Å få nye steforeldre rett etter foreldrenes skilsmisse

[AnonymBruker]

Har noen erfaring med at det går helt fint? At det er helt uproblematisk for barn i barneskolealder å få nye steforeldre med en gang, og ikke synes det er noe negativt? 

Klar over at det for mange vil være vondt og vanskelig, så ønsker litt andre perspektiver og erfaringer her. 

Og i tilfeller der det har gått helt knirkefritt, har det vist seg senere å være mer problematisk likevel?

Anonymkode: 53342...df8

[Brunello]

Problemet er delt. Bare det å få steforeldre er problematisk for mange. Når man får det med en gang, vil det bli enda mer problematisk. Spesielt for store barn som forstår at den nye steforelderen antakelig er direkte eller medvirkende årsak til foreldrenes brudd.

Høyst sannsynlig er vedkommende også bare den første i rekker. Par med dine og/eller mine barn er overrepresentert i brudd-statistikken. Og der en eller begge var utro da de ble sammen, er det 95% sjanse for brudd. 

Endret 2 timer siden av Brunello

[AnonymBruker]

Har aldri hørt om noen tilfeller der det har gått helt knirkefritt. 

Skillsmisse, ja. Ny steforelder med en gang, nei. 

Anonymkode: 221e1...a49

[AnonymBruker]

Ja, her gikk det helt knirkefritt. I mitt tilfelle er barnefar en ubrukelig dust jeg dessverre innså alt for sent at jeg hadde vokst fra for lenge siden. Barnet er glad i han, men samtidig var det veldig tydelig for barnet at jeg var den trygge og stabile, mens barnefar fort ble sur og sjeldent gadd å bidra hverken i huset eller med å aktivisere og sosialisere barnet. Barnet så nok at vi ikke hadde det fint sammen eller passet sammen, på tross av at vi unngikk krangling med barnet til stede. Nå har han en veldig engasjert, omsorgsfull og aktiv bonuspappa, som han har likt fra dag én. Mulig det hadde vært annerledes dersom barnefar hadde vært en superpappa.

Anonymkode: ad240...00c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Har noen erfaring med at det går helt fint? At det er helt uproblematisk for barn i barneskolealder å få nye steforeldre med en gang, og ikke synes det er noe negativt? 

Klar over at det for mange vil være vondt og vanskelig, så ønsker litt andre perspektiver og erfaringer her. 

Og i tilfeller der det har gått helt knirkefritt, har det vist seg senere å være mer problematisk likevel?

Anonymkode: 53342...df8

Ja, jeg har gode erfaringer. Har gått 15 år og null problem. 

Møtte ungene med en gang og flyttet kjapt sammen. 

Anonymkode: 622a3...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja, jeg har gode erfaringer. Har gått 15 år og null problem. 

Møtte ungene med en gang og flyttet kjapt sammen. 

Anonymkode: 622a3...60f

Hva er din situasjon? Er du stemor for barna? Møtte du dem umiddelbart etter far og eks sitt brudd? 

Anonymkode: 53342...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, her gikk det helt knirkefritt. I mitt tilfelle er barnefar en ubrukelig dust jeg dessverre innså alt for sent at jeg hadde vokst fra for lenge siden. Barnet er glad i han, men samtidig var det veldig tydelig for barnet at jeg var den trygge og stabile, mens barnefar fort ble sur og sjeldent gadd å bidra hverken i huset eller med å aktivisere og sosialisere barnet. Barnet så nok at vi ikke hadde det fint sammen eller passet sammen, på tross av at vi unngikk krangling med barnet til stede. Nå har han en veldig engasjert, omsorgsfull og aktiv bonuspappa, som han har likt fra dag én. Mulig det hadde vært annerledes dersom barnefar hadde vært en superpappa.

Anonymkode: ad240...00c

Omtrent likt her, bare at nå er barnet blitt en voksen med egen familie, og er fremdeles mye mer knyttet til stefar enn far. 

Anonymkode: a76e0...5c8

[AnonymBruker]

Meg og mitt søsken flyttet inn til min foreldre og steforeldre to dager etter bruddet. Gikk ikke akkurat knirkefritt. Ett år senere hadde vi fått et nytt søsken. 

Vi har tilnærmet null kontakt med disse to i dag. Forelderen vår satte seg foran oss barna, og det tilgir vi ikke. Deres væremåte har ikke endret seg. 
 

Selv ventet jeg i 9 år før jeg og barnet mitt flyttet sammen med min nye mann. Da hadde vi vært særboere i 6 år og et nytt barn var på vei. 

Anonymkode: cbbd8...487

[AnonymBruker]

Har kun egen erfaring og det var negativt. Kona forlot meg og hadde tydeligvis allerede holdt på lenge med en annen mann, for de var samboere hos ham noen få uker etter bruddet. Samtidig forlangte hun 80-20 fordeling, så jeg gikk fra pappa på fulltid til annenhver helg mens denne mannen ble stefar. Jeg kan jo ikke påstå at jeg snakker hundre prosent for ungene, men det skapte en del relasjonsmessige utfordringer for dem og meg. Mye skuffelse fra dem mot meg også, som jeg ikke kunne noe for, men som sannsynligvis var en slags måte å beskyttelse følelsene overfor mammaen på, for de forsto nok også hvorfor det ble slutt.

Anonymkode: 2989c...3f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Har kun egen erfaring og det var negativt. Kona forlot meg og hadde tydeligvis allerede holdt på lenge med en annen mann, for de var samboere hos ham noen få uker etter bruddet. Samtidig forlangte hun 80-20 fordeling, så jeg gikk fra pappa på fulltid til annenhver helg mens denne mannen ble stefar. Jeg kan jo ikke påstå at jeg snakker hundre prosent for ungene, men det skapte en del relasjonsmessige utfordringer for dem og meg. Mye skuffelse fra dem mot meg også, som jeg ikke kunne noe for, men som sannsynligvis var en slags måte å beskyttelse følelsene overfor mammaen på, for de forsto nok også hvorfor det ble slutt.

Anonymkode: 2989c...3f6

Det høres tøft ut. Jeg tenker også på dette med å beskytte følelsene sine. Om tilsynelatende problemfri overgang fra familie til to hjem og ny forelder/søsken med en gang, kan være en overlevelsesmekanisme. Eller om det faktisk føles helt ok for noen barn? Null sorg over det som er tapt, ingen vonde følelser rundt det at mor/far plutselig har ny partner, som fungerer som forelder fra dag én. Det er kanskje for godt til å være sant?

Anonymkode: 53342...df8