Jeg blir så trigga av barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg fikk henne forresten til å tørke opp spyttet. Men det er ikke alltid hun gjør det. Jeg kan jo ikke fysisk ta tak i henne og tvinge hånda hennes ned på gulvet, tror ikke hun lærer noe av dét. 

Hva gjør man når barnet ikke hører på deg?

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Ikke noe galt i å gjøre det, du må jo ikke være hardhendt 😊 hun lærer jo av det, at det blir dumt for henne uansett om hun ikke tørker opp. 

Sønnen min spyttet på gulvet før, men han fikk tørkepapir hver eneste gang. Den gangen han ikke hørte, tok jeg hånda hans og tørket med han. 

Det var ikke noe negativt tone eller kjeft, og nå har han slutta ..

Anonymkode: b0299...c50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er helt dønn vanlig - både ungen din sin oppførsel, og din reaksjon

Unger i den alderen pusher grensene. De eksperimenterer med hvordan du reagerer. 

De har også dårlig impulskontroll, og selv om de VET at noe ikke er lov, er ikke hjernene deres utviklet nok til at de klarer å stagge impulsen til å gjøre det. 

Jeg sliter også helt forferdelig med at jeg blir trigget. Jeg har gått på cos-kurs, lest ørtiførti bøker om psykologi og oppdragelse og whatnot. 

Og det jeg har lært, er at det er helt naturlig å bli trigget, det er ingenting galt med det. I stedet for å fokusere på å ikke bli trigget, fokuserer jeg nå på hvordan jeg skal stå i den følelsen.

Og enda viktigere: barn har godt av å lære hvordan sinte voksne ser ut. De har godt av å lære at sånne følelser er normalt og ok, og ikke farlig. Og så lærer de av hvordan man "rydder opp" i etterkant, ved å snakke om det, be om unnskyldning, osv. 

Jeg (prøver..) å fokusere på å lære barnet mitt i stedet for å kjefte og være sint. "Det er ikke lov å spytte på gulvet. Spytte kan du gjøre i vasken eller i do. Kom, så henter vi en klut og tørker dette opp". 

Anonymkode: 555fb...0e4

Du skriver mye bra  Men ikke skriv «trigget», det betyr bare at barnet setter i gang noe hos deg. Det er viktigere HVA som settes i gang. Er det følelser? Blir du stresset, sint eller irritert? Eller setter det i gang en handling?

Anonymkode: 5c1fc...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har nok rett i dette. Når vi er hjemme så leker jeg ikke så mye med henne, men bruker mer tid på husarbeid o.l. Jeg skal prøve å bli flinkere på å fokusere 100% på henne og gjøre ting hun syns er koselig! 

Takk!

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Ingen barn trenger foreldre som fokuserer 100% på dem og bare gjør koselige ting hjemme. Høres ut som om du er alt for hard mot deg selv. Slapp av! Gjør husarbeid og la henne være litt grinete. Det er ikke farlig å vise følelser. Dette gjelder for både mor og barn. 

Anonymkode: 13485...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har også bedt om hjelp fra en lavterskel tjeneste som skal veilede meg og kanskje komme og observere samspillet. 

Har tidligere vært på cos kurs, har lasta ned foreldremestringskurset, og leser en bok om selvregulering som foreldre. 

Håper jeg kan forbedre meg

 

Anonymkode: 57eb9...6e3

Hei! 
Vil bare si at jeg sliter med det samme som deg. Jeg prøver også å forbedre meg og jobbe med meg selv. 
Kan jeg spørre hva den boken om selvregulering som foreldre heter? 
Jeg synes det virker som du gjør absolutt alt du kan for å være en best mulig utgave av deg selv ❤️

Anonymkode: 0e578...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har nok rett i dette. Når vi er hjemme så leker jeg ikke så mye med henne, men bruker mer tid på husarbeid o.l. Jeg skal prøve å bli flinkere på å fokusere 100% på henne og gjøre ting hun syns er koselig! 

Takk!

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Kan du inkludere henne i husarbeid?

Synes det er helt greit at små barn lærer at ting skal gjøres hjemme og at fokus ikke alltid kan være på lek. 

Har en gutt på 2 år og han «hjelper» meg å ta ut av oppvaskmaskinen. Han tar tallerkner fra laveste skuffen og gir meg en og en. Ja det tar tid, men han er superfornøyd når han rekker meg og jeg sier takk.

Anonymkode: 83f0e...5b1

[AnonymBruker]

Jeg strever med det samme i faser med mine to barn, jeg er tidvis alene med dem.

Det som hjelper meg best, er for det første å tenke at det er helt ok å bli sint og irriterer. Bara våre skal vokse opp i en verden hvor folk blir sinte og irriterte, og følelsene i seg selv er ikke farlige. Samtidig så må vi unngå å krenke dem, og at å be om unnskyldning er verdifull også fra foreldre. 

Så tenker jeg en del på at de er små så kort tid, så dette skal jeg klare å stå i. Samtidig som det er lov å gjøre feil.

Og så hjelper det å prøve å se det fra barnets synsvinkel. Det er ikke alltid jeg vet hvorfor de handler som de gjør. Men jeg vet at jeg ikke er på mitt beste f.eks etter en tøff dag på jobb eller dårlig søvn. Og tenker på at de har sine grunner, noen ganger har jeg også en anelse om grunnen. 

Å dra ut på eventyr utenfor huset er det mest harmoniske hos oss også. Jeg tror det er fordi da gjør vi noe felles sammen, og dagen får mer innhold. 

Anonymkode: 84bda...4e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hei! 
Vil bare si at jeg sliter med det samme som deg. Jeg prøver også å forbedre meg og jobbe med meg selv. 
Kan jeg spørre hva den boken om selvregulering som foreldre heter? 
Jeg synes det virker som du gjør absolutt alt du kan for å være en best mulig utgave av deg selv ❤️

Anonymkode: 0e578...997

Jeg følger "responsive parenting" på instagram og lasta nedboka hennes i går, den heter "how to keep your calm". 

Men husk at hun ikke er en anerkjent fagperson, og boka er basert på hennes erfaringer og hun har en grad i noe relevant. Så jeg leser ikke boka som noen sannhet på noe, men kanskje heller at det kan være noen råd å ta med seg. Hun skriver mye bra på instagram også.

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har også bedt om hjelp fra en lavterskel tjeneste som skal veilede meg og kanskje komme og observere samspillet. 

Har tidligere vært på cos kurs, har lasta ned foreldremestringskurset, og leser en bok om selvregulering som foreldre. 

Håper jeg kan forbedre meg

 

Anonymkode: 57eb9...6e3

Veldig bra! 
Jeg veileder familier og ser flere punkt i første innlegget ditt som jeg kunne veiledet deg på. 
Blant annet tillegger du datteren din en for høy grad av kognitiv forståelse, og jeg tror du må minne deg selv på at småbarn har en dårlig utviklet impulskontroll samtidig som de tester grenser og egen selvstendighet. 

Det er helt klart en utfordrende alder, og de fleste av oss har vært der😅

Be om konkrete råd under veiledningen på spesifikke punkt du er usikker på. Lykke til😊
 

Anonymkode: a1654...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei. Det kunne man på femtitallet. I dag vet vi bedre. 

Anonymkode: 555fb...0e4

Hvis du har samme forhold til oppdragelse den dagen unge tar en sprittusj og begynner å tagge veggene i stua eller begynner å leke med fyrstikker og setter fyr på huset, er jeg redd for at du har et problem.

Anonymkode: a8920...17f

[AnonymBruker]

Før jeg åpnet tråden tenkte jeg: vedder for at ungen er 3 år... Og jepp.

 

1. du må sette grenser, tydelige grenser

2. du må være mer forutsigbar, hvis ikke vil hun klistre seg på deg når du er "stabil" for å melke det lille hun får

3. vær tydelig. Sier du samme sak to ganger og det ikke følges opp, så må DU følge det opp. Ja, da bærer du henne til vasken og sier "Her kan du spytte". og dette gjør du hver gang.

4. Hun ignorerer deg fordi du PRATERFORMYE! Hun er 3 år!

5. Hvordan søker du kontakt da? Står du oppreist 1 meter høyere enn henne og sier "Hallo! Nå skal vi ta på skoene!" mens hun er midt oppi favorittleken sin?

Anonymkode: 18a41...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg fikk henne forresten til å tørke opp spyttet. Men det er ikke alltid hun gjør det. Jeg kan jo ikke fysisk ta tak i henne og tvinge hånda hennes ned på gulvet, tror ikke hun lærer noe av dét. 

Hva gjør man når barnet ikke hører på deg?

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Du viser at du holder grensene dine. Det er det viktigste. Du følger opp og viser at grensene dine gjelder. Du løfter henne til badet og viser henne hvor hun kan spytte. Og så går dere og tørker opp etterpå.

Du sier "Om du slår meg med den, så må mamma ta den". Slår hun en gang til så sier du "Nå slo du mamma, da tar mamma den". Gråter hun for det? "Ja, du ble lei deg og sint for at mamma tok den? Det var skikkelig dumt, jeg ser det. Men du slo mamma, så da måtte jeg ta den".

OSV OSV OSV

 

Du høres ut som en permissive parenting - google det. En som sier NEI NEI NEI og mener de holder grensene sine, men er utydelige, ikke ledende og så klikker de når barna ikke hører etter.

Anonymkode: 18a41...9b2

[AnonymBruker]

Forresten er ikke SUR en følelse........

Anonymkode: 18a41...9b2

[undringshagen]

Vet du hva? Du gjør så sinnsykt mye bra. Kan jeg bare applaudere jobben du har gjort og fortsetter å gjøre!? For wow. Du er så reflektert og tar til deg mye viktig for å ha en god relasjon til barnet ditt i mange år. Husk at hun nå er en irrasjonell 3-åring. Den jobben du gjør nå betaler seg når hun er 30 og ringer deg når livet humper. For hun vet at du er der og kan lytte. 

Dette er hardt. Å være alene med en treåring er hardt. Uansett hvor god mor du blir så vil det være det. Fordi dere blir lei hverandre. Fordi hun er irrasjonell og barnslig. Osv osv. Det er ikke noe galt fra noen av dere sin side. 

Jeg anbefaler deg "Hunt Gather Parent" av Michaeleen Doucleff. Hun skriver så godt om hvordan samfunnet vårt har urealistiske forventninger. Som gjør at du opplever deg som dårlig mor. Men som egentlig er at du er i en umulig situasjon. 

Den boken har mange konkrete råd og store tanker om oppdragelse. Men den er ikke lagt opp til at du MÅ følge hennes råd. Heller at du skal få lære av hvordan andre kulturer tenker om oppdragelse. Jeg syns det hjelper å se oss utenfra. Da ser du at det ikke er deg det er noe galt med. Men at du er en alenemamma som gjør en fantastisk god jobb i en ekstremt tøff situasjon. Sender deg kjærlighet og støtte på veien. Du er vidunderlig som lærer og utvikler deg som mamma og menneske. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 10.20):

Jeg fikk henne forresten til å tørke opp spyttet. Men det er ikke alltid hun gjør det. Jeg kan jo ikke fysisk ta tak i henne og tvinge hånda hennes ned på gulvet, tror ikke hun lærer noe av dét. 

Hva gjør man når barnet ikke hører på deg?

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Sett handling bak ordene dine. Hver gang hun spytter på gulvet, sier du bestemt at "Nei. Spytting gjør vi i vasken." og bærer henne til badet. Hver eneste gang. Også får du henne til å tørke opp spyttet. Du skriver at du ikke fysisk vil tvinge henne, men du kan likevel kreve at hun må bli stående der med papiret i hånda frem til hun gjør det. Hun får ikke springe vekk eller leke med noe annet før det er gjort. Hvis du er konsekvent nok, vil det etter hvert ikke bli så gøy. Akkurat nå forsker hun på hva som skjer hvis hun gjør det hun vet at du ikke liker.

Anonymkode: 2db40...2a6

[AnonymBruker]

Virker litt som om hun føler seg avvist av deg og derfor ikke ønsker å samarbeide med deg. Prøv å bruk litt mer kvalitetstid med henne der dere gjør noe hyggelig sammen slik at dere kan få en sterkere tilknytning.

Ta kontroll og gjør aktiviteter sammen dere begge kommer i godt humør og får vist dere fra deres beste side. Fortell henne stadig historier fra da hun var liten og lå i magen og du gledet deg sånn til at hun skulle komme. Vis henne med handling og ord at du elsker henne og at du er så glad for at det er akkurat hun som er datteren din. Selv om hun er liten og kanskje ikke forstår alle ordene, så vil hun merke følelsene bak alt det du sier og gjør i retning henne. Disse følelsene blir så definerende for hennes selvfølelse.

Så hvis du hele tiden sender følelsen "misfornøyd, oppgitt, du er for mye, du er/gjør ikke riktig" i hennes retning så vil hun jo etter hvert tro at det er det som er henne, det er slik du ser henne - og hun vil la disse følelsene forme sitt eget selvbilde. Da vil hun bli mer vanskelig. For det er jo slik du har vist henne at hun er når hun er med deg. En som ikke gjør riktig.

Bli derfor mer bevist på å snakke om og fortelle om ting (som gjelder henne) der du trekker frem det som gjør at du føler deg stolt, glad, lykkelig slik at hun også ser og ikke minst kjenner at du også synes hun er en liten engel (ikke bare en liten demon). Små barn i den alderen trenger dette hver dag. De trenger å føle mer positive følelser fra omsorgspersonene sine enn negative følelser (i retning dem selv), siden de enda har et veldig ustabilt selvbilde og ikke vet hvem de er uten andre voksne.

Så bli mer bevist på at det er du som viser vei. I stedet for å bruke tid på å fokusere på at hun spyttet på gulvet, avbryt heller hele seansen med å fortelle om en gang du var så stolt av henne og noe hun hadde gjort. Pass på å legg masse positive følelser bak historien slik at hun kjenner varmen bak ordene. Da kan det godt hende at hun selv finner ut at hun skal tørke opp når du er ferdig med å fortelle. For da har du vist henne hvilken versjon av henne du egentlig ser henne som. Hvis du hele tiden viser henne at inne i hodet ditt så er hun den snille, gode jenta di, så vil dette bli retningsgivende for hennes selvbilde. Og da er det automatisk det hun strekker seg etter - noe som også vil føles mye bedre for henne!

Min erfaring er at barn gjerne hører mer etter når de føler seg verdsatt av autoritetspersonene som irreteseter dem. Så la henne føle din kjærlighet mer ❤️

Anonymkode: 1a22a...1bc

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 10.18):

Jeg tåler det ikke, men hvordan skal barnet mitt skjønne det? Skal jeg bli så sint at jeg roper til henne? For det vil syns jeg ikke at man skal.

Ts

Anonymkode: 57eb9...6e3

Vær bestemt uten å heve stemmen . Hun tester grensene dine . La henne tørke opp selv og samtidig be henne si unnskyld . Da blir det kanskje ikke så fristende å gjenta det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 10.12):

Når vi er ute å gjør ting så koser vi oss alltid og ting er stort sett fint. Vi prater og relasjonen blir sterkere. 

Men veldig ofte når vi er her hjemme, så oppfører barnet seg helt annerledes. Hun er 3 år. Det er sååå mange ganger om dagen jeg blir trigga og irritert og frustrert, men jeg jobber hardt med meg selv for å regulere meg. 

F.eks. at hun spytter på gulvet. Første gang hun gjør det så sier jeg: sånn gjør vi ikke. Vi kan spytte i vasken, men ikke på gulvet. Litt strengt, men ikke sint. Men når hun da spytter på gulvet igjen like etterpå så kjenner jeg at jeg blir utrolig trigga. Da klarer jeg ikke være den varme og snille mammaen lenger. Jeg blir ikke sint eller hever stemmen, men jeg blir bare "kjip". 

Jeg prøver å modellere selvregulering. Jeg kan f.eks. si at "nå ble mamma så sur at jeg må gå litt unna og telle til ti". Da klarer jeg ofte å komme litt tilbake til hektene. 

Generelt hører hun veeeldig lite på meg, nesten som hun overser meg. Jeg blir så utrolig irritert av det, og føler meg som en dårlig mamma som er så irritert så mye. Prøver virkelig å jobbe med min egen selvregulering. Hun er også ekstremt nærgående og det bidrar til at jeg blir enda mer irritabel. Vil alltid ha hånda nedi genseren min (som hun ikke får lov til, men hun prøver seg 1000 ganger om dagen likevel). Og så er hun veldig ofte sutrete og tar veldig på vei hvis noe  ble litt feil, som det gjør mange mange ganger om dagen.

Kan jeg ikke bare bli en tålmodig,varm mamma som tåler dette litt bedre? Prøver som sagt det jeg kan for å forbedre meg. Er 100% alene med barnet også og jeg føler jeg sliter så veldig. Jeg har avlastning, men barnet har veldig seperasjonsangst, så hvis hun har vært på overnatting hos besteforeldre så blir det gjerne mange dager med sutring og dårlig humør etterpå. 

Hva kan jeg gjøre for å bli en bedre mamma?

Anonymkode: 57eb9...6e3

En gang var det en barnehagelærer som fortalte meg hvor mange ganger barnet må korrigeres før de endre adferd. Husker ikke hvor mange ganger det var, men det var ikke få. 
 

Det beste du kan gjøre er å være konsekvens, og varm og tydelig. Si til henne med rolig stemme at man ikke spytter inne. Det er ekkelt og det blir skittent. 
 

Det er også lov å bli sint av og til. Barn må av og til forstå at de har trådd over en grense 

Anonymkode: 36855...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 10.12):

Når vi er ute å gjør ting så koser vi oss alltid og ting er stort sett fint. Vi prater og relasjonen blir sterkere. 

Men veldig ofte når vi er her hjemme, så oppfører barnet seg helt annerledes. Hun er 3 år. Det er sååå mange ganger om dagen jeg blir trigga og irritert og frustrert, men jeg jobber hardt med meg selv for å regulere meg. 

F.eks. at hun spytter på gulvet. Første gang hun gjør det så sier jeg: sånn gjør vi ikke. Vi kan spytte i vasken, men ikke på gulvet. Litt strengt, men ikke sint. Men når hun da spytter på gulvet igjen like etterpå så kjenner jeg at jeg blir utrolig trigga. Da klarer jeg ikke være den varme og snille mammaen lenger. Jeg blir ikke sint eller hever stemmen, men jeg blir bare "kjip". 

Jeg prøver å modellere selvregulering. Jeg kan f.eks. si at "nå ble mamma så sur at jeg må gå litt unna og telle til ti". Da klarer jeg ofte å komme litt tilbake til hektene. 

Generelt hører hun veeeldig lite på meg, nesten som hun overser meg. Jeg blir så utrolig irritert av det, og føler meg som en dårlig mamma som er så irritert så mye. Prøver virkelig å jobbe med min egen selvregulering. Hun er også ekstremt nærgående og det bidrar til at jeg blir enda mer irritabel. Vil alltid ha hånda nedi genseren min (som hun ikke får lov til, men hun prøver seg 1000 ganger om dagen likevel). Og så er hun veldig ofte sutrete og tar veldig på vei hvis noe  ble litt feil, som det gjør mange mange ganger om dagen.

Kan jeg ikke bare bli en tålmodig,varm mamma som tåler dette litt bedre? Prøver som sagt det jeg kan for å forbedre meg. Er 100% alene med barnet også og jeg føler jeg sliter så veldig. Jeg har avlastning, men barnet har veldig seperasjonsangst, så hvis hun har vært på overnatting hos besteforeldre så blir det gjerne mange dager med sutring og dårlig humør etterpå. 

Hva kan jeg gjøre for å bli en bedre mamma?

Anonymkode: 57eb9...6e3

Aller først: VÆR ROLIG MEN BESTEMT I ALLE SITUASJONER. UANSETT. Om ikke er det som å hive bensin på et bål. Hun er i trassalderen...ikke trass men selvstendighetsalder. Ikke la deg trigge overhodet. Ikke gå i den fella.....dette er HELT NORMALT AV BARNET. Prøv å ha en samtale med henne når hun er rolig. Om slik gjør man ikke osv. 

Anonymkode: 6eb5e...c07

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Virker litt som om hun føler seg avvist av deg og derfor ikke ønsker å samarbeide med deg. Prøv å bruk litt mer kvalitetstid med henne der dere gjør noe hyggelig sammen slik at dere kan få en sterkere tilknytning.

Ta kontroll og gjør aktiviteter sammen dere begge kommer i godt humør og får vist dere fra deres beste side. Fortell henne stadig historier fra da hun var liten og lå i magen og du gledet deg sånn til at hun skulle komme. Vis henne med handling og ord at du elsker henne og at du er så glad for at det er akkurat hun som er datteren din. Selv om hun er liten og kanskje ikke forstår alle ordene, så vil hun merke følelsene bak alt det du sier og gjør i retning henne. Disse følelsene blir så definerende for hennes selvfølelse.

Så hvis du hele tiden sender følelsen "misfornøyd, oppgitt, du er for mye, du er/gjør ikke riktig" i hennes retning så vil hun jo etter hvert tro at det er det som er henne, det er slik du ser henne - og hun vil la disse følelsene forme sitt eget selvbilde. Da vil hun bli mer vanskelig. For det er jo slik du har vist henne at hun er når hun er med deg. En som ikke gjør riktig.

Bli derfor mer bevist på å snakke om og fortelle om ting (som gjelder henne) der du trekker frem det som gjør at du føler deg stolt, glad, lykkelig slik at hun også ser og ikke minst kjenner at du også synes hun er en liten engel (ikke bare en liten demon). Små barn i den alderen trenger dette hver dag. De trenger å føle mer positive følelser fra omsorgspersonene sine enn negative følelser (i retning dem selv), siden de enda har et veldig ustabilt selvbilde og ikke vet hvem de er uten andre voksne.

Så bli mer bevist på at det er du som viser vei. I stedet for å bruke tid på å fokusere på at hun spyttet på gulvet, avbryt heller hele seansen med å fortelle om en gang du var så stolt av henne og noe hun hadde gjort. Pass på å legg masse positive følelser bak historien slik at hun kjenner varmen bak ordene. Da kan det godt hende at hun selv finner ut at hun skal tørke opp når du er ferdig med å fortelle. For da har du vist henne hvilken versjon av henne du egentlig ser henne som. Hvis du hele tiden viser henne at inne i hodet ditt så er hun den snille, gode jenta di, så vil dette bli retningsgivende for hennes selvbilde. Og da er det automatisk det hun strekker seg etter - noe som også vil føles mye bedre for henne!

Min erfaring er at barn gjerne hører mer etter når de føler seg verdsatt av autoritetspersonene som irreteseter dem. Så la henne føle din kjærlighet mer ❤️

Anonymkode: 1a22a...1bc

Beklager, men har du møtt en treåring før? Om de spytter i gulvet på trass, er de ikke interessert i å høre en historie fra da de oppførte seg pent. Man spytter ikke på gulvet; den som gjør det får ikke se på barne-tv i kveld. 

ts, du høres ut som du gjør så godt du kan og det er supert at du reflekterer over det. Du har nok de rette instinktene til å komme deg gjennom dette. Treåringer kan suge all livskraft ut av en (har en selv). Ingenting i veien for å vise følelsen sint når ungen gjør noe hun ikke får.

[Rosa Dartle]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 14.03):

Du viser at du holder grensene dine. Det er det viktigste. Du følger opp og viser at grensene dine gjelder. Du løfter henne til badet og viser henne hvor hun kan spytte. Og så går dere og tørker opp etterpå.

Du sier "Om du slår meg med den, så må mamma ta den". Slår hun en gang til så sier du "Nå slo du mamma, da tar mamma den". Gråter hun for det? "Ja, du ble lei deg og sint for at mamma tok den? Det var skikkelig dumt, jeg ser det. Men du slo mamma, så da måtte jeg ta den".

OSV OSV OSV

 

Du høres ut som en permissive parenting - google det. En som sier NEI NEI NEI og mener de holder grensene sine, men er utydelige, ikke ledende og så klikker de når barna ikke hører etter.

Anonymkode: 18a41...9b2

Akkurat den metoden her har vi brukt på ungene. Vi straffer ikke, men dårlig oppførsel får konsekvenser. Hvis det flyter ut og vi blir mindre tydelige, så blir oppførsel og testing verre.

Kan hende vi bare har hatt veldig enkle unger, men jeg tror heller den metoden her har funket veldig bra. Vi har veldig sjeldent hatt dårlig oppførsel eller dårlig stemning. Har bare trengt å vise det med konsekvenser noen få ganger også. Ting blir fjernet hvis det brukes til annet enn det er ment for. Ved rot og søl med vilje skjer det nada før de har ryddet opp. Når de gjør det får de ros.

Føler hunder og barn er veldig like på et vis 😄 Positiv hverdagslydighet, og konsekvenser funker. Masse ros ved ønsket oppførsel. Hvis man blir utydelig begynner de å teste.. - (barn: søle med mat med vilje, hund: tigge ved bordet og legge seg i sofaen.