Ønsker høre fra dere som bevisst har dyttet bort/brutt med en du elsket

[AnonymBruker]

Dette kalles vel unngående tilknytningsstil. 

Men til dere som har gjort dette, og da snakker jeg om at du har dyttet vekk en du faktisk elsket/var veldig glad i.... 

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

 

Jeg jobber med å forstå denne tilknytningsstilen. Har selv erfart å bli dyttet vekk og gjort slutt med når alt ble nært, sårbart og mye følelser fra hans side. Hvorfor klarer de ikke stå i det? Hvorfor kjenner de på lettelse når bruddet er et faktum og hvorfor kommer de tilbake, ofte, senere?

Det er som om empati skrus av. I mitt tilfelle fikk jeg høre at han bare ikke kunne være i et forhold, hadde ikke nok å gi meg, jeg fortjente bedre, og han elsket meg ikke lenger. Det kan aldri bli oss igjen sa han. Han var så stygg med meg! 

Så vil gjerne høre fra andre og helst fra deg som er den som dytter folk bort selv om forholdet er bra og du har følelser. Hjelp meg å forstå. 

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Det skjer som en refleks.. Men følelsen av at jeg uansett ikke vil være bra nok/verdt å elske nok stor. 

Anonymkode: 7654f...571

[AnonymBruker]

Var for å beskytte han ikke meg, bærer fortsatt på kjærlighetssorg. Han var perfekt men livet med meg gjorde at han havnet i en skvis, så jeg lot han gå. Ingen ting om at man ikke er bra nok i seg selv, men når man ser den du elsker ikke har det bra med deg er det bedre å gi slipp enn å tvinge dem til å stå ved din side. Aldri vært redd for forpliktelse, så nei det er vell ikke ett rett svar på dette. 

Anonymkode: 9b7b0...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette kalles vel unngående tilknytningsstil. 

Men til dere som har gjort dette, og da snakker jeg om at du har dyttet vekk en du faktisk elsket/var veldig glad i.... 

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

 

Jeg jobber med å forstå denne tilknytningsstilen. Har selv erfart å bli dyttet vekk og gjort slutt med når alt ble nært, sårbart og mye følelser fra hans side. Hvorfor klarer de ikke stå i det? Hvorfor kjenner de på lettelse når bruddet er et faktum og hvorfor kommer de tilbake, ofte, senere?

Det er som om empati skrus av. I mitt tilfelle fikk jeg høre at han bare ikke kunne være i et forhold, hadde ikke nok å gi meg, jeg fortjente bedre, og han elsket meg ikke lenger. Det kan aldri bli oss igjen sa han. Han var så stygg med meg! 

Så vil gjerne høre fra andre og helst fra deg som er den som dytter folk bort selv om forholdet er bra og du har følelser. Hjelp meg å forstå. 

Anonymkode: aaf7f...7a5

1. Jeg gjorde det nok for å beskytte meg selv ja, var så redd for at jeg skulle bli såret (enda mer), så jeg skjøv han vekk og gjorde det slutt i stedet. (Var ikke bevisst på at det var derfor jeg gjorde det der og da, det har jeg forstått senere når jeg har jobbet med egne følelser og mønster) 

2. Etter at jeg gjorde det slutt, klarer jeg ikke tro at jeg er verdt å elske. Jeg slet nok litt med det når vi var sammen også, ble innimellom litt overveldende når han ble for "kosefysisk". Men nå etterpå føler jeg ikke jeg er verdt å elske, og heller ikke at jeg som person har noen verdi. 

3. Ja. Rent bortsett fra at jeg jo har mistet han da

4. Jeg tror egentlig ikke det. 

5. Angrer voldsomt, ser i ettertid at det ble det verste jeg kunne gjort. Har tatt kontakt igjen, men fikk han ikke tilbake. (Skjønner jo at han ikke vil da) (Og jeg kjente på lettelse med en gang etter bruddet, men innså ganske fort at jeg hadde gjort en kardinaltabbe. 😟)

Anonymkode: 3bfe4...23e

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt med kvinnen jeg elsket fordi jeg slet altfor mye psykisk på den tiden til å kunne være i et parforhold. Jeg ønsket ikke at mine problemer skulle gå utover henne. Senere ble jeg frisk igjen, men jeg har alltid savnet henne og aldri funnet noen jeg elsker på den måten. Det er nå 24 år siden.

Ja, jeg angrer, samtidig som jeg vet at jeg ikke klarte noe annet den gang. 

Anonymkode: 424e6...563

[AnonymBruker]

Jeg visste at jeg ikke kunne være den partneren jeg måtre være, og jeg ville ikke faile. Jeg hadde allerede failet ved utroskap flere ganger som ikke ble oppdaget og jeg bar på skyldfølelse som gjorde at jeg oppførte meg som en dritt mot vedkommende uten å tørre å være ærlig. Og jeg var livredd for at vedkommende skulle være utro mot meg, så jeg valgtr å gå for å beskytte meg selv. Både mot å bli avslørt som en løgner/dårlig person, og mot å bli såret.

Jeg angret men prøvde aldri å gå tilbake, jeg visste at jeg ikke var kapabel til å være en sunn partner.

Nå er jeg i stand til å motta kjærlighet, og vet at jeg fortjener det. Men jeg er inidlertid en helt annen person nå, jeg har jobbet beinhardt for å komme hit. Det er fem år siden jeg gikk fra vedkommende og de åre e har jeg brukt intensivt på å jobbe med meg selv, skikkelig i dybden. Uten dét, ville jeg fremdeles hatt mange av de samme problemene, for man vokser det ikke av seg utrn videre. Det må gode verktøy og riktig kunnskap til.

Og ja, følte meg på den tiden overveldet, kvalt og lei av å motta kjærlighet fra vedkommende. Det er slik det makifesterer seg, man projikterer egne vonde følelser som om det er den andre man egebtlig er sint på - selv om sinnet bunner fra oss selv, til oss selv.

Anonymkode: ec2f8...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg visste at jeg ikke kunne være den partneren jeg måtre være, og jeg ville ikke faile. Jeg hadde allerede failet ved utroskap flere ganger som ikke ble oppdaget og jeg bar på skyldfølelse som gjorde at jeg oppførte meg som en dritt mot vedkommende uten å tørre å være ærlig. Og jeg var livredd for at vedkommende skulle være utro mot meg, så jeg valgtr å gå for å beskytte meg selv. Både mot å bli avslørt som en løgner/dårlig person, og mot å bli såret.

Jeg angret men prøvde aldri å gå tilbake, jeg visste at jeg ikke var kapabel til å være en sunn partner.

Nå er jeg i stand til å motta kjærlighet, og vet at jeg fortjener det. Men jeg er inidlertid en helt annen person nå, jeg har jobbet beinhardt for å komme hit. Det er fem år siden jeg gikk fra vedkommende og de åre e har jeg brukt intensivt på å jobbe med meg selv, skikkelig i dybden. Uten dét, ville jeg fremdeles hatt mange av de samme problemene, for man vokser det ikke av seg utrn videre. Det må gode verktøy og riktig kunnskap til.

Og ja, følte meg på den tiden overveldet, kvalt og lei av å motta kjærlighet fra vedkommende. Det er slik det makifesterer seg, man projikterer egne vonde følelser som om det er den andre man egebtlig er sint på - selv om sinnet bunner fra oss selv, til oss selv.

Anonymkode: ec2f8...1b4

Det siste avsnittet der talte veldig til meg, det stemte spot on for meg. 

Kan du gi noen tips om hvordan du har jobbet med deg selv, hvilke verktøy du har brukt osv? Har kommet et godt stykke selv føler jeg, men mangler mye enda, til å bli den beste versjonen av meg selv. 

Anonymkode: 3bfe4...23e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette kalles vel unngående tilknytningsstil. 

Men til dere som har gjort dette, og da snakker jeg om at du har dyttet vekk en du faktisk elsket/var veldig glad i.... 

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

 

Jeg jobber med å forstå denne tilknytningsstilen. Har selv erfart å bli dyttet vekk og gjort slutt med når alt ble nært, sårbart og mye følelser fra hans side. Hvorfor klarer de ikke stå i det? Hvorfor kjenner de på lettelse når bruddet er et faktum og hvorfor kommer de tilbake, ofte, senere?

Det er som om empati skrus av. I mitt tilfelle fikk jeg høre at han bare ikke kunne være i et forhold, hadde ikke nok å gi meg, jeg fortjente bedre, og han elsket meg ikke lenger. Det kan aldri bli oss igjen sa han. Han var så stygg med meg! 

Så vil gjerne høre fra andre og helst fra deg som er den som dytter folk bort selv om forholdet er bra og du har følelser. Hjelp meg å forstå. 

Anonymkode: aaf7f...7a5

1. For å beskytte han

2. Jeg er ikke verdt å elske. Mitt liv ville gjort det vanskelig for ham å leve et liv han hadde vært fornøyd med 

3. Ja, redd for å såre noen og bli såret. 

4. Angret flere ganger, men innså det ikke kunne være annerledes. Det er for mye jobb med meg. 

Anonymkode: 414d0...b0f

[AnonymBruker]

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

For å beskytte meg selv mot å bli sårbar og bli avvist, for før eller siden ville hun ha avvist meg. Og beskyttet henne litt også, mot meg, som er så håpløs. 

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

Kanskje jeg er verdt å elske men er alltid redd for å bli forlatt når den andre ser hvem jeg egentlig er og hvor skadet jeg er. Jeg strever med å ta i mot kjærlighet, vet ikke hvordan og det føles ofte veldig nært for meg. Får panikk av det noen ganger. 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

Ja, jeg får panikk når hun gir mye. Jeg elsker det men blir så redd. handler om sårbarheten i meg og frykten for å bli for bundet til henne. jeg trekker meg heller unna da,selv om jeg har stor interesse og er glad i henne. 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

Ja jeg er redd for å miste friheten min, føle meg kontrollert eller bundet. Har erfaringer med giftige forhold og orker det ikke igjen. 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

Jeg er midt i det nå. Gjorde det slutt for 2 mnd siden.Hun kontaktet meg, viste forståelse og ville prate. Jeg kuttet henne av igjen og sa det aldri kunne bli noe mellom oss. Jeg var iskald og stygg enda jeg har dype følelser for henne. Jeg angrer helt klart, har mistet lyspunktet i livet mitt. Klarer jeg ydmyke meg og si unnskyld? nei, ikke enda. Kanskje tar jeg aldri kontakt igjen men kanskje gjør jeg det. Jeg savner henne veldig men strever med å håndtere mine egne følelser i dette. Jeg unngår følelser, unngår å elske og bli elsket, det er en dyp lengsel i meg, men jeg vet ikke hvordan, redd for å bli avvist, så jeg avviser først. 

 

Anonymkode: d06e1...05e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Det skjer som en refleks.. Men følelsen av at jeg uansett ikke vil være bra nok/verdt å elske nok stor. 

Anonymkode: 7654f...571

Så du klarer på en måte ikke å la være dytte den andre bort? får du panikk? blir du redd for å gjennomskues, i form av at du ikke vil være "god nok"? Har du angret på at du dytter bort dem du er glad i? TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Var for å beskytte han ikke meg, bærer fortsatt på kjærlighetssorg. Han var perfekt men livet med meg gjorde at han havnet i en skvis, så jeg lot han gå. Ingen ting om at man ikke er bra nok i seg selv, men når man ser den du elsker ikke har det bra med deg er det bedre å gi slipp enn å tvinge dem til å stå ved din side. Aldri vært redd for forpliktelse, så nei det er vell ikke ett rett svar på dette. 

Anonymkode: 9b7b0...ccf

Så leit å høre at du dyttet bort for å beskytte han. Prøvde dere noen gang å jobbe med din tilknyting? Eller rakk dere ikke det før du dyttet han vekk? De fleste med unngående tilknytning er redd for å forplikte seg. At du ikke er det, er bra, men kanskje er du likevel litt redd, siden du tenker du skal beskytte han fra deg? handler ikke om å ikke forplikte seg også? TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

1. Jeg gjorde det nok for å beskytte meg selv ja, var så redd for at jeg skulle bli såret (enda mer), så jeg skjøv han vekk og gjorde det slutt i stedet. (Var ikke bevisst på at det var derfor jeg gjorde det der og da, det har jeg forstått senere når jeg har jobbet med egne følelser og mønster) 

2. Etter at jeg gjorde det slutt, klarer jeg ikke tro at jeg er verdt å elske. Jeg slet nok litt med det når vi var sammen også, ble innimellom litt overveldende når han ble for "kosefysisk". Men nå etterpå føler jeg ikke jeg er verdt å elske, og heller ikke at jeg som person har noen verdi. 

3. Ja. Rent bortsett fra at jeg jo har mistet han da

4. Jeg tror egentlig ikke det. 

5. Angrer voldsomt, ser i ettertid at det ble det verste jeg kunne gjort. Har tatt kontakt igjen, men fikk han ikke tilbake. (Skjønner jo at han ikke vil da) (Og jeg kjente på lettelse med en gang etter bruddet, men innså ganske fort at jeg hadde gjort en kardinaltabbe. 😟)

Anonymkode: 3bfe4...23e

Var din handling der du gjorde det slutt, gjennomtenkt eller mer på impuls? Var du så sikker på at du kom til å bli såret at du heller avviste han først? Utrolig bra å høre du har jobbet med dine mønstre. Og det du sier om intimitet, kosing, er klassisk for unngåend tilknytning. Man takler det ikke, det blir for nært og intimt og man kan få panikk.....Takk for at du deler. Så utrolig leit at du angret, men også veldig klassisk. Hvorfor ville han ikke gi deg en ny sjanse? var du stygg mot han i bruddet? iskald eller distansert? TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg gjorde det slutt med kvinnen jeg elsket fordi jeg slet altfor mye psykisk på den tiden til å kunne være i et parforhold. Jeg ønsket ikke at mine problemer skulle gå utover henne. Senere ble jeg frisk igjen, men jeg har alltid savnet henne og aldri funnet noen jeg elsker på den måten. Det er nå 24 år siden.

Ja, jeg angrer, samtidig som jeg vet at jeg ikke klarte noe annet den gang. 

Anonymkode: 424e6...563

Oi dette var en sår historie. 24 år siden? din kjærlighet må ha vært sterk. Har du noen gang kontaktet henne igjen?

Fikk hun vite hvorfor du gjorde det slutt, eller ble hun bare dyttet bort uten noen veldig god grunn? TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

Måtte gjøre det for ingen av oss ville flytte (bodde langt fra hverandre). Han var en genuin flott fyr på alle måter.

Anonymkode: 54665...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg visste at jeg ikke kunne være den partneren jeg måtre være, og jeg ville ikke faile. Jeg hadde allerede failet ved utroskap flere ganger som ikke ble oppdaget og jeg bar på skyldfølelse som gjorde at jeg oppførte meg som en dritt mot vedkommende uten å tørre å være ærlig. Og jeg var livredd for at vedkommende skulle være utro mot meg, så jeg valgtr å gå for å beskytte meg selv. Både mot å bli avslørt som en løgner/dårlig person, og mot å bli såret.

Jeg angret men prøvde aldri å gå tilbake, jeg visste at jeg ikke var kapabel til å være en sunn partner.

Nå er jeg i stand til å motta kjærlighet, og vet at jeg fortjener det. Men jeg er inidlertid en helt annen person nå, jeg har jobbet beinhardt for å komme hit. Det er fem år siden jeg gikk fra vedkommende og de åre e har jeg brukt intensivt på å jobbe med meg selv, skikkelig i dybden. Uten dét, ville jeg fremdeles hatt mange av de samme problemene, for man vokser det ikke av seg utrn videre. Det må gode verktøy og riktig kunnskap til.

Og ja, følte meg på den tiden overveldet, kvalt og lei av å motta kjærlighet fra vedkommende. Det er slik det makifesterer seg, man projikterer egne vonde følelser som om det er den andre man egebtlig er sint på - selv om sinnet bunner fra oss selv, til oss selv.

Anonymkode: ec2f8...1b4

Veldig interessant det du skriver, men jeg hang meg litt opp i hvorfor du ble lei av kjærligheten du mottok? Ble det for mye? eller ble du redd for å ta i mot kjærligheten? Du angret skriver du, så mest sannsynlig var det sterke følelser der, men du valgte likevel å forlate forholdet. Du var utro, sier du, men elsket du den du var utro mot? forstår sånn sett at du brøt ut, siden du hadde såret vedkommende veldig - men i bunn og grunn ønsket du å bli? 

Godt å høre du har jobbet med deg selv. Kudos. TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

1. For å beskytte han

2. Jeg er ikke verdt å elske. Mitt liv ville gjort det vanskelig for ham å leve et liv han hadde vært fornøyd med 

3. Ja, redd for å såre noen og bli såret. 

4. Angret flere ganger, men innså det ikke kunne være annerledes. Det er for mye jobb med meg. 

Anonymkode: 414d0...b0f

Vil bare si at selvsagt er du verdt å elske! Hvordan tenkte du at det ville beskytte han at du gjorde det slutt? hva om han faktisk elsket deg og ønsket jobbe for å få det skikkelig trygt og godt? Er du en som er redd for å bli sårbar og vise hvem du egentlig er? for det er jo typisk de med unngående tilknytning, de våger ikke gjøre seg sårbare nok, så de dytter bort de som kommer for nære....

Så vondt  å lese at du angret også. Men tok du noen gang kontakt igjen? TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

For å beskytte meg selv mot å bli sårbar og bli avvist, for før eller siden ville hun ha avvist meg. Og beskyttet henne litt også, mot meg, som er så håpløs. 

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

Kanskje jeg er verdt å elske men er alltid redd for å bli forlatt når den andre ser hvem jeg egentlig er og hvor skadet jeg er. Jeg strever med å ta i mot kjærlighet, vet ikke hvordan og det føles ofte veldig nært for meg. Får panikk av det noen ganger. 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

Ja, jeg får panikk når hun gir mye. Jeg elsker det men blir så redd. handler om sårbarheten i meg og frykten for å bli for bundet til henne. jeg trekker meg heller unna da,selv om jeg har stor interesse og er glad i henne. 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

Ja jeg er redd for å miste friheten min, føle meg kontrollert eller bundet. Har erfaringer med giftige forhold og orker det ikke igjen. 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

Jeg er midt i det nå. Gjorde det slutt for 2 mnd siden.Hun kontaktet meg, viste forståelse og ville prate. Jeg kuttet henne av igjen og sa det aldri kunne bli noe mellom oss. Jeg var iskald og stygg enda jeg har dype følelser for henne. Jeg angrer helt klart, har mistet lyspunktet i livet mitt. Klarer jeg ydmyke meg og si unnskyld? nei, ikke enda. Kanskje tar jeg aldri kontakt igjen men kanskje gjør jeg det. Jeg savner henne veldig men strever med å håndtere mine egne følelser i dette. Jeg unngår følelser, unngår å elske og bli elsket, det er en dyp lengsel i meg, men jeg vet ikke hvordan, redd for å bli avvist, så jeg avviser først. 

 

Anonymkode: d06e1...05e

Takk for at du deler. Du tror oppriktig talt på at hun ikke ville ha blitt om hun ble kjent med deg på dypet og du viste deg sårbar? Når du kjente på panikk, fikk du behov for å distansere deg fra henne da? 

Jeg håper du tar kontakt med henne og sier noe om det du har sagt her, for det er utrolig vondt å være den som blir dyttet bort, helt brått og uventet. Var det slik for deg også, at det var litt på impuls ?

Veldig beskrivende, den siste setningen din - du er redd for å bli avvist, så du avviser først. Håper du får hjelp til å lege de sårene du bærer på. TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Måtte gjøre det for ingen av oss ville flytte (bodde langt fra hverandre). Han var en genuin flott fyr på alle måter.

Anonymkode: 54665...7b6

Dette handler vel mer om en praktisk utfordring som ikke var løselig, enn om å ha en unngående tilnytning der man dytter noen vekk fordi de kommer for nær eller fordi de er redde for å være sårbare? Like smertefullt, men jeg er litt ute etter å høre fra dem som dytter vekk folk av den grunn at de er redde for dette jeg beskriver ....

Trist det endte sånn for dere, da. TS 

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

Jeg har vært sånn noen ganger fordi jeg var egentlig redd for å utvikle dypere følelser. Jeg kom ut av et langt forhold hvor jeg ble ganske brent. Og så trodde jeg at jeg var klar til å åpne meg opp igjen og finne en å dele livet med på nytt.

Men i bunn og grunn var jeg redd. Så hver gang det begynte å bli litt mer seriøst, så måtte jeg lete etter masse feil hos den andre for å ha en grunn til å gjøre det slutt.

Jeg havnet til slutt med en fantastisk mann som jeg stiftet familie med, men hadde ikke han stått trygt og rolig… så hadde jeg sikkert klusset det til der også. 😞 Jeg fikk panikk for det meste når vi gikk frem (å flytte sammen, å få barn…), men det at han var så trygg på at det var oss sammen gjorde at jeg klarte å slå meg til ro. ☺️

Anonymkode: bd86d...b67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Veldig interessant det du skriver, men jeg hang meg litt opp i hvorfor du ble lei av kjærligheten du mottok? Ble det for mye? eller ble du redd for å ta i mot kjærligheten? Du angret skriver du, så mest sannsynlig var det sterke følelser der, men du valgte likevel å forlate forholdet. Du var utro, sier du, men elsket du den du var utro mot? forstår sånn sett at du brøt ut, siden du hadde såret vedkommende veldig - men i bunn og grunn ønsket du å bli? 

Godt å høre du har jobbet med deg selv. Kudos. TS

Anonymkode: aaf7f...7a5

Jeg beskrev det kort i det siste avsnittet i mitt forrige innlegg. Der og da var det ikke frykt for å motta kjærligheten vedkommende ga meg, men det føltes ikke ønskelig - det føltes irriterende og plagsomt og nesten kvalmende til tider, fordi det ikke det det jeg (trodde) jeg trengte. Du skjønner, når vi ikke er klare for et sunt forhold, så vil vi ubevisst finne ALLE MULIGE feil i vår partner. Uansett hvor perfekte de er. Disse feilene leter vi, igjen ubevisst, etter for å kunne forsvarligjøre hvorfor vi burde forlate dem. I verre tilfeller som i utroskap, vil disse grunnene forsvarligjøre (selvsagt ikke riktig, men dette er veldig vanlig ubevisste handlinger) hvorfor man har "god grunn" til å oppføre seg dårlig, lyve, være sint, være utro osv.

En annen del av det er dersom man ikke har akseptert ens dårlige sider enda, så vil vi kunne ubevisst skyve fra oss en god partner fordi vi er redd for at de skal oppdage at vi ikke er bra nok for dem. Så blir det en selvoppfyllende profesi.

Og ja, jeg angret sårt, MEN. Det tok lang tid før angeren dukket opp. Den første tiden etter bruddet følte jeg på lettelse og som om jeg endelig kunne puste igjen. Som en fange som endelig var fri. Jeg levde livet og koste meg, men etter et halvt år fikk jeg mer kontroll på tankene og følelsene og måtte innrømme for meg selv at jeg tabbet meg ut på alle plan. Jeg visste imidlertid at jeg hadde en laaaaang vei å gå før jeg kunne vært en sunn partner (ingen som oppfører seg slik som beskrevet i mine innlegg er en sunn partner. Det er snakk om åresvis av jobb før man blir det).

Og ja, jeg elsket vedkommende, men på det tispunktet hadde jeg ikke mye kjærlighet å kunne føle på, for å si det slik. Jeg elsket til det dypeste nivået jeg kunne nå, på det tidspunktet - i sammenligning med nå, var det kun en liten dam. Dybden av kjærligheten har blitt dypere i takt med min utforskning av mitt indre liv. Derav uttrykket "one can only love another to the depth of which one love themselves".

Anonymkode: ec2f8...1b4