Psykologen mener jeg har en personlighetsforstyrrelse!

[AnonymBruker]

Må si jeg ble svært så overrasket etter psykolog-timen i dag!
Her kommer jeg til psykolog for første gang i livet, i en alder av snart 50 år, og ender opp med engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse. 
Jeg ønsket henvisning til psykolog pga vedvarende plagsom angst, også skjer dette her🙉

Har nå googlet litt, og kjenner meg ikke helt igjen… Har vært i jobb i snart 30 år, har nære, gode venner, mann og barn.

En annen side er jo at dette har kostet meg MYE energi, jeg elsker alene-tid og blir fort tappet av sosiale aktiviteter. Jeg gruer meg til alt mulig, føler meg dum og uviktig, og ønsker helst å være usynlig. Jeg droppet tidlig ut av skolen, jeg orket ikke «fokus». Plagene har fulgt meg siden tidlig ungdomsår, men jeg har prøvd å ignorere egne følelser og kun fokusert på å være «normal». (Få til det som samfunnet forventer). 
Nå har jeg møtt «veggen» og for første gang i mitt liv, har jeg fortalt hvordan jeg egentlig har det, men trodde ikke det sto «så galt til» at jeg skulle ende opp med en slik diagnose.

Andre med denne diagnosen her som har opplevd et bedre funksjonsnivå etter behandling?

Anonymkode: 8a112...c72

[AnonymBruker]

Tenker du at diagnosen ikke er riktig? For mye av det du beskriver er nettopp en del av diagnosen. Bare det at du i en alder av snart 50 år ikke har oppsøkt hjelp før ❤️ 

Det viktigste for deg er nok å lære å leve med det, ta bedre hensyn til behovene dine, lære mer om personlighetsforstyrrelsen og begrensningene dine, hva du trenger etc. Samt lære å akseptere begrensningene dine, ikke jobbe imot det. 

Anonymkode: 0cc5b...c29

[AnonymBruker]

Det høres mye mer ut som klassisk udiagnostisert adhd hos kvinner, spør du meg. 

Anonymkode: 481bd...069

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt som deg, og fikk samme "diagnose". Men jeg tenker at det egentlig er en litt tulle-diagnosen. Jeg er veldig introvert, og samtidig høy-sensitiv, så det meste går veldig inn på meg.

"Behandlingen" består av å godta at du er som du, og tilrette livet ditt sånn at du fungerer i det. 

Jeg møtte veggen for 8 år siden, og har fått det mye bedre nå med en enklere stilling (hadde lederstilling) og større barn og mindre hektisk hverdag nå. Jeg trives best alene, og går kun på sosiale ting om jeg virkelig har lyst, ikke fordi jeg føler at jeg må.  

Anonymkode: 14664...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det høres mye mer ut som klassisk udiagnostisert adhd hos kvinner, spør du meg. 

Anonymkode: 481bd...069

Tenkte det samme. Men kom nok frem flere ting og litt mer utdypning under timen ellers så var psykologen litt rask med diagnoseringen. ADHD utredning tar tid og alle andre diagnoser som kan forklare oppførsel og symptomer skal utelukkes først.

Anonymkode: 13742...b47

[AnonymBruker]

Man må gjennom en del testing for å kunne fastsette diagnosen. Rart at hun skyter ut dette etter kun én time. Ta i mot utredning hvis du ønsker. Da kan du få behandling som er rettet mot dine problemer. Jeg var innlagt i to uker for å få skikkelig utredning for personlighetsforstyrrelse. Ikke at det er vanlig, men hadde en god opplevelse og føte meg i varetatt. Viktig å ha god kjemi med behandler. 

Høres absolutt ikke ut som adhd, som personen over her tror, ut fra slik du beskriver det. 

Anonymkode: f67b5...cfe

[Carrot]

ta imot utredning og få endelig svar tenker jeg, du har jo helt klart behov for det slik d selv beskriver din hverdag. Dessuten er ikke en diagnose i seg selv noe vendepunkt, det er hva du gjør etter utredningen og diagnosen som er med på å evt endre hverdagen din.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man må gjennom en del testing for å kunne fastsette diagnosen. Rart at hun skyter ut dette etter kun én time. Ta i mot utredning hvis du ønsker. Da kan du få behandling som er rettet mot dine problemer. Jeg var innlagt i to uker for å få skikkelig utredning for personlighetsforstyrrelse. Ikke at det er vanlig, men hadde en god opplevelse og føte meg i varetatt. Viktig å ha god kjemi med behandler. 

Høres absolutt ikke ut som adhd, som personen over her tror, ut fra slik du beskriver det. 

Anonymkode: f67b5...cfe

Jeg formulerte meg nok litt dårlig. Jeg fikk diagnosen hos psykologen i dag, men har gått der siden august. Fylt ut mange ulike skjemaer og hatt ukentlig samtaler, så hun har nok kartlagt det hun skal.

ts

Anonymkode: 8a112...c72

[AnonymBruker]

Høysensetivitet, sjekk ut det i stedet;)

Anonymkode: 17e6f...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det høres mye mer ut som klassisk udiagnostisert adhd hos kvinner, spør du meg. 

Anonymkode: 481bd...069

Du skal virkelig lete med lupe for å finne konsentrasjon og organiseringsvansker i det TS skrev. 

Hun forteller om vansker med sosial interaksjon. Helt typisk den diagnosen som hun har fått. 

Utredning for personlighetsforstyrrelse er minst like omfattende om en Adhd-utredning

Anonymkode: 9ad50...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tenkte det samme. Men kom nok frem flere ting og litt mer utdypning under timen ellers så var psykologen litt rask med diagnoseringen. ADHD utredning tar tid og alle andre diagnoser som kan forklare oppførsel og symptomer skal utelukkes først.

Anonymkode: 13742...b47

Det er sant. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Høres absolutt ikke ut som adhd, som personen over her tror, ut fra slik du beskriver det. 

Anonymkode: f67b5...cfe

Joda, det gjør det. Bare les litt mer om det, veldig typisk presentasjon. 

Anonymkode: 481bd...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Tenker du at diagnosen ikke er riktig? For mye av det du beskriver er nettopp en del av diagnosen. Bare det at du i en alder av snart 50 år ikke har oppsøkt hjelp før ❤️ 

Det viktigste for deg er nok å lære å leve med det, ta bedre hensyn til behovene dine, lære mer om personlighetsforstyrrelsen og begrensningene dine, hva du trenger etc. Samt lære å akseptere begrensningene dine, ikke jobbe imot det. 

Anonymkode: 0cc5b...c29

Litt vanskelig å tenke at diagnosen er riktig ja, men noe er det jo som plager meg, og det har det gjort lenge! 
En fin tanke å lære og akseptere egne begrensninger, dette har jeg kjempet i mot hele livet.❤️ 

 

Anonymkode: 8a112...c72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg hadde det helt likt som deg, og fikk samme "diagnose". Men jeg tenker at det egentlig er en litt tulle-diagnosen. Jeg er veldig introvert, og samtidig høy-sensitiv, så det meste går veldig inn på meg.

"Behandlingen" består av å godta at du er som du, og tilrette livet ditt sånn at du fungerer i det. 

Jeg møtte veggen for 8 år siden, og har fått det mye bedre nå med en enklere stilling (hadde lederstilling) og større barn og mindre hektisk hverdag nå. Jeg trives best alene, og går kun på sosiale ting om jeg virkelig har lyst, ikke fordi jeg føler at jeg må.  

Anonymkode: 14664...b5f

Du mener at engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse er en tullediagnose, mens «høysensitivitet» er en ordentlig diagnose? Haha. Dummeste jeg har hørt på en stund. 

Anonymkode: 7648f...f47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høysensetivitet, sjekk ut det i stedet;)

Anonymkode: 17e6f...e8e

Det var min påstand til psykologen, men hun var ikke enig. (Altså hun var enig i at jeg er høysensitiv, men at det er en del av diagnosen).

ts

Anonymkode: 8a112...c72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du mener at engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse er en tullediagnose, mens «høysensitivitet» er en ordentlig diagnose? Haha. Dummeste jeg har hørt på en stund. 

Anonymkode: 7648f...f47

Skrev jeg at høysensitiv var en diagnose? Nei. Det er en beskrivelse av hvordan jeg oppfatter min personlighet.

Diagnosen min var unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 14664...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg hadde det helt likt som deg, og fikk samme "diagnose". Men jeg tenker at det egentlig er en litt tulle-diagnosen. Jeg er veldig introvert, og samtidig høy-sensitiv, så det meste går veldig inn på meg.

"Behandlingen" består av å godta at du er som du, og tilrette livet ditt sånn at du fungerer i det. 

Jeg møtte veggen for 8 år siden, og har fått det mye bedre nå med en enklere stilling (hadde lederstilling) og større barn og mindre hektisk hverdag nå. Jeg trives best alene, og går kun på sosiale ting om jeg virkelig har lyst, ikke fordi jeg føler at jeg må.  

Anonymkode: 14664...b5f

Så fint å høre at du har det bedre❤️ Jeg håper jeg kommer dit en dag, føler store deler av livet har vært et strev, med mye frykt, slitenhet og indre uro.

Ts

Anonymkode: 8a112...c72

[AnonymBruker]

Carrot skrev (14 minutter siden):

ta imot utredning og få endelig svar tenker jeg, du har jo helt klart behov for det slik d selv beskriver din hverdag. Dessuten er ikke en diagnose i seg selv noe vendepunkt, det er hva du gjør etter utredningen og diagnosen som er med på å evt endre hverdagen din.

Det er helt sant! 
Jeg ønsker jo i hovedsak å få det bedre (trodde bare ikke det skulle ende med en diagnose), og viktigheten for meg nå, er om det går an å få en mer harmonisk hverdag på sikt❤️

ts

Anonymkode: 8a112...c72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må si jeg ble svært så overrasket etter psykolog-timen i dag!
Her kommer jeg til psykolog for første gang i livet, i en alder av snart 50 år, og ender opp med engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse. 
Jeg ønsket henvisning til psykolog pga vedvarende plagsom angst, også skjer dette her🙉

Har nå googlet litt, og kjenner meg ikke helt igjen… Har vært i jobb i snart 30 år, har nære, gode venner, mann og barn.

En annen side er jo at dette har kostet meg MYE energi, jeg elsker alene-tid og blir fort tappet av sosiale aktiviteter. Jeg gruer meg til alt mulig, føler meg dum og uviktig, og ønsker helst å være usynlig. Jeg droppet tidlig ut av skolen, jeg orket ikke «fokus». Plagene har fulgt meg siden tidlig ungdomsår, men jeg har prøvd å ignorere egne følelser og kun fokusert på å være «normal». (Få til det som samfunnet forventer). 
Nå har jeg møtt «veggen» og for første gang i mitt liv, har jeg fortalt hvordan jeg egentlig har det, men trodde ikke det sto «så galt til» at jeg skulle ende opp med en slik diagnose.

Andre med denne diagnosen her som har opplevd et bedre funksjonsnivå etter behandling?

Anonymkode: 8a112...c72

Hehe, jeg synes du virker normal, i alle fall.  

Anonymkode: 81e25...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må si jeg ble svært så overrasket etter psykolog-timen i dag!
Her kommer jeg til psykolog for første gang i livet, i en alder av snart 50 år, og ender opp med engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse. 
Jeg ønsket henvisning til psykolog pga vedvarende plagsom angst, også skjer dette her🙉

Har nå googlet litt, og kjenner meg ikke helt igjen… Har vært i jobb i snart 30 år, har nære, gode venner, mann og barn.

En annen side er jo at dette har kostet meg MYE energi, jeg elsker alene-tid og blir fort tappet av sosiale aktiviteter. Jeg gruer meg til alt mulig, føler meg dum og uviktig, og ønsker helst å være usynlig. Jeg droppet tidlig ut av skolen, jeg orket ikke «fokus». Plagene har fulgt meg siden tidlig ungdomsår, men jeg har prøvd å ignorere egne følelser og kun fokusert på å være «normal». (Få til det som samfunnet forventer). 
Nå har jeg møtt «veggen» og for første gang i mitt liv, har jeg fortalt hvordan jeg egentlig har det, men trodde ikke det sto «så galt til» at jeg skulle ende opp med en slik diagnose.

Andre med denne diagnosen her som har opplevd et bedre funksjonsnivå etter behandling?

Anonymkode: 8a112...c72

En i min familie fikk diagnosen bipolar som 60 åring. Hadde ufør pga fysiske plager, men ellers hobbyer, sosialt, stor familie og flere venner. Men i lengden så ga det jo mening for periodene han har hatt. 

Anonymkode: 8d3c6...d52

[AnonymBruker]

Jeg har også den diagnosen. Fikk bare beskjed om å ta psykologtimene privat, gjennom gruppetimer. Som bare ikke fungerer for meg, for jeg sliter med følelsen av å være en stor ekkel drittklump, ikke noe annet. Jeg har ingen store traumer å ta tak i sånn sett, bare den jævlige følelsen av å ikke være verdt en dritt, så å sitte og snakke om sånt i en ring med andre som sliter tror jeg ikke jeg hadde vært noe særlig. Jeg har bare akseptert at jeg er en drittklump inntil videre, og håper det kommer litt mer forskning på diagnosen som kanskje kan vise vei.

Anonymkode: f8024...fe4