Ensom i ekteskapet

[AnonymBruker]

Ekteskapet tærer på etter over 20 års samliv. Ingen nærhet, sex, kommunikasjon.

Uenighet om økonomi og husarbeid. Blir pga 3 barn og ikke råd til to boliger. Prøver å unngå å være i samne rom. Gleder meg ikke til felles ferie.

Har vært slik i mange år. Var til parterapi også, men d er som vi aldri har vært der. Gruer meg til hver fredag, ingen fellesskap og glede. Barna gjør egne ting. Han backer meg ikke på å gjøre felles ting, knapt d å ha felles middag, feks på søndager. Nei, barna må få gå ut til egne gjøremål.

Han er også humørsyk, og spesielt i ferier blir han veldig taus. Jeg tar igjen med samme mynt, men det ser ikke ut som han bryr seg. Iskald høflighet om praktiske ting. Jeg har kommet over grpte/rase/fortvile fasen. Nå jobber jeg med å distansere meg følelsesmessig, men det krever energi.

Han har aldri noen sinne vært varm, raus og åpen av personlighet. Med alderen er han enda mer lukket, sta og taus.

Det er usunt å leve i dette, får søvnproblemer og deprimerte tanker. Men jeg velger jo å ikke gå - ennå. Har gitt opp, har prøvd å snakke om dette mange ganger med ektefelle  Innser det ikke er håp om endring. Jeg blir så sint over at han ikke prøver, mangler både evne og vilje. Vet det hele er opp til meg å få avsluttet dette, og det føles veldig urettferdig..Den dagen jeg tar ut skilsmisse blir det jeg som blir den "slemme".

Jeg har truet med det i opphetede krangler, men det er bare barnslig. Jeg forholder meg taus inntil jeg sender separasjonssøknaden når barna har flyttet ut.

Utfordringen min er å finne en måte å fortsette å leve opp i dette noen år til, uten at stemningen hjemme skal bli klamt for barna. Stakkars, de har ikke foreldre som viser omsorg og kjærlighet til hverandre. Vi er dårlige rollemodeller....

Anonymkode: 1052f...209

[PM75]

Hva med å ikke fokusere på han og heller skape et godt liv rundt deg og barna? Inviter folk på sosiale lag. Dra på aktiviteter. Tren og gjør ting som gjør deg glad. 

[AnonymBruker]

Vel, han synes vel du er ganske kjip og trasig å leve sammen med. Derfor er han som han er. Så du kan jo ikke forvente så mye av han heller når du er så negativ selv. 

Anonymkode: 0c5ab...368

[AnonymBruker]

Du lever som mange andre feiginger. Så er tiden til at barna flytter ut…. Og ingenting skjer… lykke til med resten av livet ulykkelig. 

Anonymkode: 949ae...244

[AnonymBruker]

Vi hadde det som deg, bare ikke fullt så ille. Vi gikk fra hverandre, og da fant hun ny kjæreste veldig kjapt og blomstret opp, ble blid og sosial. Så hun trivdes nok ikke hakket bedre enn meg. Kan nok tenkes din også er lei og mett på ekteskapet. Kan du prøve å begynne å oppføre deg blid og fornøyd mot han over tid og se hva som skjer da? (Fake it til you make it) kanskje ting kan bedres da? Angrer selv på at jeg ikke prøvde det, men var nok for konstant sur på henne. 

Anonymkode: 15537...867