Ønsker høre fra dere som bevisst har dyttet bort/brutt med en du elsket

[AnonymBruker]

Dette kalles vel unngående tilknytningsstil. 

Men til dere som har gjort dette, og da snakker jeg om at du har dyttet vekk en du faktisk elsket/var veldig glad i.... 

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

 

Jeg jobber med å forstå denne tilknytningsstilen. Har selv erfart å bli dyttet vekk og gjort slutt med når alt ble nært, sårbart og mye følelser fra hans side. Hvorfor klarer de ikke stå i det? Hvorfor kjenner de på lettelse når bruddet er et faktum og hvorfor kommer de tilbake, ofte, senere?

Det er som om empati skrus av. I mitt tilfelle fikk jeg høre at han bare ikke kunne være i et forhold, hadde ikke nok å gi meg, jeg fortjente bedre, og han elsket meg ikke lenger. Det kan aldri bli oss igjen sa han. Han var så stygg med meg! 

Så vil gjerne høre fra andre og helst fra deg som er den som dytter folk bort selv om forholdet er bra og du har følelser. Hjelp meg å forstå. 

Anonymkode: aaf7f...7a5

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Det skjer som en refleks.. Men følelsen av at jeg uansett ikke vil være bra nok/verdt å elske nok stor. 

Anonymkode: 7654f...571

[AnonymBruker]

Var for å beskytte han ikke meg, bærer fortsatt på kjærlighetssorg. Han var perfekt men livet med meg gjorde at han havnet i en skvis, så jeg lot han gå. Ingen ting om at man ikke er bra nok i seg selv, men når man ser den du elsker ikke har det bra med deg er det bedre å gi slipp enn å tvinge dem til å stå ved din side. Aldri vært redd for forpliktelse, så nei det er vell ikke ett rett svar på dette. 

Anonymkode: 9b7b0...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette kalles vel unngående tilknytningsstil. 

Men til dere som har gjort dette, og da snakker jeg om at du har dyttet vekk en du faktisk elsket/var veldig glad i.... 

1. Hvorfor gjorde du det? For å beskytte deg selv?

2. Tror du at du er verdt å elske? Og klarer du ta i mot kjærlighet? 

3. Føler du deg overveldet når den du er med gir deg mye? 

4. Er det redd for å forplikte deg? Hvorfor? 

5. Hvis du elsket den du gjorde det slutt med, angret du på et tidspunkt? Tok du kontakt igjen? 

 

Jeg jobber med å forstå denne tilknytningsstilen. Har selv erfart å bli dyttet vekk og gjort slutt med når alt ble nært, sårbart og mye følelser fra hans side. Hvorfor klarer de ikke stå i det? Hvorfor kjenner de på lettelse når bruddet er et faktum og hvorfor kommer de tilbake, ofte, senere?

Det er som om empati skrus av. I mitt tilfelle fikk jeg høre at han bare ikke kunne være i et forhold, hadde ikke nok å gi meg, jeg fortjente bedre, og han elsket meg ikke lenger. Det kan aldri bli oss igjen sa han. Han var så stygg med meg! 

Så vil gjerne høre fra andre og helst fra deg som er den som dytter folk bort selv om forholdet er bra og du har følelser. Hjelp meg å forstå. 

Anonymkode: aaf7f...7a5

1. Jeg gjorde det nok for å beskytte meg selv ja, var så redd for at jeg skulle bli såret (enda mer), så jeg skjøv han vekk og gjorde det slutt i stedet. (Var ikke bevisst på at det var derfor jeg gjorde det der og da, det har jeg forstått senere når jeg har jobbet med egne følelser og mønster) 

2. Etter at jeg gjorde det slutt, klarer jeg ikke tro at jeg er verdt å elske. Jeg slet nok litt med det når vi var sammen også, ble innimellom litt overveldende når han ble for "kosefysisk". Men nå etterpå føler jeg ikke jeg er verdt å elske, og heller ikke at jeg som person har noen verdi. 

3. Ja. Rent bortsett fra at jeg jo har mistet han da

4. Jeg tror egentlig ikke det. 

5. Angrer voldsomt, ser i ettertid at det ble det verste jeg kunne gjort. Har tatt kontakt igjen, men fikk han ikke tilbake. (Skjønner jo at han ikke vil da) (Og jeg kjente på lettelse med en gang etter bruddet, men innså ganske fort at jeg hadde gjort en kardinaltabbe. 😟)

Anonymkode: 3bfe4...23e

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt med kvinnen jeg elsket fordi jeg slet altfor mye psykisk på den tiden til å kunne være i et parforhold. Jeg ønsket ikke at mine problemer skulle gå utover henne. Senere ble jeg frisk igjen, men jeg har alltid savnet henne og aldri funnet noen jeg elsker på den måten. Det er nå 24 år siden.

Ja, jeg angrer, samtidig som jeg vet at jeg ikke klarte noe annet den gang. 

Anonymkode: 424e6...563

[AnonymBruker]

Jeg visste at jeg ikke kunne være den partneren jeg måtre være, og jeg ville ikke faile. Jeg hadde allerede failet ved utroskap flere ganger som ikke ble oppdaget og jeg bar på skyldfølelse som gjorde at jeg oppførte meg som en dritt mot vedkommende uten å tørre å være ærlig. Og jeg var livredd for at vedkommende skulle være utro mot meg, så jeg valgtr å gå for å beskytte meg selv. Både mot å bli avslørt som en løgner/dårlig person, og mot å bli såret.

Jeg angret men prøvde aldri å gå tilbake, jeg visste at jeg ikke var kapabel til å være en sunn partner.

Nå er jeg i stand til å motta kjærlighet, og vet at jeg fortjener det. Men jeg er inidlertid en helt annen person nå, jeg har jobbet beinhardt for å komme hit. Det er fem år siden jeg gikk fra vedkommende og de åre e har jeg brukt intensivt på å jobbe med meg selv, skikkelig i dybden. Uten dét, ville jeg fremdeles hatt mange av de samme problemene, for man vokser det ikke av seg utrn videre. Det må gode verktøy og riktig kunnskap til.

Og ja, følte meg på den tiden overveldet, kvalt og lei av å motta kjærlighet fra vedkommende. Det er slik det makifesterer seg, man projikterer egne vonde følelser som om det er den andre man egebtlig er sint på - selv om sinnet bunner fra oss selv, til oss selv.

Anonymkode: ec2f8...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg visste at jeg ikke kunne være den partneren jeg måtre være, og jeg ville ikke faile. Jeg hadde allerede failet ved utroskap flere ganger som ikke ble oppdaget og jeg bar på skyldfølelse som gjorde at jeg oppførte meg som en dritt mot vedkommende uten å tørre å være ærlig. Og jeg var livredd for at vedkommende skulle være utro mot meg, så jeg valgtr å gå for å beskytte meg selv. Både mot å bli avslørt som en løgner/dårlig person, og mot å bli såret.

Jeg angret men prøvde aldri å gå tilbake, jeg visste at jeg ikke var kapabel til å være en sunn partner.

Nå er jeg i stand til å motta kjærlighet, og vet at jeg fortjener det. Men jeg er inidlertid en helt annen person nå, jeg har jobbet beinhardt for å komme hit. Det er fem år siden jeg gikk fra vedkommende og de åre e har jeg brukt intensivt på å jobbe med meg selv, skikkelig i dybden. Uten dét, ville jeg fremdeles hatt mange av de samme problemene, for man vokser det ikke av seg utrn videre. Det må gode verktøy og riktig kunnskap til.

Og ja, følte meg på den tiden overveldet, kvalt og lei av å motta kjærlighet fra vedkommende. Det er slik det makifesterer seg, man projikterer egne vonde følelser som om det er den andre man egebtlig er sint på - selv om sinnet bunner fra oss selv, til oss selv.

Anonymkode: ec2f8...1b4

Det siste avsnittet der talte veldig til meg, det stemte spot on for meg. 

Kan du gi noen tips om hvordan du har jobbet med deg selv, hvilke verktøy du har brukt osv? Har kommet et godt stykke selv føler jeg, men mangler mye enda, til å bli den beste versjonen av meg selv. 

Anonymkode: 3bfe4...23e