det faktum at det var hans handlinger som utløste kaoset fra begynnelsen av.

Denne gangen er jeg sikker. Jeg tror dette var den siste dråpen som fikk begeret til å renne over. I kveld hadde jeg en rolig samtale med ham og fortalte at jeg avslutter forholdet. Han sa at han skammer seg og ikke forstår hvorfor han reagerer med å bli så sint. Men så kom de vanlige unnskyldningene – dårlig søvn, stress i familien, aldri tid til å hente seg inn, at jeg maser, at jeg gjør ditt, at jeg gjør datt. Det er alltid andre faktorer han skylder på for sine reaksjoner. Det er utmattende.

Tilfeldigvis hadde jeg time hos psykologen i dag, og jeg delte hendelsen fra morgenen. Jeg skalv og følte meg uvel over å si sannheten høyt, fordi jeg skammer meg sånn. Jeg fortalte også mannen min at jeg hadde snakket med psykologen om det som hadde skjedd. Han ble sur, og spurte hvordan jeg kunne fortelle noen andre om det. Men samtidig tenker jeg at hvis sannheten er så ubehagelig at man ikke vil at den skal bli kjent, er det en klar indikasjon på at det som skjer, ikke er riktig – at det skal skjules og holdes «hemmelig».

Så nå må jeg bare klare å stå stødig i valget. Tror problemet har vært at jeg sier at «nå vil jeg ikke mer», men så klarer jeg ikke å følge det opp. Blir som tomme trusler..

Anonymkode: 84303...835

Jeg vet ikke hvorfor teksten ble så stor 😅

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke hvorfor teksten ble så stor 😅

Anonymkode: 84303...835

Vi er alle så stolte av deg! Aller mest fordi du sa det høyt til psykologen, for det steget er stort - det vil hjelpe deg i prosessen om å faktisk gå. Det er oftest slik at man ofte vil gå tilbake, men dess flere rundt oss som vet situasjonen, dess mer flaue blir vi over å engang vurdere det.

Alle følelsene du sitter med nå, er helt normale. Bare vit det. Og det at du føler på skam etter den hendelsen, viser bare at det som skjedde er langt unna din komforsone. Du er ikke en perspn som skyver andre til de faller, men du følte deg (naturligvis) tvunget til dette for å beskytte ditt barn. Denne skammen behlver du ikke bære på overhodet, men jeg håper psykologen din ka hjelpe deg med verktøy til dette.

Du er sterk og jeg heier på deg ❤️

Anonymkode: 5eb2a...d59

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Det skjedde enda en hendelse i dag. Min yngste datter, som er seks år, trigget ham ved å slå han fordi hun ikke fikk riktig egg (ja, du leste riktig). Men han reagerte med voldsomt sinne, grep henne hardt i armen, la henne ned på gulvet og sto over henne, så høyt han kunne, med pekefingeren rettet mot henne mens han kjeftet.
Instinktivt gikk jeg imellom dem for å beskytte henne, og ba ham om å roe seg ned, ta en pause og gå ut en tur. I stedet for å håndtere situasjonen selv, endte jeg opp med å måtte regulere hans følelser, samtidig som jeg måtte rydde opp og reparere skaden han hadde forårsaket.
 

I det jeg gikk foran, dyttet jeg ham bort, og han falt. Jeg ba straks om unnskyldning – det var ikke meningen at han skulle miste balansen, men beskyttelsesinstinktet mitt slo inn.

Likevel er det jeg som sitter igjen med følelsen av skyld etter hendelsen. Han forlot rommet, og alle måtte be om unnskyldning til ham, mens jeg nok en gang satt igjen med følelsen av at det var jeg som hadde gjort noe galt. Han tok på seg offerrollen og ignorerte helt det faktum at det var hans handlinger som utløste kaoset fra begynnelsen av.

Denne gangen er jeg sikker. Jeg tror dette var den siste dråpen som fikk begeret til å renne over. I kveld hadde jeg en rolig samtale med ham og fortalte at jeg avslutter forholdet. Han sa at han skammer seg og ikke forstår hvorfor han reagerer med å bli så sint. Men så kom de vanlige unnskyldningene – dårlig søvn, stress i familien, aldri tid til å hente seg inn, at jeg maser, at jeg gjør ditt, at jeg gjør datt. Det er alltid andre faktorer han skylder på for sine reaksjoner. Det er utmattende.

Tilfeldigvis hadde jeg time hos psykologen i dag, og jeg delte hendelsen fra morgenen. Jeg skalv og følte meg uvel over å si sannheten høyt, fordi jeg skammer meg sånn. Jeg fortalte også mannen min at jeg hadde snakket med psykologen om det som hadde skjedd. Han ble sur, og spurte hvordan jeg kunne fortelle noen andre om det. Men samtidig tenker jeg at hvis sannheten er så ubehagelig at man ikke vil at den skal bli kjent, er det en klar indikasjon på at det som skjer, ikke er riktig – at det skal skjules og holdes «hemmelig».

Så nå må jeg bare klare å stå stødig i valget. Tror problemet har vært at jeg sier at «nå vil jeg ikke mer», men så klarer jeg ikke å følge det opp. Blir som tomme trusler..

Anonymkode: 84303...835

SYKT BRA👏

Du fikk det en skikkelig oppvekker mht barnet ditt og at han vil ødelegge dere. 
 

Jeg har blitt både slått, sparket og spyttet på av ungen min i forskjellige stadier av utviklingen og trassalder og aldri har barnet mitt fryktet meg.
 

Har nulltoleranse for slik atferd hos ungen, men jeg er rolig, streng og konsekvent i slike situasjoner og så prater vi om hva som skjedde og hvordan vi skal takle sånne følelser på en bedre måte. Å jobbe med å regulere følelser er heftig innimellom, men alle barn trenger det og god veiledning. 
 

Med en sånn far vil barnet ditt på sikt bli skadet og det er så bra at du fjerne far og nå fokuserer på deg selv og barnet❤️

Anonymkode: 0f196...a0c