Mor med adhd

[AnonymBruker]

Noen som har vokst opp med en noe med adhd og kan si litt om det, sånn sett i ettertid? Hva var utfordrende som barn og hva er utfordrende som voksen? 

Anonymkode: 8c07b...893

[Panda202]

Mor

Endret 7. oktober 2024 av Panda202
Endring

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om jeg skjønte spørsmålet. Utfordrende for morens del eller barna?

Anonymkode: 23d25...70d

[AnonymBruker]

Ikke mor, men far.

Jeg husker at det var mye usikkerhet. Visste aldri om han kom til å dukke opp til avtaler. Dukket ikke opp på skoleavslutninger og fotballkamper fordi han glemte det. Glemte å hente meg i bursdager. Var flere tilfeller hvor jeg måtte gå fra kirken i nabobygda og 8 km hjem sent på kvelden fordi han glemte at jeg var på konfirmasjonsundervisning. Var også mye usikkerhet rundt økonomi fordi han ikke klarte å holde på en jobb. Klarte heller ikke å tenke langsiktig. Standard pappa var å begynne i en ny jobb, kjede seg etter kort tid, og si opp jobben spontant uten noen form for plan. Mye forbruksgjeld som gikk utover alle, men han prioriterte så klart røyk. Barna spiste havregryn til middag mens han begynte på dagens andre pakke med rullings.

Han klarte aldri (og klarer fortsatt ikke) å vise noen form for interesse for ting han ikke er interessert i selv. Legg på kjipe kommentarer pga. manglende filter i tillegg, og så har du et ganske greit bilde av han. Generelt null filter og null impulskontroll. Han rekker ikke tenke ferdig en tanke før han har ropt det ut.

Irritabel og hissig, med ekstremt kort lunte.

Holder på å ta livet av hele familien hver gang han setter seg bak rattet, og har mistet lappen x antall ganger fordi han liker å kjøre fort, kjeder seg lett og har null impulskontroll. Vi snakker 140 km/t med henger uten bremser-nivå. Han sier det er det eneste som gir han kick.

Han nektet også å utrede barna sine selv om barnehage og skole mistenkte ADHD på hele gjengen fordi han var i fornektelse rundt egen ADHD. Vi ble alle diagnostisert som unge voksne, og han gikk med på utredning for å motbevise at det kom fra han. Det gikk ikke akkurat som han hadde planlagt.

Det er egentlig de samme tingene som går igjen nå som jeg er voksen, bortsett fra økonomi-biten. Jeg påvirkes ikke av det annet enn den konstante klaginga. Dette med usikkerhet rundt om han dukker opp til avtaler og manglende interesse er mulig forsterka nå som jeg har egne barn. Bryr meg ikke for min egen del, det er jeg vandt med, men jeg ser jo hvor triste barna blir.

Anonymkode: ef6ec...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke mor, men far.

Jeg husker at det var mye usikkerhet. Visste aldri om han kom til å dukke opp til avtaler. Dukket ikke opp på skoleavslutninger og fotballkamper fordi han glemte det. Glemte å hente meg i bursdager. Var flere tilfeller hvor jeg måtte gå fra kirken i nabobygda og 8 km hjem sent på kvelden fordi han glemte at jeg var på konfirmasjonsundervisning. Var også mye usikkerhet rundt økonomi fordi han ikke klarte å holde på en jobb. Klarte heller ikke å tenke langsiktig. Standard pappa var å begynne i en ny jobb, kjede seg etter kort tid, og si opp jobben spontant uten noen form for plan. Mye forbruksgjeld som gikk utover alle, men han prioriterte så klart røyk. Barna spiste havregryn til middag mens han begynte på dagens andre pakke med rullings.

Han klarte aldri (og klarer fortsatt ikke) å vise noen form for interesse for ting han ikke er interessert i selv. Legg på kjipe kommentarer pga. manglende filter i tillegg, og så har du et ganske greit bilde av han. Generelt null filter og null impulskontroll. Han rekker ikke tenke ferdig en tanke før han har ropt det ut.

Irritabel og hissig, med ekstremt kort lunte.

Holder på å ta livet av hele familien hver gang han setter seg bak rattet, og har mistet lappen x antall ganger fordi han liker å kjøre fort, kjeder seg lett og har null impulskontroll. Vi snakker 140 km/t med henger uten bremser-nivå. Han sier det er det eneste som gir han kick.

Han nektet også å utrede barna sine selv om barnehage og skole mistenkte ADHD på hele gjengen fordi han var i fornektelse rundt egen ADHD. Vi ble alle diagnostisert som unge voksne, og han gikk med på utredning for å motbevise at det kom fra han. Det gikk ikke akkurat som han hadde planlagt.

Det er egentlig de samme tingene som går igjen nå som jeg er voksen, bortsett fra økonomi-biten. Jeg påvirkes ikke av det annet enn den konstante klaginga. Dette med usikkerhet rundt om han dukker opp til avtaler og manglende interesse er mulig forsterka nå som jeg har egne barn. Bryr meg ikke for min egen del, det er jeg vandt med, men jeg ser jo hvor triste barna blir.

Anonymkode: ef6ec...c24

Dette var trist lesning. Jeg er mor med ADHD og jeg har til dags dato ikke glemt å hente mitt barn. Jeg roter litt med tid men det går som regel greit og småtten har ADHD selv og sliter med det samme.

Jeg har også gått gjennom en barnefordeling i retten og sakkyndighets rapporten beskriver meg som en veldig god mor for mitt barn og emosjonelt godt knyttet til barnet.

Jeg er god bak rattet og har også jobbet som yrkessjåfør. Virker som din far har store utfordringer knyttet til sin ADHD, veldig leit at det påvirket familien din såpass negativt.

Jeg tror det er stor forskjell på å vokse opp med en foreldre som har adhd og som fungerer greit i livet sitt til tross for adhd utfordringer og noen som sliter såpass mye som den faren som beskrives over her. Jeg kan si at jeg sleit på ungdomsskolen og vgs. Den perioden var tøff men etter at jeg begynte å studere var det plutselig som om mange av utfordringene løste seg selv ved at jeg selv valgte studie. Jobb går også strålende. Føler voksen livet er så mye enklere å tilrettelegge for meg selv fremfor hvor låst livet var under vgs. Familie livet går også greit men ja jeg glemmer ofte vasken i vaskemaskinen og lignende tull. Jeg vil nå tro barnet mitt får en god oppvekst allikevel. Jeg forstår også hvordan det er å ha ADHD så jeg prøver å gjøre ting lettere for barnet mitt. Jeg godtar også litt utradisjonelle løsninger på ting så lenge det fungerer. Får bare positive tilbakemeldinger fra skolen og barnet har gode faglige resultater til tross for adhd.

Anonymkode: bce14...d78

[Mymlen]

Mye sinne hos mor med adhd. Kunne eksplodere av ingenting, og glemme at hun gjorde det etterpå. Konstant irrasjonell, egoistisk, hyper og glemsk. 

[AnonymBruker]

Har en mor som fikk diagnosen adhd i voksen alder, så hun var umedisinert i hele min barndom. Ønsket ikke å starte med medisiner, så sånn sett fortsatt umedisinert selv om diagnosen har gitt henne en åpenbaring (og en unnskyldning). 

Mamma var veldig mye sint i oppveksten min. Lunefull er vel kanskje ordet jeg ville brukt om jeg bare kunne bruke ett. Spesielt puberteten min (førstefødte) var vanskelig for henne, da jeg plutselig starter å være litt i opposisjon. Hadde minst èn husarrest i uka, og ofte kunne de vare i ukesvis. Da måtte jeg bare være på rommet mitt, ute av synet ute av sinn. Jeg var et rolig og medgjørlig (kuet) barn, så kontrasten ble nok for stor når hormonene startet å herjet vilt, og jeg måtte bli godt voksen før jeg forstod at jeg var en helt ordinær og hormonell tenåring, og ikke en obsternasig pøbel og et problembarn slik hun fortsatt kan finne på å fremstille meg.

Hun fant heldigvis tidlig ut at et ryddig hjem gav et mer ryddigere hode, så vi hadde det aldri rotete eller skittent hjemme. Dog måtte vi bidra unormalt mye til husvask ifht alder, og hun kunne feks eksplodere om vi hadde glemt å rydde bort ett vannglass på kjøkkendisken. Men om du åpnet skapene våre så ramlet det ut uorganisert rot.

Hun var mye sliten. Om det er adhd’en eller ikke vet jeg ikke, men det var mer enn noen andre foreldre jeg kjenner til vertfall. Sov mye, orket ikke så mye fysisk arbeid (husvask, handle mat etc.) og ble naturligvis surere når hun var trøtt og sliten (hvilket var alltid).

Hadde vansker med å opprettholde relasjoner og venner. Konseptet «familievenner» er feks helt fjernt for meg.

Hun har tålt dårlig det digitale skiftet, og trenger generelt mye hjelp rundt ting som krever oppmerksomhet for å sette seg inn i. Så følger det med bruksanvisning er det bare å glemme.

Hun er smart men greide ikke gjennomføre utdanning, og hadde kun strøjobber i oppveksten min. Fant tilslutt si hylle som personlig trener og holdt ut i ett godt tiår, men ble ufør rundt 50år. Sliter i dag veldig med angst, tunge depresjoner og total mangel på mestringsfølelse (dopamin) og selvverdi. Lever i en offerrolle og er vanskelig å forholde seg til. 

 

Anonymkode: 055b2...8f5

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det er selvfølgelig veldig individuelt, men jeg kan kjenne igjen noe. Min mor blir totalt kaotisk når ting skal organiseres, som å pakke, komme seg ut av huset eller lage mat. Jeg var et sensitivt barn og ble veldig påvirket av hennes uforutsigbarhet. Ting ble aldri planlagt i god tid og valg var vanskelig. Jeg også ble stemplet som et vanskelig barn, men jeg ser jo nå hvor jeg fikk det fra. Alltid følt meg som et slemt barn og har hatt mye dårlig samvittighet for det. Min mor klarte heller ikke interessere seg for ting vi barna drev med som hun syns var kjedelig. For å ikke snakke om tålmodighet. Alt i alt så har hun alltid vært i jobb og tror hun har klart seg relativt bra pga gode rutiner. Og min far som gjorde det meste med oss barna, hus og hjem. 

Anonymkode: 8c07b...893

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun var mye sliten. Om det er adhd’en eller ikke vet jeg ikke, men det var mer enn noen andre foreldre jeg kjenner til vertfall. Sov mye, orket ikke så mye fysisk arbeid (husvask, handle mat etc.) og ble naturligvis surere når hun var trøtt og sliten (hvilket var alltid).

Jeg kjenner meg igjen i dette. Alltid trøtt og sliten, vil alltid bare slappe av. Har sjeldent problem med å sovne når jeg først legger meg til å sove, samtidig som at jeg sjeldent føler meg uthvilt og opplagt når jeg våkner, uansett hvor lenge jeg har sovet. Adhd'en var en kjærkommen forklaring på hvorfor det var(er) slik. Medisin hjelper mye sånn sett. Hovedsakelig fordi den (hos meg i alle fall) stilner tankekjøret og skjerper evnen til å fokusere på riktig ting til riktig tid. Jeg merker godt forskjell med og uten medisiner. Uten medisin, så "summer" det i hodet av masse tanker i et salig kaos, i tillegg til alle inntrykkene som kommer inn gjennom øyne, ører, nese, munn og hud. (Hos mange uten adhd skjer filtreringen og sorteringen av inntrykk nesten automatisk, hos meg kommer alt inn på en gang.) Arbeidsminnet er elendig, omtrent som å skrive en huskeliste der noen av ordene eller bokstavene blir visket ut underveis i skrivingen. Uten medisin bruker jeg mye mental energi på å gjøre alle disse prosessene "manuelt", så det er jo egentlig ikke rart at jeg er sliten!

 

Det finnes strategier og deler av livsstilen som hjelper/kompenserer litt for dette, da. Så jeg mener ikke å unnskylde din mor på noen måte.

Anonymkode: e2361...7f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ikke mor, men far.

Jeg husker at det var mye usikkerhet. Visste aldri om han kom til å dukke opp til avtaler. Dukket ikke opp på skoleavslutninger og fotballkamper fordi han glemte det. Glemte å hente meg i bursdager. Var flere tilfeller hvor jeg måtte gå fra kirken i nabobygda og 8 km hjem sent på kvelden fordi han glemte at jeg var på konfirmasjonsundervisning. Var også mye usikkerhet rundt økonomi fordi han ikke klarte å holde på en jobb. Klarte heller ikke å tenke langsiktig. Standard pappa var å begynne i en ny jobb, kjede seg etter kort tid, og si opp jobben spontant uten noen form for plan. Mye forbruksgjeld som gikk utover alle, men han prioriterte så klart røyk. Barna spiste havregryn til middag mens han begynte på dagens andre pakke med rullings.

Han klarte aldri (og klarer fortsatt ikke) å vise noen form for interesse for ting han ikke er interessert i selv. Legg på kjipe kommentarer pga. manglende filter i tillegg, og så har du et ganske greit bilde av han. Generelt null filter og null impulskontroll. Han rekker ikke tenke ferdig en tanke før han har ropt det ut.

Irritabel og hissig, med ekstremt kort lunte.

Holder på å ta livet av hele familien hver gang han setter seg bak rattet, og har mistet lappen x antall ganger fordi han liker å kjøre fort, kjeder seg lett og har null impulskontroll. Vi snakker 140 km/t med henger uten bremser-nivå. Han sier det er det eneste som gir han kick.

Han nektet også å utrede barna sine selv om barnehage og skole mistenkte ADHD på hele gjengen fordi han var i fornektelse rundt egen ADHD. Vi ble alle diagnostisert som unge voksne, og han gikk med på utredning for å motbevise at det kom fra han. Det gikk ikke akkurat som han hadde planlagt.

Det er egentlig de samme tingene som går igjen nå som jeg er voksen, bortsett fra økonomi-biten. Jeg påvirkes ikke av det annet enn den konstante klaginga. Dette med usikkerhet rundt om han dukker opp til avtaler og manglende interesse er mulig forsterka nå som jeg har egne barn. Bryr meg ikke for min egen del, det er jeg vandt med, men jeg ser jo hvor triste barna blir.

Anonymkode: ef6ec...c24

Er ikke i tvil om hvorvidt din far har adhd, men han her var jo i tillegg en drittsekk. Å være egoistisk og mangle filter rundt hva man sier som kan såre andre har ingenting med diagnosen å gjøre, det har med personligheter og folkeskikk å gjøre. 

Anonymkode: 50db7...105

[AnonymBruker]

Dette spm bli3 egentlig som å spørre hvor langt er et tau. Fordi det er sykt variert hvordan adhd påvirker den enkelte. Her har både jeg og barna adhd, mistenker også far. Men han vil ikke teste seg. Det har gått helt fint. Litt kaos til tider og sliter mest med at alle snakker i munnen på hverandre, og ender opp med mye misforståelse når jeg fører en samtale  med en, en annen korter innpå samtalen og tror svaret jeg gir er til seg. 

En gang sto alle 4 foran meg og snakket til meg på en gang. Og skulle spørre om noe.

Selv sliter jeg mest med å huske mitt, fordi de tar all fokus. Så jeg leter mye hver dag

Anonymkode: aa26a...d01

[AnonymBruker]

Jeg har adhd og tror min far har hatt det i min oppvekst. 

Husker han kunne svinge så mye når han kjørte at jeg ble bilsjuk og dårlig. Han tok ikke sin rolle som far veldig seriøst heller, og det var nok det værste. Han fikk meg aldri til å føle meg skikkelig beskyttet og ivaretatt. Han kunne også mobbe meg litt.

Men at han var glad i meg vet jeg. Han bare var ikke så god på å ta eierskap i rollen "jeg er pappaen din og jeg skal beskytte deg og være en stødig støtte i livet" typ person. Mer sånn at han flyktet fra rollen og ville være ute av huset egentlig. 

Han ringer heller ikke på bursdager eller bryr seg om å være tilstede for mitt barn. 

Anonymkode: 14abc...705

[AnonymBruker]

Jeg fikk adhd i voksen alder, etter jeg fikk barn. 
Ironisk nok har vi alltid spøkt med at faren min må ha adhd, så når jeg fikk diagnosen forsto vi at sannsynligheten for at det stemte var stor. Han er en mann med ekstrem arbeidsmoral, som aldri er syk fra jobb, fortsetter jobb hjemme og stadig har noe på gang. Han kan være impulsiv med å starte nye prosjekter og kjøpe dyre gjenstander, men har aldri surret med penger og er veldig ansvarlig. Han har alltid holdt mye på med sitt, og har vært rastløs. Han er lite sint, og har aldri vært oppfarende. Han kan bli grinete, og overtenker og bekymrer seg dersom det er mye konflikt rundt han eller ting som er alvorlige. Vi var heldige med faren vår, og jeg ser ingenting negativt ved verken min barndom eller hans adhd. Det som derimot var bra, var at han alltid har hatt og fortsatt har en ekstremt god humor! Han tuller og tøyser, finner på sprell og letter stemningen. For hans egen del tror jeg han sliter med at han blir sliten, fordi han alltid kjører på reservetanken. Mamma merket nok dette, og forteller at pappa ofte lot henne være alene med oss ungene uten å tenke på hvordan det ville føles for henne. Men vi merket jo ikke noe til dette, for han var alltid hjemme til middag, ordnet i hagen, stilte opp på fritidsaktiviteter osv. Han viser kjærlighet ved å hjelpe til, gjøre tjenester og på sine eldre dager har han blitt bedre til å si hva han føler. Etter jeg ble diagnostisert, har jeg lagt merke til at faren min har blitt mer åpen om at han kanskje har adhd selv. Han nevner det ofte, og det har kommet mange gode samtaler ut av det. På den tiden han var ung, var det mye stigma rundt diagnoser som dette. Jeg tror at når han ser hvordan jeg tenker på det, har han forstått at det ikke er noe å samme seg over. 
 

Jeg er selv høyt utdannet, eier egen bolig, har orden på økonomi og ansvar for barn alene. Mine største utfordringer i morsrollen, er at jeg trenger me ro og hvile enn andre. Derfor blir jeg til tider veldig sliten, og må slappe av mer enn andre. Men til gjengjeld er jeg en leken voksen, som leker med barnet mitt, drar på spontane utflukter, finner på mye morsomme aktiviteter. En ting som er på både godt og vondt, er at jeg føler mye. Jeg blir ekstremt bekymret for barnet mitt og føler utrolig på det om barnet mitt har det vondt. Da vil jeg kjempe med nebb og klør, men det kan også slite med ut. Jeg kan slite med å være tålmodig, men syns selv at jeg er veldig tålmodig. Bruker også medisiner som hjelper med det! Det er positivt å føle mye. Jeg forteller ofte barnet mitt at jeg elsker det, har dype samtaler og er en veldig kjærlig mor.  Barnet mitt slekter nok på meg, og er helt lik når det gjelder å vise kjærlighet til meg. Vi klemmer og holder mye rundt hverandre, sier fine ting til hverandre og bruker mye tid sammen. 
 

For meg var det hjelpsomt bare å få diagnosen! Da forsto jeg hvorfor jeg ble sliten, og var nok også mer obs på at jeg må jobbe med tålmodigheten. Jeg var lite sint før diagnostisering, men kunne lett irritere meg. 
 

Jeg er spent på hva barnet vil si som voksen! Hva som var utfordrende. Tipper det vil være at jeg har vært mye sliten, og også til tider syk. Fordi jeg ikke har klart å stoppe i tide, har jeg pådratt med noen belastningsskader som dessverre har vært veldig til ulempe et par ganger. Det vil nok kanskje være noe barnet husker, siden jeg har måttet bli hjemme mens hun dro med besteforeldre og har trengt hjelp i en litt lengre periode ved et tilfelle pga. dårlig rygg! Ellers tror jeg det vil være mest gode minner, vi ler mye sammen!

Anonymkode: 91d11...dc1

[AnonymBruker]

Er selv til utredning for adhd i godt voksen alder og har begynt å tenke at moren min må har det. 
 

Hun ville alltid dra til fredelige steder, orket ikke masse folk. Var på sanseinntrykk. Sa ofte at hun var overveldet og sliten i hodet. Måtte hvile mye men sov alltid dårlig. Smerter i kroppen. Veldig følsom for kritikk. Sterke følelser og følelsesuttrykk. Hadde liksom ikke det emosjonelle overskuddet man bør ha i kontakt med barn. Tålmodigheten. Det andre snakker om med å engasjere deg i det som handler om barna men ikke er ens eget interessefelt.

Det er vanskelig å bli gammel med forstår jeg. Følelsen av å være overveldet at stimuli blir mye verre. Følelsen av at hodet ikke virker er sterkere. Hun isolerer seg på grunn av det, men blir samtidig ensom av det. 

Anonymkode: 1ea4d...b68