Har du fordommer mot voldsofre, helt ærlig?

[Druid]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Virker som mantraet i tråden er at kvinner ikke kan styre hvem de forelsker seg i = Kan ikke ta ansvaret for egne handlinger.

Det er en forenkling som kommer av introen til denne saken : Det gjelder begge veier. 

Jeg er ganske sikker på at hvis du ser over venninene dine, kan plukke ut dramaqueens, golddiggers,  jenter med en personlighet som sverter gull og jenter med hjerner som har to hjerneceller som leker med Ekko : og svært mange av dem er fortsatt gift ... Du vil ha henne du seriøst lurer på hva mannen ser i henne, og en flott, og sexy venninne som aldri finner seg  noen.

I den store diskusjonen om biologi, tendenserer folk å legge til grunn at vi gjør rasjonelle valg basert på biologisk målsetninger. Det er ikke sånn noe virker.  Men det å anerkjenne at vi mennesker stort sett er styrt av hormoner, og ikke intelekt, fremstår skummelt. Plutselig er vi ikke så veldig mye mer avansert enn dyrene rundt oss likevel.    

[AnonymBruker]

Jeg må ærlig si at jeg kan ha litt fordommer. Selv om jeg i teorien vet at det ikke er lett å gå, og at de manipulerer og mishandler også psykisk, så kan jeg noen ganger tenke at offeret "må skjerpe seg". Eksempelvis har jeg en venninne som blir mishandlet av mannen sin, og som ofte ringer meg for både trøst og hjelp. Etterhvert som årene går syns jeg det er vanskeligere å akseptere at hun ikke aktivt tar et valg og forlater mannen. Jeg har ringt inn bekymringsmelding ved flere anledninger (de har barn), og jeg har også ringt politiet ved en anledning. Men ingen kan tvinge henne til å forlate ham.

Anonymkode: e93f2...066

[AnonymBruker]

Jeg innser etter å ha lest tråden at jeg har fordommer dersom du hadde barn innviklet i denne relasjonen. Ellers har jeg det ikke.

Jeg kommer aldri til å kunne tilgi svigermor 100% for at hun lot mannen min vokse opp med en voldelig stefar.

Hadde hun vært alene ville det vært noe helt annet. Men er man mamma har man en fordømt plikt til å agere raskt og få barna ut av situasjonen.

Min mann og to av hans søsken er varig ufør grunnet hennes valg av mann. Og hun valgte han om og om igjen over veldig mange år. Bare ett av barna er ute i jobb, og han er ikke uten plager han heller.

Jeg er fremdeles glad i henne, bryr meg om henne og vår relasjon. Men det er vanskelig for meg å stole på henne alene med barna mine når jeg vet hva hun tillot skje med sine egne barn tilstedet. Hun har i tillegg funnet seg en ny voldelig partner 😩

Anonymkode: e7171...3a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men er man mamma har man en fordømt plikt til å agere raskt og få barna ut av situasjonen.

Bare til info: Vold kommer ofte gradvis, og starter smått og usynlig, JF fortellingen om den kokte frosken. I tillegg er barn i veldig liten grad skjermet fra samvær med voldelige foreldre. 

Anonymkode: c99e6...70b

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville hatt fordommer før, men ikke nå lengre, da jeg dessverre ble utsatt for vold selv.

Jeg har alltid sett på meg selv som sterk og vært tydelig på hva som er ålreit oppførsel.

Likevel ble jeg utsatt for vold selv i en nær relasjon.

Det var ikke noe jeg valgte, men det var den som utøvde volden sitt valg. 

I tillegg tror jeg voldelige relasjoner ofte innebærer at man blir manipulert. Det er jo ikke sånn at man møter noen og så sier de "Hei, jeg heter Daniel og om 3 år kommer jeg til å slå deg".

Hos meg startet det med at jeg møtte det jeg tenkte var en sjarmerende og sympatisk mann.

Deretter når vi hadde vært sammen en stund, kom små subtile stikk innbakt som "humor". 

Lenge nok mellom hver episode til at jeg rakk å glemme det som hadde skjedd, og såpass i det små at jeg ikke merket at han prøvde å flytte på grensene mine og teste reaksjonene mine.

Deretter eskalerte det, og han ble aggressiv, før jeg tilslutt fikk nok.

Det var likevel vanskelig å innse at det han gjorde var veldig alvorlig, og jeg unnskyldte han nok veldig - for han hadde hatt en tøff oppvekst.

Dessuten var han jo " så snill ellers" og han virket oppriktig lei seg og kjøpte blomster og gråt etter å ha mishandlet meg . Dette stod da i sterk kontrast til når han oppførte seg dårlig, da kjentes det som var normal og god oppførsel ekstra bra (traumebånd, hekt). 

Det var vanskelig for meg å innse at dette ikke bare var en usikker og sårbar mann, men en som faktisk ofte var slem med vilje. Det var vanskelig for meg å tro at noen mennesker kan være slik. Dessuten var han uforutsigbar, hevngjerrig og aggressiv - så det kjentes utrygt ut å gå.

Anonymkode: b83fe...e74

[Andro]

nei

[Arild37]

Litt fordommer må jeg innrømme å ha. Mine erfaringer er at kvinner som har gått igjennom dette ofte sliter psykisk, har mye bagasje og traumer. Dette gjør de ikke til dårligere mennesker, men det er vanskelig å utvikle enn sund relasjon med noen som har levd med slikt, med de traumer som medfølger, ihvertfall mye mer krevende 

[AnonymBruker]

Har ikke nødvendigvis fordommer fordi jeg har jo lært om hvorfor kvinner blir. Ikke bry deg om andre. Du selv vet hvorfor det ble som det ble. Samtidig tenker jeg at jeg aldri kommer til å forstå fullt og helt hvorfor man ikke går. Og enda værre får barn med sånne menn.

Anonymkode: 9859a...fdf

[AnonymBruker]

Både ja og nei for jeg har selv blitt utsatt for vold og levd med han i 12 år og jeg har utdanning, god, jobb osv.  Da jeg dro på krisesenteret hadde jeg en forestilling om hva slags kvinner som var der. Disse forestillingene ble fort slått ihjel, der var det alle typer kvinner. Vi må prate mer om det!

Anonymkode: dfbf9...52f

[Rosa Dartle]

Nei, har absolutt ingen fordommer. Jeg har selv opplevd mishandling som barn, og så hvor lojal jeg ble fordi jeg var glad i personen. Da jeg ble eldre hadde vi en nabo som banket kona si. Jeg var 18 og vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre med situasjonen. I dag ville jeg selvsagt ringt politiet. Jeg husker vi prøvde å snakke med kona og si at vi kunne prøve å hjelpe, men det endte med at hun skjelte oss ut. Da jeg ble eldre har jeg greid å sette det mer i sammenheng og forstå hvor vanskelig det er å bryte ut og hvor redd hun sikkert var da vi snakket med henne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 8.18):

Jeg var gift med en voldelig mann i tjue år og skammer meg veldig over det. Jeg klarte endelig å gå fra ham, men forteller lite og ingenting om hva jeg har opplevd fordi jeg er redd for å bli dømt. 

Samtidig sier mange at holdningene i samfunnet har endret seg og folk har mer forståelse nå. 

Så spørsmålet mitt er, har du fordommer mot voldsofre, dvs folk som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner? Hvis jeg fortalte deg at jeg var gift med en voldelig mann i tjue år, hva hadde du tenkt? 

Anonymkode: c99e6...70b

Vært der selv. Sier aldri hva som utløste det endelige bruddet, men lagd meg en spiselig versjon å fortelle utad så jeg ikke høres ut som en som skylder på eksen eller har vært et « tafatt» voldsoffer. Ble aldri banket opp, men det var mer trusler, sexuell vold og en rekke livsfarlige hendelser som han utsatte meg for. Det var utroskap, alkohol, etc.

Jeg tror mange snille, smarte mennesker kan bli utsatt for noe sånt. De fleste med normal oppdragelse vil ha lært empati. En vaskeekte psykopat vet å manipulere og er skruppelløs utover det en vanlig person kan klare å fantasere seg til. Det er som å være gift med to personer. Den du opplever som veloppdragen, hyggelig, omgjengelig, flink, empatisk, morsom blir tidvis det stikk motsatte og gjerne i beruset tilstand når de kan slippe guarden.  De som virkelig aldri kunne havnet i en slik situasjon tenker jeg er litt av samme kaliber selv 

Anonymkode: fa007...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2024 den 7.40):

Jeg har fordommer mot dem som blir reddet ut, de havner på krisesenter med barna (barn som er sjeleglade over at de har unnsluppet overgriperen), når vi ser at dama går rett tilbake i armene på han som hun skulle unnslippe, og drar med seg ungene inn igjen til denne fyren. Han har jo lovet bot og bedring, så nå blir alt mye bedre...

Hun får gjøre som hun vil for sin egen del, men jeg synes det er utilgivelig at hun samtidig tar med seg barna inn i dette dysfunksjonelle forholdet. De ønsker seg ikke tilbake. Jeg har møtt små barn som går gatelangs fordi de ikke tør å være hjemme. Som voksen har man en fordømt plikt til å ta hensyn til barna.

Anonymkode: 72a7c...20f

Dere som setter grensa for empati ved at offeret har barn, har dere tenkt på at mor kan vurdere det slik at barna er tryggere om de blir hos fyren?

Hvis det er felles barn er det veldig vanlig at far får delt foreldrerett, så om mor går har hun ikke mulighet til å gripe inn eller beskytte dem halve året.

Svært mange vil forsøke å ta fra mor barna helt. Veldig ofte har kvinnene levd under økonomisk vold og kommer ut av forholdet med gjeld mannen har påført henne. Det finnes ikke penger til gode advokater.

Hun kan også ha fått trusler som gjør at hun er redd for at hun og barna drepes om hun går. Og nei, dette er aldri skriftlige trusler som du kan anmelde, de er muntlige og/eller indirekte.

Fortsettelsesvold er og en greie. Barna brukes til å fortsette volden mot mor. Økonomi, behov for samarbeid, og til og med rettsystemet og barnevernet kan (mis)brukes for å fortsette å trykke mor ned. 

Om dere tror at dokumentert vold eller en voldsdom setter en stopper for samvær er dere svært naive.

Anonymkode: c65ff...e0c

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 8.40):

Tar denne som anonym.  Som man "kan" jeg kjenne litt på det.

Det finnes utrolig mye bra menn, trivelige menn som blir valgt bort.

Men hvis man velger mann etter høyde, hår, pikk, formue eller status så var det viktigst for dama. Så fikk hun det ihvertfall. 

Hennes valg og prioriteringer. 

Altså: Marius Høiby er en narkoman?, voldelig og fullstendig uten utdanning eller inntekt.  Men modellene flokker seg rundt han. Og de velger IKKE han for han er så kjekk og trivelig. 

De fikk bildene i se og hør, ble kjent og kom nærmere kjendisstatus.  

Om jeg kjøpte Ferrari.  Jeg fikk oppmerksomhet og kulhetsfaktor. Så om jeg griner over trang bil og høye vedlikeholdskostnader. Hva trodde jeg da??

 

Anonymkode: d8191...3fe

Du blir ikke valgt vekk på grunn av høyde eller pikk, eller andre ting, men på grunn av hvordan du er. Hvis du jobber med deg selv så får du nok se en ekte pupp en gang du også. Selvmedlidenhet og bitterhet er ikke attraktivt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dere som setter grensa for empati ved at offeret har barn, har dere tenkt på at mor kan vurdere det slik at barna er tryggere om de blir hos fyren?

Hvis det er felles barn er det veldig vanlig at far får delt foreldrerett, så om mor går har hun ikke mulighet til å gripe inn eller beskytte dem halve året.

Svært mange vil forsøke å ta fra mor barna helt. Veldig ofte har kvinnene levd under økonomisk vold og kommer ut av forholdet med gjeld mannen har påført henne. Det finnes ikke penger til gode advokater.

Hun kan også ha fått trusler som gjør at hun er redd for at hun og barna drepes om hun går. Og nei, dette er aldri skriftlige trusler som du kan anmelde, de er muntlige og/eller indirekte.

Fortsettelsesvold er og en greie. Barna brukes til å fortsette volden mot mor. Økonomi, behov for samarbeid, og til og med rettsystemet og barnevernet kan (mis)brukes for å fortsette å trykke mor ned. 

Om dere tror at dokumentert vold eller en voldsdom setter en stopper for samvær er dere svært naive.

Anonymkode: c65ff...e0c

Men jeg lurer på hvorfor man er så dum at man får barn med en som er voldelig! Å sette barn inn i  en sånn situasjon er for meg helt uforståelig!

Anonymkode: 9859a...fdf

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: cc8cd...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Men jeg lurer på hvorfor man er så dum at man får barn med en som er voldelig! Å sette barn inn i  en sånn situasjon er for meg helt uforståelig!

Anonymkode: 9859a...fdf

De begynner ikke med å være voldelige, de skyver grenser litt og litt. Tilslutt har man ingen grenser og det er da det går galt for de fleste. Ofte kommer dette frem etter foreksempel barn, småbarnsfasen og stress. 

Anonymkode: 391fc...2a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2024 den 8.18):

Jeg var gift med en voldelig mann i tjue år og skammer meg veldig over det. Jeg klarte endelig å gå fra ham, men forteller lite og ingenting om hva jeg har opplevd fordi jeg er redd for å bli dømt. 

Samtidig sier mange at holdningene i samfunnet har endret seg og folk har mer forståelse nå. 

Så spørsmålet mitt er, har du fordommer mot voldsofre, dvs folk som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner? Hvis jeg fortalte deg at jeg var gift med en voldelig mann i tjue år, hva hadde du tenkt? 

Anonymkode: c99e6...70b

Nei jeg dømmer ikke. Og jeg har kjent noen. Men de har vært så lukket på et vis, at det har vært vanskelig å forholde seg til.  Har opplevd at de ofte tror at jeg dømmer. Uten å ha gjort det.  Men de har tolket småting i den retningen  også har det endt opp med en liten  konflikt, der min side av saken ikke har noe å si. Så da har jeg på sett og vis gitt litt opp, før det ble veldig ille. Det var snakk om småting i helt annen kontekst. Så jeg skjønte ikke helt at det ene skulle ha noe med det andre å gjøre.

Er det noe jeg ikke dømmer er det sånt liksom. Men det blir vanskelig å være seg selv i en relasjon når småting i andre kontekster overanalyeres i feil perspektiv.

Har fortsatt kontakt med ei, det var et tema når hun hadde behov for å fortelle det. Også  var hun ferdig med det og hadde et normal forhold etterpå.

Jeg skjønner  at detkan være vanskelig å stole på hva andre sier etter noe sånt. Men når man blir helt steil på ddt, blir det svært vanskelig å forholde seg til 

Anonymkode: 2b6f6...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har opplevd at de ofte tror at jeg dømmer. Uten å ha gjort det.  Men de har tolket småting i den retningen  også har det endt opp med en liten  konflikt, der min side av saken ikke har noe å si.

Det er dette som er problemet, det er å leve i offerrollen. Man skaper små situasjoner hvor man selv vet mest og er perfekt og den andre er naiv og kanskje til og med slem.

Les bare tråden her, hvordan man løper etter for å komme med stikk mot de som ikke er enig eller som ikke stryker medhårs, og for å forklare hvorfor man gjorde som man gjorde. Dette fortsetter gjerne et helt liv fordi de ser faktisk ikke at de ikke gjør noe feil.

Så jeg løper i motsatt retning hver gang noen forteller at de er utsatt for vold, mobbing, omsorgssvikt, etc.

Det finnes mange som har opplevd det som ikke er i offerrollen, men de forteller ikke om det på samme vis. De nevner det bare som en sidebemerkning ‘jeg har ikke helt godt forhold til foreldrene’ eller ‘det var et forhold som ikke var sunt’.

Siste fase er de som omtaler andre mennesker som sin. Sin stalker, sin overgriper, sin narsissist. Det er som de identifiserer seg fullkomment gjennom sin rolle som offer.

Og nå tenker sikkert mange at jeg mangler erfaring og forståelse. Nei, det gjør jeg ikke, har vokst opp med emosjonell omsorgssvikt og måttet ty til krisesenter for å komme ut av et skadelig forhold. Jeg bare vil ikke la dette definere meg, eller ødelegge potensielt gode relasjoner. 

Anonymkode: cafda...991

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg lurer på hvorfor man er så dum at man får barn med en som er voldelig! Å sette barn inn i  en sånn situasjon er for meg helt uforståelig!

Anonymkode: 9859a...fdf

Problemet er at det ikke nødvendigvis skjer med en gang, det oppstår ofte gradvis, og grensene skyves litt etter litt. Plutselig er grensene for hva som er riktig og galt hvisket ut. Jeg så ikke selv at det var vold jeg levde under før han tok knyttnevnen til ansiktet mitt. Men sannheten var jo at jeg hadde levd under vold lenge, jeg bare så det ikke helt selv. Den kontrollen, manipulasjonen og utskjellingen jeg levde under var ikke noe som oppsto fra en dag til en annen, den kom gradvis. Det er slik mannen min opplevde det med sin eks: plutselig lurer man på hvorvidt man husker riktig eller ikke, man tror kanskje man ikke fortjener bedre, man er så psyket ned at man ikke helt ser hvor grensen ble trådd over.