Jeg klarer ikke glemme han...

[AnonymBruker]

Disclaimer: Jeg kommer ikke til å oppgi informasjon om hvilken relasjon vi hadde, da jeg føler det er gjenkjennelig, og at noen som kjenner meg kanskje hadde luktet lunten.

For 2 år siden traff jeg en fyr, og vi ble nødt til å tilbringe en del tid sammen. Jeg ser tilbake på den tiden, og savner hvor lykkelig han fikk meg til å føle meg. Han fikk meg alltid til å le, og det var virkelig ikke et sekund som gikk med han hvor jeg lengtet til noe annet sted en akkurat der med han. Jeg opplevde en ordentlig livsglede perioden jeg kjente han. Alle samtalen vi hadde var interessante, alle vitsene var morsomme og alle øyeblikkene uforglemmelige. Jeg så alltid frem til å møte han, og gikk alltid rundt med sommerfugler i magen fordi "tenk om jeg plutselig treffer han på butikken". Mildt sagt, så var jeg sjarmert i senk. 

Det var egentlig aldri noe romantisk med relasjonen vi hadde, han hadde kjæreste og var en del eldre enn meg (jeg var 23 på tiden). Han gjorde heller aldri noe som gav meg inntrykk av at han likte meg romantisk, det var mer at han ofte sa han satte pris på tiden vi tilbrakte. Likevel merket jeg at jeg falt for han, men jeg ristet det alltid av meg. Jeg hadde ingen intensjon om å spolere forholdet hans, men beundret han på avstand. Etter jeg hadde kjent han i 4 måneder, flyttet han og kjæresten bort grunnet en "once in a lifetime" jobbmulighet, og jeg har ikke hatt kontakt med han siden (dette fordi vi UTELUKKENDE hadde kontakt gjennom denne relasjonen jeg ikke ønsker å nevne, og altså delte vi heller aldri kontaktinfo eller lignende).

Det er nå over halvannet år siden jeg så han sist, og jeg tuller ikke når jeg sier jeg tenker på han daglig. Jeg kan ikke snakke med de jeg stoler på om dette, fordi de tror jeg ikke er seriøs, og mener jeg bør "prøve hardere" å glemme han. Men jeg sliter altså SKIKKELIG. Hver gang jeg ser en person som ligner på han, stråler det glede ut i hele kroppen min, fordi jeg så inderlig håper det kan være han. Hver gang jeg hører en sang, vits eller samtaleemne vi hadde, sporer hjernen min av og tar meg tilbake til da jeg var med han. Ikke bare det, men jeg stopper heller ikke å snakke om han. Hvis det er mulig å nevne et morsomt øyeblikk vi hadde sammen, skyter jeg det inn i samtaler. 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er egentlig en person som lett kan få et lite crush på folk, men etter han har jeg seriøst ikke hatt interesse av noen andre, som kan bli et problem hvis det bare forsetter sånn for alltid. Jeg savner han så inderlig, og tenker på han hele tiden. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg over han, og om det i det hele tatt er mulig.... Vet jeg kanskje høres ut som en fnisete tulling, men jeg trenger genuint råd

Noen som har lignende erfaringer, eller eventuelt tips?

Anonymkode: 072f3...343

[AnonymBruker]

Du har en hekt på en eldre mann som er i et forhold der han elsker damen sin og flyttet med henne til et nytt sted.

Da er det på tide å ta deg selv i nakken og slutte å dagdrømme og fantasere om en mann som du ALDRI vil få.

Det verste er at du pga denne dyrkingen av en hekt på en fyr som er uoppnåelig så kan du gå glipp av faktisk ekte kjærlighet. 
 

 

Anonymkode: 73785...43c

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn da jeg var yngre. Kunne bli intenst betatt og forelska i noen jeg ikke egentlig kjente så godt og ikke var kjæreste med. Faktisk skjedde det meg første gang før jeg begynte på skolen. Ingen rundt meg forsto at jeg var forelska, og de hadde vel ikke brydd seg mye om de skjønte det heller. Det at jeg prata om denne personen, bare irriterte folk. Selv følte jeg det som jeg hadde fått tilgang til et fantastisk, magisk lys som hadde tent noe inni meg. Alt rundt meg var kjedelig i sammenlikning. Min løsning på savnet og kjedsomheten ble at jeg fokuserte på å utvikle hobbier. Jeg brukte entusiasmen den gangen til å finne på kreative leker som venner elska, og fokusere på båndet til venner i stedet. Dette har jeg gjort med hell med kjærlighetssorg som voksen også; bruke krafta i savn til en annen aktivitet og gå all inn på denne. Og ikke prat til stadighet til folk om den du savner. Fortell heller dagboka el. KG. 

Anonymkode: 5572e...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg hadde det sånn da jeg var yngre. Kunne bli intenst betatt og forelska i noen jeg ikke egentlig kjente så godt og ikke var kjæreste med. Faktisk skjedde det meg første gang før jeg begynte på skolen. Ingen rundt meg forsto at jeg var forelska, og de hadde vel ikke brydd seg mye om de skjønte det heller. Det at jeg prata om denne personen, bare irriterte folk. Selv følte jeg det som jeg hadde fått tilgang til et fantastisk, magisk lys som hadde tent noe inni meg. Alt rundt meg var kjedelig i sammenlikning. Min løsning på savnet og kjedsomheten ble at jeg fokuserte på å utvikle hobbier. Jeg brukte entusiasmen den gangen til å finne på kreative leker som venner elska, og fokusere på båndet til venner i stedet. Dette har jeg gjort med hell med kjærlighetssorg som voksen også; bruke krafta i savn til en annen aktivitet og gå all inn på denne. Og ikke prat til stadighet til folk om den du savner. Fortell heller dagboka el. KG. 

Anonymkode: 5572e...64b

Veldig godt svar. Les godt gjennom dette ts 🙏

For øvrig er det jo som oftest slik at den slags manglende kontroll over ens følelsesliv i denne sammneheng, henger sammen med en flukt fra seg selv eller ens følelser. Ironisk nok.

Ts, er det en del av deg som ikke føler deg god nok? Da kan det være veldig vanlig å søke mot utilgjengelige menn, og underbevisstheten forsterker da sin antakelse om at du ikke er god nok til å få den du vil ha, eller et konstant jag etter noen i håpet om å vinne dem over, fordi det vil kunne få deg til å føle deg helt spesiell. Osv osv osv.

Veldig forenklet forklaring altså.

At du har siklet etter en eldre forelder som ikke viser noen interesse for deg er altså ikke et ukjent fenomen i psykologien, men det er kun inni deg selv du kan finne løsningen. Heldigvis ☺️

Anonymkode: 15b8b...757