16 åring uten en eneste venn..

[AnonymBruker]

Gjør veldig vondt i mamma hjerte å skrive dette. Det begynte etter sommerferien, hele 10 klasse gled en og en vekk fra sønnen min, de begynte å henge med andre, men sønnen min ble ekskludert. Han tok kontakt med vennene, spurte om de skulle finne på ting, dra i svømmehallen, trening etc, men de var enten opptatt, orket ikke eller hadde andre planer. En svært skjelden gang kunne de si ja, men kun om den eller den skulle bli med ellers gadd de ikke å det ble da ikke noe av.

Slik hadde sønnen min det i hele 10 klasse, han var stort sett alene i friminuttene å var ikke inkludert i noen gjeng, han var ofte «syk» for å slippe skolen, å han var ofte “dårlig” å gikk hjem tidlig fra skolen. Spurte sønnen min om noen var stygge med han/mobbet, men det var det ikke. Jeg kontaktet lærer å han la ikke merke til noe mobbing, men observerte at sønnen min var ofte alene, eller satt i gangene på skolen friminuttene. Han trener et par tre ganger i uken på treningsenter alene fordi han får ikke med seg noen. Jeg hadde et håp om at ting skulle endre seg når han begynte på vgs, men han har ikke fått noen venner der heller, han snakker med et par i klassen, men de har ingenting med hverandre å gjøre på fritiden. 
 

Jeg oppfordret han til å ta kontakt med de han snakket litt med på skolen, noe han gjorde, spurte om de skulle spille sammen, men da var de opptatt med andre ting, eller var opptatt med andre venner. Det er ingen som ringer eller skriver til han, han gjør alt alene, trener alene, spiller alene, går ut på tur alene, ser film alene og scroller på telefonen alene på rommet sitt. Det er så vondt og sårt å se han slik.. Når jeg har besøk av en venninne eller kompis, er han sammen med oss i stuen, noe som er koselig, men er veldig tydelig at han savner venner fordi ofte spør han om noen av vennene mine kommer innom i dag eller om de skal spise sammen med oss. Jeg får ofte dårlig samvittighet når telefonen min ringer å jeg får snap og messenger igjennom dagene, mens min sønns telefon er helt stille. Hva kan jeg gjøre? Sønnen min er tydeligvis ensom og ønsker kontakt med andre, men ingen vil, eller ikke følger opp avtaler. Det virker som han har “godtatt” at han er dømt til å gjøre alt på egenhånd, men ser jo at dette preger han å det gjør meg så vondt. Sønnen min er en rolig snill og grei gutt som har så mye å gi til folk rundt seg, men han har jo ingen, å hver gang han prøver blir han avvist.. Han var en veldig sosial og glad gutt med mange venner før, men nå har han ingen igjen..

Anonymkode: 76555...23e

[AnonymBruker]

Dette gjør vondt å lese. Går det an å oppsøke fritidsaktiviteter, deltidsjobb eller andre arenaer der han kan treffe jevnaldrende som kommer fra andre skoler? Varm klem ❤️

Anonymkode: eb190...840

[AnonymBruker]

Er det noe spesielt som har skjedd? Er der noen "ledere" som har sett seg ut han? 

Uansett veldig trist og frustrerende. 

Bor dere i bygd eller by? Bruk nettverket ditt, få han inn i en aktivitet, deltidsjobb der han kan finne mestring og kanskje venner på egen alder. Sånn skal det ikke være. 

Anonymkode: ff555...226

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette gjør vondt å lese. Går det an å oppsøke fritidsaktiviteter, deltidsjobb eller andre arenaer der han kan treffe jevnaldrende som kommer fra andre skoler? Varm klem ❤️

Anonymkode: eb190...840

Han hadde en liten jobb før, der han jobbet litt i helger og ferier, men ikke nå lenger da dette var en sesong basert jobb, å han har ikke kontakt med noen der fra. Han gikk på fotball før, men sluttet pga en kneskade som reduserer løpingen. Ts

Anonymkode: 76555...23e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det noe spesielt som har skjedd? Er der noen "ledere" som har sett seg ut han? 

Uansett veldig trist og frustrerende. 

Bor dere i bygd eller by? Bruk nettverket ditt, få han inn i en aktivitet, deltidsjobb der han kan finne mestring og kanskje venner på egen alder. Sånn skal det ikke være. 

Anonymkode: ff555...226

Nei vi har snakket om det, er ingen som mobber han, eller er fysisk slemme med han. Alt endret seg som sagt etter sommeren når han begynte i 10 klasse, venner bare gled bort. Vi bor i storby, merker han har mistet motet litt, jeg har nevnt dette med å finne seg en jobb. Ts

Anonymkode: 76555...23e

[AnonymBruker]

Vondt å lese. Min datter er jevngammel og det løsnet litt på vgs, på skolen har hun fått et godt nettverk men på fritiden er hun fremdeles mye alene. Hun jobber og der har hun også det hyggelig, men klarer liksom ikke gjøre flyttet over til "venn". Hun fungerer godt når man gjør ting sammen organisert, så det gjelder å få henne inn i ting som er organisert.  Jobb, interesseorganisasjoner, jobbe dugnad, frivillighet etc. Før eller senere må hun treffe på noen som bli hennes venner 🤞

Anonymkode: d34aa...38f

[AnonymBruker]

Hvamed å prøve å komme seg inn i et miljø der de deler felles interesser.  Som sjakk, bil/ motormiljø, musikk, DNT. Et eller annet hvor han treffer nye folk. 

Å trene på et treningssenter betyr jo ikke at det må være sosialt. Folk holder på med sitt, ofte med musikk i ørene.  

Anonymkode: 274d6...896

[AnonymBruker]

Dette gikk den eldste datteren min gjennom i to år. Hun blei uvenn med sjefen i gjengen, etter det så blei hun fryst ut og ingen turte å være med henne. Dette var forferdelig vondt, både for henne og for oss. Jeg tok det opp med skolen, uten at det førte noen vei. Datteren min ga ikke opp, heldigvis. Dvs hun ga opp den vennegjengen, men styrket seg på mange andre måter. Hun tok sporten sin mer seriøst noe som ga gode resultater. Mye helger gikk også til konkurranser og treningssamlinger, det tok veldig mye av tiden henned. Og hun tilbringte mer tid med de hun trente med utenom trening, ene var året yngre og ei annen var to år eldre. Hun begynte på en måte på nytt. Gjengen hun var med før, gikk i samme klasse. Dvs hun var "alene" i timene, men var med andre i friminuttet og på fritiden. Etter to år så fant sjefen ut at hun savnet henne. Og tok henne inn i varmen igjen, da oppførte alle seg som om ingenting hadde skjedd. Så nå er hun er del av dem igjen, men som hun sier så stoler hun ikke på henne eller dem mer. Men det er fint å ikke føle seg ensom i timene lengere. De er ikke lengere hennes første pri å bruke fritiden sin på, hun har mistet all tillit til dem. Noen ganger sier hun ja, men flest ganger sier hun nei.

Mitt tips til deg som forelder er å styrke han på andre måter. Starte en ny hobby, gjerne en lagsport. Om dere ikke har hund, kanskje gå til anskaffelse av det. Det er så mye kjærlighet og selskap i hund. Det er terapi for alle, uansett hva man står i. Og fortell sønnen din at slik han har det nå, slik blir ikke resten av livet. Det et for en periode, det er bare nå. 

Ønsker dere lykke til 🫶

Anonymkode: 0c3b8...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei vi har snakket om det, er ingen som mobber han, eller er fysisk slemme med han. Alt endret seg som sagt etter sommeren når han begynte i 10 klasse, venner bare gled bort. Vi bor i storby, merker han har mistet motet litt, jeg har nevnt dette med å finne seg en jobb. Ts

Anonymkode: 76555...23e

Jobb er en mulighet, kanskje på treningssenteret? Mange unge der og han får trent gratis også. Svømmehall og klatresenter (både inne og ute, det er flere klatresenter i skogen rundt om i landet) kan og passe for ham kanskje?!

Han kunne også meldt seg på kampsport f.eks, eller noe annet hvor man samles i grupper for å lære. Buldring (klatring uten sele) er også noe mange unge driver med, og de er gjerne ut i naturen for å finne buldre-steiner å klatre på, og noen ganger blir det camping ut av det. Ei  venninne av meg fant sitt miljø gjennom buldring, det er jo både moro, utfordrende og sosialt. 

Nå vet jo ikke vi hva han interesserer seg for foruten det du skriver. Men å bo i storbyen og samtidig nært naturen gir i allefall mange muligheter til å møte nye mennesker! 

Anonymkode: 4a719...131

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det virker som han har “godtatt” at han er dømt til å gjøre alt på egenhånd, men ser jo at dette preger han å det gjør meg så vondt. 

Anonymkode: 76555...23e

Tror det viktigste er å få sønnen din til å forstå at han ikke er dømt til å være alene. Nå er det lettere sagt enn gjort. Det er nok ikke alltid lett for en 16 år gammel gutt til å skjønne at "mamma har rett når hun sier at jeg er en flott gutt som kan få mange venner".  Kanskje er det noen ressurspersoner på skolen det går an å snakke med? 

Selv støtter jeg forslaget med å prøve å få en deltidsjobb. Ville forklart sønnen at det er en fin måt å få nye venner på. Når man jobber sammen så tvinges man nærmest til å sosialisere med hverandre. 

Jeg ville også bedt sønnen om å se rundt i klassen og på skolen etter folk som er alene og å se etter gjenger som kan virke inkluderende. Ofte kan man som ensom bli litt blind og kun se de gjengene man helst ville vært med i og ikke ser de andre elevene. De mest populære har  nærmest per definisjon ikke behov for flere venner. Så å forsøke å bli venn med dem kan være vanskelig. 

 

Anonymkode: 6074b...b0e

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Min sønn var også ensom en periode på ungdomsskolen. Ble til at jeg organiserte fritiden hans mye. Det som reddet oss var at jeg har venninner med jevngamle gutter slik at vi kunne finne på ting sammen. Kjenner du andre mødre som har gutter han kan være sammen med? Min gutt fant nye venner på vgs og nå går det veldig bra. Det er bare en periode, men trist når det står på ❤️

Anonymkode: 393f9...47f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Gjør veldig vondt i mamma hjerte å skrive dette. Det begynte etter sommerferien, hele 10 klasse gled en og en vekk fra sønnen min, de begynte å henge med andre, men sønnen min ble ekskludert. Han tok kontakt med vennene, spurte om de skulle finne på ting, dra i svømmehallen, trening etc, men de var enten opptatt, orket ikke eller hadde andre planer. En svært skjelden gang kunne de si ja, men kun om den eller den skulle bli med ellers gadd de ikke å det ble da ikke noe av.

Slik hadde sønnen min det i hele 10 klasse, han var stort sett alene i friminuttene å var ikke inkludert i noen gjeng, han var ofte «syk» for å slippe skolen, å han var ofte “dårlig” å gikk hjem tidlig fra skolen. Spurte sønnen min om noen var stygge med han/mobbet, men det var det ikke. Jeg kontaktet lærer å han la ikke merke til noe mobbing, men observerte at sønnen min var ofte alene, eller satt i gangene på skolen friminuttene. Han trener et par tre ganger i uken på treningsenter alene fordi han får ikke med seg noen. Jeg hadde et håp om at ting skulle endre seg når han begynte på vgs, men han har ikke fått noen venner der heller, han snakker med et par i klassen, men de har ingenting med hverandre å gjøre på fritiden. 
 

Jeg oppfordret han til å ta kontakt med de han snakket litt med på skolen, noe han gjorde, spurte om de skulle spille sammen, men da var de opptatt med andre ting, eller var opptatt med andre venner. Det er ingen som ringer eller skriver til han, han gjør alt alene, trener alene, spiller alene, går ut på tur alene, ser film alene og scroller på telefonen alene på rommet sitt. Det er så vondt og sårt å se han slik.. Når jeg har besøk av en venninne eller kompis, er han sammen med oss i stuen, noe som er koselig, men er veldig tydelig at han savner venner fordi ofte spør han om noen av vennene mine kommer innom i dag eller om de skal spise sammen med oss. Jeg får ofte dårlig samvittighet når telefonen min ringer å jeg får snap og messenger igjennom dagene, mens min sønns telefon er helt stille. Hva kan jeg gjøre? Sønnen min er tydeligvis ensom og ønsker kontakt med andre, men ingen vil, eller ikke følger opp avtaler. Det virker som han har “godtatt” at han er dømt til å gjøre alt på egenhånd, men ser jo at dette preger han å det gjør meg så vondt. Sønnen min er en rolig snill og grei gutt som har så mye å gi til folk rundt seg, men han har jo ingen, å hver gang han prøver blir han avvist.. Han var en veldig sosial og glad gutt med mange venner før, men nå har han ingen igjen..

Anonymkode: 76555...23e

Det her er som å lese en blåkopi av min egen historie. Det viktigste for sønnen din er å finne nye venner fort. Dyrke en interesse hvor han møter nye venner.  Jo lengre han venter, hvor han går alene uten sosialt samvære med jevnaldrende, jo farligere blir det. Man mister social skills, blir usikker og mister selvtillit. 
Jeg gikk for lenge som sønnen din går i dag. Faktisk i mer enn 5 år. Og da var det for sent. Utviklet sosial angst som plager meg mye den dag i dag. Og da er jeg midt i livet. 
 

Anonymkode: aa4cc...b4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det her er som å lese en blåkopi av min egen historie. Det viktigste for sønnen din er å finne nye venner fort. Dyrke en interesse hvor han møter nye venner.  Jo lengre han venter, hvor han går alene uten sosialt samvære med jevnaldrende, jo farligere blir det. Man mister social skills, blir usikker og mister selvtillit. 
Jeg gikk for lenge som sønnen din går i dag. Faktisk i mer enn 5 år. Og da var det for sent. Utviklet sosial angst som plager meg mye den dag i dag. Og da er jeg midt i livet. 
 

Anonymkode: aa4cc...b4a

Varme tanker til deg. Jeg aner ikke hvordan sosial angst utarter seg og så absolutt ikke din. Drister meg likevel til å komme med forslag om å begynne på et eller annet nybegynnerkurs. Foto, maling, keramikk, kor…

Kor er kanskje ikke «nybegynnerkurs» da, men ser for meg at det er en form for trygg sosial trening siden den felles aktiviteten ikke innebærer prating, men synging. 
 

Jeg håper at du uansett ikke gir opp. Du er god og du er bra❤️❤️

Anonymkode: 6628f...9e2

[fru Alving]

Kanskje du kan oppmuntre ham til å dyrke en interesse, idrett, sjakk, musikk, røde kors ungdomsgruppe eller hva som måtte interessere ham. Er han interessert i politikk, det å engasjere seg i AUF eller Unge Høyre eller noe annet parti er faktisk veldig utviklende og der blir du satt pris på om du kommer som ungdom. Du lærer også å argumentere og å stå opp for deg selv og det kan brukes både i skole og senere jobber.

Det å få seg en deltidsjobb er og en god ide. jeg støtter også det om å se seg rundt på skolen, kanskje være ærlig med kontaktlæreren, eller å engasjere seg i foreninger på skolen det finnes sikkert noen. Det er garantert flere som gjerne vil ha flere venner og som han kan finne tonen med.

Jeg tror dere skal ta dette alvorlig. Det er forøvrig et godt tegn at han trives med dine voksne venner og da tenker jeg at han er både sosial og har evnen til å omgås mange ulike mennesker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det her er som å lese en blåkopi av min egen historie. Det viktigste for sønnen din er å finne nye venner fort. Dyrke en interesse hvor han møter nye venner.  Jo lengre han venter, hvor han går alene uten sosialt samvære med jevnaldrende, jo farligere blir det. Man mister social skills, blir usikker og mister selvtillit. 
Jeg gikk for lenge som sønnen din går i dag. Faktisk i mer enn 5 år. Og da var det for sent. Utviklet sosial angst som plager meg mye den dag i dag. Og da er jeg midt i livet. 
 

Anonymkode: aa4cc...b4a

Trist å lese. Jeg tror at du har de sosiale ferdighetene, du bare sliter med selvtilliten. 

Men enig i at det er viktig å ta tak i dette med ensomhet for er som du ser lett å utvikle sosial angst om man går lenge ensom. Det er lett å  la seg lure til at man ikke kan få venner. 

Anonymkode: 4b880...36f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobb er en mulighet, kanskje på treningssenteret? Mange unge der og han får trent gratis også. Svømmehall og klatresenter (både inne og ute, det er flere klatresenter i skogen rundt om i landet) kan og passe for ham kanskje?!

Han kunne også meldt seg på kampsport f.eks, eller noe annet hvor man samles i grupper for å lære. Buldring (klatring uten sele) er også noe mange unge driver med, og de er gjerne ut i naturen for å finne buldre-steiner å klatre på, og noen ganger blir det camping ut av det. Ei  venninne av meg fant sitt miljø gjennom buldring, det er jo både moro, utfordrende og sosialt. 

Nå vet jo ikke vi hva han interesserer seg for foruten det du skriver. Men å bo i storbyen og samtidig nært naturen gir i allefall mange muligheter til å møte nye mennesker! 

Anonymkode: 4a719...131

TS skriver at sønnen har en kneskade, da er det ikke sikkert det er så lurt å starte med klatring, buldring eller kampsport...

Jeg tenker mer på at han kunne engasjert seg i Røde Kors, eller innen noe du vet han interesserer seg for. Det er virkelig noe alle foreldre har skrekken for, at ungdommen deres skal falle utenfor.

Noen jeg kjenner valgte å la ungdommen deres bytte skole på videregående, slik at han kunne starte med blanke ark. Det henger ofte igjen rykter og baksnakking fra ungdomsskolen når de møter på samme personene på videregående.

Hvis ungdommene som ekskluderer ham har vært venner av gutten din gjennom hele barne- og ungdomsskolen, så kjenner du kanskje noen av foreldrene? Tror jeg ville ha spurt noen av dem hva som kan være grunnen til at sønnen din er blitt utestengt, du har jo ingenting å tape på det. Kunne vært greit å få alle kortene på bordet, hvis det er en konkret grunn. Vet at det fort kan bli sure miner hvis noen "tar over" kjæresten til en annen i gjengen, eller slike ting. Rart om det ikke er noen som helst grunn til at dette har skjedd. Det kan også være greit å gjøre foreldrene oppmerksomme på at gutten deres er med på å utestenge en fra vennegjengen. Kan ikke tvinge noen til å være sammen med sønnen din, men kanskje noen av dem har dårlig samvittighet for dette, og tør å bryte ut og gjenopprette kontakten.

Anonymkode: 3be57...3ef

[AnonymBruker]

Takk til alle dere som har kommet med innspill og råd❤️ Jeg ser at det allerde desverre har gått ut over min sønns selvtillit og selvfølelse. For hans del er det ikke bare å troppe opp “hei her er jeg” på en type aktivitet eller arrangement, han har mistet seg selv, å er ikke den som stikker seg frem lenger, kun sammen med mennesker han er trygg på som meg, familiemedlemmer og mine nærmeste venner. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle. Jeg blir så maktesløs og rådvill😢 ts

Anonymkode: 76555...23e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk til alle dere som har kommet med innspill og råd❤️ Jeg ser at det allerde desverre har gått ut over min sønns selvtillit og selvfølelse. For hans del er det ikke bare å troppe opp “hei her er jeg” på en type aktivitet eller arrangement, han har mistet seg selv, å er ikke den som stikker seg frem lenger, kun sammen med mennesker han er trygg på som meg, familiemedlemmer og mine nærmeste venner. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle. Jeg blir så maktesløs og rådvill😢 ts

Anonymkode: 76555...23e

Veldig forståelig at han mister selvtilliten. Det  å spørre folk om de vil finne på noe er veldig mye lettere sagt enn gjort. Klart det er skummelt når man allerede har fått en del avslag. 

Skjønner også godt at han ikke har lyst til å snakke om problemene for det er jo ikke noe gøy å snakke om. 

Men jeg tror det er viktig at sønnen din forstår at han kan få venner og at det gjør mindre vondt å få noen avslag enn å gå årevis uten venner. I tillegg er det jo også gitt en del gode forslag her  tråden for strategier for å få venner. 

Anonymkode: 4b880...36f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hvis ungdommene som ekskluderer ham har vært venner av gutten din gjennom hele barne- og ungdomsskolen, så kjenner du kanskje noen av foreldrene? Tror jeg ville ha spurt noen av dem hva som kan være grunnen til at sønnen din er blitt utestengt, du har jo ingenting å tape på det. Kunne vært greit å få alle kortene på bordet, hvis det er en konkret grunn. Vet at det fort kan bli sure miner hvis noen "tar over" kjæresten til en annen i gjengen, eller slike ting. Rart om det ikke er noen som helst grunn til at dette har skjedd. Det kan også være greit å gjøre foreldrene oppmerksomme på at gutten deres er med på å utestenge en fra vennegjengen. Kan ikke tvinge noen til å være sammen med sønnen din, men kanskje noen av dem har dårlig samvittighet for dette, og tør å bryte ut og gjenopprette kontakten.

Anonymkode: 3be57...3ef

Man kan nok også bare vokse fra hverandre. Man får ulike interesser, man får nye vener, osv. 

Det var det som skjedde i min familie. Min bror hadde en bestevenn på barneskolen og ungdomskolen. Så begynte min bror på studiespesialiserende og bestevenner på yrkesfag. Bestevennen fikk nye venner og broren min ble avvist. 

Lignende skjedde med meg. Jeg hadde en bestevenn på barneskolen og ungdomskolen. Så begynte vi på videregående og han fikk seg kjæreste og ville kun være med henne. En annen bestevenn begynte på en annen videregående skole og fikk nye venner der så jeg ble avvist av han også.  Nå hadde jeg heldigvis en tredje bestevenn som ville beholde vennskapet.

Anonymkode: 4b880...36f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk til alle dere som har kommet med innspill og råd❤️ Jeg ser at det allerde desverre har gått ut over min sønns selvtillit og selvfølelse. For hans del er det ikke bare å troppe opp “hei her er jeg” på en type aktivitet eller arrangement, han har mistet seg selv, å er ikke den som stikker seg frem lenger, kun sammen med mennesker han er trygg på som meg, familiemedlemmer og mine nærmeste venner. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle. Jeg blir så maktesløs og rådvill😢 ts

Anonymkode: 76555...23e

Ikke jakte desperat etter venner til han. Men øv sammen på mestring av eget liv; du ser at han trenger noe å fylle fritiden sin med, hva ønsker han å gjøre? Jeg synes forslaget om Røde kors eller et annet hjelpekorps over her var veldig bra. Om han ikke tør å gå dit alene, er det en fin aktivitet dere begge kan delta på. Der kan han (og du) fylle fritiden med noe meningsfullt, samtidig som han er sosial med andre, og kanskje får nye venner. 

Løsningen ligger uansett i å finne noe meningsfullt å fylle fritiden med, som også kan være arenaer for å være sosial. Og la han finne tryggheten i at dette ikke er unormalt, og at det er en periode av livet. Men at han aktivt må gjøre noe selv for å komme videre (sammen med deg), som på alle andre områder i livet. 

Anonymkode: 3d702...39f