Vi må snakke om offerrollen......

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

I det øyeblikket man tar det ansvaret blir livet så mye bedre

Poenget er jo at det er ikke sikkert man alltid har et valg. Noen ting må man bare holde ut. Andre ganger stoppes man av sykdom. Så det som for deg kan se ut som manglende ansvar, fører kun til større skam og stigma for de det gjelder. 

Anonymkode: 534a5...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Poenget er jo at det er ikke sikkert man alltid har et valg. Noen ting må man bare holde ut. Andre ganger stoppes man av sykdom. Så det som for deg kan se ut som manglende ansvar, fører kun til større skam og stigma for de det gjelder. 

Anonymkode: 534a5...960

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Og det er lov å bli sur, irritert, forbanna etc 😅❤️ Det er en del av livet. Men så må man videre. 

Er man misfornøyd med jobben eller kollegaer kan man endre på situasjonen, eller akseptere det hvis man ikke vil endre på situasjonen. Og det er kun man selv som kan. I det øyeblikket man tar det ansvaret blir livet så mye bedre ❤️

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

De kom i motsatt rekkefølge her, men mange gjør faktisk så godt de kan, med de mulighetene de reelt sett faktisk har. Ikke alle, men mange. Folk kan stå utenfor å ha mange meninger, men de kommer til kort når større del av bildet kommer frem. Jeg har ventet på traumebehandling i mange år nå. Stadig en grunn til å utsette. Jeg blir sykere og sykere. Ser ikke på meg selv som et offer, tross jeg har vært igjennom groteske ting, men jeg kommer meg ikke videre uten mer omfattende behandling. Jeg tar ansvar, holder meg aktiv, går på timeavtaler, men blir bare sykere og sykere. Det har vært sånn i nærmere ett tiår, så jeg er litt tom for ideer kan en si, til hva jeg kan gjøre selv, og det tror jeg vi er flere om.

Vi kjenner alle de som klager og syter for hver minste ting, men noen av de jeg vet har hatt det tøffest er ofte de som har brettet opp ermene og tatt tak selv. Felles for dem som da slet så ekstremt var at de faktisk fikk den hjelpen de trengte. Det er dessverre bare vanskeligere og vanskeligere å få. 

Anonymkode: e8639...407

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er nok delvis sant. Men når det kommer til lite konstruktive tanker så er alt mye lettere sagt enn gjort.  Det blir som med Therese Johaug som før hun ble tatt i doping snakket om at utøverne alltid har 100 prosent av ansvaret for hva de putter i seg og at hun alltid sjekker alt. Men med en gang hun ble tatt i doping så var det legens feil og hun kunne ikke forventes å lese på pakningen på noe hun fikk fra legen. 

Sånn er det hver gang. Alle snakker om å ta ansvar helt til de har gjort noe som får store konsekvenser for dem. Da har de null ansvar og er offer.  Er bare å se på politikerne våre. Det er samme regla hver gang. 

Anonymkode: f980d...29e

Nåja, de fleste er ikke så ille som Johaug. 

Anonymkode: 7161e...2fe

[AnonymBruker]

Helt enig. Noe av det mest ødeleggende i livet er å føle seg som et offer, bitterhet og sjalusi. Vi har ansvar for vårt eget liv.

Ja, jeg har kommet meg gjennom noen år med alvorlig psykisk og fysisk vold, alvorlig sykdom og mer normale problemer man møter på gjennom et langt liv. Etter perioden med vold og utrygghet jobbet jeg hardt med tankegangen. Syns det var ille nok å få ødelagt de årene, så det var ikke aktuelt for meg å la det ødelegge resten av livet mitt.

Jeg har dog forståelse for at ikke alle klarer det. Det er ikke alle som er like sterke. Ikke alle har samme ballast med seg fra en trygg og god oppvekst. Ikke alle har like gode folk rundt seg, som oppmuntrer og heier osv. Å jobbe seg ut av offerrollen, bitterhet, sjalusi osv krever en indre styrke og at man klarer å sette krav til seg selv. Det hjelper også å ha en jobb man trives med, venner, ordnet økonomi og hobbyer, slik at man ikke bare graver seg ned i mørke tanker og blir veldig selvsentrert 24 timer i døgnet.

Anonymkode: f4139...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes det er nedlatende å si til andre at de er i en offerrolle. Det du faktisk sier er at folk med psykiske problemer skal ta seg sammen. Samtidig sier du at siden de ikke tar seg sammen (forblir i offerrollen) er det deres egen feil at de har det jævlig. 

Så kan du jo gjette hvor mange ganger en gjennomsnittlig psykisk syk person har hørt akkurat dette før?

Ingen snakker sånn til folk med kreft, høyt kolesterol eller benskjørhet. Nei, da kan man behandles. Men er man deprimert, traumatisert eller har sosial fobi, da er man skjør og gjør seg selv til et offer. 

At du selv har opplevd forferdelige ting gjør ingen forskjell. Om noe gjør det det verre at du ikke klarer å forstå mekanismene bak, hvordan hjernen forandres, hormonnivåer kommer ut av balanse. Alle fortjener respekt for den veien de går, uavhengig om du synes du selv klarte det fortere, bedre og sterkere. 

Anonymkode: 534a5...960

Takk for motinnlegg. Støtter dette.

Ikke ts. 

Anonymkode: 279fa...775

[AnonymBruker]

Nå ble jeg litt usikker på om jeg er i offerrollen😅Hverdagen er preget av sykdom, og jeg er alene om alt og må ha realistiske briller på. Noe jeg må minne omverdenen på, relativt ofte. Gjør det meg til et offer?🧐Jeg håper ikke det, føler meg ikke bitter, sjalu på andre, eller entitled på noen måte. Kjenner en del på irritasjon når folk raser over i-landsproblemer de har, som er fullt løselige. Med null interesse eller et snev av omsorg for meg som ikke engang kan tygge maten min(dette er bare en liten detalj av min syke hverdag😣).

Anonymkode: 65dc3...9ad

[AnonymBruker]

Jeg har møtt mange mennesker i mitt liv, alle har jo ett eller annet vi drasser på av bagasje, sorg, smerte, men folk kaver fremover og prøver å gjøre det beste.

Jeg har bare møtt én jeg vil si velger offerrollen når det passer, jeg er også rimelig sikker på at mannen eg skjult narsissist. Han har venner og omgangskrets ved at folk synes synd på ham, det sier han ofte "det er synd på meg som ikke klarer blabla". Han er alltid offeret, han har det bedre enn folk flest med penger, jobb, resurser, men det er alltid noe annet og ikke nok. 

Anonymkode: d8152...c08

[Lava Anne]

Man kan også være i offerrollen uten å skylde på andre, som feks ved å skylde på seg selv, sin egen tilstand, sin egen "natur" eller sin påståtte posisjon om man vil.

I tillegg kan man ikke si til mennesker som står midt i store livsbelastninger om at de må komme seg ut av offerrollen. Hvis noen mistet mor eller far i går, er det feks bare kynisk å be dem om noe lignende.

Dessuten er det en stor forskjell på å nedlatende be noen komme seg ut av offerrollen og å be dem gjøre det på en pedagogisk måte. Ofte virker det uansett provoserende. Men det kan være nødvendig også.

Les Ingvar Wilhelmsen "sjef i eget liv". Han anerkjenner at man både kan ha hatt det ekstremt vanskelig og slite psykisk, men at det å komme seg ut av offerrollen likevel er frigjørende for mange, og i flere tilfeller bidrar til tilfriskning eller et bedre liv. Men som boken viser, synes også hans pasienter at det er provoserende å få høre.

Å hjelpe mennesker ut av offerrollen er en prosess, og det er en jobb bare empatiske mennesker kan gjøre. Det er ikke en jobb for mennesker som bare sier det til andre fordi hen synes de er patetiske.

Synes du har et godt poeng, ts, men det bør understrekes at det er prosess. Noe trenger flere år, andre ikke så lang tid.

Endret 7. oktober 2024 av Lava Anne

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det bestemmer man helt selv. Men på et punkt går det fra å være nødvendig og sunt, til å bli skadelig og ødeleggende. Å bli værende i offerrollen er vondt. Og det er leit at folk forsvarer denne destruktive tankegangen. Samtidig forstår jeg det da det kan være vondt og skummelt å ta steget ut av det. 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

Om du sier at det på et punkt går fra å være nødvendig til å bli ødelegende, så er det jo du som bestemer dette og ikke folk som får "gjøre det helt selv". Blir helt tullete å late som om du er i mot dette mens andre liksom er for.... Er selfølgelig ingen som er tilhenger av oferolen, eller liksom går rundt å råder folk til å bli ofre. MEN det er ikke alle som er i stand til å se at de er i oferolen, er friske nok til å forlate den, eller har resurser nok til å endre på ting og noen av oss er jo faktisk ofre! Hvor lamg tid tilater du voldtektsofre å være ofre? Hvor lenge får foreldre til drapsofre lov å være bitre, før du påleger dem å "ta stege ut"? Noen traumer er med en resten av livet, da hjelper det fint litte at en anonym bruker på KG påleger en skam for å ikke "ta seg nok sammen"! 

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Godt innlegg! 

Å innse hvilke tanker og holdninger en har som er del av offerrollen, og jobbe for å endre det er veldig "empowering". Det jeg synes er viktig er også å forstå at offerrollen er en form for lært hjelpeløshet som ofte er en konsekvens av mangler i oppveksten. Hvis en forstår at det at en ikke tror en kan påvirke eget liv er en reaksjon på f.eks traumer, psykisk vold i hjemmet eller mobbing på skolen i en tilstand der en som barn faktisk var ute av stand til å påvirke, så er det kanskje enklere å ta steget ut. Jeg er nå i midten av 30-åra og det tok lang tid for meg å innse at jeg faktisk har makt over noe som helst i mitt liv! 

Å ta steget ut av offerrollen for meg handlet om å gi slipp på forsøket om å kontrollere det som var utenfor min kontroll, og å ta ansvar for det som var innenfor min kontroll. Livet før og etter dette steget ut av offerrollen er enormt. Jeg er takknemlig for å leve hver dag, mens før var eksistensen noe jeg utholdt og led meg gjennom. 

Takk for at du startet refleksjonene her hos meg i kveld. ❤️ 

Anonymkode: 5db9d...cf4

Absolutt enig. For å få til større fokus mot dette så må det mer forebyggende arbeid til og foreldre må få tydelig beskjed om deres foreldrestil er mer til skade enn til nytte for å gjøre barna til selvstendige individer som kan ta vare på seg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nåja, de fleste er ikke så ille som Johaug. 

Anonymkode: 7161e...2fe

Det kan du si. Synes selv dama Johaug er usympatisk. Men skjønner godt at hun peker på alle andre enn seg selv når hun blir beskyldt for doping og skal utestenges.  Det er lett å ta ansvar når ting går bra, det er ikke lett å ta ansvar når jobben din og ryktet ditt ryker. 

Anonymkode: f980d...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

De kom i motsatt rekkefølge her, men mange gjør faktisk så godt de kan, med de mulighetene de reelt sett faktisk har. Ikke alle, men mange. Folk kan stå utenfor å ha mange meninger, men de kommer til kort når større del av bildet kommer frem. Jeg har ventet på traumebehandling i mange år nå. Stadig en grunn til å utsette. Jeg blir sykere og sykere. Ser ikke på meg selv som et offer, tross jeg har vært igjennom groteske ting, men jeg kommer meg ikke videre uten mer omfattende behandling. Jeg tar ansvar, holder meg aktiv, går på timeavtaler, men blir bare sykere og sykere. Det har vært sånn i nærmere ett tiår, så jeg er litt tom for ideer kan en si, til hva jeg kan gjøre selv, og det tror jeg vi er flere om.

Vi kjenner alle de som klager og syter for hver minste ting, men noen av de jeg vet har hatt det tøffest er ofte de som har brettet opp ermene og tatt tak selv. Felles for dem som da slet så ekstremt var at de faktisk fikk den hjelpen de trengte. Det er dessverre bare vanskeligere og vanskeligere å få. 

Anonymkode: e8639...407

Det mange misforstår er korrelasjonen mellom offerrollen og sykdom. 

Man er ikke automatisk i offerrollen om man er syk, sykdom er ikke det samme som offerollen. Man kan også være i offerrollen uten å være syk. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Poenget er jo at det er ikke sikkert man alltid har et valg. Noen ting må man bare holde ut. Andre ganger stoppes man av sykdom. Så det som for deg kan se ut som manglende ansvar, fører kun til større skam og stigma for de det gjelder. 

Anonymkode: 534a5...960

Det handler ikke nødvendigvis om å bli frisk. Ikke alle kan bli frisk. Da kommer aksept inn. 

Eks to som har mistet ene benet sitt i en ulykke. Begge går igjennom en sorgprosess. 

Ene forblir i offerrollen. Fokuserer kun på benet en har mistet og alt en ikke får til. Klandrer alt som går galt i livet på ulykken. Tenker at en ikke har noe særlig valg i livet, er bare uheldig. Sammenligner seg med andre som er friske og raske, ser ned på seg selv. Banker seg selv ned over enhver nedtur. Graver seg lengre ned og blir dårligere både fysisk og psykisk. 

Den andre kommer seg ut av offerrollen. Aksepterer at en har mistet benet og det aldri vil gro ut et nytt. At livet ikke blir det samme som med to ben, men gjør det beste ut av situasjonen. Trener seg opp, lærer å leve med handikappet, aksepterer dårlige dager/smerter/nedturer, gleder seg over nye ting en mestrer, oppsøker hjelp og tar ansvar for å gjøre det beste ut av livet med de forutsetningne en har. 

Sykdom skjer. Ulykker skjer. Vonde ting skjer. Traumer skjer. Og det er ikke alt man kan fikse, eller fikse med engang. Ting kan ta tid. Som noen nevner, det kan være vanskelig å få hjelp eller riktig hjelp, særskilt med enkelte psykiske og fysiske sykdommer. 

Det er lov å sørge, ha det vondt, ha dårlige perioder, ha sykdom som hindrer normal funksjon etc. Men å forbli i offerrollen gjør alt mye verre og utfordrende. 

Jeg kan lett falle tilbake i offerrollen. Men det er kun et vondt sted å være. Har jeg en depressiv periode så er det enklere å takle når jeg ikke er i offerrollen, ikke sammenligner meg med friske mennesker, ikke kun fokuserer på hva jeg ikke får til og sykdommen. Men aksepterer at nå er jeg i en depressiv periode, tar det imot, er nysgjerrig etc etc. 

Ts

 

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Helt enig. Noe av det mest ødeleggende i livet er å føle seg som et offer, bitterhet og sjalusi. Vi har ansvar for vårt eget liv.

Ja, jeg har kommet meg gjennom noen år med alvorlig psykisk og fysisk vold, alvorlig sykdom og mer normale problemer man møter på gjennom et langt liv. Etter perioden med vold og utrygghet jobbet jeg hardt med tankegangen. Syns det var ille nok å få ødelagt de årene, så det var ikke aktuelt for meg å la det ødelegge resten av livet mitt.

Jeg har dog forståelse for at ikke alle klarer det. Det er ikke alle som er like sterke. Ikke alle har samme ballast med seg fra en trygg og god oppvekst. Ikke alle har like gode folk rundt seg, som oppmuntrer og heier osv. Å jobbe seg ut av offerrollen, bitterhet, sjalusi osv krever en indre styrke og at man klarer å sette krav til seg selv. Det hjelper også å ha en jobb man trives med, venner, ordnet økonomi og hobbyer, slik at man ikke bare graver seg ned i mørke tanker og blir veldig selvsentrert 24 timer i døgnet.

Anonymkode: f4139...22c

❤️

Jeg er litt uenig i at ikke alle har styrken til å komme seg ut av det. For det krever enormt med styrke å forbli i offerrollen, det er et tøft og vondt sted å være. Livet er enklere å takle, leve og forholde seg til når man ikke er i offerrollen, selv om man sliter med sykdom eller andre ting. 

Man trenger heller ikke en god oppvekst og alt rundt seg for å komme seg ut av offerrollen. 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Lava Anne skrev (1 time siden):

I tillegg kan man ikke si til mennesker som står midt i store livsbelastninger om at de må komme seg ut av offerrollen. Hvis noen mistet mor eller far i går, er det feks bare kynisk å be dem om noe lignende.

Står man midt i store livsbelastninger så er det å være i offerrollen til hjelp, nødvendig og naturlig. ❤️

Lava Anne skrev (1 time siden):

Å hjelpe mennesker ut av offerrollen er en prosess, og det er en jobb bare empatiske mennesker kan gjøre. Det er ikke en jobb for mennesker som bare sier det til andre fordi hen synes de er patetiske.

Å være i offerrollen er ikke patetiske ❤️ Offerrollen er ikke et skjellsord slik mange oppfatter det. Det er noe vondt man gjør mot seg selv, som regel helt ubevisst. 

Lava Anne skrev (1 time siden):

Synes du har et godt poeng, ts, men det bør understrekes at det er prosess. Noe trenger flere år, andre ikke så lang tid.

Et godt sted å starte er å innse hvor vondt det er å forbli i offerrollen og hvor bedre og lettere livet er når man ikke er på det stedet. Å komme seg helt ut av det kan ta tid ja. Jeg er enda ikke 100% ute av det da jeg lett kan falle tilbake der. 😬

Og jeg forstår at ordet offerrolle kan føles vondt å høre. For svært mange i offerrollen kjemper, oppsøker hjelp etc og føler på håpløsheten over all motstand, alt det vonde i seg selv etc. ❤️ Og mange misforstår ordet offerrollen og tenker det er det samme som å være syk. Men man kan fint være frisk også, men være i offerrollen. 

Ts

 

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nå ble jeg litt usikker på om jeg er i offerrollen😅Hverdagen er preget av sykdom, og jeg er alene om alt og må ha realistiske briller på. Noe jeg må minne omverdenen på, relativt ofte. Gjør det meg til et offer?🧐Jeg håper ikke det, føler meg ikke bitter, sjalu på andre, eller entitled på noen måte. Kjenner en del på irritasjon når folk raser over i-landsproblemer de har, som er fullt løselige. Med null interesse eller et snev av omsorg for meg som ikke engang kan tygge maten min(dette er bare en liten detalj av min syke hverdag😣).

Anonymkode: 65dc3...9ad

Du er nok langt fra offerrollen, mest sannsynlig lengre unna enn meg å 😅❤️

Du tar ansvar for livet ditt slik det er og med de forutsetningene du har. At du må sette ned foten å minne andre på dine begrensninger er å ta ansvar.

Forstår at du kjenner en del på frustrasjon over i lands problemer. Men ikke la det ødelegge for deg. Prøv heller å fokuser på at du er sterk, har en dypere innsikt, ser løsninger der andre ikke gjør det osv. 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg synes det er nedlatende å si til andre at de er i en offerrolle. Det du faktisk sier er at folk med psykiske problemer skal ta seg sammen. Samtidig sier du at siden de ikke tar seg sammen (forblir i offerrollen) er det deres egen feil at de har det jævlig. 

Så kan du jo gjette hvor mange ganger en gjennomsnittlig psykisk syk person har hørt akkurat dette før?

Ingen snakker sånn til folk med kreft, høyt kolesterol eller benskjørhet. Nei, da kan man behandles. Men er man deprimert, traumatisert eller har sosial fobi, da er man skjør og gjør seg selv til et offer. 

At du selv har opplevd forferdelige ting gjør ingen forskjell. Om noe gjør det det verre at du ikke klarer å forstå mekanismene bak, hvordan hjernen forandres, hormonnivåer kommer ut av balanse. Alle fortjener respekt for den veien de går, uavhengig om du synes du selv klarte det fortere, bedre og sterkere. 

Anonymkode: 534a5...960

Men TS skrev vel aldri at det gjaldt spesifikt folk som sliter psykisk. Jeg synes jeg ser dette på alle arenaer av livet, at det er en menneskelig ting å ta denne rollen og dette perspektivet på livet, ikke noe som bare gjelder de som har en psykisk lidelse. Det er også viktig å innse at psykiske lidelser er ikke sykdommer som tvinger hjernen vår til å fungere på bestemte måter, ofte er det nervebaner som har blitt lært over tid, og det å innse at en er sterk nok til å påvirke en del av dem, og bygge nye nervebaner er ikke ment som kritikk, det er et mulighetsrom. Jeg synes egentlig det er en uting at folk går rundt og tror at psykiske lidelser er sykdommer, noe de er rammet av, når det i stor grad kan påvirkes av egne handlinger, for det passiviserer folk. Folk flest er sterkere enn de tror, og et fokus på dette, jeg forstår ikke hvorfor det er galt. Og jeg forstår heller ikke hvorfor det blir tatt så ille opp, for meg var denne bevisstgjøringen det som hjalp meg å innse at jeg kan komme meg ut av disse tingene. Det er ikke noe grunnleggende feil med meg sjølv gjør meg tvunget til å bli fastlåst i lidelse resten av livet. Jo, jeg strever med noen ting fremdeles, det er ikke alt en kan ta bort, men jeg trenger ikke å føle meg maktesløs i eget liv. 

Tankens kraft er sterkere enn mange tror, og det gjelder også når det kommer til kreft og andre skader og sykdommer. 

Anonymkode: 5db9d...cf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Poenget er jo at det er ikke sikkert man alltid har et valg. Noen ting må man bare holde ut. Andre ganger stoppes man av sykdom. Så det som for deg kan se ut som manglende ansvar, fører kun til større skam og stigma for de det gjelder. 

Anonymkode: 534a5...960

Man har alltid et valg. Det er ikke alltid de valgene er særlig gode, at ingen av alternativene er deilig, men en har alltid et valg. Og det mulighetsrommet, og å nytte seg av det viser en at har mye å si. Å kjenne autonomi, om det så handler om hvordan en vil møte en lidelse eller sykdom en ikke kan velge, det er viktig for folk. Å erfare autonomi i seg selv er helsefremmende. 

Anonymkode: 5db9d...cf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Men TS skrev vel aldri at det gjaldt spesifikt folk som sliter psykisk. Jeg synes jeg ser dette på alle arenaer av livet, at det er en menneskelig ting å ta denne rollen og dette perspektivet på livet, ikke noe som bare gjelder de som har en psykisk lidelse. Det er også viktig å innse at psykiske lidelser er ikke sykdommer som tvinger hjernen vår til å fungere på bestemte måter, ofte er det nervebaner som har blitt lært over tid, og det å innse at en er sterk nok til å påvirke en del av dem, og bygge nye nervebaner er ikke ment som kritikk, det er et mulighetsrom. Jeg synes egentlig det er en uting at folk går rundt og tror at psykiske lidelser er sykdommer, noe de er rammet av, når det i stor grad kan påvirkes av egne handlinger, for det passiviserer folk. Folk flest er sterkere enn de tror, og et fokus på dette, jeg forstår ikke hvorfor det er galt. Og jeg forstår heller ikke hvorfor det blir tatt så ille opp, for meg var denne bevisstgjøringen det som hjalp meg å innse at jeg kan komme meg ut av disse tingene. Det er ikke noe grunnleggende feil med meg sjølv gjør meg tvunget til å bli fastlåst i lidelse resten av livet. Jo, jeg strever med noen ting fremdeles, det er ikke alt en kan ta bort, men jeg trenger ikke å føle meg maktesløs i eget liv. 

Tankens kraft er sterkere enn mange tror, og det gjelder også når det kommer til kreft og andre skader og sykdommer. 

Anonymkode: 5db9d...cf4

❤️ Godt innlegg. 

Nei, det handler ikke kun om de med psykisk sykdom. Men jeg tror kanskje mange med psykisk sykdom kjenner litt ekstra på det pga fordommer i samfunnet blandet inn med misoppfattelse hva offerrollen er. I tillegg er mange vant til offerrollen, det har vært en overlevelsemekanisme som er godt etabler som kan føles trygt, fordi det på et tidspunkt var trygt, og kan dermed være skremmende å tre ut av ❤️

Psykisk sykdom er like reelt som fysisk sykdom. Å tre ut av offerrollen betyr ikke at man skal tenke seg frisk, at alle problemer er borte, at alt er positivt, at man plutselig et frisk etc.

Det betyr rett og slett det at man selv er ansvarlig for sitt eget liv og tar tilbake den makten man har som man har gitt andre. Ikke at man nødvendigvis er ansvarlig for sykdommene man har og at det er ens egen skyld at man er syk, har opplevd ting man har, har handikap, er utsatt for vonde eller traumatiske hendelser eller oppvekst. Men å gjøre det beste ut av det man har og lære seg aksept. Fortiden kan man aldri endre. Kun tiden man er i her og nå, som legger grunnlaget for fremtiden. 

Absolutt alle mennesker har utfordringer, ting de ikke får til, ting de ikke kan eller klarer. Såklart, noen mye mer enn andre. 

Hvis man hele tiden fokuserer på det man ikke får til, ikke kan, ikke har, andre har etc vil man aldri få det godt uansett fysisk syk, psykisk syk eller frisk. Og man vil havne i en negativ spiral med selvoppfyllende profeti. 

Er man født mindre pen så kan man fokusere på det, omså man kun føler og tenker det selv, men andre synes du er pen. Tenke at ingen liker meg fordi jeg ikke er pen. Jeg er ikke verdt noe. Jeg kan ikke ta plass. Ingen vits å gjøre noe. Eneste gangene jeg fungerer er når andre gir meg bekreftelse. Kun fokusere på hvor godt det hadde vært å være pen, hvor lett det hadde vært. Når folk da tar avstand pga atferden, ikke utseende, så bekrefter man selv tankene man har om seg selv. Enhver negativ hendelse er en bekreftelse. Dytte seg lengre og lengre ned. Har ikke noe ansvar for seg selv og sitt liv, det ligger i andres hender. 

I stede, akseptere at man er født mindre pen, det finnes haugetall av mennesker som er det og likevel har et godt liv. Det finnes haugetall av pene jenter som ikke har det godt. Utseende betyr ikke alt, egentlig ganske lite i det store og hele. Kanskje jeg kan kle meg litt pent, trene, ta vare på meg selv for å føle meg bra og vel.  For mitt liv har jeg selv ansvar for og hva jeg gjør med det. Om noen sier noe stygt mot meg, gjør noe stygt etc så er det lov å bli lei seg. Men de skal aldri kunne ta fra meg den makten jeg har og det gode jeg har. 

Eller de som klager over jobben sin og hvor dritt livet er. I stede for å forstå at man selv har makten og gjøre nødvendig endringer, enten gjennom handlinger eller aksept. Å si at livet er dritt pga jobben så gir du samtidig jobben makten over livet ditt! 💔

Alt har en konsekvens. Der du legger fokuset, er det som opptar deg mest. Ønsker man å oppnå noe, innefor rimelighetens grenser, legger man fokuset der.

Nok engang, selvsagt er psykisk sykdom reelt. Det har ikke noe med offerrollen å gjøre, offerrollen kan man være i selv som frisk. Det er lov å være syk, det er lov å ha det vondt, man skal ta hensyn til seg selv, gi seg selv egenomsorg, være frustrert over manglende tilbud om behandling etc.

 

Det er akkurat det alt handler om - det å tre ut av offerrollen - å akseptere at man er syk ❤️ Ikke motarbeide det, tråkke seg selv ned, grave seg selv ned..... Man blir bare sykere av det. 

Man trenger ikke å forsvare seg selv eller få andres aksept på at man er syk. De som ikke forstår, respekterer eller sier man kan tenke seg frisk...... Fuck dem! Drit i dem.......

"Hey, jeg har kptsd, depresjon og angst. Halve tiden fungerer jeg ikke. Sånn er jeg og sånn har jeg det. Jeg jobber med det jeg kan jobbe med og kan få hjelp til. Det jeg ikke får gjort noe med, gir jeg meg selv aksept og egenomsorg for. Resten av tiden prøver jeg så godt jeg kan å ha det bra. Skal du tråkke meg ned, sette spørsmålstegn med sykdommene mine eller ha enkle løsninger på komplekse ting, så ønsker jeg ikke å bruke tid eller energi på deg. Den tiden jeg fungerer er dyrebar, som skal fylles så langt det går med meningsfulle, gode, lærerike og/eller positive ting" 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 11.24):

Men TS skrev vel aldri at det gjaldt spesifikt folk som sliter psykisk. Jeg synes jeg ser dette på alle arenaer av livet, at det er en menneskelig ting å ta denne rollen og dette perspektivet på livet, ikke noe som bare gjelder de som har en psykisk lidelse. Det er også viktig å innse at psykiske lidelser er ikke sykdommer som tvinger hjernen vår til å fungere på bestemte måter, ofte er det nervebaner som har blitt lært over tid, og det å innse at en er sterk nok til å påvirke en del av dem, og bygge nye nervebaner er ikke ment som kritikk, det er et mulighetsrom. Jeg synes egentlig det er en uting at folk går rundt og tror at psykiske lidelser er sykdommer, noe de er rammet av, når det i stor grad kan påvirkes av egne handlinger, for det passiviserer folk. Folk flest er sterkere enn de tror, og et fokus på dette, jeg forstår ikke hvorfor det er galt. Og jeg forstår heller ikke hvorfor det blir tatt så ille opp, for meg var denne bevisstgjøringen det som hjalp meg å innse at jeg kan komme meg ut av disse tingene. Det er ikke noe grunnleggende feil med meg sjølv gjør meg tvunget til å bli fastlåst i lidelse resten av livet. Jo, jeg strever med noen ting fremdeles, det er ikke alt en kan ta bort, men jeg trenger ikke å føle meg maktesløs i eget liv. 

Tankens kraft er sterkere enn mange tror, og det gjelder også når det kommer til kreft og andre skader og sykdommer. 

Anonymkode: 5db9d...cf4

Har du tenkt på at noen faktisk er maktesløse i sitt eget liv? 

Anonymkode: 7f7ca...16c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 11.26):

Man har alltid et valg. Det er ikke alltid de valgene er særlig gode, at ingen av alternativene er deilig, men en har alltid et valg. Og det mulighetsrommet, og å nytte seg av det viser en at har mye å si. Å kjenne autonomi, om det så handler om hvordan en vil møte en lidelse eller sykdom en ikke kan velge, det er viktig for folk. Å erfare autonomi i seg selv er helsefremmende. 

Anonymkode: 5db9d...cf4

Man har ikke alltid et valg. Det er en helt vanvittig påstand.

Anonymkode: 7f7ca...16c