Utbrent- hvordan ble du bra?

[AnonymBruker]

Jeg strakk strikken alt for langt over tid, og møtte «veggen». 
Jeg får hjelp av en psykolog pga den psykiske delen av dette.  
Jeg prøver å finne glede ved en hobby jeg tidligere hadde, men selv det gjør meg utrolig sliten. 
Noen som har erfaringer med dette og kan dele tips med meg? 
Har selvfølgelig et stort ønske om å bli meg selv igjen. 

Anonymkode: ef15e...9d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg strakk strikken alt for langt over tid, og møtte «veggen». 
Jeg får hjelp av en psykolog pga den psykiske delen av dette.  
Jeg prøver å finne glede ved en hobby jeg tidligere hadde, men selv det gjør meg utrolig sliten. 
Noen som har erfaringer med dette og kan dele tips med meg? 
Har selvfølgelig et stort ønske om å bli meg selv igjen. 

Anonymkode: ef15e...9d9

Når du er utbrent så vil selv «hyggelige» aktiviteter slite deg ut. Utbrenthet skiller ikke på hyggelige og ikke fullt så hyggelige aktiviteter. Man må ta det helt tilbake og i rolig tempo, unngå for mye høy puls bla. 

Anonymkode: 5f3a7...6fb

[AnonymBruker]

Jeg sov nesten døgnet rundt de første 3 månedene. Så gikk jeg i gruppeterapi hos VPP. Lærte mye om å sette grenser (særlig for min krevende alkoholiserte mor), legge lista lavere, verktøy for å sile og øvelser i hvordan man burde disponere tiden sin. Jeg fikk mye ut av å gå i gruppe og utveksle erfaringer med andre.

Og så begynte jeg å gå toppturer alene. Det er kanskje en klisje, men for meg fungerte det veldig bra. Komme seg ut, stillheten på fjellet, utsikten og frisk luft. Jeg hentet mye energi fra det.

Etter 6 måneder var jeg tilbake i 100% jobb igjen og har ikke vært sykemeldt siden (bortsett fra 2 uker etter at mamma døde). 

Anonymkode: 9063f...87a

[AnonymBruker]

Jeg var utbrent i flere år og 100% sykemeldt i 9 mnd. 
Og man blir ikke seg selv igjen. Det som gjorde meg «frisk» igjen var at jeg aksepterte at ting tar tid og at jeg har forandret meg. Hvis jeg gjør de tingene jeg gjorde før jeg ble utbrent er vegen kort til ny runde med utbrenthet. Men jeg har funnet nye ting som gir meg glede. Og etter fire år kan jeg nå si at energinivået mitt er på samme nivå som før utbrentheten. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for meg selv og klarer å roe ned mår jeg kjenner at ting blir litt mye. 
 

Anonymkode: 7bdb2...2d9

[AnonymBruker]

Jeg er i samme sko som deg, og har vel ikke knekt koden helt enda. Jeg finner ikke glede eller konsentrasjon til mine tidligere hobbyer. Jeg liker å lese bøker, men det får jeg ikke til. Hjernen funker ikke, greier ikke å konsentrere meg, glemmer hva jeg har lest osv. Jeg har også vært glad i klatring og jakt, men det har jeg ikke energi til. 

Jeg har bare akseptert at jeg får ta en dag om gangen. Har jeg lyst å sove så gjør jeg det. Har jeg lyst å se en film så gjør jeg det. Så har jeg funnet på litt rolige inneaktiviter som jeg egentlig ikke er så opptatt av: som planter og baking. Ellers synes jeg rolige spaserturer i naturen hjelper. 

Har du vært utbrent lenge? Er du deprimert i tillegg? 

Anonymkode: 142da...4df

[AnonymBruker]

Jeg var fysisk utbrent, så jeg gikk ikke i noe terapi eller noe sånt. Jeg bare sov nesten døgnet rundt i flere uker. 

Anonymkode: 280e1...e22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er i samme sko som deg, og har vel ikke knekt koden helt enda. Jeg finner ikke glede eller konsentrasjon til mine tidligere hobbyer. Jeg liker å lese bøker, men det får jeg ikke til. Hjernen funker ikke, greier ikke å konsentrere meg, glemmer hva jeg har lest osv. Jeg har også vært glad i klatring og jakt, men det har jeg ikke energi til. 

Jeg har bare akseptert at jeg får ta en dag om gangen. Har jeg lyst å sove så gjør jeg det. Har jeg lyst å se en film så gjør jeg det. Så har jeg funnet på litt rolige inneaktiviter som jeg egentlig ikke er så opptatt av: som planter og baking. Ellers synes jeg rolige spaserturer i naturen hjelper. 

Har du vært utbrent lenge? Er du deprimert i tillegg? 

Anonymkode: 142da...4df

HI: 

Jeg har vært utbrent det siste halvåret, men ignorert alle tegn. Håpet at det skulle gå over.  
Sykmeldt et par mnd nå.  
Depresjon ja, gikk rett i kjelleren og fikk en del skumle tanker. Derfor også rask hjelp. 
Har bare lyst til å sove, men jeg klarer ikke å sove på dagen. 
Jeg har konstant dårlig samvittighet. Tenker konstant på alt jeg burde ha gjort istedenfor å ligge på sofaen. Klarer dessverre ikke å slappe av. 
Føler meg trengt opp i et hjørne fordi jeg ikke klarer å innfri det jeg føler at alle forventer av meg. 
Drømmer om å reise bort fra alle og telefon for å få fred, men det hjelper nok ikke. 

Anonymkode: ef15e...9d9

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt.

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Stopp når du kjenner at du blir sliten...da hviler du.

Jeg brukte tid på små gåturer, å være utendørs er veldig godt for det mentale for min del. Startet med små turer, ut ca kl 8-9 om morgenen. Om jeg satt inne til 10-11 falt jeg mer sammen. Etterhvert ble turene enda lenger...gjerne 1t lange, men innlagte pauser. Men så kunne jeg klare over 1t sammenhengende.

Spis rent kosthold, kutt alt av snop/søtsaker, alkohol, koffein etc...kun ekte mat!

Søvn, fast døgnrytme HVER DAG! 

Hvile når man kjenner at det trengs, hviledag der man bare slapper av og lager maten sin.

Etterhvert startet jeg med styrketreningen 2 dager i uken forsiktig....ca 1år etter jeg klappet sammen. 

Vil nok kanskje aldri komme helt tilbake, men i dag lever jeg mitt liv 100% slik jeg MÅ. Så mistet mange venner, for det har jeg nesten ikke tid eller krefter til. Det er helt greit, for det er jo meg selv jeg skal leve med. Ha det så bra som mulig, må sette meg selv først uansett. Sånn er livet dessverre.

 

Anonymkode: 4a7a4...3c3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere runder der jeg møtte veggen og alltid presset meg selv for langt. Til slutt gikk jeg i stykker permanent. Jeg kommer sannsynligvis aldri til å bli "bra" igjen. Jeg har ødelagt meg selv.

Grunnen til at jeg starter med å si dette er fordi det er viktig at du tar det med alvor. Strekker du strikken for langt vil det ryke og skaden vil tilslutt ikke la seg repareres.

Jeg var på rehab og fikk med meg et par "nuggets" som jeg bruker fra tid til annen for å minne meg selv på at jeg må moderere meg selv og sette meg selv først: 1) "du kan ikke øse ut av en tom kopp". Alle tror de er så gode som tenker på alle andre først, men er du utbrent, tom, ødelagt er du faktisk ikke til hjelp for noen. Først pleie deg selv, fylle din egen kopp, komme deg til hektene: SÅ hjelpe andre. Noe som bringer meg til punkt 2): "å si ja til en ting, betyr å si nei til noe annet". Med andre ord: om du sier ja til å besøke noen sier du samtidig nei til egentlige. Sier du ja til å gå på dugnad, sier du nei til noe annet. Tenk deg om hva du sier ja til, sørg for at det gir deg mening og fyller opp koppen din, og at det er for deg selv, ikke andre. Dette bringer meg videre til siste punkt: 3) "nei er en komplett setning". Du trenger ikke forklare noen noe som helst. Nei betyr nei, det holder og det må folk bare akseptere. 

Punktene er overraskende vanskelige, folk vil nok stri i mot i begynnelsen, men dere vil alle lære å godta ditt nye liv og du vil få det bedre når du setter tydelig grenser for deg selv (og de andre).

Anonymkode: 46350...7a8

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg føler med deg som er utbrent. Har vært det selv og det er heeelt grusomt! Det var fryktelig frustrerende å bli syk, da jeg slet med å finne info om hva jeg skulle gjøre for å bli frisk. Ønsket meg en oppskrift jeg skulle følge, men så enkelt var det ikke. 
Det viktigste for meg var å erkjenne at jeg faktisk var syk og akseptere at det kom til å ta lang tid å bli bra igjen. Det tok noen måneder før jeg klarte å akseptere det. Det går ikke an å skynde seg å bli frisk, det tar den tiden det tar. Jeg gråt ekstremt mye, men det tror jeg hjalp meg å slippe opp mange innestengte følelser og stress som hadde hopet seg opp i mange år. 
Utover det å jobbe med det mentale, begynte jeg å gå korte turer. Det var bare noen hundre meter i starten, men så la jeg på litt og litt. Gjorde litt bevegelighetstrening/yoga/mindfullness innimellom, satte meg som mål å utføre én ting hver dag som gav meg noe. Det tok lang tid før jeg kjente på ekte glede igjen, men jeg husker enda hvordan det føltes. 
Dette var kanskje ikke noen konkrete tips til hva man kan gjøre for å bli bedre, da det er så individuelt. Stikkordene er hvile, finne glede i små ting, ta ett steg av gangen, smøre seg med tålmodighet og aksept. Gjør det til DIN prosess. Jeg stresset mye over at jeg ikke hadde noe svar til arbeidsgiver om når jeg var tilbake, men etter hvert klarte jeg å slippe det også. 
Det er tid for å tenke på hva som er bra for DEG nå, ikke alle andre. 

Anonymkode: c4cee...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Når du er utbrent så vil selv «hyggelige» aktiviteter slite deg ut. Utbrenthet skiller ikke på hyggelige og ikke fullt så hyggelige aktiviteter. Man må ta det helt tilbake og i rolig tempo, unngå for mye høy puls bla. 

Anonymkode: 5f3a7...6fb

Nei, dette er "gammeldags" tankegang. Tidligere har rådene vært å hvile så mye som mulig. Men nyere forskning har endret disse rådene. Man ser at det ikke mangel på hvile som er problemet, men mangel på mening og glede. Og rådet er derfor å gjøre ting som gir deg en følelse av mening og glede. Og for mange er det gjerne trening og aktiviteter som de selv finner hyggelige (i motsetning til aktiviteter som "alle andre" kategoriserer som hyggelige, men som man selv egentlig ikke liker)

Anonymkode: 293a4...820

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, dette er "gammeldags" tankegang. Tidligere har rådene vært å hvile så mye som mulig. Men nyere forskning har endret disse rådene. Man ser at det ikke mangel på hvile som er problemet, men mangel på mening og glede. Og rådet er derfor å gjøre ting som gir deg en følelse av mening og glede. Og for mange er det gjerne trening og aktiviteter som de selv finner hyggelige (i motsetning til aktiviteter som "alle andre" kategoriserer som hyggelige, men som man selv egentlig ikke liker)

Anonymkode: 293a4...820

Jeg synes det blir litt for enkelt å bastant konkludere på denne måten.

Det er ikke alltid glede eller mening er det som skal til. Jeg hadde mye glede og mening i det jeg gjorde som fikk meg utbrent, men jeg ble allikevel utbrent. I følge din nyere forskning da så skulle jo ikke det ha skjedd?

Min erfaring ut fra min opplevelse og ut fra det jeg hører andre sier i tilsvarende situasjon så handler det om mangel på balanse i livet. Det er alltid for mye negativt stress. Negativt stress er gjenkjennbart og relativt lett å identifisere. Men det kan bestå av mye forskjellig. Men man må ha en balanse mellom restitusjon/hvile og jobb/negativt stress. Hvile betyr ikke nødvendigvis å sove hele dagen, og jobb betyr ikke nødvendigvis lønnet arbeid. Og livet er nå engang slik det er og negativt stress vil det være i en eller annen grad uansett hva en gjør - så en er nødt til å sette grenser og skape balanse selv.

Det er korrekt at det før var vanlig å anbefale mest mulig hvile til de som møtte veggen. Og det er korrekt at det nå er endret. Nå er rådet mange får å holde seg i aktivitet og i jobb - NÅR en klarer det. Første tiden etter å ha møtt veggen er ofte kroppen såpass i ubalanse og nedbrutt at du er nødt til å nullstille systemet. Det kan ta ei uke eller et år. Eller noe i mellom. Nullstilling kan bety å bli sofasittere, aktiv turgåer, klatrer eller noe annet en finner glede og energi i. Det en har funnet frem til er at jo lengre en er sykemeldt fra jobb jo vanskeligere er det å komme tilbake i jobb. Men samtidig må en ikke glemme den enkeltes behov for å nullstille systemet og reparere kroppen er ekstremt viktig.

Men hva det betyr i praksis er veldig individuelt. Jeg var sykemeldt helt i over et halvt år og så begynte jeg gradvis å gå tilbake til 100%. Jeg angrer. Jeg er litt usikker på om jeg burde begynt med lavere prosent tidlig, eller om jeg burde utsatt 100% enda lengre. Men resultatet mitt ble uansett en ny periode med sykemelding etter ei stund i full jobb. Den knekken var ikke like stor på kroppen min som den første, men den påvirket psyken mest.

[Snublefot62]

Til TS.

Nå vet ikke jeg hvor kraftig påvirket du har vært av å ha møtt veggen. Dette er veldig individuelt.

Det er nå noen år siden jeg møtte veggen skikkelig. Og når jeg gikk til legen hadde kroppen min bestemt seg for å kollapse. Altså jeg hadde mange symptomer på ulike ting, men legen identifiserte det som utbrenthet tidlig fordi det var flere "ulogiske" og usammenhengende symptomer. Heldigvis forstod legen det allerede på første time.

For meg var jeg da nødt til å håndtere en kropp som hadde kollapset. Det betydde for meg hvile. Jeg klarte i de første ukene ikke å være oppreist mer enn 30-60 minutt før kroppen kjempet i mot med hodepine og kvalme. Det var åpenbart hverken forenelig med arbeid eller fysisk aktivitet. Og skulle jeg der begynt med toppturer hadde jeg sannsynligvis gjort ting enda verre. Men jeg var samtidig veldig bevisst på å holde en viss normal rytme i livet. Jeg kunne valgt å se serier til langt på natt eller spille hele dagen og natta. Men jeg valgte å holde på en viss rytme i døgnet. Det gav meg en følelse av normalitet.

Etter en 2-3 ukers tid begynte ting å fungere bedre og jeg kunne holde meg oppreist og i aktivitet uten å dø på veien. Da begynte jeg å gå turer ute. Jeg var fortsatt sykemeldt og jeg fikk en merkelig skam over å gå turer på dagtid mens andre var på jobb. Men det avfeide legen og sa at dette var det han som bestemte. Men det var ikke toppturer eller timeslange turer ute. Men et kvarter der, en halvtime der osv var godt.

Det som jeg sleit med og brukte lang tid på var å finne hva som gav meg energi og ladet batteriene. Jeg likte å gå ute, men jeg følte aldri at det "ladet" batteriene mine sånn som jeg hører andre skriver. Men det er meg. Og det er her vi er ulike. Men lenge etter at jeg kom tilbake i jobb og til og med etter jeg møtte veggen igjen, så forstod jeg hva "lading av batteriene" betydde (for meg).

Hjernen vår er laget for å tenke. Den skal finne løsninger. Planer. Og bekymringer. Og her er vi ulike. Noen bekymrer seg for penger. Noen bekymrer seg for fasade. Noen bekymrer seg for et sykt barn. Og mye mer. Både samtidig og individuelt.

Det jeg har funnet ligger i balanse/"lading av batterier" er å gi hjernen "fri". I en stresset hverdag følger hjernen låste mønstre rundt livet, middager, jobb, barn, familie, penger +++ og får ikke frie tøyler til å tenke, spekulere, undre, dagdrømme eller fantasere. Ting den er laget for å gjøre. Vi tvinger den til å tenke på det vi ikke har gjort på jobb, regningene vi skulle fått betalt, sykdommen til barnet som ikke blir bedre +++. Og i moderne tid har vi funnet ut at for å slippe unna disse tankene og få "pause" og "hvile" - så ser vi på serier eller scroller endeløst på sosiale medier. Hjernen får fortsatt ikke "fri". Håper at forklaringen min gir litt mening.

Så når jeg skal ha fri trenger jeg en gåtur med hunden. Eller lese ei bok. Eller kjøre bil. De tre tingene er veldig konkrete for meg, og gir hjernen frie tøyler til å dagdrømme, tenke, planlegge og være kreativ. Ja noen ganger tenker den og over bekymringer og problemer, men det er for meg uansett annerledes å faktisk ha mulighet til å prøve å tenke på problemene for å få gjort noe med de, kontra at de ligger og gnager i bakhodet mens jeg gjør andre ting og låser tankene.

Andre vet jeg strikker, går toppturer, hengekøyeturer, fisker, pusler, maler, bokser etc. Det gir ikke meg det samme. Men det gir hjernen deres tid til å være fri. Så når personalsjefen min på jobb anbefalte meg å starte med fisking for å "lade batteriene" så avviste jeg det så snart jeg var ute av døren. Men jeg forstod ikke da hvorfor.

Hvorfor kan ikke jeg lade batteriene med å fiske om han gjør det? Fordi vi er forskjellige. Fisking er ikke min ting. Men det er hans. Og du må finne dine ting. Og så må du skape en balanse hvor du regelmessig klarer å få sluppet hjernen fri.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, dette er "gammeldags" tankegang. Tidligere har rådene vært å hvile så mye som mulig. Men nyere forskning har endret disse rådene. Man ser at det ikke mangel på hvile som er problemet, men mangel på mening og glede.

Anonymkode: 293a4...820

For noen. For andre er fysisk utmattelse en stor del av problemet og trening "på viljestyrke" vil virke mot sin hensikt. Dette er veldig individuelt.

Anonymkode: a2777...50b