Kjæreste som ikke har respekt for min tid

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja nå er du nok egentlig mer direkte enn du kan være, med den informasjonen jeg har skrevet. Du ser jo ikke kroppsspråket hans, som du bl.a kommenterer. Vi har det veldig fint når vi er sammen, da er kjærligheten tydelig fra hans side også. Og det gir meg alltid en veldig god følelse når vi er sammen. Det er mellom hvert treff som er problemet, og hans spontane natur. Vi planlegger jo dager sammen, men ofte er også som jeg beskrev, at han sier at vi kan snakkes og se an. Jeg tror ikke han forstår, jeg tror nemlig ikke at han mener å være respektløs. Og jeg vet han er glad i meg. Men dette må endres hvis vi skal få det bra sammen, på en sånn måte at jet slipper denne frustrasjonen som dette problemet gir. Det som er vanskelig, er jo at jeg har sagt fra flere ganger, så det blir til slutt sånn at det er jeg som føler meg sær og rar, jeg som føler meg masete og «needy» fordi jeg hele tiden får denne ekle følelsen av irritasjon og følelsen av lunken interesse fra han. Jeg tror virkelig at han bare er sånn. Jeg kjenner han fra før og vi har mange felles venner, så dette har jeg hørt fra andre også. Han er bare sånn, men hva kan jeg si, og hvordan, for at han skal forstå?

Anonymkode: 4758f...b17

Dessverre tror jeg du er i ferd med å bli blind for egen relasjon. Kom deg ut nå, så vil du senere takke for at noen ønsket å være så direkte med deg.

Nei, jeg kjenner ikke denne mannen personlig, men alt du har skrevet danner et veldig tydelig bilde av at han gir faen.

Men selvfølgelig, de få gangene dere møtes må han jo vise seg fra sin beste side og skru på sjarmen, for hvis ikke mister han reserven. 

Ingen mann som er interessert og kun har deg i tankene, ville tillatt den usikkerheten og uforutsigbarheten som denne mannen gir deg. Tenk litt på det.

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg leser hva du skriver, men det er ikke så ille stilt hos oss som du beskriver. Det er mye bra mellom oss du ikke kan vite noe om, din konklusjon er litt i røffeste laget ut fra lille informasjonen jeg har gitt. Han har meg selvsagt ikke som en reserve, vi har altfor mye historie sammen til at han kunne hatt meg som en reservekjæreste. Han er heller ikke typen til å ha reservekjærester, han er en seriøs og skikkelig mann, men han vet ikke hvordan han skal behandle kjæresten sin, og trenger opplæring. Rett og slett. 

Anonymkode: 4758f...b17

Ingen seriøs eller skikkelig mann oppfører seg så fraværende. Da har du dessverre ikke møtt mange seriøse eller skikkelige menn.

Han trenger opplæring? Han er en voksen mann, med et tidligere forhold bak seg, lærte han ikke den gangen, så lærer han ikke nå.

Har sett utallige saker hvor den kvinnelige parten har det jeg vil kalle «jeg kan fikse han syndrom», hvor relasjonen som oftest er at man blir manipulert av en mannelig partner. Har aldri sett et slikt prosjekt gå bra.

Jeg trekker meg ut nå. Men jeg står 100% for alt jeg har sagt. Min siste advarsel er å gå nå, men jeg har på følelsen dessverre at det kanskje er for sent, at du er for deep in.

Uansett, du opprettet tråden av en grunn. Hadde alt vært fint, slik du plutselig skal forsvare nå, så hadde du aldri trengt å opprette tråden. Slike tråder blir ikke opprettet om alt er fint eller bra. Tror nok mer det er fornektelsen som snakker nå, fordi jeg traff en nerve, og det skremmer deg om jeg har rett. 

Siste ord fra meg i tråden: Kom deg ut, gå.

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (7 minutter siden):

Uansett, du opprettet tråden av en grunn. Hadde alt vært fint, slik du plutselig skal forsvare nå, så hadde du aldri trengt å opprette tråden. Slike tråder blir ikke opprettet om alt er fint eller bra.

Alt er ikke fint, men mye er fint, og noe er problematisk, og jeg opprettet tråden av frustrasjon over det problematiske ja. Jeg er selvsagt ute etter råd, og jeg leser hva du skriver, men jeg kan selvsagt ikke avslutte et forhold fordi noen på KG som ikke kjenner oss sier jeg skal gjøre det. Ikke før jeg har gitt forholdet en real sjanse ved å prøve å kommunisere og snakke med han det gjelder. Jeg er først og fremst ute etter råd og erfaringer som hjelpe og virke positivt på forholdet. Og deretter, hvis det ikke skulle løse seg, så kan jeg heller vurdere å gå.

Anonymkode: 4758f...b17

[AnonymBruker]

Min mann er langt på vei sånn du sier. Ikke bare med meg, med alle, han vil planlegge minst mulig på fritida. I starten var jeg som deg oppatt av hvor ofte vi så hverandre, og strakk meg langt for at det skulle bli så ofte som mulig. Ikke nå lenger.

Det eneste som hjelper er å:

1.Være genuint opptatt (deltidsjobb, hobby etc). Ha tid uten ham som er viktig/jeg elsker.

2. Fortelle ham at om han har et problem med noe av dette (og det kommer din også til å få, om tid med deg er viktig for ham), er det kun han som kan løse det. 

Anonymkode: 5e678...751

[AnonymBruker]

På meg høres det ut som om dere rett og slett har for forskjellige ønsker og behov for et forhold til å kunne fungere sammen.

Men, hvis du vil gjøre et siste forsøk, så hadde jeg, om jeg var deg, gjort en del større grep. Jeg ville blitt mer aktiv med hobbyer, frivillig arbeid, venner, studier - hva som helst som tok opp min tid. Og når han ville møtes, så ville jeg vært mer opptatt. Og når han foreslår å møtes en bestemt dag, så sier du at du heller kan ringe ham samme ettermiddag så kan du se hva du da gjør den kvelden. Speil ham, med andre ord! Om han ikke virkelig får kjenne på kroppen hva han gjør mot deg, så tror jeg ikke han noensinne vil innse at han her nesten har skjøvet deg bort, eller kommer til å gjøre det om han ikke endrer seg.

Skal du gjøre dette, så er det ikke snakk om å gjøre det en gang eller to, du må gjøre det over litt tid. Og om han så forstår hva han har gjort mot deg, og endrer seg, da må du være tydelig på at han ikke får flere sjanser, endringene må være varig, vil han være i et forhold med deg, så må han begynne å finne rom for deg i sitt liv og lære seg å planlegge.

At han liksom bare er slik, det tror jeg egentlig ikke på, men han har tydeligvis kunnet holde på slik.

Jeg ville imidlertid stilt meg selv spørsmål hvor mye han egentlig legger i dette forholdet, når han prioriterer det meste foran deg som liksom skal være hans kjæreste? Kanskje er han fornøyd med å ha et slikt forhold - men det gjør ikke deg nok, for du blir avvist med smuler av hans tid og oppmerksomhet. Tenk nøye gjennom om dette er et slikt forhold du vil ha det godt i.

Anonymkode: 3c412...154

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Selvom mange kjenner til denne mannen, så har de rundt dere en annen relasjon til han. 

Anonymkode: 36364...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg leser hva du skriver, men det er ikke så ille stilt hos oss som du beskriver. Det er mye bra mellom oss du ikke kan vite noe om, din konklusjon er litt i røffeste laget ut fra lille informasjonen jeg har gitt. Han har meg selvsagt ikke som en reserve, vi har altfor mye historie sammen til at han kunne hatt meg som en reservekjæreste. Han er heller ikke typen til å ha reservekjærester, han er en seriøs og skikkelig mann, men han vet ikke hvordan han skal behandle kjæresten sin, og trenger opplæring. Rett og slett. 

Anonymkode: 4758f...b17

Ja det er mye bra når han endelig har tid til deg, det er ikke sånn et forhold skal være og du sitter og venter på en som kommer når det passer han. Selvfølgelig har han det bra, han vet du venter han trenger ikke gjøre noe ekstra for at dere skal ses. Han gjør som han vill når det passer han. Er det virkelig sånn du vil ha det? Jeg har en venn med fordeler som det kalles og selv han kaster alt for og treffes, jeg har barn og det er veldig usikkert til når jeg har tid. Vi finner tid og han rydder kalenderen og noen ganger er det bare for og gå og prate og ikke sex engang. Så om han vet og bruke tid på meg, så burde kjærsten din gjøre det 1000 ganger bedre. Jeg og han jeg snakker om har vært venner i 2 år, siste halve året har vi startet og være fysiske

Anonymkode: 4f21b...bf8

[AnonymBruker]

Han høres ikke veldig forelsket ut, iallfall. 
Finn deg en ny fyr.

Anonymkode: 76fdf...d75

[Magmus]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg har også en kjæreste som delvis er lik din, men min prioriterer jobb. Han jobber myyye, og vi sees når han har tid, noe som vil si veldig, veldig lite. Han sover stort sett her den uka vi ikke har ungene, men kommer som regel ikke før mellom 21.30-22. Det vil si at jeg tilbringer alle ettermiddager og kvelder alene, og dette gjelder lørdag og søndag også. Jeg har selvsagt fortalt han at jeg ikke ønsker en mann jeg aldri ser, flere ganger, men ingenting har endret seg. Han sier han ikke ønsker å ha det slik selv, at han vil være sammen med meg og at han elsker meg.. Men det er som de sier, det er handlingene som forteller deg hvordan de føler, ikke ordene de sier.
Jeg skjønner at det er vanskelig å gi slipp, men det skal mye til å endre en mann på dette, tror jeg. Du har vært tydelig sier du, flere ganger, og hva mer er det å gjøre da? Da må du enten akseptere at slik er det, eller ikke akseptere det - å gå. 
Det med å bli mer opptatt selv er bare en god ide hvis det er noe du ønsker, og det er ikke slik jeg leser deg.  

[AnonymBruker]

Vil du ikke heller være med en kjæreste der du opplever å være førsteprioritet? Denne mannen har i hvert fall ikke deg langt oppe på listen over hva han ønsker å tilbringe tid på. Det er synd og skam at du finner deg i det. Du skriver at du har sagt det til han, men ingenting skjer. Det er tydelig at han bare snakker deg etter munnen når du sier fra. Lurer egentlig på om han har deg på lur når han kjenner at han har lyst på sex. Kjekt å ha en som venter og når som helst kan kontaktes...

Dette synes jeg ikke du skal finne deg i, for det er tydelig at han ikke kan ha særlig høye følelser for deg, slik som han nedprioriterer deg. Jeg hater personlig å få slengt til meg det der "vi ser det an". Det er så usikkert, og vitner bare om at den personen som sier det vil vente på at noe bedre skal dukke opp, og heller velge det.

Anonymkode: 64a49...674

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

(...) Jeg ble irritert og sa at da kunne det bare være. Han skjønner likevel ikke at jeg ble irritert, og svarer hyggelig tilbake om at det er helt greit at vi tar det igjen. Det var riktig av meg å si fra, sant? 

Anonymkode: 4758f...b17

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

(...) da syns jeg det er skikkelig respektløst. Skal jeg gå og vente og lure da, liksom? Men han skjønner ikke at det er et problem, for jeg er sikker på at han ikke mener å være respektløs. Det er det som gjør meg så frustrert. 

Anonymkode: 4758f...b17

Hvorfor forteller du ham ikke hva problemet er, når du vet han ikke skjønner det? 

Anonymkode: 30e40...55c

[AnonymBruker]

Du er nok dessverre litt sveiseblind, du har nok mye mer respekt for han enn det han har for deg, så du må nesten ta et valg om du kan leve med det eller ei.

Anonymkode: 5128e...21d

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Det er tungt og leit dette. Jeg har som sagt prøvd å snakke med han om alt dette, men jeg har sikkert vært for forsiktig i måten å si det på. Jeg skal prøve en gang til, og være mye mer tydelig. Men det er en rar følelse, for det føles ikke ille nok til å reagere så kraftig, så jeg føler ofte det er jeg som hele tiden gnager og klager på han. Han har aldri sagt noe til meg om ting han kanskje reagerer på. Og vi har aldri kranglet. Det er an rar energi i forholdet nå, men det føles som om den rare energien er hos meg, for han virker helt uberørt, og er alltid glad og fornøyd når vi sees og snakkes. Som om problemet ligger hos meg, og måten jeg velger å ta det på, det føles som om det dreier seg om hvilke tanker jeg slipper til hos meg selv, som igjen spinner rundt og rundt og skaper mange vonde følelser. Jeg mister taket på hva som er reelt og hva jeg kanskje forstørrer selv. En følelse av usikkerhet, usikkerhet både på han og vårt forhold, og usikkerhet på om jeg gjør problemene større enn de er, men på samme måte undertrykker det jeg føler. Uansett er ikke dette forholdet godt å være i når det skaper vonde følelser i meg. Jeg hadde aldri denne følelsen i litt forrige forhold, der følte jeg meg alltid elsket og prioritert. Så all denne usikkerheten som trigges i meg nå, er nytt for meg. Jeg er egentlig en mye tryggere person enn dette.

Den lille kommentaren igår, om at vi skulle se an til i ettermiddag og snakkes da om vi skulle sees eller ei, og jeg som da var tydelig på at vi bare kunne droppe å sees, siden han måtte se han, det har nå bygd seg så stort, at dagen min er ødelagt. Jeg har grått, og jeg kjenner på en vond følelse hele tiden. Alt føles tungt. Sånne dager er det mange av. Men rasjonelt sett sa han bare at vi skulle se an, og det er en voldsom overreaksjon av meg å reagere så kraftig som dette. Men samtidig skyldes det mange sånne situasjoner, små ting hver gang, som totalt blir stort og som gir meg en følelse av å ikke være elsket og prioritert. Det er ikke så viktig at vi ikke fikk se hverandre i dag, men følelsen jeg har, som han ofte skaper i meg, er et tydelig tegn på at jeg ikke har det bra i forholdet på grunn av måten han behandler meg på. Men som sagt så er det små ting hver gang, som er vanskelig å reagere på uten å føle at man klager og syter. Så samtidig som jeg er irritert og frustrert over han, så setter jeg spørsmålstegn ved egne reaksjoner. Vi må snakke skikkelig sammen, og da skal jeg være mer tydelig. Går det ikke denne gangen heller, så er det over og ut.

Anonymkode: 4758f...b17

[AnonymBruker]

Slutt å snakke. La ham heller få smake sin egen oppførsel og se om han liker den.

Anonymkode: 5e678...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Takk for alle svar. Det er tungt og leit dette. Jeg har som sagt prøvd å snakke med han om alt dette, men jeg har sikkert vært for forsiktig i måten å si det på. Jeg skal prøve en gang til, og være mye mer tydelig. Men det er en rar følelse, for det føles ikke ille nok til å reagere så kraftig, så jeg føler ofte det er jeg som hele tiden gnager og klager på han. Han har aldri sagt noe til meg om ting han kanskje reagerer på. Og vi har aldri kranglet. Det er an rar energi i forholdet nå, men det føles som om den rare energien er hos meg, for han virker helt uberørt, og er alltid glad og fornøyd når vi sees og snakkes. Som om problemet ligger hos meg, og måten jeg velger å ta det på, det føles som om det dreier seg om hvilke tanker jeg slipper til hos meg selv, som igjen spinner rundt og rundt og skaper mange vonde følelser. Jeg mister taket på hva som er reelt og hva jeg kanskje forstørrer selv. En følelse av usikkerhet, usikkerhet både på han og vårt forhold, og usikkerhet på om jeg gjør problemene større enn de er, men på samme måte undertrykker det jeg føler. Uansett er ikke dette forholdet godt å være i når det skaper vonde følelser i meg. Jeg hadde aldri denne følelsen i litt forrige forhold, der følte jeg meg alltid elsket og prioritert. Så all denne usikkerheten som trigges i meg nå, er nytt for meg. Jeg er egentlig en mye tryggere person enn dette.

Den lille kommentaren igår, om at vi skulle se an til i ettermiddag og snakkes da om vi skulle sees eller ei, og jeg som da var tydelig på at vi bare kunne droppe å sees, siden han måtte se han, det har nå bygd seg så stort, at dagen min er ødelagt. Jeg har grått, og jeg kjenner på en vond følelse hele tiden. Alt føles tungt. Sånne dager er det mange av. Men rasjonelt sett sa han bare at vi skulle se an, og det er en voldsom overreaksjon av meg å reagere så kraftig som dette. Men samtidig skyldes det mange sånne situasjoner, små ting hver gang, som totalt blir stort og som gir meg en følelse av å ikke være elsket og prioritert. Det er ikke så viktig at vi ikke fikk se hverandre i dag, men følelsen jeg har, som han ofte skaper i meg, er et tydelig tegn på at jeg ikke har det bra i forholdet på grunn av måten han behandler meg på. Men som sagt så er det små ting hver gang, som er vanskelig å reagere på uten å føle at man klager og syter. Så samtidig som jeg er irritert og frustrert over han, så setter jeg spørsmålstegn ved egne reaksjoner. Vi må snakke skikkelig sammen, og da skal jeg være mer tydelig. Går det ikke denne gangen heller, så er det over og ut.

Anonymkode: 4758f...b17

Jeg heier på deg, blir det ikke bedre etter at du sier klart og tydelig ifra så vet du at han aldri kommer til å endre seg, men da vet du ihvertfall at du har gjort ditt for at forholdet skal fungere,  og kan slippe å tenke på hva hvis om atte når du går videre. Du fortjener mer enn det han gir deg nå, da er det faktisk bedre å være singel, og jeg tror ikke man skal overse den usikkerheten du føler på, det er magefølelsen din som prøver å fortelle deg noe.

Anonymkode: 5128e...21d

[Tufsla&Vifsla]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for alle svar. Det er tungt og leit dette. Jeg har som sagt prøvd å snakke med han om alt dette, men jeg har sikkert vært for forsiktig i måten å si det på. Jeg skal prøve en gang til, og være mye mer tydelig. Men det er en rar følelse, for det føles ikke ille nok til å reagere så kraftig, så jeg føler ofte det er jeg som hele tiden gnager og klager på han. Han har aldri sagt noe til meg om ting han kanskje reagerer på. Og vi har aldri kranglet. Det er an rar energi i forholdet nå, men det føles som om den rare energien er hos meg, for han virker helt uberørt, og er alltid glad og fornøyd når vi sees og snakkes. Som om problemet ligger hos meg, og måten jeg velger å ta det på, det føles som om det dreier seg om hvilke tanker jeg slipper til hos meg selv, som igjen spinner rundt og rundt og skaper mange vonde følelser. Jeg mister taket på hva som er reelt og hva jeg kanskje forstørrer selv. En følelse av usikkerhet, usikkerhet både på han og vårt forhold, og usikkerhet på om jeg gjør problemene større enn de er, men på samme måte undertrykker det jeg føler. Uansett er ikke dette forholdet godt å være i når det skaper vonde følelser i meg. Jeg hadde aldri denne følelsen i litt forrige forhold, der følte jeg meg alltid elsket og prioritert. Så all denne usikkerheten som trigges i meg nå, er nytt for meg. Jeg er egentlig en mye tryggere person enn dette.

Den lille kommentaren igår, om at vi skulle se an til i ettermiddag og snakkes da om vi skulle sees eller ei, og jeg som da var tydelig på at vi bare kunne droppe å sees, siden han måtte se han, det har nå bygd seg så stort, at dagen min er ødelagt. Jeg har grått, og jeg kjenner på en vond følelse hele tiden. Alt føles tungt. Sånne dager er det mange av. Men rasjonelt sett sa han bare at vi skulle se an, og det er en voldsom overreaksjon av meg å reagere så kraftig som dette. Men samtidig skyldes det mange sånne situasjoner, små ting hver gang, som totalt blir stort og som gir meg en følelse av å ikke være elsket og prioritert. Det er ikke så viktig at vi ikke fikk se hverandre i dag, men følelsen jeg har, som han ofte skaper i meg, er et tydelig tegn på at jeg ikke har det bra i forholdet på grunn av måten han behandler meg på. Men som sagt så er det små ting hver gang, som er vanskelig å reagere på uten å føle at man klager og syter. Så samtidig som jeg er irritert og frustrert over han, så setter jeg spørsmålstegn ved egne reaksjoner. Vi må snakke skikkelig sammen, og da skal jeg være mer tydelig. Går det ikke denne gangen heller, så er det over og ut.

Anonymkode: 4758f...b17

Altså - du må ta det DU føler på alvor. Det er ikke feil. Du mistrives med dette forholdet når det er som nå, og jeg forstår ikke helt hvorfor du mener at du skal ta mer hensyn til hans følelser enn dine egne. Si i klartekst hvordan du opplever det og hvordan du vil ha det, det er eneste måten å komme videre på. 

ingen her kan vite om han bryr seg nok eller ikke, men det spiller heller ingen rolle. Det som er viktig er hva og hvordan du føler det - og det er DET du selv må ta på alvor. Selv om du syns at hver enkelt «episode» er for lite - det er faktisk helheten som teller. 

Lykke til med å sette dine følelser i forsete!

[AnonymBruker]

Føler med deg. Er i en lignende situasjon selv, med en mann som har flere barn fra et ekteskap og som har vært skilt i 3 år. Han har også en krevende jobb. Han er en veldig engasjert far, noe jeg egentlig synes er bra... men jeg opplevde altså det samme som deg. Det var veldig bra når vi møttes, og mange vakre ord. Det handlet ikke om at han brukte meg for sex, vi hadde mange dype og fine samtaler og ble veldig gode venner også. Han kunne si sånt som "vil ha deg i livet mitt for alltid" og masse annet i den duren. Det var full gass den første måneden, til han visste at han "hadde meg".

Så ble han så jævlig opptatt og sliten da, og jeg var definitivt noe han "drev med" hvis han hadde tid. Men NÅR han hadde tid, så var han ekstremt hjelpsom og engasjert. Behandler meg egentlig som en prinsesse. Jeg slet mye med å tro på at han egentlig var så glad i meg som han sa, for selv fungerer jeg helt annerledes når jeg er forelsket. Da er det ikke mye som står i veien for å møtes for min del. Til slutt hadde jeg spekulert så mye og kom ikke frem til noe svar. Så jeg sto igjen med dette: kan jeg ha det sånn? Svaret var nei.

Jeg begynte å løsrive meg fra han emosjonelt og var forberedt på å gå. Da jeg sa dette til han, så ble han veldig lei seg og fortalte om dårlig samvittighet for barna, mange tanker om å gå inn i et nytt forhold osv. osv. Han sa også at han var fullstendig klar over at han ikke behandlet meg riktig. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, men han ba hvert fall om en ny sjanse og sa at hvis han ikke oppfylte forventningene mine, så skulle han la meg gå, hvis jeg ville.

Ettersom jeg har blitt veldig glad i han ville jeg gi han en sjanse til, og den siste måneden har det gått veldig bra. Men jeg sliter fortsatt med dette: hvis man føler at man har møtt den rette, kjører man ikke bare på? Eller er ikke livet så enkelt alltid? Det var HAN som tok initiativ til dette forholdet, da er det litt rart at det er HAN som bremser. Jeg sa helt fra starten at jeg er ute etter et seriøst forhold og ikke dater for moro skyld.

Selv om det har gått bra den siste måneden, så plager det meg fortsatt at han virket så fraværende i starten, jeg vet ikke hva det betyr. Om det er "sånn han er" og at det vil komme tilbake og at dette egentlig er bare... tull. Ville jo helst hatt en mann som var sikker, men tenker at kanskje kan omstendigheter i livet gjøre at ting ikke alltid er så rett frem for alle. Vi får se. Ønsker deg uansett lykke til!

Anonymkode: 6d6da...566

[AnonymBruker]

Han elsker deg ikke. En mann som elsker deg og er dedikert til deg vil ønske å være sammen med deg så mye som mulig.

 

Som kjæresten min skrev:

«Livet mitt har mindre mening uten deg. Og jo nærmere du er, jo mer mening får jeg med livet mitt»

DET er det du vil ha. 

Anonymkode: 02aee...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg finner meg jo ikke i det, jeg sier jo fra gang på gang. Men jeg er jo glad i han og vil at vi skal ha det bra sammen, og jeg vet at alle forhold må jobbes med, så det er det jeg prøver på da, ved å si fra og snakke om det jeg reagerer på. Men jeg må kanskje droppe å si fra på en fin måte, og heller være mye mer tydelig.

Anonymkode: 4758f...b17

Han ser det ikke sånn, han jobber null for dette her. At du gidder!

Anonymkode: c0626...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han elsker deg ikke. En mann som elsker deg og er dedikert til deg vil ønske å være sammen med deg så mye som mulig.

 

Som kjæresten min skrev:

«Livet mitt har mindre mening uten deg. Og jo nærmere du er, jo mer mening får jeg med livet mitt»

DET er det du vil ha. 

Anonymkode: 02aee...7c3

Jeg er for så vidt enig, men kan det ikke hende at noen ganger står selve livet litt i veien for en helt smertefri og ukomplisert vei inn i et velfungerende forhold? At omstendigheter som f.eks. barn, jobb, kultur, tidligere dårlige erfaringer osv. kan føre til at folk holder litt tilbake og at dette kan bli tolket som mangel på interesse?

Bare prøver å ha to tanker i hodet samtidig. Skjønner ikke helt hvorfor en mann skal tviholde på et forhold om han egentlig ikke elsker partneren. At han tviholder på personen selv om han kanskje egentlig ikke har tid og overskudd til et seriøst forhold akkurat nå. Om han ville ha sex, penger osv, ja kanskje det kunne være et argument, men når det ikke er det heller, så må det vel være fordi han egentlig ønsker forholdet, kanskje faktisk mer enn en person som har et hav av tid å bruke på en kjæreste?

Anonymkode: 6d6da...566