Har ett anstrengt forhold til min voksne sønn, hvordan kan jeg rette opp?

[AnonymBruker]

Så utrolig trist at det har blitt slik det har blitt, TS.

Men jeg vil bare si at jeg synes det er kjempebra at du står på ditt når det kommer til arv, lån og barnepass. Du skal ikke gå utenfor din komfortsone når det kommer til disse tingene. Dine penger er dine, ingen andre har noen krav på dem. Du kjenner dine begrensninger når det kommer til barnebarnet med spesielle behov, ingen skal dytte deg inn i en situasjon du er usikker på når det kommer til barnepass. 

Fortsett å ha omtanke for sønnen din, om du makter. Inviter på middag og aktiviteter sammen. Så får det være opp til dem om de vil ta i mot hånden du strekker ut eller ikke, for meg høres det i hvert fall ikke ut som om du gjør noe galt! 

Anonymkode: 56e76...114

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor ofte spanderer du slike ting på din sønn og hans barn?

Ut i fra måten du skriver, så virker det som om du er mer glad i din datter. Kanskje din sønn har følt på forskjellsbehandling, selv om du føler at det ikke har vært det.

Når det gjelder å ha barn med diagnoser, så kan det være utrolig slitsomt for foreldrene. Har du prøvd å bli trygg på barnet deres?

Det virker som om du ser alt fra ditt perspektiv. Prøv å løfte blikket litt.

Anonymkode: 21253...129

Dette er litt utettferdig. Mulig hun har bedre og mer kontakt med sin datter. Men det handler jo også om at datteren oppfører seg. Her fikk jo barna til sønnen samme tilbud som barna til datteren, å være med ut på ting. Og de sier nei. Og klager på forskjellsbehandling etterpå.  Det er særdeles urimelig. 

Ikke lett  å kose seg  med folk som bare responderer med sure miner og hat. Det er også de som takker nei til å komme på middag.

De kan ikke først si nei, og så klage på at de ikke får noe etterpå.

Anonymkode: f072d...029

[Stor pike]

Jeg kjenner at jeg blir litt skremt. Jeg har en 19 år gammel sønn som ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg aner ikke hva som gikk galt, men han gjør stort poeng av at jeg ikke er en god mor. Jeg håper han kommer tilbake snart. 

[AnonymBruker]

Jeg er riktignok «datteren», men min mor kunne nok skrevet noe slikt som deg, ts. 

Jeg har ikke kapasitet til å hjelpe mine foreldre med å vedlikeholde hus og hytter, fikse ting i hverdagen og slikt, da jeg selv sliter med helsa, har eget hus og to barn i skolealder.

De nevner ved enhver mulighet hvor flott det er at min bror er med og vedlikeholder alle deres eiendommer, og at flere bør hjelpe til (stikk til meg), og inviterer jevnlig min bror med barna på middag og byturer. Mine barn har aldri blitt invitert med på noe som mine foreldre har tatt initiativ til selv, og eldste er 10 år. 

Mine foreldre har aldri ringt meg for å høre hvordan det går med meg (kronisk helseutfordring), men når de har helseproblemer ringer jeg dem for å følge opp. Jeg inviterer gjerne hele familien på middag og tar initiativ til treff. Om igjen og om igjen. Får det ikke tilbake. Og når de er hos meg, snakker de omtrent ikke med barnebarna. 

Det handler om å gi og ta. Selv om man har helseproblemer. De kan ha mange problemer de ikke har fortalt deg om, fordi det aldri er en anledning hvor du virkelig lytter til dem. 

Anonymkode: 22afa...1f0

[AnonymBruker]

Dette har du lagd mange helt like tråder om tidligere. Fikk du ingen gode råd da?

Anonymkode: 3abfc...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De var invitert, men sa nei. 

Anonymkode: 4ee51...60b

De ble invitert, fordi du planla sånne ting med datter og hennes barn. Finner du på sånne ting med din sønn og hans barn? Det er sårt å aldri bli invitert med på sånn bare for egen del, men bare få tilbudet om å henge seg på, fordi DERE har planlagt gøye aktiviteter. Mulig jeg leser feil mellom linjene, men det er ofte aånn at den som bor langt unna blir gjort stas på, mens den som bor i nærheten får hverdagsmaset og blir sett på som en selvfølge. Og da kan man få nok av forskjellsbehandlingen. Mye enklere å ta en telefon helt uten forpliktelser fordi en vet en ikke kan bli bedd om tjenester pga avstand, og å hjelpe til ei uke med fullkost og losji, barnevakt og dyre aktiviteter, enn å være den som faktisk bor i nærheten og aldri gjør nok.

Anonymkode: 782ca...605

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har nylig kommet hjem fra sykehuset etter en innleggelse og operasjon. Bare min voksne datter har tatt kontakt for å høre hvordan det går, hun bor dessverre på den andre siden av landet. Men min sønn som bor 20 minutter unna har hverken ringt eller sendt melding, verken før eller etter operasjonen. Han viste at jeg skulle opereres og jeg spurte han faktisk om han kunne kjøre meg hjem fra sykehuset, det er 15 min unna der jeg bor. Han sa nei.

Jeg vet egentlig ikke hva som har skjedd eller om det bare vanlig at sønner bryr seg mindre enn døtre. Men datteren min har alltid tatt kontakt, ringer minst en gang i uka og stiller opp veldig mye, selvom hun bor en times flytur unna. Begge barna mine, sønn 30 år og datter 26, er godt etablerte med samboere, barn og gode jobber. Jeg har aldri gjort forskjell på barna mine. Begge to har fått det samme opp igjennom barndommen, begge fikk lappen, helt lik konfirmasjonsfeiring og begge fikk 150 000kr hver da de kjøpte seg bolig. 
 

Jeg tror forholdet mellom sønnen min og meg skjærte seg da jeg solgte huset for 1 år siden og flyttet til leiligheten jeg bor i nå. Huset var nedbetalt, jeg valgte å kjøpe leilighet for pengene. Det ble cirka to millioner igjen, som jeg valgte å sette på sparekonto. Fordi jeg er helt alene, er delvis ufør og trenger pengene da jeg førtidspensjonerer meg om få år. Nå kommer jeg til å være sykemeldt fra jobb i mange måneder grunnet operasjonen. Jeg er også ikke istand til å kjøre bil pga faste medisiner jeg må ta, så jeg har nok litt høyere levekostnader enn 59 åringer flest. Grunnet dette sa jeg nei, da min sønn ba om forskudd på arv, rett etter at jeg solgte huset. Han ville ha 500 000kr til å kjøpe større leilighet/rekkehus. Han spurte om han kunne få pengene som privat lån, men jeg sa nei til det også. Da jeg har lånt ham 10 000kr tidligere, uten at han har betalt tilbake.

Etter at jeg sa nei, har jeg hørt lite fra han. Og han og samboer har takket nei til middagsinvitasjoner. Den eneste kontakten vi har hatt er når de trenger barnevakt, der har jeg dessverre måtte si nei mange ganger pga de har ett barn med spesielle behov som trenger mye ekstra, og jeg er ikke trygg alene. Har også svingende helse og lite overskudd. 
 

Føler også at han og samboer har litt dårligere råd enn min datter. Samboeren til sønnen min har vært uten jobb i ett par år nå. Husker at samboeren hans ble veldig sur da dattera mi var på besøk med sitt barn i høstferien. Det ble noen turer på kino, lekeland og kafé. Siden de bodde hos meg var det naturlig for meg å spandere alt. Jeg inviterte også sønnen min med og barnet hans. Men de takket nei alle gangene, fordi jeg sa at enten sønnen min eller samboer måtte følge barnet. I etterkant fikk jeg en sur melding fra samboeren til sønnen min, der hun skjelte meg ut for å forskjellsbehandle barnebarna mine. Men det gjør jeg ikke, det andre barnebarnet mitt var invitert også, det var de som takket nei. 
 

Jeg forstår ikke hva som er riktig å gjøre her. Annet enn at jeg synes dette er veldig trist og dumt for forholdet vårt er så anstrengt nå. 
 

Har dere noen råd? Gjør jeg noe galt her? 

 

 

Anonymkode: 2beb3...120

Her er det nok 90% din sønns SAMBOER som er en bitch og vil og har ødelagt for deg og din sønn. Din sønn er nok blitt lik henne. Hold avstand fra mennesker som bare gir deg sorg eller svikter deg. Fokuser på din datter og kun henne. Hvorfor? Hun er der for deg❤

Anonymkode: 2c6c6...d7c

[AnonymBruker]

Du sier du er for dårlig til å passe barnet ditt med spesielle behov, men du er ikke for dårlig til å dra på Leos lekeland, kino osv, osv når med din datter og hennes barn. 
 

når du inviterte sier du at foreldrene MÅ være med ellers får ikke deres sønn være med. Du er for dårlig til at deres sønn er med dere alene.

hvordan trur du det føles for foreldrene?

kanskje de fortalte til barnet det skulle få være med, kanskje foreldrene ikke hadde mulighet til å være med og dermed ekskluderte du barnet fra familien.

tenker du det føles godt? Om de da igjen må si til barnet sitt, nei du får likevel ikke være med for farmor orker ikke deg.

prøvde dere å tilpasse aktiviteten slik at barnet med spesielle behov kunne være med?

inkluderte dere foreldrene i planleggingen slik det kunne tilpasses familien med barnet med spesielle behov?

du sier du ikke forskjellsbehandler, men det gjør du. Din sønn og hans sønn med spesielle behov, nei han kan du ikke passe, nei han kan ikke være med uten en foreldre.

dro dere på besøk til de eller spurte hvordan dere kunne finne på noe sammen? Og visst dere hadde gjort synes du det da er ok at de hører på alt det gøye, aktive, morsomme dere har gjort sammen som deres barn ikke fikk være med på? Som du i tillegg spanderte.

skjønner du ikke at de kan føle dette som forskjellsbehandling? Noe barnet deres desverre sikkert ofte føler på i ulike sammenhenger.

Så når det er på dine premisser er det ikke måte på kor gavmild, raus og aktiv du er, men når det gjelder din sønns barns  da får du vondt over alt og han er grisk.

prøver å sette det litt i perspektiv for deg.

Anonymkode: 6509a...7bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De var invitert, men sa nei. 

Anonymkode: 4ee51...60b

Men de ble jo bare invitert fordi du allerede hadde avtalt med din datter. Og din datter + barn spanderer du påå, men ut fra det du skriver må sønn + barn betale selv. Ganske synlig forskjellsbehandling der altså.

Anonymkode: 3e741...85b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men de ble jo bare invitert fordi du allerede hadde avtalt med din datter. Og din datter + barn spanderer du påå, men ut fra det du skriver må sønn + barn betale selv. Ganske synlig forskjellsbehandling der altså.

Anonymkode: 3e741...85b

Hvor leser du dette? 

Anonymkode: ff21d...eb2

[AnonymBruker]

Det er nok to sider i denne saken. Og det letteste for deg, er nok å se din egen. 

Du har to barn. Det ene bor rett i nærheten, og det andre bor langt borte. 
Det betyr at når den som bor langt borte kommer på besøk, så bor de hos deg. 
De får bo gratis, får mat, og du planlegger morsomme ting sammen med dem. 

Den som bor nært er der hele tiden. Men du planlegger ikke morsomme ting med dem. (Eller har du tilbudt sønnen din at du og han kunne dra på noe gøy sammen med hans barn?) 

Og han har kanskje forståelse for at du ikke kan passe barnet hans alene. Men da er det jo vanskelig å forstå hvorfor du ikke benytter sjansen til å gjøre det når du har en ekstra voksen i hus. Hadde ikke det vært hyggelig for datteren din også, å bli kjent med tantebarnet sitt når hun var på besøk? 

Eller er det sånn at barnet med diagnose for evig og alltid er stemplet som "farlig" og "uønsket" ift. å være sammen med, hvis ikke mor eller far er der og passer på? (Også av tanten sin. Ikke bare av bestemoren.) 
Kjenner datteren sin tantebarnet sitt? Gjør hun noen innsats for å bli kjent med barnet? 
Eller har dine jevnlige samtaler med datteren din også inneholdt din frustrasjon og sutring over hvor slitsomt og vanskelig dette barnebarnet er? Slik at du i praksis gir dømmer barnebarnet ditt og svartmaler det (og sønnen din) overfor datteren din? 

Jeg tror at sønnen din føler på at du og søsteren har "rottet dere sammen mot han" og at han ikke føler seg like mye verd som søsteren. 

Han har lånt penger av deg en gang, og betalte ikke tilbake. Og dette har han fått svi for etterpå, siden du på ingen måte ønsker å støtte han økonomisk nå, selv om han og familien tydeligvis ikke har det så lett. 
I tillegg så har han og samboeren altså vært så uheldige å få et barn som krever mye. 
Så mye at du ikke har mulighet til å avlaste dem. Så mye at bestemor nekter å møte barnebarnet uten at det følges av en forelder som tar ansvar for det. 
 

Så for han har du skuffet som forelder flere ganger. Du avviser han fullstendig når han ber om hjelp økonomisk. Og du avviser så mye du kan når han ber om hjelp med barnet. 
Men du ber om tjenester når du trenger dem, tilsynelatende uten å tilby noen form for gjentjenester. 

Når foreslo du for sønnen din at du inviterte dem (han, samboer og barn) med på noe gøy? (Annet enn middag hjemme hos deg, hvor det sikkert er lite tilpasset hans "høyt og lavt"-barn) 

 

Sett fra hans side, så er det å holde kontakten med deg, å bruke tid på en relasjon som ikke gir han noe tilbake. (Ut over skuffelse og frustrasjon.) Og han har åpenbart nok å bruke tiden sin på, med et krevende barn. 
I tillegg går han antagelig med følelsen av at du snakker negativt om han til andre. Og forteller om at han bare ønsker at du er barnevakt for det slitsomme barnet, og at han kom og ville arve/låne penger, enda han ikke har betalt tilbake de pengene han lånte for lenge siden. 

Bare for å presisere:

Jeg er ikke uenig i at du har ansvar for deg selv, og at du må ivareta deg selv først og fremst. 
Både økonomisk og helsemessig. 
Så jeg har full forståelse for at du ikke har gitt/lånt han penger. Og at du ikke har helse til å kunne passe barnebarn. 

Men jeg mener også at du må forstå at ved å ikke kunne gjøre noe av det sønnen din føler at du kunne hjulpet han med, så "ofrer" du samtidig relasjonen med han. For du ønsker en relasjon på dine premisser, mens han antagelig trenger en relasjon på sine premisser.

Om du skal forsøke å reparere noe her, så må du nok starte med å se hans side, og se på hva du kan gjøre som faktisk gjør at han føler seg verdsatt. (Det at du SIER det, betyr ingenting om du ikke VISER det.) 

Når tilbrakte du en ferieuke sammen med han og hans familie sist? (For i praksis er det jo det du gjør når din datter er på besøk, med henne.) 

Anonymkode: 4be16...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men de ble jo bare invitert fordi du allerede hadde avtalt med din datter. Og din datter + barn spanderer du påå, men ut fra det du skriver må sønn + barn betale selv. Ganske synlig forskjellsbehandling der altså.

Anonymkode: 3e741...85b

Jeg tolket ikke at sønn og barn måtte betale selv. 
Men jeg tolket at: 

1. Mor og datter kan ikke ta med seg sønns barn i tillegg til datters. (Selv om de er to voksne, og det er snakk om kort tid.) De MÅ ha en voksen til for å kunne invitere med barnet.
2. Datter har ferie, og er på besøk. Sønn har ikke nødvendigvis fri.
3. Datter har vært med på å bestemme et tidspunkt som passer henne. Sønn må være med på det tidspunktet de har bestemt.

 

Om TS skal si at det er full likebehandling, så kan hun jo invitere med sønn og sønns barn på noe gøy en annen uke, når de har tid. Og så kan hun tilby datter og hennes barn å være med. Selv om det for dem innebærer å reise for å kunne bli med. 
Men hun ble jo invitert, så da hadde hun jo muligheten til å bli med. (Og kan skylde seg selv for at det ikke ble noe.) 

Anonymkode: 4be16...296

[AnonymBruker]

Helt forståelig å sette grenser når det kommer til dette med lån av penger og dårlig helse men hva annet har du å tilby din sønn som lever 24/7 med et barn med spesielle behov? Jeg syns du virker utrolig selvsentrert og det mange kaller å sette grenser blir for meg å sette unaturlige begrensninger. Du burde finne ut av hva du kan bringe inn i relasjonen og hjelp til din sønn og hans familie og ikke forvente at han med et hektisk familieliv skal være den som tar initiativ og stiller opp. Inviter din sønn på middag og snakk med han om forventinger til hverandre. 

Anonymkode: e9fee...fff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De ble invitert, fordi du planla sånne ting med datter og hennes barn. Finner du på sånne ting med din sønn og hans barn? Det er sårt å aldri bli invitert med på sånn bare for egen del, men bare få tilbudet om å henge seg på, fordi DERE har planlagt gøye aktiviteter. Mulig jeg leser feil mellom linjene, men det er ofte aånn at den som bor langt unna blir gjort stas på, mens den som bor i nærheten får hverdagsmaset og blir sett på som en selvfølge. Og da kan man få nok av forskjellsbehandlingen. Mye enklere å ta en telefon helt uten forpliktelser fordi en vet en ikke kan bli bedd om tjenester pga avstand, og å hjelpe til ei uke med fullkost og losji, barnevakt og dyre aktiviteter, enn å være den som faktisk bor i nærheten og aldri gjør nok.

Anonymkode: 782ca...605

Nå svarte du meg, og ikke TS. Men ser hva du mener.

Om du leser det ts skriver, så har ts også invitert de over på besøk og middager uten at datter med barnet var der også.

Slik jeg forstår det, er ts aldri alene med noen av barnebarna pga helsen. Og selv om de drar på leos eller kino eller hvor som helst, så er det foreldrene som har ansvaret.

Sønnen og svigerdatteren har et ekstra krevende barn som de ønsker barnvakt for, noe ts ikke er i stand til. Jeg lurer på om ts ikke har kommunisert dette godt nok til de siden de fortsatt ønsker/krever dette i tillegg til forskudd på arv. De ønsker større bolig, selv om sønnen er uten jobb. At TS spurte om skydd hjem fra sykehuset, synes jeg absolutt ikke er for mye forlangt.

TS skriver også at hun ønsker at sønnen kan ta kontakt uten at de har noen baktanker, noe de ikke gjør. Så for meg virker det som at det er sønnen som har langt flere krav enn ts.

Anonymkode: 4ee51...60b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er nok to sider i denne saken. Og det letteste for deg, er nok å se din egen. 

Du har to barn. Det ene bor rett i nærheten, og det andre bor langt borte. 
Det betyr at når den som bor langt borte kommer på besøk, så bor de hos deg. 
De får bo gratis, får mat, og du planlegger morsomme ting sammen med dem. 
 

Når datter er på besøk får hun riktignok bo gratis, mat og drikke, samt at jeg tar dem med på litt hyggelige ting, hvis helsen strekker til. På samme måte får JEG bo gratis hos dattera mi, jeg får også mat og drikke gratis. Datteren min gjør også stas på meg ved å ta med meg ut på middag, teater eller andre ting, mens svigersønn passe barnebarnet. Her tror jeg regnskapet går opp i opp. 

Den som bor nært er der hele tiden. Men du planlegger ikke morsomme ting med dem. (Eller har du tilbudt sønnen din at du og han kunne dra på noe gøy sammen med hans barn?) 

Ja, sønnen min og hans samboer har fått tilbud om å være med på kino, kafé, lekeland (forutsatt at en av de følger barnet) også når datter ikke er her. Men de takker nei hver gang, sier at jeg gjerne kan ta med barnebarnet alene. Jeg har også spurt sønn og samboer om de kunne tenke seg å finne på noe sammen med meg som barnebarnet liker (tilpasset hans behov). Men ikke fått noe respons der heller. Jeg må presiserer enda en gang, jeg har aldri tatt med datters unge alene på lekeland, kino eller annet. Datteren min har ALLTID vært med selv. Hun spør faktisk ikke om at jeg kan sitte barnevakt alene, fordi hun VET hvordan helsa mi er.

Og han har kanskje forståelse for at du ikke kan passe barnet hans alene. Men da er det jo vanskelig å forstå hvorfor du ikke benytter sjansen til å gjøre det når du har en ekstra voksen i hus. Hadde ikke det vært hyggelig for datteren din også, å bli kjent med tantebarnet sitt når hun var på besøk? 

Datteren min er her i byen cirka 2 ganger i året. Alltid i høstferien og en uke hver sommer. Pga hennes jobb, familieliv og en del andre forpliktelser har hun ikke anledning til å komme oftere eller på andre tidspunkter. De gangene er barnebarnet alltid med. Hver eneste gang hun er her har hun både ringt og sendt melding til broren sin om å finne på noe, hun sender da melding god tid i forveien før hun kommer ned hit. Da har hun sagt at de kan møtes og gjøre det som passer bror og hans barn/samboer best. Men det er ikke ofte hun får respons. De få gangene de har møttes har faktisk vært hos meg, enten på middag eller at de har tatt med ungene på lekeland eller en park. Datteren min har derfor ikke blitt så kjent med tantebarnet sitt, både fordi hun bare har anledning til å komme hit 2 ganger i året og fordi det ofte ikke passer for sønnen min å være med henne når hun er her. Datteren min har invitert broren sin med familie opp til dem på ferie mange ganger, men de takker alltid nei. De har også blitt invitert med til syden, men takket nei der også. 

Eller er det sånn at barnet med diagnose for evig og alltid er stemplet som "farlig" og "uønsket" ift. å være sammen med, hvis ikke mor eller far er der og passer på? (Også av tanten sin. Ikke bare av bestemoren.) 
Kjenner datteren sin tantebarnet sitt? Gjør hun noen innsats for å bli kjent med barnet? 
Eller har dine jevnlige samtaler med datteren din også inneholdt din frustrasjon og sutring over hvor slitsomt og vanskelig dette barnebarnet er? Slik at du i praksis gir dømmer barnebarnet ditt og svartmaler det (og sønnen din) overfor datteren din? 

Leit at dere tror jeg svartmaler mitt barnebarn pga at jeg har dårlig helse og dermed ikke greier å imøtekomme hans behov. Jeg har som sagt aldri passet det andre barnebarnet mitt alene heller. 
Jeg tror at sønnen din føler på at du og søsteren har "rottet dere sammen mot han" og at han ikke føler seg like mye verd som søsteren. 

Han har lånt penger av deg en gang, og betalte ikke tilbake. Og dette har han fått svi for etterpå, siden du på ingen måte ønsker å støtte han økonomisk nå, selv om han og familien tydeligvis ikke har det så lett. 
I tillegg så har han og samboeren altså vært så uheldige å få et barn som krever mye. 
Så mye at du ikke har mulighet til å avlaste dem. Så mye at bestemor nekter å møte barnebarnet uten at det følges av en forelder som tar ansvar for det. 

 

Så for han har du skuffet som forelder flere ganger. Du avviser han fullstendig når han ber om hjelp økonomisk. Og du avviser så mye du kan når han ber om hjelp med barnet. 
Men du ber om tjenester når du trenger dem, tilsynelatende uten å tilby noen form for gjentjenester. 

Akkurat dette med penger er jeg veldig forsiktig med å dele ut. 1) fordi jeg ikke har så mye å dele ut. Har ganske høye utgifter selv fordi jeg er delvis ufør, ikke i stand til å kjøre bil (drosjer er dyrt), samt at jeg leier inn noen til å vaske leiligheten. 2) Det blir veldig skjevt mellom sønn og datter, når sønn alltid skal få låne penger, som han ikke betaler tilbake. Mens dattera ikke skal få noen ting fordi hun greier seg. Om det var snakk om småpenger som en tusenlapp i året eller mindre, tror jeg ikke har så mye å si. Men når det er snakk om større summer som 10 000kr kan det bli veldig skjevt mellom barna. Sønnen min har en godt betalt jobb, men samboeren hans har vært uten arbeid en stund og det tror jeg er årsaken til at de har det trangt i perioder. Det er ikke lett å leve på en inntekt i en av Norges dyreste byer. 

Når foreslo du for sønnen din at du inviterte dem (han, samboer og barn) med på noe gøy? (Annet enn middag hjemme hos deg, hvor det sikkert er lite tilpasset hans "høyt og lavt"-barn) 

Jeg har spurt mange ganger uten å få noe respons. Middag hos meg er bare ett eksempel. Men jeg har foreslått lekeland, kino og spurt de hva de kunne tenke seg kunne være tilpassa hans unge. Men ikke fått noe respons. De er negative til alt så lenge det innebærer at en av dem selv er med. De ønsker kun avlastning i form av barnevakt. Dette er noe jeg ikke er istand til å tilby. 

Sett fra hans side, så er det å holde kontakten med deg, å bruke tid på en relasjon som ikke gir han noe tilbake. (Ut over skuffelse og frustrasjon.) Og han har åpenbart nok å bruke tiden sin på, med et krevende barn. 
I tillegg går han antagelig med følelsen av at du snakker negativt om han til andre. Og forteller om at han bare ønsker at du er barnevakt for det slitsomme barnet, og at han kom og ville arve/låne penger, enda han ikke har betalt tilbake de pengene han lånte for lenge siden. 

Bare for å presisere:

Jeg er ikke uenig i at du har ansvar for deg selv, og at du må ivareta deg selv først og fremst. 
Både økonomisk og helsemessig. 
Så jeg har full forståelse for at du ikke har gitt/lånt han penger. Og at du ikke har helse til å kunne passe barnebarn. 

Men jeg mener også at du må forstå at ved å ikke kunne gjøre noe av det sønnen din føler at du kunne hjulpet han med, så "ofrer" du samtidig relasjonen med han. For du ønsker en relasjon på dine premisser, mens han antagelig trenger en relasjon på sine premisser.

Om du skal forsøke å reparere noe her, så må du nok starte med å se hans side, og se på hva du kan gjøre som faktisk gjør at han føler seg verdsatt. (Det at du SIER det, betyr ingenting om du ikke VISER det.) 

Når tilbrakte du en ferieuke sammen med han og hans familie sist? (For i praksis er det jo det du gjør når din datter er på besøk, med henne.) 

Jeg har dessverre mye «fri» fordi jeg er delvis ufør og nå blir jeg langtidssykmeldt frem til det nyopererte kneet mitt er i orden igjen. Det betyr i praksis at de kan komme å besøke meg når som helst, de kan tilbringe tid hjemme hos meg. Det er i praksis det dattera mi gjør når hun er hos meg sammen med barnebarnet mitt. I høstferien der jeg og datter, samt hennes barn fant på mye sammen var før operasjonen min. Det var veldig viktig for meg å få en fin uke sammen med barn og barnebarn fordi etter det visste jeg at operasjonen vil begrense meg i lang tid fremover. Operasjonen var planlagt og jeg har visst om det siden midten av juni. Har helt siden da mast på sønn og datter om å få gjøre ting sammen med dem. Datter sa allerede da at hun ville komme i høstferien. Sønn og samboeren hans fikk jeg ikke noe respons fra, selvom jeg spurte mange ganger. 

Anonymkode: 4be16...296

 

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Anonymkode: 2beb3...120

TS over 

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

Hadde jeg fått 2 mill i overskudd hadde jeg selvfølgelig gitt min datter de pengene til bolig. 10 000kr i lån, hadde jeg heller ikke gjort, jeg hadde gitt de pengene. Men det er meg da. Jeg vet hvordan det er å være fattig og å ha det trangt økonomisk og ville ikke ha ønsket det for min egen datter for alt i verden. Prøv å se ting fra hans perspektiv litt. Du stiller ikke opp som barnevakt heller? 

Anonymkode: c330c...c80

[caroline.s]

Syns du fikk ufortjent mange kjipe tilbakemeldinger her. Om du får til en prat med sønnen din, og lar han forklare hvorfor han gjør som han gjør og har tatt avstand, vil det kanskje bli enklere for deg å vite hvordan du skal forholde deg til han og hans familie. Hva du evt kan rette opp i. Og så synes jeg også han bør la deg forklare og dele dine tanker. Kanskje dere begge forstår hverandre bedre da. Håper dere finner ut av det og at dette ender godt. ❤️

Endret fredag kl 18:47 av caroline.s

[Sansx]

2 millioner er ikke mye penger. Hun er delvis ufør. Hvorfor skal hun gi bort penger hun selv trenger? Det er bare dumt. 

Det er ikke sånn at arv er en selvfølge. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hvor ofte spanderer du slike ting på din sønn og hans barn?

Ut i fra måten du skriver, så virker det som om du er mer glad i din datter. Kanskje din sønn har følt på forskjellsbehandling, selv om du føler at det ikke har vært det.

Når det gjelder å ha barn med diagnoser, så kan det være utrolig slitsomt for foreldrene. Har du prøvd å bli trygg på barnet deres?

Det virker som om du ser alt fra ditt perspektiv. Prøv å løfte blikket litt.

Anonymkode: 21253...129

Dette er jeg enig i. Tror det er noe mer der som ikke helt kommer fram.

TS: Det høres jo ut som om sønnen din har det ganske tøft både økonomisk og med en sykt barn. Svigerdatter har vært uten jobb i flere år? Er hun ufør? Er det på grunn av barnet? Kanskje det lånet kunne ha fått dem ut av en skikkelig vanskelig situasjon. Hvis de i tillegg har behov for avlastning og du har sagt nei flere ganger (noe du absolutt har rett til å gjøre), så kan jeg skjønne at de blir skuffa over det de anser som manglende støtte fra deg. Du sier ingenting om datteren og sønnen din har et godt forhold? Tenker kanskje ikke for da hadde du kanskje fått vite hvorfor de tar avstand? Det er i så fall også et tegn på at det ligger mer bak.

Jeg forsvarer ikke at de sender sinte meldinger, ikke betaler tilbake lån og ikke orker å bidra med å kjøre deg hjem fra sykehuset. Det jeg kan forså er at de sannsynligvis har følt seg forskjellsbehandlet lenge og bestemt seg for å kutte kontakten. Tenker at når et av barna dine har større behov for hjelp (økonomisk eller på andre måter) så er det ikke nødvendigvis galt å hjelpe dem litt ekstra. At du ikke ønsker det er selvsagt helt greit, men det virker da dessverre som om det skapte en stor rift i deres forhold. Det kan også virke som om de opplever at du favoriserer datteren din (som også strengt tatt er innafor fordi hun tross alt stiller mer opp for deg), men de ser det neppe på den måten. Kanskje de får følelsen av at dere sitter og baksnakker dem.

Jeg opplever litt at du ønsker å gjenoppta kontakt fordi du trenger litt ekstra hjelp nå? Hvis det er sånn det fremstår for dem så skjønner jeg på en måte at de ikke ønsker å stille opp.

Hvis du oppriktig ønsker et forhold til sønnen din med familie så ville jeg ha vært "the bigger person" og tatt kontakt igjen. Spurt om å ha en ordentlig samtale for å rydde opp i ting. Kanskje du får mer forståelse for situasjonen de har vært i. Om de derimot ikke ønsker noe mer kontakt så er det ikke så mye du kan gjøre og da kan du heller bruke tiden på datteren din. Kanskje flytte nærmere henne?

Anonymkode: 858e9...03a