Barnefar skal ikke elske barnet. Synspunkt?

[AnonymBruker]

https://www.ba.no/barnefar-skal-ikke-elske-barnet-forst/o/5-8-2744152

Synspunkt? Hvordan var det for dere? 

Jeg er forsåvidt enig i en del. Så klart begge kan bli sliten, men det er noe eget med å prøve/slite å få til amming, hyppige oppvåkninger (mødre våkner ofte lettere og av hver minste lille lyd), vondter etter fødsel, barseltårer, følelsesmessig berg og dalbane, kanskje komplikasjoner. I tillegg er det alt annet man "skal gjennom". Press utenfra. Feks om å besøke. Noen trenger seg mer på. Noen respekterer ikke mors ønsker. Noen er allerede svært sliten pga utfordrende graviditet. Svært lite energi. Samtidig skal man ikke stikke under en stol at det er slitsomt for far, og tenker jeg par med flere barn, får en slitsom periode. Det kan være krevende å ta vare på storesøsken. Alt er nytt for de også. Mulig far har tatt mye av "byrden" i hus og hjem siste månedene også pga mor har hatt plager. Men jeg tror jo at noen menn raskt kan se på fordeling og ønsker en jevn fordeling selv om de ikke har født. 

 

Anonymkode: 787d8...1fd

[AnonymBruker]

Jeg syns det var veldig godt sagt, selv om jeg ser det har kommet mye kritikk i andre kommentarfelt. Far trenger ikke å blande seg inn og kreve sin plass i starten, med mindre mor ønsker det. Kroppen til mor har vært gjennom noe veldig heftig og fortsetter å gå gjennom noe heftig når man starter å amme. Instinktene og hormonene tar overhånd og man blir stresset av å ikke være nær babyen.

Det er mor som først og fremst trenger å lande etter de fysiske og psykiske belastningene. Far skal selvfølgelig få kose på babyen og han kan selvfølge sitte mye sammen med mor og barn på sofaen, men han trenger ikke å "styre" så mye med babyen. Mor trenger derimot mye støtte og omsorg psykisk, samt en del praktisk hjelp for å unngå å bli fysisk sliten eller fordi hun har vondt i underliv eller bekken. 

Anonymkode: c5f68...f56

[AnonymBruker]

Altså, det går jo an å ha to tanker i hodet på en gang. Det er fullt mulig å støtte mor, samtidig som man bygger en egen relasjon med barnet. Min erfaring er at jo nærmere far og barn er, jo enklere blir det å avlaste mor og jo mer sammensveiset blir alle medlemmene i familien. Ser på det som et utelukkende gode at far ønsker å bli kjent med barnet og trygg i farsrollen

Anonymkode: 435fa...c66

[AnonymBruker]

Er vel mot strømmen. Her deltok mannen like mye med ungene fra dag 1. Med bad, skift av bleier,mating osv. Med yngste delte vi døgnet i 2 han tok natt og jeg dag. Barnet sov lite de 3 første leveårene som vi da fikk barnet fikk epilepsi diagnose. Hadde ikke vi gjort på den måten at han deltok fra dag en om omsorgen for barnet hadde ikke ting fungert for oss. 

Anonymkode: aec00...5e0

[Sefanja]

Jeg tenker at pga overskriften blir det lett misforstått. For meg selv vil jeg jo elske barnet på en annen måte enn far, og jeg går ut i fra at han også klarer å skille på romantisk kjærlighet og kjærlighet til barnet. For barns utvikling er det jo utrolig viktig at foreldrene elsker hverandre. De har jo ikke blitt spurt og er totalt avhengige av foreldre i flere år.

[AnonymBruker]

Tenker: Ja takk, begge deler. Far må ta vare på mor og babyen, og eventuelt andre barn. Og mor må ta vare på babyen, eventuelle andre barn, og far. Det er liksom limet i en familie: At alle de voksne medlemmene tar vare på hverandre og sørger for at alle i familien har det bra. 

Men: Jeg er enig i at det å føde barn og være kvinne i barsel er svært underkommunisert i dagens samfunn. Det virker som om det bare er å skvise ungen ut og så er man rett tilbake i go`formen, oppe og nikker og er tilbake til det vanlige, både fysisk og psykisk. At det å føde barn er noe av det mest farlige og mest krevende en kropp kan gjøre er ikke noe man lengre snakker om. Og det er trist og leit. At det å føde barnet og alt som skjer med kroppen i forkant, under og i etterkant er ikke viktig. Det er ikke greit og det er noe man burde snakke MYE mer om. 

Anonymkode: c38f1...e80

[AnonymBruker]

Det at den fødende skal «komme seg etter fødselen» (noe hen selvsagt skal) og det at barnet skal ha som primæromsorgsperson den samme fødende er jo for det første å blande epler og poteter, og for det andre direkte irrasjonelt.

Dersom babys andre forelder tar seg av barnet så får jo den fødende helt åpenbart hvilt seg meget mer effektivt. Så om man tenker rasjonelt på dette så bør den som ikke føder være babys primæromsorgsperson de 6-8 første ukene. Og den fødende bør få hvile og sporadisk, ved eget ønske, ta litt av kosen innimellom. 

kort sagt: at den ikke-fødende er primæromsorgsperson til baby er til den fødendes fordel.

Anonymkode: 8a0fc...e59

[AnonymBruker]

Har babyen eldre søsken kan det være grunn til å være forsiktig med den strategien. Her tok far hovedansvar for de to eldste noen måneder etter yngstes fødsel og fire år senere er det klart at det var punktet de begynte å se han som klart viktigere enn mor. 

Anonymkode: f4f38...ebc