16 åring uten en eneste venn..

[Forvirret23]

Har litt samme erfaring med sønnen min, dette er veldig vondt spesielt for din sønn. 
Jeg forberedte min sønn på at han MÅTTE være åpen på skolen, og vi valgte privatskole. 
Og det har gått greit, ikke så mange på fritiden enda, men har noen på skolen
Er man litt innadvent er dette kjempe vanskelig, det koster mye og spesielt når man har blitt avvist tidligere. Man er nødt til å jobbe med seg selv for venner kommer ikke til deg, du må være åpen. 
Godt forslag med fritidinterresse, de som er i samme miljø er veldig åpen på å ta i mot flere. 
Hva er det han interesserer han seg for?  

[AnonymBruker]

Videregående er fryktelig vanskelig og kommer du ikke inn i starten så er du stort sett ute resten av skoletiden,  støtter ideen om en jobb, det gjør at det både blir sosialt og at han har noe å gjøre, min vokste mye på det. Min hadde heldigvis noen å være med på skolen , tror jeg ville tatt en ny prat med lærer også for å høre hva de gjør i forhold til miljø i klassen

Anonymkode: dc566...fef

[AnonymBruker]

Du skriver at han spiller litt, han klarer ikke å få seg venner online gjennom gamingen da? Mine tenåringer har "venner" litt rundt om som de har fått gjennom gaming, og de gamer både med de og andre venner. Mye skravling og latter fra gutterommene her, selv om de sitter alene på rommet. Jeg tenker det kan være lettere å ta kontakt også når det ikke er ansikt til ansikt? Mange ungdommer er stort sett sosiale via nettet i dag, så  jeg tenker at det kan hjelpe mye, selv om det ikke erstatter venner i hverdagen selvfølgelig.

Anonymkode: 156c0...d73

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Gjør veldig vondt i mamma hjerte å skrive dette. Det begynte etter sommerferien, hele 10 klasse gled en og en vekk fra sønnen min, de begynte å henge med andre, men sønnen min ble ekskludert. Han tok kontakt med vennene, spurte om de skulle finne på ting, dra i svømmehallen, trening etc, men de var enten opptatt, orket ikke eller hadde andre planer. En svært skjelden gang kunne de si ja, men kun om den eller den skulle bli med ellers gadd de ikke å det ble da ikke noe av.

Slik hadde sønnen min det i hele 10 klasse, han var stort sett alene i friminuttene å var ikke inkludert i noen gjeng, han var ofte «syk» for å slippe skolen, å han var ofte “dårlig” å gikk hjem tidlig fra skolen. Spurte sønnen min om noen var stygge med han/mobbet, men det var det ikke. Jeg kontaktet lærer å han la ikke merke til noe mobbing, men observerte at sønnen min var ofte alene, eller satt i gangene på skolen friminuttene. Han trener et par tre ganger i uken på treningsenter alene fordi han får ikke med seg noen. Jeg hadde et håp om at ting skulle endre seg når han begynte på vgs, men han har ikke fått noen venner der heller, han snakker med et par i klassen, men de har ingenting med hverandre å gjøre på fritiden. 
 

Jeg oppfordret han til å ta kontakt med de han snakket litt med på skolen, noe han gjorde, spurte om de skulle spille sammen, men da var de opptatt med andre ting, eller var opptatt med andre venner. Det er ingen som ringer eller skriver til han, han gjør alt alene, trener alene, spiller alene, går ut på tur alene, ser film alene og scroller på telefonen alene på rommet sitt. Det er så vondt og sårt å se han slik.. Når jeg har besøk av en venninne eller kompis, er han sammen med oss i stuen, noe som er koselig, men er veldig tydelig at han savner venner fordi ofte spør han om noen av vennene mine kommer innom i dag eller om de skal spise sammen med oss. Jeg får ofte dårlig samvittighet når telefonen min ringer å jeg får snap og messenger igjennom dagene, mens min sønns telefon er helt stille. Hva kan jeg gjøre? Sønnen min er tydeligvis ensom og ønsker kontakt med andre, men ingen vil, eller ikke følger opp avtaler. Det virker som han har “godtatt” at han er dømt til å gjøre alt på egenhånd, men ser jo at dette preger han å det gjør meg så vondt. Sønnen min er en rolig snill og grei gutt som har så mye å gi til folk rundt seg, men han har jo ingen, å hver gang han prøver blir han avvist.. Han var en veldig sosial og glad gutt med mange venner før, men nå har han ingen igjen..

Anonymkode: 76555...23e

Prøv en kampsport idrett av pysjamas typen eller oppsøk ungdoms miljøet inen lokal meninghet særlig det siste der er en sikker stikker 

[AnonymBruker]

Sjekk om det finnes ungdomsklubber eller lignende tilbud der dere bor. Ellers kan han som nevnt melde seg inn i et ungdomsparti. Der er de fleste veldig imøtekommende og inkluderende (dette vet jeg av erfaring). 

Anonymkode: b125a...175

[AnonymBruker]

Så vondt å lese! Jeg tror dessverre det noen ganger  blir sånn fordi ungdom i den alderen vokser og utvikler seg i  ulikt tempo. Synes du har fått mange gode forslag til aktiviteter. Jeg håper det bedrer seg. Har opplevd det samme med et av mine barn, og det er ingenting som smerter en mamma mer enn å ha et ensomt barn.

Anonymkode: df3b3...0cf

[AnonymBruker]

Kanskje søke om fritidskontakt/støttekontakt! Det er et veldig fint opplegg der hvor man kan faktisk bli kjent med andre, med like interesser og som også søker kontakt med mennesker.

Jeg jobber som en støttekontakt, og føler de som deltar har svært behov for å være med andre. Men blir ikke helt akseptert av de i omkretsen sin, av ulike grunner. Man blir fort venner og det ofte er en gruppe, så man kjenner ikke på det presset at du er venn med meg fordi du får betalt. For da deltagere finner på ting selv etterhvert da de blir litt bedre kjent. 

Anonymkode: 4c968...749

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon, og her varte det fra 9. til slutten av 2. klasse. Takk og lov for at det har gått seg til, det er forferdelig å se barnet sitt tilbringe ungdomstida alene. 

Deltidsjobb er et godt forslag. Engasjere seg i politikk kan funke, eller en organisasjon som også er nevnt. La han game, det er sosialt. Bruk tid på å gi ham opplevelser, og snakk om at man må tørre å by på seg selv når man har sjansen. At det ikke er han det er noe galt med, dette er dessverre tilfeldig. Og det er lett å glemme de som er stille og forsiktige, derfor må han huske på å ta plass. 

Det løser seg. Men forstår godt at det er vondt, både for han og for deg.

Anonymkode: 85771...3fd

[AnonymBruker]

Har han evt interesse for gaming? Kanskje ikke helt innafor men sosialt er det. Evt så skulle jeg gjerne hengt med han. Er dog litt eldre  

Anonymkode: 103b4...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 23.18):

Gjør veldig vondt i mamma hjerte å skrive dette. Det begynte etter sommerferien, hele 10 klasse gled en og en vekk fra sønnen min, de begynte å henge med andre, men sønnen min ble ekskludert. Han tok kontakt med vennene, spurte om de skulle finne på ting, dra i svømmehallen, trening etc, men de var enten opptatt, orket ikke eller hadde andre planer. En svært skjelden gang kunne de si ja, men kun om den eller den skulle bli med ellers gadd de ikke å det ble da ikke noe av.

Slik hadde sønnen min det i hele 10 klasse, han var stort sett alene i friminuttene å var ikke inkludert i noen gjeng, han var ofte «syk» for å slippe skolen, å han var ofte “dårlig” å gikk hjem tidlig fra skolen. Spurte sønnen min om noen var stygge med han/mobbet, men det var det ikke. Jeg kontaktet lærer å han la ikke merke til noe mobbing, men observerte at sønnen min var ofte alene, eller satt i gangene på skolen friminuttene. Han trener et par tre ganger i uken på treningsenter alene fordi han får ikke med seg noen. Jeg hadde et håp om at ting skulle endre seg når han begynte på vgs, men han har ikke fått noen venner der heller, han snakker med et par i klassen, men de har ingenting med hverandre å gjøre på fritiden. 
 

Jeg oppfordret han til å ta kontakt med de han snakket litt med på skolen, noe han gjorde, spurte om de skulle spille sammen, men da var de opptatt med andre ting, eller var opptatt med andre venner. Det er ingen som ringer eller skriver til han, han gjør alt alene, trener alene, spiller alene, går ut på tur alene, ser film alene og scroller på telefonen alene på rommet sitt. Det er så vondt og sårt å se han slik.. Når jeg har besøk av en venninne eller kompis, er han sammen med oss i stuen, noe som er koselig, men er veldig tydelig at han savner venner fordi ofte spør han om noen av vennene mine kommer innom i dag eller om de skal spise sammen med oss. Jeg får ofte dårlig samvittighet når telefonen min ringer å jeg får snap og messenger igjennom dagene, mens min sønns telefon er helt stille. Hva kan jeg gjøre? Sønnen min er tydeligvis ensom og ønsker kontakt med andre, men ingen vil, eller ikke følger opp avtaler. Det virker som han har “godtatt” at han er dømt til å gjøre alt på egenhånd, men ser jo at dette preger han å det gjør meg så vondt. Sønnen min er en rolig snill og grei gutt som har så mye å gi til folk rundt seg, men han har jo ingen, å hver gang han prøver blir han avvist.. Han var en veldig sosial og glad gutt med mange venner før, men nå har han ingen igjen..

Anonymkode: 76555...23e

Går han på videregående nå? Kan du ta kontakt med en rådgiver der for å høre om skolen kan gjøre noen tiltak? 

Anonymkode: 52737...9a6

[AnonymBruker]

Hva er det han spiller? Har selv en 10-klassing som ikke har noen etter skoletid. Han er heldigvis ikke alene i friminutt, men etter skoletid er det ingen. Vi har heldigvis noen familiemedlemmer som er jevngamle som han er med innimellom. Ellers er det en del online gaming. Hvor i landet holder dere til? 

Anonymkode: 4d3c9...dd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 1.23):

Takk til alle dere som har kommet med innspill og råd❤️ Jeg ser at det allerde desverre har gått ut over min sønns selvtillit og selvfølelse. For hans del er det ikke bare å troppe opp “hei her er jeg” på en type aktivitet eller arrangement, han har mistet seg selv, å er ikke den som stikker seg frem lenger, kun sammen med mennesker han er trygg på som meg, familiemedlemmer og mine nærmeste venner. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle. Jeg blir så maktesløs og rådvill😢 ts

Anonymkode: 76555...23e

Jeg forstår. 

Men, noe må vel ha skjedd om han hadde mange venner tidligere? Jeg ville tatt kontakt med foreldrene og forhørt meg. Skulle kanskje blitt gjort tidligere da han gikk i 10.klasse. men, man kan jo ikke gå tilbake i tid. 

Ellers er det jo å gjøre aktiviteter, hva liker han å gjøre ? 

Start med nye hobbyer, og kanskje vær litt med og dra ting litt i gang. Med det mener jeg. Når du henter å leverer fra den nye hobbyen, så er det bare å "bryte inn" og snakke med de andre tenåringene. "Vært litt kompis". Så kan sønnen din bare komme med noen kommentarer om han føler det faller seg naturlig. 

Men, du er morsom og kompis med guttene jentene der. Da har isen blitt brutt og det er enklere for de å ta den tråden videre. Foreslå fest og andre greier hjem til dere. Noe som lokker. Arranger halloween party hjemme hos dere etc. Eller leie et lokale og lokk folk inn, med noe de liker . 

Anonymkode: 8ca4b...44a

[AnonymBruker]

Selv om mange er skeptiske til religion osv så er det ikke til å stikke under en stol at menigheter og kristent ungdomsarbeid har mye fokus på inkludering. Jeg er sikker på at hvis du hadde fått han med på KRIK, speideren, en ungdomskveld eller leir i regi av kristne organisasjoner, så vil han oppleve at andre ungdommer og unge voksne aktivt tar kontakt med ham. Jeg mener at man ikke bør være kresen i en slik situasjon, dette kan være redningen. Man er velkommen uavhengig av hvor lite/mye man tror.

Anonymkode: 0d1f6...30b

[AnonymBruker]

Hvor bor dere forresten?

Anonymkode: 0d1f6...30b

[LilleOrkide]

Så trist å lese dette💖 Har en datter som er i samme situasjon, det har pågått i snart 2 år. Det har ødelagt henne veldig, hun har fått angst og depresjon. Går til samtaler og greier ikke lengre å være i klasserommet, så hun må få undervisning alene på grupperom. 

Mitt råd er å ta tak i det med én gang. Vi ventet nok for lenge og nå er det veldig vanskelig å komme ut av. Ta kontakt med Ungdoms LOS, lege, BUP eller hva som helst for å få hjelp til å finne gode løsninger

[xxceciliexx]

Potensielt upopulær mening:

Dersom han interesserer seg for bil eller motor så ta kontakt med rånermiljøet! Dersom du bor i nærheten av Bærum så anbefaler jeg motorsenteret på rud som en inngangsport. Jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom tenårene og starten av voksenlivet uten den gode gjengen jeg har rundt meg fra rånermiljøet. Har vært en del av det i 10 år nå. Trenger ikke å kunne noe som helst, trenger bare interesse og ønske om å lære  

[AnonymBruker]

Sønnen min hadde stort sett ingen venner før han begynte på NTNU og da var det plutselig 150 studenter med samme interesse.

Nå er han lykkelig gift med jobb i et av verdens ledende teknologiselskaper.

Anonymkode: 0a926...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 1.23):

Takk til alle dere som har kommet med innspill og råd❤️ Jeg ser at det allerde desverre har gått ut over min sønns selvtillit og selvfølelse. For hans del er det ikke bare å troppe opp “hei her er jeg” på en type aktivitet eller arrangement, han har mistet seg selv, å er ikke den som stikker seg frem lenger, kun sammen med mennesker han er trygg på som meg, familiemedlemmer og mine nærmeste venner. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle. Jeg blir så maktesløs og rådvill😢 ts

Anonymkode: 76555...23e

Hei Ts

En ting er sikkert; han er ikke alene. Det gjelder å finne de som har tid til og lyst på på en venn. Treffer han noen gjennom gaming, kan det også bli et bra miljø. Og uansett fortsette på treningssenter. Sønnen til en venninne hadde ikke venner, men fikk gjennom gaming og de er venner nå også IRL. Kjæreste fikk han seg også på den måten.

Jeg var også alene i 1. på videregående. Hadde ikke tenkt over at jeg hadde få venner fordi jeg spilte fotball frem til da, men da jeg sluttet (fordi mine jevnaldrende sluttet og de som var igjen var for unge)ermer jeg at jeg jo ikke hadde noen, etter at bestevennen hadde flyttet da jeg var 14. Klasen på videregående var ikke så bra og jeg bodde litt unna nærmeste klassevenninne og skjønte at jeg måtte finne venner utenfor skolen. Det var helt målbevisst at jeg spurte en hyggelig jente på en helgejobb på supermarked som jeg hadde, om hun ville se en film på kino. Mine foreldre og søsken hadde nok med sitt, det var jeg som tenkte at jeg må finne meg noen venner utenfor skolen. Etterhvert ble vi flere fra supermarkeden, en klikk på 5-6 som da vi passerte 18, forset og gikk på byen. To av de er fortsatt gode venner, 20 år etter. 
 

Og min nevø hadde aldri noe særlig til miljø, en venn her en periode, en venn der. Var innom ulike sporter, men klikket ikke med noen. Hadde en god feriekompis da, men ellers fortsatte med sine greier. Fikk etterhvert en venninne gjennom orientering som han var innom en stund, det hjalp litt. Og så begynte han på treningssenter og er blitt kjent med noen der, så virker som det løsner litt nå. Han har bare holdt på med sitt, og selv om det har vært litt kjipt, særlig med ferier når ikke feriekoloni har vært der, så ser det ut til å løsne litt nå. 

Lærdommen er at det er ikke slik at det som skjedde i god, vil fortsette i morgen.
Det er garantert noen flere på videregående som heller ikke har noen men også vil ha en venn, noen å henge med. Og det kan godt være en eller flere jenter, kanskje det finnes noen blant dem som ikke er i varmen noe sted? Mange usikre unge blir litt lukket, så sørg for at han vet at det hjelper å smile, se folk i øynene og være positiv. 

Anonymkode: b7363...24d