Hvordan håndtere følelsen av å være et «veldedighetsprosjekt»?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en venninne i 15 år som alltid har vært en utrolig god venn for meg. Hun har vært støttende, forståelsesfull, og vi har hatt det veldig fint sammen når vi har møttes. Men de siste tre årene har kontakten vår blitt mye sjeldnere, selv om jeg har forsøkt flere ganger å ta initiativ til å møtes. Hun har ofte vært for opptatt, og nylig fikk jeg en melding der hun unnskyldte seg for å ikke ha vært mer til stede, men sa at hun bryr seg om meg og at hun føler seg som en dårlig venn.

 

Vi har faktisk ikke møttes på over et år, og nå har jeg begynt å tenke på om hun i det hele tatt har hatt lyst til å være min venn de siste årene, eller om hun har følt seg forpliktet til å holde kontakten. Jeg har alltid vært veldig hengiven overfor henne, men har innsett at det kanskje har vært ganske ensidig. Hun har aldri bedt om hjelp, råd, eller åpnet seg på samme måte som jeg har gjort overfor henne. Det føles nesten som om jeg har vært et slags “veldedighetsprosjekt” for henne.

 

Akkurat nå har hun mye å håndtere i livet sitt, og jeg vil selvfølgelig ikke ta opp dette nå. Men jeg sitter igjen med følelsen av at jeg alltid har trengt henne mer enn hun har trengt meg. Jeg kjenner meg skamfull, trist og nesten patetisk for å ha hatt denne innsikten. Hva tenker dere om situasjonen? Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan bør jeg forholde meg til disse tankene?

kvinne, 40år

Anonymkode: 07d94...797

[AnonymBruker]

Må du ha så stor tekst?

Anonymkode: 2c86a...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Må du ha så stor tekst?

Anonymkode: 2c86a...7a2

Jeg skrev fra en telefon og så ikke at «teksten» ble så stor. Var det alt du fikk med deg?

Anonymkode: 07d94...797

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som jeg kanskje føler det litt slik for, at jeg er mer en støtte for henne enn hun er for meg. Hun tar alltid kontakt når noe er galt hos henne, og det er lite plass for meg i relasjonen. Jeg er ikke så god på å kreve denne plassen heller og har ikke det samme behovet for å øse ut min frustrasjon...

Men samtidig får man jo alltid noe ut av det selv også, det kan være godt å føle at man betyr noe for andre, selv om man ikke selv mottar, eller er villig til å motta hjelp. Det kan være mange årsaker...

Jeg syns uansett at hvis du vet at hun har det tøft så er det fint å støtte henne selv om hun ikke har kapasitet til å møtes. Om du har økonomisk mulighet går det an å sende blomster eller en frokostlevering, noe du tror hun vil sette pris på. Eller sende et brev med noen oppmuntrende ord?

Anonymkode: a0081...b3e

[AnonymBruker]

Utifra det du skriver her så kan det hende du har fått mer uttelling fra vennskapet enn hun har, at hun har følt seg mer støttende og ikke fått så mye tilbake eller hatt samme behov som deg.

Folk ser etter ulike ting i vennskap, jeg ser eksempelvis ofte etter noen som kan ha samme type humor, og utover det er enkelte vennskap mer på dybden enn andre vennskap. Med noen føler jeg at jeg må være litt mer forsiktig med hva jeg sier, at folk kan ta seg nær av ting eller starte en diskusjon på hva som helst.. Da blir det ofte litt mer gnisninger enn hva jeg foretrekker i et vennskap. I tillegg kan det å være veldig ulike, ha ulike interesser osv, gjøre at samtaler blir kjedelige, feks om man kun snakker om problemer man har og den andre ikke kan relatere til det. 

Nå vet vi jo ikke hennes side av saken, så det er ikke mulig å si nøyaktig hva som er hennes årsak.

Anonymkode: becfd...346

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen ts. Har vært litt fortvilet til tider, for det takkes nei når jeg ønsker å gjøre noe konkret tilbake. 

Jeg savner følelsen av at noen trenger MEG. Eller at noen vil tilbringe tid med meg fordi de liker å være rundt meg. Ikke fordi de føler de må, eller skal gjøre meg en tjeneste. 

Har gjort at jeg trekker meg litt unna, faktisk. 

Anonymkode: 5715b...564

[AnonymBruker]

Forstår at det er veldig sårende å tenke på det. Du forteller at hun ikke har åpnet seg for deg eller bedt om råd og hjelp. Og jeg forstår det da som at du kunne ønske at hun hadde gjort det, og at du da ville vært der for henne. Jeg har selv kjent på det i et vennskap, at jeg har åpnet meg og at den andre ikke har gjort tilsvarende tilbake. Men jeg oppfattet det slik som at min venninne hadde vanskelig for det, at det kanskje ikke hadde med meg å gjøre. Og kanskje kan det være slik i deres tilfelle, at venninnen din ikke har så lett for å åpne seg eller motta støtte. Kanskje kan du prøve å skrive til henne at du er der for henne, hvis hun trenger noen å snakke med eller trenger hjelp til noe. Du kan også spørre om du kan ringe henne en dag og prates. 

Anonymkode: 648ce...a34

[AnonymBruker]

Men du - akkurat nå er jo situasjonen slik at du har all mulighet til å endre på denne dynamikken.

Du sier at hun har mye å håndtere i livet sitt nå?

Hva kan du gjøre for å støtte henne, vise at du bryr deg og gjerne vil høre om hennes problem….?

 

Anonymkode: aa5cf...5a4

[AnonymBruker]

Takk for fine svar ❤️ Jeg vil gjerne gjøre noe fint for venninna mi og vise omtanke. Det føles godt å vite at jeg ikke er alene om å føle meg slik. Kanskje dette er en dynamikk som skjer oftere enn man tror?

Problemet er at venninna mi har mange gode venner, mens jeg har noen bekjente og noen nærmere venner, men det er kun henne jeg regner som min "bestevenn." Man kan ikke kalle det en vennskapsrelasjon hvis den ene ser på den andre som en venn, mens den andre kanskje ser på det som en belastning?

Venninna mi kommer fra en trygg og fin familie. De er kjærlige og respektfulle mot hverandre, og de støtter hverandre alltid. Jeg derimot har vokst opp i et vanskelig hjem preget av alkoholisme og giftige relasjoner. Jeg var gift med en narsissist, så det ble mye "drama" hos meg og lite hos henne. Hun kunne fortelle om utfordringer på jobben, men snakket sjelden om andre relasjoner, og hun har aldri hatt konflikter med andre.

Selv om livet hennes virket harmonisk, kom det som et sjokk for mange, også for de nærmeste, da hun annonserte et samlivsbrudd. Nå føler jeg skam over at jeg tok så mye plass. Hva om hun alltid har sett på meg som den som trengte hjelp? Jeg vil gjerne gjøre noe fint for henne, men jeg vil også unngå å forstyrre henne mer. Etter 15 år er det tungt, og jeg er flau over at jeg ikke klarte å bevare den ene vennskapsrelasjonen som betydde så mye for meg.

Anonymkode: 07d94...797

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du kjenner på den følelsen at du regner henne som din bestevenn, mens du føler at du ikke er like viktig for henne. Jeg tror at hun verdsetter deg som venn, men at det er en fase hun er i som gjør at det er vanskeligere å ta kontakt. Men det vil være positivt at du viser at du er der for henne, og at du tar en prat med henne. 

Jeg synes ikke du trenger å skamme deg over at du tok en del plass  når du virkelig har hatt en vanskelig barndom og har et vanskelig ekteskap bak deg. Det går an å bytte på hvem som trenger mest hjelp og støtte. Bare ta kontakt med henne du, så ser du hvordan deres vennskap kan utvikle seg videre. 

Anonymkode: 648ce...a34

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: 1cbf6...96d

[FruR]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 9.10):

Jeg har hatt en venninne i 15 år som alltid har vært en utrolig god venn for meg. Hun har vært støttende, forståelsesfull, og vi har hatt det veldig fint sammen når vi har møttes. Men de siste tre årene har kontakten vår blitt mye sjeldnere, selv om jeg har forsøkt flere ganger å ta initiativ til å møtes. Hun har ofte vært for opptatt, og nylig fikk jeg en melding der hun unnskyldte seg for å ikke ha vært mer til stede, men sa at hun bryr seg om meg og at hun føler seg som en dårlig venn.

 

Vi har faktisk ikke møttes på over et år, og nå har jeg begynt å tenke på om hun i det hele tatt har hatt lyst til å være min venn de siste årene, eller om hun har følt seg forpliktet til å holde kontakten. Jeg har alltid vært veldig hengiven overfor henne, men har innsett at det kanskje har vært ganske ensidig. Hun har aldri bedt om hjelp, råd, eller åpnet seg på samme måte som jeg har gjort overfor henne. Det føles nesten som om jeg har vært et slags “veldedighetsprosjekt” for henne.

 

Akkurat nå har hun mye å håndtere i livet sitt, og jeg vil selvfølgelig ikke ta opp dette nå. Men jeg sitter igjen med følelsen av at jeg alltid har trengt henne mer enn hun har trengt meg. Jeg kjenner meg skamfull, trist og nesten patetisk for å ha hatt denne innsikten. Hva tenker dere om situasjonen? Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan bør jeg forholde meg til disse tankene?

kvinne, 40år

Anonymkode: 07d94...797

Tilby at du kan være der for henne og støtte henne . La henne vite at hun kan spørre hvis hun trenger noe av deg. Åpne deg og si at du ser at forholdet kanskje har vært enveiskjørt og at du ønsker å gjøre opp for det nå hvis hun vil?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 17.27):

Takk for fine svar ❤️ Jeg vil gjerne gjøre noe fint for venninna mi og vise omtanke. Det føles godt å vite at jeg ikke er alene om å føle meg slik. Kanskje dette er en dynamikk som skjer oftere enn man tror?

Problemet er at venninna mi har mange gode venner, mens jeg har noen bekjente og noen nærmere venner, men det er kun henne jeg regner som min "bestevenn." Man kan ikke kalle det en vennskapsrelasjon hvis den ene ser på den andre som en venn, mens den andre kanskje ser på det som en belastning?

Venninna mi kommer fra en trygg og fin familie. De er kjærlige og respektfulle mot hverandre, og de støtter hverandre alltid. Jeg derimot har vokst opp i et vanskelig hjem preget av alkoholisme og giftige relasjoner. Jeg var gift med en narsissist, så det ble mye "drama" hos meg og lite hos henne. Hun kunne fortelle om utfordringer på jobben, men snakket sjelden om andre relasjoner, og hun har aldri hatt konflikter med andre.

Selv om livet hennes virket harmonisk, kom det som et sjokk for mange, også for de nærmeste, da hun annonserte et samlivsbrudd. Nå føler jeg skam over at jeg tok så mye plass. Hva om hun alltid har sett på meg som den som trengte hjelp? Jeg vil gjerne gjøre noe fint for henne, men jeg vil også unngå å forstyrre henne mer. Etter 15 år er det tungt, og jeg er flau over at jeg ikke klarte å bevare den ene vennskapsrelasjonen som betydde så mye for meg.

Anonymkode: 07d94...797

Det kan hende at hun synes problemene hun har er små iforhold til dine, og derfor ikke deler de. 

Mange deler heller ikke så mye av vansker da de ikke ha behov. Mest sannsynlig synes hun at det er hyggelig å stille opp for deg. 

Det virker som hun genuint bryr seg og glad i deg. Ta en prat med hun om det du skriver ❤️

Anonymkode: 93145...a93

[AnonymBruker]

Jeg tenker at vennskap kan gå litt i bølger, og at en base på 15 år er for solid til å droppe et vennskap kun fordi balansen er litt skjev. Dersom det har utviklet seg et mønster i relasjonen deres hvor du ofte trenger hjelp og støtte, tenker hun kanskje at hun må ha litt overskudd for å møte deg. Du kan jo prøve å endre litt på denne balansen nå? Spørre henne om det er noe du kan hjelpe henne med, invitere henne på lavterskel-ting som en gåtur i hennes nabolag e.l. 

Jeg har et vennskap som kanskje er litt tilsvarende, men som likevel er viktig for meg fordi vi har mange felles interesser. 

Anonymkode: 2680b...e7f

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å ikke dele store problemer man har i samlivet med mannen med folk som må forholde seg til ham, da det også blir vanskelig for dem - derfor blir folk så ofte overrasket. 
Hadde for eksempel ikke fortalt søstrene mine noe særlig,  det blir bare kjipt for dem når familiene er samlet. Selv om jeg gjerne skulle luftet litt. 

Kanskje venninna di føler det sånn?

Anonymkode: 4f36c...77c

[AnonymBruker]

Jeg stusser over at du regner henne som din beste venninne, og så visste du ikke om samlivsbruddet hennes før det var et faktum. Da er dere ikke spesielt nære.

Når det er slik at du åpner deg for henne, og hun ikke gjør tilsvarende med deg, så tenker ikke hun på deg som sin beste venninne. Hun har heller ikke tatt kontakt med deg på ett år, enda hun garantert vet at du setter henne høyt, siden du deler alt fra livet ditt med henne når dere treffes.

Jeg ville bare latt dette ligge. Hun er helt sikkert et fint menneske, det handler ikke om det. Men, hun har valgt andre venner som sine nære, og deler ikke noe med deg, og et sånt type vennskap ville jeg ikke orket. Det blir bare enveis.

Tar hun kontakt, så møt henne. Men, jeg ville ikke ha "hengt meg etter" en som ikke er en reell venn.

Anonymkode: 8edd8...847

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 17.27):

Takk for fine svar ❤️ Jeg vil gjerne gjøre noe fint for venninna mi og vise omtanke. Det føles godt å vite at jeg ikke er alene om å føle meg slik. Kanskje dette er en dynamikk som skjer oftere enn man tror?

Problemet er at venninna mi har mange gode venner, mens jeg har noen bekjente og noen nærmere venner, men det er kun henne jeg regner som min "bestevenn." Man kan ikke kalle det en vennskapsrelasjon hvis den ene ser på den andre som en venn, mens den andre kanskje ser på det som en belastning?

Venninna mi kommer fra en trygg og fin familie. De er kjærlige og respektfulle mot hverandre, og de støtter hverandre alltid. Jeg derimot har vokst opp i et vanskelig hjem preget av alkoholisme og giftige relasjoner. Jeg var gift med en narsissist, så det ble mye "drama" hos meg og lite hos henne. Hun kunne fortelle om utfordringer på jobben, men snakket sjelden om andre relasjoner, og hun har aldri hatt konflikter med andre.

Selv om livet hennes virket harmonisk, kom det som et sjokk for mange, også for de nærmeste, da hun annonserte et samlivsbrudd. Nå føler jeg skam over at jeg tok så mye plass. Hva om hun alltid har sett på meg som den som trengte hjelp? Jeg vil gjerne gjøre noe fint for henne, men jeg vil også unngå å forstyrre henne mer. Etter 15 år er det tungt, og jeg er flau over at jeg ikke klarte å bevare den ene vennskapsrelasjonen som betydde så mye for meg.

Anonymkode: 07d94...797

Jeg synes du virker utrolig reflektert og jeg håper at du klarer å gi slipp på skammem. Vi bestemmer ikke hvem foreldrene våre er, men venner er familien vi selv velger. Å støtte venner gjennom samlivsbrudd krever tålmodighet. Noen ganger kan burde du muntlig eller skriflig understreke at du er der for henne. . Alle mennesker har ett grunnleggende behov for tilhørlighet, det at noen trenger akkurat deg er viktig.  Ikke bruk mye tid på analyser, men vær der for henne nå