Blitt «blind» selv, hjelp meg å analysere min mann

[AnonymBruker]

1. Ustabil og traumatiserende barndom. Opplevd mye avvisning.

2. Ekstremt var på kritikk. Kan oppleve alt som kritikk. Reagerer med kraftig sinne, heve stemme og gjøre seg «stor».

3. Oppleves utad som vellykket, får mange positive kommentarer i andre sosiale sammenkomster. Føler selv han ikke får det til det sosiale. Har en vennegjeng fra barndommen. Kjenner seg «klein» selv i sosiale relasjoner.

4. Er opptatt av prestisje, og fasade. 

5. Veldig lite opptatt av å høre hvordan det går med meg, f.eks etter jobb kan jeg høre med han hvordan hans dag var. Får aldri spørsmål tilbake. Han ser mye ned i telefonen sin, og virker uinteressert i å prate om noe annet enn sin jobb og oppussing eller noe annet viktig i sitt liv. Dette har også nærmeste familie kommentert. 
 

6. Ustabilt humør. Tyr lett til sinne, vil si at han har en sinneutfordring. Tåler stressende og uforutsigbare situsjoner ekstremt dårlig. 
 

7. Jeg opplever han som egoistisk, han selv opplever seg som selvutslettende og at han setter alle andres behov først.

8. Tåler ikke om jeg er i ubalanse eller dårlig humør. Da påvirker det han i flere dager etterpå, og det oppleves som han straffer meg med å være «kort og unnvikende» i flere dager. Han tåler kun at jeg og barna er i 100 % balanse og forutsigbar. Noe vi ikke er, eller livet er.

9. Negativt tankemønster, beskriver seg selv som «pessimist». Sier at han heller vil tenke negativt og bli positivt overrasket etterpå. Problemet er at han gjør det med sine relasjoner også. Han tenker negativt om oss, at vi gjør ting med vond hensikt for å straffe han.

10. Tar raskt «offerrollen i diskusjoner». Dvs ikke vanlig diskusjoner, for det oppleves som det eneste som kan være for han er god stemning eller høylytt krangling. Vanlig «sunn» diskusjon tror jeg aldri jeg har hatt med han fordi det tas/gås så langt hver gang.

Noen som kjenner seg igjen, eller kjenner noen med samme væremåte? Han oppsøker ikke psykolog fordi han mener det ikke er noe galt med han. Kun alle oss rundt og verden rundt.

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

1. Ustabil og traumatiserende barndom. Opplevd mye avvisning.

2. Ekstremt var på kritikk. Kan oppleve alt som kritikk. Reagerer med kraftig sinne, heve stemme og gjøre seg «stor».

3. Oppleves utad som vellykket, får mange positive kommentarer i andre sosiale sammenkomster. Føler selv han ikke får det til det sosiale. Har en vennegjeng fra barndommen. Kjenner seg «klein» selv i sosiale relasjoner.

4. Er opptatt av prestisje, og fasade. 

5. Veldig lite opptatt av å høre hvordan det går med meg, f.eks etter jobb kan jeg høre med han hvordan hans dag var. Får aldri spørsmål tilbake. Han ser mye ned i telefonen sin, og virker uinteressert i å prate om noe annet enn sin jobb og oppussing eller noe annet viktig i sitt liv. Dette har også nærmeste familie kommentert. 
 

6. Ustabilt humør. Tyr lett til sinne, vil si at han har en sinneutfordring. Tåler stressende og uforutsigbare situsjoner ekstremt dårlig. 
 

7. Jeg opplever han som egoistisk, han selv opplever seg som selvutslettende og at han setter alle andres behov først.

8. Tåler ikke om jeg er i ubalanse eller dårlig humør. Da påvirker det han i flere dager etterpå, og det oppleves som han straffer meg med å være «kort og unnvikende» i flere dager. Han tåler kun at jeg og barna er i 100 % balanse og forutsigbar. Noe vi ikke er, eller livet er.

9. Negativt tankemønster, beskriver seg selv som «pessimist». Sier at han heller vil tenke negativt og bli positivt overrasket etterpå. Problemet er at han gjør det med sine relasjoner også. Han tenker negativt om oss, at vi gjør ting med vond hensikt for å straffe han.

10. Tar raskt «offerrollen i diskusjoner». Dvs ikke vanlig diskusjoner, for det oppleves som det eneste som kan være for han er god stemning eller høylytt krangling. Vanlig «sunn» diskusjon tror jeg aldri jeg har hatt med han fordi det tas/gås så langt hver gang.

Noen som kjenner seg igjen, eller kjenner noen med samme væremåte? Han oppsøker ikke psykolog fordi han mener det ikke er noe galt med han. Kun alle oss rundt og verden rundt.

Anonymkode: 84303...835

Hva er det å analysere, og hva er du blitt blind på?

Du skriver at han er slik, han ser ingen egne svakheter med seg selv og er ikke villig til å se at adferden hans påvirker andre negativt. Så da vet du hvordan han har tenkt å fortsette å være.

Du finne ut om dette er en adferd du ønsker å ha i livet ditt framover. Han har ingen tanker om å endre seg, så da er det opp til deg å gjøre ditt valg utfra de gjeldende rammene. 

Anonymkode: 9adc8...c92

[AnonymBruker]

Hva mener du verdien av å «analysere» han er, ts? Er han et prosjekt? En pasient? 

Eller er dere, som de fleste jo ønsker å være, i et likeverdig forhold, der han har ansvar for egen helse, også den psykiske, og du har ansvar for din egen helse, også den psykiske? 

I fall dere er i et likeverdig forhold, ts, er spørsmålet dette: gir ditt valg om å være i et forhold med dette mennesket ditt liv økt livskvalitet? Det er et ja/nei type spørsmål. Får du svar «nei» så avslutter du forholdet. Et godt, likeverdig forhold skal nemlig kun vare til det ikke har verdi. Tanken om at et forhold måles i vellykkethet på sin lengde er både arkaisk og dysfunksjonell.

Så analyser bare dette: gir denne mannen med sitt valg av adferd ditt liv økt livskvalitet? 

Anonymkode: 5cbf3...0be

[AnonymBruker]

Ja kjenner meg igjen ja. Jeg som er sånn. Men ingen dramatikk i barndommen min som jeg vet om hvert fall. 

Anonymkode: e64d5...bd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva er det å analysere, og hva er du blitt blind på?

Du skriver at han er slik, han ser ingen egne svakheter med seg selv og er ikke villig til å se at adferden hans påvirker andre negativt. Så da vet du hvordan han har tenkt å fortsette å være.

Du finne ut om dette er en adferd du ønsker å ha i livet ditt framover. Han har ingen tanker om å endre seg, så da er det opp til deg å gjøre ditt valg utfra de gjeldende rammene. 

Anonymkode: 9adc8...c92

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva mener du verdien av å «analysere» han er, ts? Er han et prosjekt? En pasient? 

Eller er dere, som de fleste jo ønsker å være, i et likeverdig forhold, der han har ansvar for egen helse, også den psykiske, og du har ansvar for din egen helse, også den psykiske? 

I fall dere er i et likeverdig forhold, ts, er spørsmålet dette: gir ditt valg om å være i et forhold med dette mennesket ditt liv økt livskvalitet? Det er et ja/nei type spørsmål. Får du svar «nei» så avslutter du forholdet. Et godt, likeverdig forhold skal nemlig kun vare til det ikke har verdi. Tanken om at et forhold måles i vellykkethet på sin lengde er både arkaisk og dysfunksjonell.

Så analyser bare dette: gir denne mannen med sitt valg av adferd ditt liv økt livskvalitet? 

Anonymkode: 5cbf3...0be

Oi, det var ikke meningen at det skulle komme frem som en pasient eller et prosjekt. Kan se at det fremstår slik.

Jeg sliter sånn med å se hans mønster, mest fordi jeg sitter med forvirring og følelse av at det er min feil at han ikke har det bra. Samtidig så har jeg lest en del om borderline/emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og kjenner han igjen på det meste.

Samtidig har dere helt rett. Spiller ikke noe rolle hva jeg tenker at han har, såfremt at han ikke ønsker endring selv.

Sliter bare sånn med å gå i fra han. Så kanskje det var mest spørsmål om å få en vekker på hva som er riktig å gjøre, også om noen kjenner seg igjen og har klart å snu situasjonen ☺️

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

1. Ustabil og traumatiserende barndom. Opplevd mye avvisning.

2. Ekstremt var på kritikk. Kan oppleve alt som kritikk. Reagerer med kraftig sinne, heve stemme og gjøre seg «stor».

3. Oppleves utad som vellykket, får mange positive kommentarer i andre sosiale sammenkomster. Føler selv han ikke får det til det sosiale. Har en vennegjeng fra barndommen. Kjenner seg «klein» selv i sosiale relasjoner.

4. Er opptatt av prestisje, og fasade. 

5. Veldig lite opptatt av å høre hvordan det går med meg, f.eks etter jobb kan jeg høre med han hvordan hans dag var. Får aldri spørsmål tilbake. Han ser mye ned i telefonen sin, og virker uinteressert i å prate om noe annet enn sin jobb og oppussing eller noe annet viktig i sitt liv. Dette har også nærmeste familie kommentert. 
 

6. Ustabilt humør. Tyr lett til sinne, vil si at han har en sinneutfordring. Tåler stressende og uforutsigbare situsjoner ekstremt dårlig. 
 

7. Jeg opplever han som egoistisk, han selv opplever seg som selvutslettende og at han setter alle andres behov først.

8. Tåler ikke om jeg er i ubalanse eller dårlig humør. Da påvirker det han i flere dager etterpå, og det oppleves som han straffer meg med å være «kort og unnvikende» i flere dager. Han tåler kun at jeg og barna er i 100 % balanse og forutsigbar. Noe vi ikke er, eller livet er.

9. Negativt tankemønster, beskriver seg selv som «pessimist». Sier at han heller vil tenke negativt og bli positivt overrasket etterpå. Problemet er at han gjør det med sine relasjoner også. Han tenker negativt om oss, at vi gjør ting med vond hensikt for å straffe han.

10. Tar raskt «offerrollen i diskusjoner». Dvs ikke vanlig diskusjoner, for det oppleves som det eneste som kan være for han er god stemning eller høylytt krangling. Vanlig «sunn» diskusjon tror jeg aldri jeg har hatt med han fordi det tas/gås så langt hver gang.

Noen som kjenner seg igjen, eller kjenner noen med samme væremåte? Han oppsøker ikke psykolog fordi han mener det ikke er noe galt med han. Kun alle oss rundt og verden rundt.

Anonymkode: 84303...835

Innover vendt og dramaqueen. Ikke  uvanlig til mann å være  egentlig. 

Men gan stoler nok lite på de rundt seg, pga mye skuffelser  barndommen. Ros kan føles som ris. Når jeg ble rost som liten, endte det aldri opp i noe bra. Så ros foretrekker jeg minst mulig  oppmerksomhet på. Helst max en stille det var bra. Å høre at jeg er så flink etc  setter igang mitt alarm system, fordi det har jeg lite opplevelser med går bra både som barn og voksen. Da er det altid noen som skal ta deg. 

Du får spørre  han litt feks, jeg ser du ikke er god på å ta imot ros. Er det en grunn til det? 

Anonymkode: 43ad1...3ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja kjenner meg igjen ja. Jeg som er sånn. Men ingen dramatikk i barndommen min som jeg vet om hvert fall. 

Anonymkode: e64d5...bd0

Kan jeg spørre om dette påvirker dette dine nære relasjoner/familieliv? ☺️

Ts

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

Psykisk voldelig, narsissistiske trekk. 

Idiotisk valg av partner. Stakkars barn som skal vokse opp med det. 

Anonymkode: e8fb4...88f

[AnonymBruker]

Hvor lenge har han vært slik? Hele tiden dere har vært sammen, eller er det noe som har kommet gradvis?

høres veldig ut som min mann. På han kom dette gradvis over årene. Han ble på en måte mere selvsentrert og isolerte seg på en måte fra andre mennesker. La mye ansvar på meg, samt at han kunne kritisere meg for feil han faktisk hadde skyld i. 
Etter en del år gjorde gjorde jeg det slutt da dette tærer på meg, og at han stadig nektet å innse at han hadde problemer. 
han hadde som din mann en veldig turbulent barndom og dårlige relasjoner til sine foreldre. 
 

Han tok dette ekstremt tungt og  han klarte endelig å innse at han hadde problemer. Tok tak mtp å oppsøke fastlege, psykolog osv.  svaret var at han hadde utviklet sosial angst som igjen bidro til at han hadde fått veldig dårlig selvbilde. 
det tok vel rundt 6mnd hele prosessen, og jeg så at han stadig igjen ble den personen jeg hadde blitt forelsket i igjen. 
vi er nå gift på andre året og har det bedre en noen gang❤️ 

Hvis din mann er som min, så håper jeg han også får opp øynene for at han trenger hjelp❤️ jeg fikk heldigvis tilbake den mannen jeg alltid hadde drømt om etter at han endelig tok tak🙂

Anonymkode: bfd2c...30d

[Carrot]

hva skal du snu TS? Det er ikke slik at du kan forandre han, han ønsker tydeligvis ikke endre seg, du må enten leve med han som han er eller la være. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 

Oi, det var ikke meningen at det skulle komme frem som en pasient eller et prosjekt. Kan se at det fremstår slik.

Jeg sliter sånn med å se hans mønster, mest fordi jeg sitter med forvirring og følelse av at det er min feil at han ikke har det bra. Samtidig så har jeg lest en del om borderline/emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og kjenner han igjen på det meste.

Samtidig har dere helt rett. Spiller ikke noe rolle hva jeg tenker at han har, såfremt at han ikke ønsker endring selv.

Sliter bare sånn med å gå i fra han. Så kanskje det var mest spørsmål om å få en vekker på hva som er riktig å gjøre, også om noen kjenner seg igjen og har klart å snu situasjonen ☺️

Anonymkode: 84303...835

Min mann var nøyaktig slik, men pluss høyt alkoholforbruk og festing på toppen av det hele. Etter flere år hvor jeg ble helt nedbrutt (og alle mine sammenbrudd ble jeg straffet for på en eller anneb måte, eller brukt mot meg), så klarte jeg til slutt å gå. Fordi det var enten å gi opp livet, eller forsøke livet uten han.

Ironien er at det at jeg dro, ble oppvekkeren han trengte. Det var vondt å stå hardt på egne grenser og jeg så det såret han, men han reagerte med sinne. Han gjorde litt ting for å prøce å gjøre meg sjalu, men jeg holdt meg fra å la han se min reaksjon. Forholdt meg helt rolig og saklig mot han, men kald, der hvor jeg tidligere alltid var varm mot han.

Han gikk på en så stor smell at han skjønte han trengte hjelp. Han begynte i terapi. Etter seks måneder begynte vi snakke sammen litt, han ville vise meg at han var en ny versjon (pg forventet at jeg sprang rett tilvake tror jeg). Hver gang vi ble litt for tette, så trakk jeg meg mer unna. Det skapte mye frustrasjon hos han og av og til kom hans tidligere programmering til syne, men jeg forhold meg rolig, men streng gjennom det. Mine grenser ble urokkelige, samtidig som jeg var ærlig om at jeg elsker han, men at jeg behøver trygghet og omsorg, og at hans oppførsel er motsatt av det. og det var akkurat det som gjorde at han fikk øyene opp og ville hjelpe seg selv.

Nå, halvannet år senere, er han en helt annen mann. Han jobber hardt med å stille opp hver dag for å vise at endringene er her for å bli. Han kommuniserer bedre og er mer kjærlig på alle måter. Han spør også nå hvordan han kan gjøre ting bedre når vi av og til hacner i diskusjoner etc.

Jeg ventet så lenge på å gå fra han, fordi jeg følte at det var det skumleste i verden, for jeg ville ikke miste han. Nå skulle jeg ønske jeg dro mye, mye tidligere. Så ironisk at det var det å forlate hab som måtte til for at vi kunne være sammen.

Anonymkode: 5eb2a...d59

[undringshagen]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Sliter bare sånn med å gå i fra han. Så kanskje det var mest spørsmål om å få en vekker på hva som er riktig å gjøre, også om noen kjenner seg igjen og har klart å snu situasjonen ☺️

Du bør nok lage en plan for å gå fra han. Også fordi han kan bli veldig sint når du forlater han. Fortell noen når du skal fortelle ham det. Slik at du kan få hjelp til å forlate situasjonen om nødvendig. Ikke nødvendigvis på grunn av vold. Men at du blir låst ved enorme reaksjoner.

Bruk tid på å lag deg en plan på hvor du skal bo og flytting. Ved å tenke gjennom en del praktisk får hjernen din jobbet med dette. 

Det er helt vanlig å legge vekk planen ofte. Det kan føre til skam. Spesielt om du har delt det med noen og ikke klarer å gå med en gang likevel. Husk at det er normalt og det å gå fra noen som reagerer ekstremt emosjonelt faktisk er en prosess. 

Du har ikke ansvar for hans reaksjoner på egen oppvekst. Du kan ikke redde han eller hjelpe han til å forandre sine mønster. Kanskje vil han forstå noe ved at du faktisk viser at du ikke kan leve med han. Men sannsynligheten er stor for at det ikke forandrer noe i han. 

Jeg håper du kommer deg vekk med tiden og innser din verdi uten han. Selvsagt skulle jeg ønske for deg at han innså sin verdi. Og faktisk gjorde jobben som ville gjøre han til en god partner. Men dessverre tror jeg det beste for deg kan være å begynne den planen og finne veien som gjør det godt i livet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvor lenge har han vært slik? Hele tiden dere har vært sammen, eller er det noe som har kommet gradvis?

høres veldig ut som min mann. På han kom dette gradvis over årene. Han ble på en måte mere selvsentrert og isolerte seg på en måte fra andre mennesker. La mye ansvar på meg, samt at han kunne kritisere meg for feil han faktisk hadde skyld i. 
Etter en del år gjorde gjorde jeg det slutt da dette tærer på meg, og at han stadig nektet å innse at han hadde problemer. 
han hadde som din mann en veldig turbulent barndom og dårlige relasjoner til sine foreldre. 
 

Han tok dette ekstremt tungt og  han klarte endelig å innse at han hadde problemer. Tok tak mtp å oppsøke fastlege, psykolog osv.  svaret var at han hadde utviklet sosial angst som igjen bidro til at han hadde fått veldig dårlig selvbilde. 
det tok vel rundt 6mnd hele prosessen, og jeg så at han stadig igjen ble den personen jeg hadde blitt forelsket i igjen. 
vi er nå gift på andre året og har det bedre en noen gang❤️ 

Hvis din mann er som min, så håper jeg han også får opp øynene for at han trenger hjelp❤️ jeg fikk heldigvis tilbake den mannen jeg alltid hadde drømt om etter at han endelig tok tak🙂

Anonymkode: bfd2c...30d

❤️ Takk for godt svar. 
Jeg vil si at dette egentlig alltid har vært en del av han og vår relasjon. Kunne ofte sitte med følelse av forvirring etter våre første diskusjoner/kranglinger der også. Følelse av stor sorg/smerte etter krangler. Dette var nytt for meg da mine tidligere forhold ikke rokket sånn med meg. Han har alltid brukt stygge ord mot meg når vi kranglet, fra tidlig av. Jeg trodde da at de var så vonde pga jeg likte han ekstra godt/bedre enn mine andre kjærester.

Han har ofte fortalt meg at jeg ikke er noe god kjæreste, at jeg aldri støtter han og ser hans behov. At jeg aldri kommer til å finne meg noen bedre enn han. Han har truet med å bryte/gå flere ganger. Bruker gjerne silent treatment, noe som gjør meg veldig gal. Han sier at årsaken til at vi fortsatt er sammen er fordi jeg er så god til å reparere/si unnskyld. Jeg ser bare at jeg sier unnskyld for det meste, også for hans atferd. Som jeg sa, så kan det være noe jeg tar opp med noe han har gjort, likevel sitter jeg alltid igjen som følelse av å være skurken.

Han fremstår depressiv ja, manisk tungsinnet 😊 Såfremt at han ikke drikker øl eller prater om oppussing. Da har han et helt annet humør. Kanskje han er deprimert, og aldri fått hjelp for det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det blir verre og verre, og at desto større barna er og tester han, desto mer deprimert er han. Virker som han aller helst vil være alene. Sånn egentlig.

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Min mann var nøyaktig slik, men pluss høyt alkoholforbruk og festing på toppen av det hele. Etter flere år hvor jeg ble helt nedbrutt (og alle mine sammenbrudd ble jeg straffet for på en eller anneb måte, eller brukt mot meg), så klarte jeg til slutt å gå. Fordi det var enten å gi opp livet, eller forsøke livet uten han.

Ironien er at det at jeg dro, ble oppvekkeren han trengte. Det var vondt å stå hardt på egne grenser og jeg så det såret han, men han reagerte med sinne. Han gjorde litt ting for å prøce å gjøre meg sjalu, men jeg holdt meg fra å la han se min reaksjon. Forholdt meg helt rolig og saklig mot han, men kald, der hvor jeg tidligere alltid var varm mot han.

Han gikk på en så stor smell at han skjønte han trengte hjelp. Han begynte i terapi. Etter seks måneder begynte vi snakke sammen litt, han ville vise meg at han var en ny versjon (pg forventet at jeg sprang rett tilvake tror jeg). Hver gang vi ble litt for tette, så trakk jeg meg mer unna. Det skapte mye frustrasjon hos han og av og til kom hans tidligere programmering til syne, men jeg forhold meg rolig, men streng gjennom det. Mine grenser ble urokkelige, samtidig som jeg var ærlig om at jeg elsker han, men at jeg behøver trygghet og omsorg, og at hans oppførsel er motsatt av det. og det var akkurat det som gjorde at han fikk øyene opp og ville hjelpe seg selv.

Nå, halvannet år senere, er han en helt annen mann. Han jobber hardt med å stille opp hver dag for å vise at endringene er her for å bli. Han kommuniserer bedre og er mer kjærlig på alle måter. Han spør også nå hvordan han kan gjøre ting bedre når vi av og til hacner i diskusjoner etc.

Jeg ventet så lenge på å gå fra han, fordi jeg følte at det var det skumleste i verden, for jeg ville ikke miste han. Nå skulle jeg ønske jeg dro mye, mye tidligere. Så ironisk at det var det å forlate hab som måtte til for at vi kunne være sammen.

Anonymkode: 5eb2a...d59

Takk for svar ❤️ Kjenner igjen det med alkoholforbruk. Han drikker øl (1-2 enheter) daglig på kvelden mens han jobber. Er ikke så ofte ute, men når han er blir han alltid for full. Dette har også vært tilstede alltid.

Kjenner meg også igjen i de følelsene du beskriver. Skummelt, vanskelig å gå. Men dette gir meg håp for at å gå muligens er den eneste løsningen, selv om jeg da kun ser barna mine 50 % av tiden 😔

 

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

undringshagen skrev (13 minutter siden):

Du bør nok lage en plan for å gå fra han. Også fordi han kan bli veldig sint når du forlater han. Fortell noen når du skal fortelle ham det. Slik at du kan få hjelp til å forlate situasjonen om nødvendig. Ikke nødvendigvis på grunn av vold. Men at du blir låst ved enorme reaksjoner.

Bruk tid på å lag deg en plan på hvor du skal bo og flytting. Ved å tenke gjennom en del praktisk får hjernen din jobbet med dette. 

Det er helt vanlig å legge vekk planen ofte. Det kan føre til skam. Spesielt om du har delt det med noen og ikke klarer å gå med en gang likevel. Husk at det er normalt og det å gå fra noen som reagerer ekstremt emosjonelt faktisk er en prosess. 

Du har ikke ansvar for hans reaksjoner på egen oppvekst. Du kan ikke redde han eller hjelpe han til å forandre sine mønster. Kanskje vil han forstå noe ved at du faktisk viser at du ikke kan leve med han. Men sannsynligheten er stor for at det ikke forandrer noe i han. 

Jeg håper du kommer deg vekk med tiden og innser din verdi uten han. Selvsagt skulle jeg ønske for deg at han innså sin verdi. Og faktisk gjorde jobben som ville gjøre han til en god partner. Men dessverre tror jeg det beste for deg kan være å begynne den planen og finne veien som gjør det godt i livet. 

Takk for svar ❤️ Jeg har faktisk forsøkt flere ganger siste året, fortalt det til noen jeg står nær. Men dagen etter er det tilbake som ingenting har hendt, og han oppfører seg bedre 1 uke eller 2. Forstår ikke hvorfor jeg er så svak, men det er også sammensatt og komplekst med barn i bildet føler jeg. Skulle aldri aldri aldri fått barn. Irritert på meg selv for at jeg ikke så dette før. Hadde gått om det kun var meg å forholde meg til.

Skal legge en tydeligere plan neste gang, og stå på mine egne grenser. Føler mine egne grenser har blitt visket litt mer og mer ut hvor hver situasjon som har hendt. Han har gjort mye fælt og sagt så mye stygt. Men så er det akkurat som jeg ikke husker det dagen etter? Som om hukommelsen min kortslutter, og jeg husker faktisk ikke hva som ble sagt og gjort. Jeg blir heller ikke den versjonen av meg selv som jeg ønsker å være. Hverken som kjæreste eller mor 💔

Anonymkode: 84303...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Kan jeg spørre om dette påvirker dette dine nære relasjoner/familieliv? ☺️

Ts

Anonymkode: 84303...835

Nei det påvirker familien ja. Men jeg trur det er syklusen min som føkke meg opp. Jeg ser tegnene. Jeg er bevist på det. Jeg er mega følsom når jeg har mensen. Og da tåler jeg ikke så mye. Skriker og kan kjefte når tålmodigheten min er brukt opp. Jeg er helt utslitt. Og har søkt hjelp om syklusen. Så vi får se hva legen kan gjøre for meg. For slik kan jeg ikke gå. Jeg knekker helt sammen. 

Anonymkode: e64d5...bd0

[AnonymBruker]

Du bør tenke mer på de barna som vokser opp i familien din, enn deg selv for å være helt ærlig med deg. Du har valgt å være sammen med ham, og velger å bli. Barna har ikke kunnet velge og vokser opp i et meget skadelig miljø. Vet det er brutalt sagt, men blir så oppgitt over kvinner som ikke har ryggrad nok til å stå opp for barn og seg selv når situasjonen er slik du beskriver den. Jeg skjønner det er vanskelig og føler med deg, men gjør det som er rett!

Anonymkode: 7f5f7...e33

[Tått]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1. Ustabil og traumatiserende barndom. Opplevd mye avvisning.

2. Ekstremt var på kritikk. Kan oppleve alt som kritikk. Reagerer med kraftig sinne, heve stemme og gjøre seg «stor».

3. Oppleves utad som vellykket, får mange positive kommentarer i andre sosiale sammenkomster. Føler selv han ikke får det til det sosiale. Har en vennegjeng fra barndommen. Kjenner seg «klein» selv i sosiale relasjoner.

4. Er opptatt av prestisje, og fasade. 

5. Veldig lite opptatt av å høre hvordan det går med meg, f.eks etter jobb kan jeg høre med han hvordan hans dag var. Får aldri spørsmål tilbake. Han ser mye ned i telefonen sin, og virker uinteressert i å prate om noe annet enn sin jobb og oppussing eller noe annet viktig i sitt liv. Dette har også nærmeste familie kommentert. 
 

6. Ustabilt humør. Tyr lett til sinne, vil si at han har en sinneutfordring. Tåler stressende og uforutsigbare situsjoner ekstremt dårlig. 
 

7. Jeg opplever han som egoistisk, han selv opplever seg som selvutslettende og at han setter alle andres behov først.

8. Tåler ikke om jeg er i ubalanse eller dårlig humør. Da påvirker det han i flere dager etterpå, og det oppleves som han straffer meg med å være «kort og unnvikende» i flere dager. Han tåler kun at jeg og barna er i 100 % balanse og forutsigbar. Noe vi ikke er, eller livet er.

9. Negativt tankemønster, beskriver seg selv som «pessimist». Sier at han heller vil tenke negativt og bli positivt overrasket etterpå. Problemet er at han gjør det med sine relasjoner også. Han tenker negativt om oss, at vi gjør ting med vond hensikt for å straffe han.

10. Tar raskt «offerrollen i diskusjoner». Dvs ikke vanlig diskusjoner, for det oppleves som det eneste som kan være for han er god stemning eller høylytt krangling. Vanlig «sunn» diskusjon tror jeg aldri jeg har hatt med han fordi det tas/gås så langt hver gang.

Noen som kjenner seg igjen, eller kjenner noen med samme væremåte? Han oppsøker ikke psykolog fordi han mener det ikke er noe galt med han. Kun alle oss rundt og verden rundt.

Anonymkode: 84303...835

Mye enklere å analysere deg..

Du trenger en ny mann.

[AnonymBruker]

Hva med å analysere deg selv og din måte å bare se bjelken i øyet på andre ?

Stakkars mann som blir analysert ned i minste detalj for ikke å være perfekt skapt i ditt bilde.

Anonymkode: 8bf70...705

[AnonymBruker]

Tått skrev (7 minutter siden):Mye enklere å analysere deg..

Du trenger en ny mann.

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva med å analysere deg selv og din måte å bare se bjelken i øyet på andre ?

Stakkars mann som blir analysert ned i minste detalj for ikke å være perfekt skapt i ditt bilde.

Anonymkode: 8bf70...705

Jeg kan godt analyse meg selv også, hvis det gjør det enklere.

1. Jeg er distre, vimsete, uorganisert.

2. Oppleve mobbing i barndommen, men opplever ikke selv at jeg har noen utfordringer knyttet til det. 
 

3. jeg er veldig her og nå. F.eks er jeg på jobb er jeg 100 % jobb, er jeg hjemme er jeg 100 % hjemme.

4. Har mye følelser, kan gå opp og ned. Kan kjenne på frustrasjon og glede samme øyeblikk. Men stort sett har jeg et jevnt humør, og har mange ting i hverdagen min som gir meg glede. Innser raskt når jeg er den irrasjonelle, sier ofte unnskyld hvis jeg opplever at jeg har vært ufornuftig.

5. Jeg har litt «OSD» når det gjelder å ha det ryddig hjemme. Kan ofte mase over det.

6. Har et stort sosialt nettverk, mange gode venner og nettverk i livet.

7. Kan ha tendens til å være engstelig/overtenker.

8. Elsker å ha det gøy, gjøre nye opplevelser. Tror jeg kan være rastløs til tider.

9. Har en ADHD-diagnose, men den forteller jeg aldri til noen at jeg har, forholder meg ikke særlig mye til at jeg har den heller.

10. Omstiller meg raskt nye situasjoner, er håpløs på å planlegge.

 

 

Anonymkode: 84303...835