Deprimert samboer? Ekstremt negativt innstilt til verden

[AnonymBruker]

Samboeren min har sagt at han føler seg nedfor i det siste. Det er absolutt forståelig, da han er selvstendig næringsdrivende og det har ikke gått riktig vei. I går snakket han om hvor ille og urettferdig verden er, og han sa kort fortalt at absolutt alt er helt på trynet. Økonomisk, jobbmessig og at vi ikke har noen form for frihet siden vi har dårlig råd.. Selv om jeg har forståelse så blir jeg også nedfor og sliten av å høre på, fordi han mener at siden verden er som den er så er det liksom "ingen håp" med mindre noen store endringer skjer i samfunnet. 

Han har fått flere jobbmuligheter som han har takket nei til fordi han vil drive sitt eget, og jeg sa at dersom det fortsetter å gå dårlig så har du andre alternativer og tilbud. Økonomisk sett så bor vi midt i Oslo og det er dyrt. Han ønsker å bo i byen, og jeg sa at det også er en mulighet å flytte på seg - så man kan leve et friere liv økonomisk. Jeg kjenner selv på at ting er vanskelig - da jeg tjener relativt lite, gikk på en skikkelig smell psykisk mtp. jobb for litt siden og følte at livet var ganske dritt. Men - istedenfor å grave meg ned og fylle hodet med negativitet og ha holdningen om at "alt er fucked, jeg kan ikke gjøre noe uansett" - så dro jeg til legen, snakket deretter åpent med sjefen og jeg ble flyttet på slik at jeg får prøve noe nytt. Dette ga meg mer motivasjon. Jeg forsøker også å spare mer hver måned, nettopp så vi etter hvert kan få litt mer økonomisk frihet - men det skjer jo ikke over natten. Jeg forsøker også å ta grep i hverdagen for å holde positiviteten og livsgnisten oppe, og det å bli møtt med en samtale fra partner som egentlig på mange måter har gitt opp er utrolig trist og gjør at jeg føler meg nedfor. 

Jeg ønsker å være der for han så godt jeg kan, men jeg blir frustrert og egentlig litt sint over tankegangen hans. Jeg har lyst til å si : " Ta deg sammen og gjør noe! Se etter løsninger istedenfor problemer!". Men - jeg føler at det blir for hardt, og dersom han er deprimert så ønsker jeg selvfølgelig å støtte han. Men.. fader, det er vanskelig når man selv kjemper for å holde hodet over vann til tider - også blir man truffet av en slik bølge med negativitet. 

Anonymkode: e4722...830

[AnonymBruker]

Sånne menn er udugelige. De må ville skaffe hjelp, men i stedet tar de det ut over alle hjemme. Det blir sjeldent bedre.

Ville satt hardt mot hardt og om det ikke bedret seg innen noen mnd, så hadde jeg gått. Han kommer til å dra deg med seg 

Anonymkode: 49ce3...9d7

[AnonymBruker]

Det er viktig og riktig å støtte en partner, men om vedkommende går i lang tid og er negativ uten å faktisk prøve å få endret på det som føles feil, så går det en grense til slutt. Dersom han etter hvert verken går til lege for hjelp, eller prøver å endre på situasjonen selv, så må du kjenne på om du orker å stå i det. 

Anonymkode: 2131d...598

[AnonymBruker]

Vanskelige livssituasjoner er ok så lenge man forsøker å gjøre noe med dem. Det minste man kan gjøre er å be om hjelp. Samtidig må han belage seg på å ta en midlertidig jobb så dere ikke ligger bakpå økonomisk, som bare gjør det enda verre.

Anonymkode: cdc44...94c

[AnonymBruker]

Be han ringe ambulant akutteam hvis deres kommune har det. Dyktige psykiatriske sykepleiere som er der i livskriser (store og små). Mange opplever det som godt å prate med dem.

Anonymkode: ce36a...2bb