Hvordan takler dere å minste de nærmeste?

[Undrende kvinne]

Hadde en tøff start på voksenlivet, ungdomstid ble frastjålet. Da min mor døde av kreft da jeg var 18.. 
slitt lenge med den å komme meg over den sorgen og savnet. Sliter enda.

Nå snart midten av 30 årene mistet jeg min far veldig brått å uventet til hjerteinfarkt for noen måneder siden. 

Tøff tid da jeg må stå for alt ansvar av økonomi og tømming og organisering, (har søsken) men står fortsatt "alene" men alt ansvaret, de hjelper til men jeg må organisere alt. Pluss en stemor som har hatt hjerneslag, og mye krangling om deling..

Utslitt og tillegg slite med en kronisk sykdom oppi det hele.

Jeg er ofte i sorg bølger.. 

Går også i sorg terapi.

Klarer ikke tenke på mamma eller pappa uten å blei lei meg heller ikke snakke om det uten å bli lei meg, hvordan klare det uten å bli lei meg? er sliten og har ikke lyst til å være lei meg.. 

(har en fantastisk vennegjeng og ste søsken og søsken oppi det hele (utenom når det gjelder arveoppgjøret da)

[isw]

Undrende kvinne skrev (På 7.10.2024 den 18.36):

Hadde en tøff start på voksenlivet, ungdomstid ble frastjålet. Da min mor døde av kreft da jeg var 18.. 
slitt lenge med den å komme meg over den sorgen og savnet. Sliter enda.

Nå snart midten av 30 årene mistet jeg min far veldig brått å uventet til hjerteinfarkt for noen måneder siden. 

Tøff tid da jeg må stå for alt ansvar av økonomi og tømming og organisering, (har søsken) men står fortsatt "alene" men alt ansvaret, de hjelper til men jeg må organisere alt. Pluss en stemor som har hatt hjerneslag, og mye krangling om deling..

Utslitt og tillegg slite med en kronisk sykdom oppi det hele.

Jeg er ofte i sorg bølger.. 

Går også i sorg terapi.

Klarer ikke tenke på mamma eller pappa uten å blei lei meg heller ikke snakke om det uten å bli lei meg, hvordan klare det uten å bli lei meg? er sliten og har ikke lyst til å være lei meg.. 

(har en fantastisk vennegjeng og ste søsken og søsken oppi det hele (utenom når det gjelder arveoppgjøret da)

Hei.

Det høres utrolig vondt ut. Jeg mistet min far brått selv for to år siden.

Det er ikke rart at du er sliten, både av sykdommen din og sorgen du kjenner på. Hvis jeg skal tillate meg å gi deg et råd, så er det å ikke stresse deg opp over de vonde og vanskelige følelsen du har. For jeg tror de er helt normale, og det er lite man kan gjøre for å fjerne de. Men du trenger ikke stresset du kjenner over disse følelsene.

Jeg vet ikke helt hva du legger i sorgterapi. Personlig tenker jeg at sorg er en naturlig reaksjon, men hvis terapien hjelper deg (og ikke bare gir deg fokus på sorgen) så er jo det greit. 

Jeg så et bilde fra jeg var liten av meg og pappa i dag. Jeg holdt den store hånden hans. Det er trist å se sånt. Men jeg prøver å tenke at man er heldig som har tiden man har sammen med foreldrene sine og de gode minnene. Prøver å ikke være bitter og uansett akseptere følelsene som kommer. Det hjelper en del.

Masse lykke til med alt det praktiske i tillegg ❤️ 

[AnonymBruker]

Undrende kvinne skrev (På 7.10.2024 den 18.36):

Hadde en tøff start på voksenlivet, ungdomstid ble frastjålet. Da min mor døde av kreft da jeg var 18.. 
slitt lenge med den å komme meg over den sorgen og savnet. Sliter enda.

Nå snart midten av 30 årene mistet jeg min far veldig brått å uventet til hjerteinfarkt for noen måneder siden. 

Tøff tid da jeg må stå for alt ansvar av økonomi og tømming og organisering, (har søsken) men står fortsatt "alene" men alt ansvaret, de hjelper til men jeg må organisere alt. Pluss en stemor som har hatt hjerneslag, og mye krangling om deling..

Utslitt og tillegg slite med en kronisk sykdom oppi det hele.

Jeg er ofte i sorg bølger.. 

Går også i sorg terapi.

Klarer ikke tenke på mamma eller pappa uten å blei lei meg heller ikke snakke om det uten å bli lei meg, hvordan klare det uten å bli lei meg? er sliten og har ikke lyst til å være lei meg.. 

(har en fantastisk vennegjeng og ste søsken og søsken oppi det hele (utenom når det gjelder arveoppgjøret da)

Føler med deg. Så trist å lese at du mistet mor så ung. Det er virkelig et stort tomt rom som ingen kan hjelpe med. 

Selv har jeg mistet mora for 2 år siden. Det var en stor kamp og sorg etterpå. 

Jeg ble målløs og uten ord. Jeg kunne ikke ordlegge sorgen. Det kan jeg ikke ennå. Tomrommet er stort, livet er et helt annet. Jeg har lært og sette en strek der, før og etter. Sånn er det. Dette er det nye livet jeg lever nå. Det har sine gode momenter. Jeg er en hel annen person. Jeg vet at sikkerhetsnettet mitt er borte så er mer forsiktig. Faren er med meg ennå men har trenger omsorg og hjelp. Jeg er takknemlig at han er med meg. 

Jeg har også et søsken men han er ikke tilstede, ingen kontakt. 

Anonymkode: 8c79b...966

[Undrende kvinne]

Sorgen er ikke lett... komm4er sikkert ikke til å bli det heller.

Med sorg terapi mener jeg at jeg går i samtaler i kirken (selv om jeg ikke er kristen) så har de tilbud om det også sorggrupper. 

men det som gjør det så vanskelig er at jeg må ta alt praktiske tillegg til sorgen, rydde ut hus og ta meg av det økonomisten og alt da stemor ikke er til bruk.. heller ikke søsknene.. er utslitt, og ting tar tid. 

Jeg søgrer og griner om en ann alt ettersom å prate om det eller det kommer ting som minner om mamma eller pappa.

Selv etter 15 år siden min nor gikk vekk er det fortsatt ikke lett, og enda verre nå når pappa også er borte. 

 

men synes det er litt vanskelig for det er så mange som ikke forstår hvordan det er eller setter seg inn i det. 

[DelvisPresley]

Dårlig. Det har gjort meg mindre motstandsdyktig når jeg opplever motgang.

Endret 26. oktober av DelvisPresley

[Malfred]

Undrende kvinne skrev (På 7.10.2024 den 18.36):

Hadde en tøff start på voksenlivet, ungdomstid ble frastjålet. Da min mor døde av kreft da jeg var 18.. 
slitt lenge med den å komme meg over den sorgen og savnet. Sliter enda.

Nå snart midten av 30 årene mistet jeg min far veldig brått å uventet til hjerteinfarkt for noen måneder siden. 

Tøff tid da jeg må stå for alt ansvar av økonomi og tømming og organisering, (har søsken) men står fortsatt "alene" men alt ansvaret, de hjelper til men jeg må organisere alt. Pluss en stemor som har hatt hjerneslag, og mye krangling om deling..

Utslitt og tillegg slite med en kronisk sykdom oppi det hele.

Jeg er ofte i sorg bølger.. 

Går også i sorg terapi.

Klarer ikke tenke på mamma eller pappa uten å blei lei meg heller ikke snakke om det uten å bli lei meg, hvordan klare det uten å bli lei meg? er sliten og har ikke lyst til å være lei meg.. 

(har en fantastisk vennegjeng og ste søsken og søsken oppi det hele (utenom når det gjelder arveoppgjøret da)

det er veldig synd å miste foreldre i en så ung alder =( det er tungt!

det er bare tid og gode samtaler som skal til for å lære seg å leve med det=( 

 

jeg selv hadde en far som aktivt prøvde å ta livet sitt fra jeg var 10 år gammel, til jeg var i underkant av 20 før han klarte det, det har satt sine spor i meg, har en eks som døde i en alder av 28, veldig tungt å finne ut av det og.. og nå døde mormor, som var min nr1 her i verden. skal på graven i morgen for første gang.. kjenner jeg gruer meg..

jeg har også gode folk rundt meg som jeg alltid kan snakke med og det er veldig viktig!

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en litt ekstra tøff sommer og høst. Først måtte vi avlive vår kjære 15år gamle familiehund i slutten av juli, dagen etter døde svigerfar og etterlot seg et skikkelig styr med arv og ny kone, et par uker etter døde mamma, og et par uker etter hadde ene sjefen min en tragisk ulykke og døde.

Jeg synes denne høsten er ekstremt tøff. Det med svigerfar og alt styret der og det med sjefen hadde jeg muligens greit å takle om mine to store støttepunkt i livet hadde vært der… hunden min og mamma. Det er alltid det jeg har støttet meg til når noe har vært vanskelig, og det at jeg ikke har noen av dem nå som høsten er så utrolig tung… det er helt forferdelig. Jeg hadde bursdag på allehelgensdag og var i kirken og hørte mammas navn og lys, og hele den helga bare gråt jeg og rømte hjemmefra og ut på tur i mange timer når jeg fikk høre at mannens familie plutselig skulle komme innom for å feire meg (noe jeg ikke hadde lyst til og huset så heller ikke ut), og det ble det dårlig stemning av i ettertid. 
 

Vanlige dager skal det ingenting til før jeg gråter. Jeg er utrolig irritabel og har dårlig tålmodighet, jeg sliter med å sove. Det å holde på med jobb, studier, kor og barnekor får meg på en måte igjennom dagene, men jeg føler jeg har utrolig lite overskudd igjen til hus og familie. Også har jeg hatt flere egenmeldinger denne høsten enn noen gang før, det har vært et par dager jeg rett og slett ikke har kommet meg opp, men jeg tror også immunforsvaret har fått seg en trøkk. 
 

Så jeg synes ikke jeg takler det her så veldig bra, og gleder meg utrolig til vår og lysere tider. Må prøve å lage en fin jul for ungenes skyld, men det blir tøft med en jul uten mamma. 
 

Jeg håper det blir lettere å minnes de man savner når det ikke er så mørkt og dystert ute… 

Anonymkode: a8ebf...eb8

[Undrende kvinne]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har hatt en litt ekstra tøff sommer og høst. Først måtte vi avlive vår kjære 15år gamle familiehund i slutten av juli, dagen etter døde svigerfar og etterlot seg et skikkelig styr med arv og ny kone, et par uker etter døde mamma, og et par uker etter hadde ene sjefen min en tragisk ulykke og døde.

Jeg synes denne høsten er ekstremt tøff. Det med svigerfar og alt styret der og det med sjefen hadde jeg muligens greit å takle om mine to store støttepunkt i livet hadde vært der… hunden min og mamma. Det er alltid det jeg har støttet meg til når noe har vært vanskelig, og det at jeg ikke har noen av dem nå som høsten er så utrolig tung… det er helt forferdelig. Jeg hadde bursdag på allehelgensdag og var i kirken og hørte mammas navn og lys, og hele den helga bare gråt jeg og rømte hjemmefra og ut på tur i mange timer når jeg fikk høre at mannens familie plutselig skulle komme innom for å feire meg (noe jeg ikke hadde lyst til og huset så heller ikke ut), og det ble det dårlig stemning av i ettertid. 
 

Vanlige dager skal det ingenting til før jeg gråter. Jeg er utrolig irritabel og har dårlig tålmodighet, jeg sliter med å sove. Det å holde på med jobb, studier, kor og barnekor får meg på en måte igjennom dagene, men jeg føler jeg har utrolig lite overskudd igjen til hus og familie. Også har jeg hatt flere egenmeldinger denne høsten enn noen gang før, det har vært et par dager jeg rett og slett ikke har kommet meg opp, men jeg tror også immunforsvaret har fått seg en trøkk. 
 

Så jeg synes ikke jeg takler det her så veldig bra, og gleder meg utrolig til vår og lysere tider. Må prøve å lage en fin jul for ungenes skyld, men det blir tøft med en jul uten mamma. 
 

Jeg håper det blir lettere å minnes de man savner når det ikke er så mørkt og dystert ute… 

Anonymkode: a8ebf...eb8

Lært at livet er urettferdig, skal ikke være lett, tøft med arveoppgjør og Ny kone" samme etter min pappa. Måtte/har advokat som hjelper, da stemor vil ha mer enn hun har rett på, enda ikke kommet til enighet... 

Trist å miste de som står enn nærme, det er ikke lett

Gruer meg til julen, det blir ekstra tungt da min far også egentlig skulle hatt bursdag, er sånne dager som er ekstra tunge. Gråter fortsatt mye.. 

 

Føler med deg