Å få nye steforeldre rett etter foreldrenes skilsmisse

[AnonymBruker]

Har noen erfaring med at det går helt fint? At det er helt uproblematisk for barn i barneskolealder å få nye steforeldre med en gang, og ikke synes det er noe negativt? 

Klar over at det for mange vil være vondt og vanskelig, så ønsker litt andre perspektiver og erfaringer her. 

Og i tilfeller der det har gått helt knirkefritt, har det vist seg senere å være mer problematisk likevel?

Anonymkode: 53342...df8

[Brunello]

Problemet er delt. Bare det å få steforeldre er problematisk for mange. Når man får det med en gang, vil det bli enda mer problematisk. Spesielt for store barn som forstår at den nye steforelderen antakelig er direkte eller medvirkende årsak til foreldrenes brudd.

Høyst sannsynlig er vedkommende også bare den første i rekker. Par med dine og/eller mine barn er overrepresentert i brudd-statistikken. Og der en eller begge var utro da de ble sammen, er det 95% sjanse for brudd. 

Endret 6. oktober 2024 av Brunello

[AnonymBruker]

Har aldri hørt om noen tilfeller der det har gått helt knirkefritt. 

Skillsmisse, ja. Ny steforelder med en gang, nei. 

Anonymkode: 221e1...a49

[AnonymBruker]

Ja, her gikk det helt knirkefritt. I mitt tilfelle er barnefar en ubrukelig dust jeg dessverre innså alt for sent at jeg hadde vokst fra for lenge siden. Barnet er glad i han, men samtidig var det veldig tydelig for barnet at jeg var den trygge og stabile, mens barnefar fort ble sur og sjeldent gadd å bidra hverken i huset eller med å aktivisere og sosialisere barnet. Barnet så nok at vi ikke hadde det fint sammen eller passet sammen, på tross av at vi unngikk krangling med barnet til stede. Nå har han en veldig engasjert, omsorgsfull og aktiv bonuspappa, som han har likt fra dag én. Mulig det hadde vært annerledes dersom barnefar hadde vært en superpappa.

Anonymkode: ad240...00c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Har noen erfaring med at det går helt fint? At det er helt uproblematisk for barn i barneskolealder å få nye steforeldre med en gang, og ikke synes det er noe negativt? 

Klar over at det for mange vil være vondt og vanskelig, så ønsker litt andre perspektiver og erfaringer her. 

Og i tilfeller der det har gått helt knirkefritt, har det vist seg senere å være mer problematisk likevel?

Anonymkode: 53342...df8

Ja, jeg har gode erfaringer. Har gått 15 år og null problem. 

Møtte ungene med en gang og flyttet kjapt sammen. 

Anonymkode: 622a3...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja, jeg har gode erfaringer. Har gått 15 år og null problem. 

Møtte ungene med en gang og flyttet kjapt sammen. 

Anonymkode: 622a3...60f

Hva er din situasjon? Er du stemor for barna? Møtte du dem umiddelbart etter far og eks sitt brudd? 

Anonymkode: 53342...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, her gikk det helt knirkefritt. I mitt tilfelle er barnefar en ubrukelig dust jeg dessverre innså alt for sent at jeg hadde vokst fra for lenge siden. Barnet er glad i han, men samtidig var det veldig tydelig for barnet at jeg var den trygge og stabile, mens barnefar fort ble sur og sjeldent gadd å bidra hverken i huset eller med å aktivisere og sosialisere barnet. Barnet så nok at vi ikke hadde det fint sammen eller passet sammen, på tross av at vi unngikk krangling med barnet til stede. Nå har han en veldig engasjert, omsorgsfull og aktiv bonuspappa, som han har likt fra dag én. Mulig det hadde vært annerledes dersom barnefar hadde vært en superpappa.

Anonymkode: ad240...00c

Omtrent likt her, bare at nå er barnet blitt en voksen med egen familie, og er fremdeles mye mer knyttet til stefar enn far. 

Anonymkode: a76e0...5c8

[AnonymBruker]

Meg og mitt søsken flyttet inn til min foreldre og steforeldre to dager etter bruddet. Gikk ikke akkurat knirkefritt. Ett år senere hadde vi fått et nytt søsken. 

Vi har tilnærmet null kontakt med disse to i dag. Forelderen vår satte seg foran oss barna, og det tilgir vi ikke. Deres væremåte har ikke endret seg. 
 

Selv ventet jeg i 9 år før jeg og barnet mitt flyttet sammen med min nye mann. Da hadde vi vært særboere i 6 år og et nytt barn var på vei. 

Anonymkode: cbbd8...487

[AnonymBruker]

Har kun egen erfaring og det var negativt. Kona forlot meg og hadde tydeligvis allerede holdt på lenge med en annen mann, for de var samboere hos ham noen få uker etter bruddet. Samtidig forlangte hun 80-20 fordeling, så jeg gikk fra pappa på fulltid til annenhver helg mens denne mannen ble stefar. Jeg kan jo ikke påstå at jeg snakker hundre prosent for ungene, men det skapte en del relasjonsmessige utfordringer for dem og meg. Mye skuffelse fra dem mot meg også, som jeg ikke kunne noe for, men som sannsynligvis var en slags måte å beskyttelse følelsene overfor mammaen på, for de forsto nok også hvorfor det ble slutt.

Anonymkode: 2989c...3f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Har kun egen erfaring og det var negativt. Kona forlot meg og hadde tydeligvis allerede holdt på lenge med en annen mann, for de var samboere hos ham noen få uker etter bruddet. Samtidig forlangte hun 80-20 fordeling, så jeg gikk fra pappa på fulltid til annenhver helg mens denne mannen ble stefar. Jeg kan jo ikke påstå at jeg snakker hundre prosent for ungene, men det skapte en del relasjonsmessige utfordringer for dem og meg. Mye skuffelse fra dem mot meg også, som jeg ikke kunne noe for, men som sannsynligvis var en slags måte å beskyttelse følelsene overfor mammaen på, for de forsto nok også hvorfor det ble slutt.

Anonymkode: 2989c...3f6

Det høres tøft ut. Jeg tenker også på dette med å beskytte følelsene sine. Om tilsynelatende problemfri overgang fra familie til to hjem og ny forelder/søsken med en gang, kan være en overlevelsesmekanisme. Eller om det faktisk føles helt ok for noen barn? Null sorg over det som er tapt, ingen vonde følelser rundt det at mor/far plutselig har ny partner, som fungerer som forelder fra dag én. Det er kanskje for godt til å være sant?

Anonymkode: 53342...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, jeg har gode erfaringer. Har gått 15 år og null problem. 

Møtte ungene med en gang og flyttet kjapt sammen. 

Anonymkode: 622a3...60f

Idiotisk å gjøre med barn i bildrt

Anonymkode: c4aa3...27c

[AnonymBruker]

Ingen erfaring. Men min x-elsker ville flytte direkte inn til meg. Jeg ville ikke, pga mine barn. Det høres voldsomt ut! 
Han fant seg ny….,. Og flyttet rett inn. 

Anonymkode: e23b3...8fa

[AnonymBruker]

Hvis du selv var barn, og sto i den livskrisen det er å miste familien din, det eneste trygge holdepunktet du kjenner. Hadde du da syntes det var fint å flytte inn til ek total fremmed og se din ene forelder være kjæreste med denne, før du selv har tatt innover deg at foreldrene dine ikke er kjærester lenger?

 

Men du har jo bestemt deg. For DU er forelsket. Og han er jo selvfølgelig verdens beste. Bortsett fra at det ikke er hans barn da, og han kommer aldri til å like dem like godt som du gjør. Hvis du tar en snarkikk på bruddstatistikken så burde du skjønne at et slikt forhold ikke kommer til å vare. Og da har du utsatt ungene dine for ekstra traumer kun pga din egoisme. Er du så egoistisk?

Anonymkode: 3bd4b...9d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis du selv var barn, og sto i den livskrisen det er å miste familien din, det eneste trygge holdepunktet du kjenner. Hadde du da syntes det var fint å flytte inn til ek total fremmed og se din ene forelder være kjæreste med denne, før du selv har tatt innover deg at foreldrene dine ikke er kjærester lenger?

 

Men du har jo bestemt deg. For DU er forelsket. Og han er jo selvfølgelig verdens beste. Bortsett fra at det ikke er hans barn da, og han kommer aldri til å like dem like godt som du gjør. Hvis du tar en snarkikk på bruddstatistikken så burde du skjønne at et slikt forhold ikke kommer til å vare. Og da har du utsatt ungene dine for ekstra traumer kun pga din egoisme. Er du så egoistisk?

Anonymkode: 3bd4b...9d6

TS her

Er det meg du svarer? Det er ikke dette som er scenarioet her. Jeg har ikke fått ny partner. 

Jeg spør om det er mulig at barn takler det så bra, eller om dette er en eller annen form for beskyttelse. Kan det gå så bra? At alle vanskeligheter rundt skilsmisse, to hjem og steforeldre bare har blitt en "sannhet" fordi det selvsagt ofte vil innebære vanskelige følelser for barna. Og har noen erfaring med at barn ikke har noe som helst i mot verken to hjem, flytting, å få stemor eller far inn i livet umiddelbart etter at skilsmissen. 

Anonymkode: 53342...df8

[AnonymBruker]

Jeg tror mine barn hadde akseptert det fordi de ville jo ikke hatt noe valg, men at de hadde vært veldig lei seg inne i seg. Dette kan jeg selvsagt ikke vite, men jeg tror at mange barn har det sånn hvis begge foreldrene er velfungerende. Skilsmisse er en ting, men å samtidig bli introdusert for en ny kjæreste synes jeg er å sparke på følelsene til barna. Ville ventet og tatt det gradvis. 

Anonymkode: 77411...112

[AnonymBruker]

Her gikk det veldig fint. Ett barn hver, 3 og 11 år. Det går like fint nå, 25 år etterpå. Flaks, kanskje. Eller gode menneskekjennere 🙂. Vi er en sammensveiset familie der alle er glade i hverandre, uavhengig av blodsbånd. 

Traff hverandres barn etter et par mnd. Flyttet sammen 6 mnd etter det. Han var singel, og hadde vært det i mange år, og jeg var helt nyskilt. Nå kjente jeg denne mannen fra før av da.

Anonymkode: 323d3...79d

[AnonymBruker]

Nesten ingen barn ønsker at foreldrene blir skilt, og vil ha følelser å bearbeide i etterkant. Så er det klart at det er mange momenter som påvirker hvor enkelt eller vanskelig det blir; foreldrenes konfliktnivå, nye partnere og når de blir introdusert. Men i utgangspunktet må man tenke at bruddet er bruddet er uønsket og vondt for barna uansett, selv om det er fristende å tillegge eksen all skyld, spesielt dersom vedkommende går raskt videre.

Jeg er stemor til to og vi ventet veldig lenge med å introdusere barna - over to år. Dette var av hensyn til barna, og at han ikke ville skape rabalder med eksen. 

Forholdet til hans eks har ikke bedret seg av den grunn - hun har vært ekstremt sint siden vi traff hverandre, selv om det kun var annenhver uke mens hun hadde barna. Relasjonen til barna er heller ikke spesielt god. De ble vant til å ha pappa for seg selv, og skjønner ikke hvorfor dette måtte endres. Eldre gikk fra barn til pre-teen, og var i sin verste fase da vi ble introdusert. Forholdet vårt hadde også eskalert mens han kjørte «parallelt», og vi var forlovet (og jeg gravid) da vi endelig fikk flyttet sammen, og barna skulle bo delvis hos oss. Jeg føler også på at jeg har kjøpt en «pakke» som jeg ikke ante hva inneholdt. 

Jeg har venninner som traff barna til mannen langt tidligere, og har en bedre relasjon. Da snakker jeg selvsagt ikke om en uke inn i forholdet, men 3-4 måneder. De gode relasjonene kjennetegnes også ofte av at barna er yngre ved introduksjon, mer åpne og tilpasningsdyktige.

Min venninne fikk veldig raskt et godt forhold til sine stebarn, men deres situasjon er også spesiell på den måten at mor er ganske ufungerende som mor og lite omsorgsfull, så barna var «utsultet» på omsorg. Hun er ufrivillig barnløs selv og tok dem imot som sine egne. I tillegg var det tilfeldigheter, felles interesser osv, som hjalp til.

Anonymkode: 17ab5...0d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det høres tøft ut. Jeg tenker også på dette med å beskytte følelsene sine. Om tilsynelatende problemfri overgang fra familie til to hjem og ny forelder/søsken med en gang, kan være en overlevelsesmekanisme. Eller om det faktisk føles helt ok for noen barn? Null sorg over det som er tapt, ingen vonde følelser rundt det at mor/far plutselig har ny partner, som fungerer som forelder fra dag én. Det er kanskje for godt til å være sant?

Anonymkode: 53342...df8

Tror ikke det er ok for noen barn(eller voksne), vil alltid skape en form for livskrise med påfølgende traumer(i stor eller oftest liten grad). Mine barn og jeg har et greit forhold i dag, men livet ble selvsagt endret og den familien vi var blir vi aldri igjen. Det vil prege oss i både denne generasjonen og neste generasjon. Misunner de som klarer å beholde sin kjernefamilie; ferier, høytider og hverdag.

Anonymkode: 2989c...3f6

[AnonymBruker]

Det skjedde med oss. Det var ikke bra. 

Anonymkode: bfb81...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tror ikke det er ok for noen barn(eller voksne), vil alltid skape en form for livskrise med påfølgende traumer(i stor eller oftest liten grad). Mine barn og jeg har et greit forhold i dag, men livet ble selvsagt endret og den familien vi var blir vi aldri igjen. Det vil prege oss i både denne generasjonen og neste generasjon. Misunner de som klarer å beholde sin kjernefamilie; ferier, høytider og hverdag.

Anonymkode: 2989c...3f6

Vi har nok en tendens til å undervurdere hvor alvorlig skilsmisse og samlivsbrudd er for barn og videre slekt. 

Anonymkode: 7f1ee...26e