Forlate kona på grunn av depresjon?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

regner med du har psykolgibakgrunn for denne påstanden din eller i alle fall relevant utdanning? 

Var selv tidligere gift med en som ble diagnistisert som deprimert, og selv etter 25 år som skilt sliter han fortsatt tidvis med depresjon.

Anonymkode: a381b...33c

Tror vedkommende mener reint teknisk, at en periode med dyp depresjon som regel går over etter en tid og da er man mindre deprimert (men må ta igjen og fikse alle problemene som oppsto i depresjonen så likevel slitsomt og lett å trigge en ny depresjon osv). Er man nedstemt over år så heter det dystymi osv. Men det er jo bare teknisk. Selvfølgelig kan man være varig nedstemt over tiår. 

Anonymkode: ad68d...403

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Depresjon varer ikke i fem år, så det må være noe annet. Det kalles dystymi hvis man har varig senket stemningsleie, men dette høres ut som noe som bør utredes nærmere og god behandling finnes. Godt mulig at endring i livssituasjon vil hjelpe for dere begge.. Dette må være veldig tøft for deg. Først og fremst må hun ta tak i problemene sine, og hvis hun ikke greier det tror jeg alle har forståelse for at du ikke kan leve med den situasjonen.

Anonymkode: 493ea...edd

Har du hørt om manisk depressiv? Du kan har det din hele livet. 

Anonymkode: 3d1db...e44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 19.58):

Kona mi har blitt alvorlig deprimert. Dette har vedvart i 5 år, med angst og overtenking. Jeg har blitt så syk av dette. I både kropp og sinn. Hele tida på alerten, tripper rundt henne og prøver og hat prøvd på alle tenkelige måter å være god for henne, hjelpe henne, støtte henne osv. 

Nå klarer jeg ikke mer. Tror jeg. Jeg har mistet mye av meg selv og sliter med p være god far for barna våre på grunn av dette.

noen med erfaring? Jeg elsker dama dypt og inderlig, men hun skader meg, om dere forstår. Jeg smuldrer bort.

Anonymkode: b7ce6...e67

Jeg forstår deg 100%! 
Man blir syk av å leve i noe sånt. Og jeg har utdanning og jobber innen psykisk helse- så jeg burde av noen klare å stå i det. Men det gjorde jeg ikke, jeg ble som deg syk og det er ikke rettferdig. 
Du skal tenke på deg- du har lov å gå og leve ditt liv. 

Jeg skal aldri inn i et forhold med noen som er (kjent) deprimerte. Livet kan skje, og man har ingen garantier. Men i mitt tilfelle var det kjent i forkant, men dog en god periode da vi møttes. 
Ta vare på deg selv! 

Anonymkode: adeba...92d

[AnonymBruker]

Denne er både vanskelig og lei. Jeg har vært deg, og jeg har vært kona di. Samboeren min var deprimert i mange år. I starten kamuflerte han det, så jeg skjønte det ikke. Men jeg ble svært lei meg av stygge kommentarer og surt stemningsleie fra han. Jeg forsto det etterhvert, men han ville ikke ha hjelp. Jeg ble både fysisk syk av å stå i det, og ble tilslutt deprimert selv, uten å helt merke det i starten. 

Forholdet vårt røk dessverre, da ingen av oss klarte å håndtere det på en god måte. Nå er vi begge friske igjen, men vi kan aldri finne tilbake til hverandre igjen. Jeg elsker han fortsatt, så livet er kjipt. 

Hadde vi fått en pause fra hverandre, tror jeg det kunne utgjort hele forskjellen. Kan du foreslå for kona at dere bor her for dere 6mnd til et år, for å ivareta deres egne psykiske og fysiske helse, og så prøver å lappe sammen etterpå? 

Anonymkode: 42394...1f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 19.58):

Kona mi har blitt alvorlig deprimert. Dette har vedvart i 5 år, med angst og overtenking. Jeg har blitt så syk av dette. I både kropp og sinn. Hele tida på alerten, tripper rundt henne og prøver og hat prøvd på alle tenkelige måter å være god for henne, hjelpe henne, støtte henne osv. 

Nå klarer jeg ikke mer. Tror jeg. Jeg har mistet mye av meg selv og sliter med p være god far for barna våre på grunn av dette.

noen med erfaring? Jeg elsker dama dypt og inderlig, men hun skader meg, om dere forstår. Jeg smuldrer bort.

Anonymkode: b7ce6...e67

Du må passe på deg selv først og fremst…

Anonymkode: 25504...021

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 19.58):

Kona mi har blitt alvorlig deprimert. Dette har vedvart i 5 år, med angst og overtenking. Jeg har blitt så syk av dette. I både kropp og sinn. Hele tida på alerten, tripper rundt henne og prøver og hat prøvd på alle tenkelige måter å være god for henne, hjelpe henne, støtte henne osv. 

Nå klarer jeg ikke mer. Tror jeg. Jeg har mistet mye av meg selv og sliter med p være god far for barna våre på grunn av dette.

noen med erfaring? Jeg elsker dama dypt og inderlig, men hun skader meg, om dere forstår. Jeg smuldrer bort.

Anonymkode: b7ce6...e67

Jeg har også en kjæreste som har vært deprimert i 5 år og sterk ptsd og enda har det. Det er skikkelig tungt å være pårørende også. Jeg har pratet med forskjellige personer, rop tjenesten, pårørendesenteret, tatt forskjellige stressmestringskurs, lest bøker om depresjon osv. Parterapi nå. Det er ikke lett. Er også redd for å bli syk selv og vet at jeg må forlate han før det evnt skjer, men vet ikke om man merker det tidsnok. 

Anbefaler deg å gå inn på www.parorendesenteret.no der kan du prate med en person 1 gang i måneden i ca 6 måneder for å få pratet om det å være pårørende, problemene som oppstår i mellom deg og din partner. Det var veldig godt for meg å få pratet med en fast person som da ble kjent med min historie og mine problemer. Du kan også chatte eller prate med en tilfeldig person. Anbefaler dere også parterapi, det får dere gratis av familievernkontoret.

Å om du ikke allerede vet om det, så anbefaler jeg å ta kontakt med kommunen du bor i for å få pratet med noen gratis via rop tjenesten. Håper du også har noen venner eller familiemedlemmer som er pålitelige som du kan prate med. Blir alt for fult i mitt pårørende hode i alle fall, så er godt å få pratet med noen. 

Ellers hjelper litt trening for meg, gå turer og litt styrketrening. Da får hodet litt pause fra tenking/bekymringer. Å det å finne på noe som gjør deg glad, ha litt egentid. Å jeg prøver å innse at jeg bare må gi opp å finne noe som kan glede han, jeg må heller glede meg selv og barna. Så må han lete mere etter noe som gleder han. Men ikke lett. Å ikke lett når det er vanskelig å få hjelp for problemene hans og når han er redd for hjelp/ikke tror at det vil fungere å få hjelp. 

Kan dessverre ikke svare deg på når man vet at man selv har fått nok, at det går ut over sin egen psyke. Så vil man jo ikke at partneren skal bli dårligere psykisk fordi man forlater hxn og da kanskje bli en dårligere forelder, vil jo alltid være bekymret selvom det evnt skulle blitt en x. Å bekymret for om hvordan barna ville hatt det hos x'en, om barna må ta seg av kjærlighetssorgen til sin egen forelder og ellers psyken.

Det rare er at jeg av og til skulle ønske han fant en ny person å bli forelsket i og forlot meg, at han ble nyforelsket og fikk litt glede i livet sitt. At hun hadde masse ny energi og kunne ta seg av han. Sikkert rart for mange å lese, men jeg lever i denne depresjonen og ptsd'en osv, så jeg vet hvor tøft det er. Men det ville jo ikke kurert depresjonen hans.

Anonymkode: 9a063...c72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 20.07):

Depresjon varer ikke i fem år, så det må være noe annet. Det kalles dystymi hvis man har varig senket stemningsleie, men dette høres ut som noe som bør utredes nærmere og god behandling finnes. Godt mulig at endring i livssituasjon vil hjelpe for dere begge.. Dette må være veldig tøft for deg. Først og fremst må hun ta tak i problemene sine, og hvis hun ikke greier det tror jeg alle har forståelse for at du ikke kan leve med den situasjonen.

Anonymkode: 493ea...edd

Som ei som har/er deprimert så er jeg uenig i at den ikke kan vare så lenge. Når jeg gikk på behandling så sa dem. Det tar mange år å komme dit du er nå. Og det kan ta like mange år å komme seg ut av det. Jeg er bedre. Men langt ifra frisk fra det. Ting som var lett for meg før er fortsatt en stor utfordring. Heldigvis så har jeg en mann som ser hele meg. Og jeg ser han. Så han hjelper meg når han ser ting er vanskelig enn å snu ryggen til meg. 

Anonymkode: 48228...8a3

[AnonymBruker]

Her må du ta på din egen oksygen maske først rett og slett! Det er ikke din jobb og fikse henne. Jeg har måttet gå fra eksen min før jeg ble psykisk syk selv. Jeg elsket han, men kom til et punkt der jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette , da hadde jeg gått til grunne med han. Tok meg mange år å finne meg selv etterpå. Håper kona di får hjelp .

Anonymkode: 9c539...b4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 20.03):

0/10

Anonymkode: b1e71...692

Samme som ditt innlegg får fra meg. 

Anonymkode: 56171...f37

[AnonymBruker]

Hvis dere som kommenterer at man må sette seg selv først virkelig mener dette, så forstår dere ikke hva poenget med ekteskap er. Kan dere ikke bare la være å gifte dere? Å forlate en syk ektefelle er helt grusomt gjort, og du burde isåfall aldri ha giftet deg. Man gifter seg ikke bare for solskinnsdager. 
 

Slutt å dra mishandling eller lignende inn i dette, at man blir dårlig behandlet pga sykdommen er ikke det samme som mishandling. At man blir nedstemt av å bo med deprimert partner er selvsagt - man er en pårørende, det er kjempevanskelig. Derfor må man som pårørende søke hjelp selv også - og selvsagt må partneren være villig til å få hjelp og behandling.

Anonymkode: 1f8c6...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hvis dere som kommenterer at man må sette seg selv først virkelig mener dette, så forstår dere ikke hva poenget med ekteskap er. Kan dere ikke bare la være å gifte dere? Å forlate en syk ektefelle er helt grusomt gjort, og du burde isåfall aldri ha giftet deg. Man gifter seg ikke bare for solskinnsdager. 
 

Slutt å dra mishandling eller lignende inn i dette, at man blir dårlig behandlet pga sykdommen er ikke det samme som mishandling. At man blir nedstemt av å bo med deprimert partner er selvsagt - man er en pårørende, det er kjempevanskelig. Derfor må man som pårørende søke hjelp selv også - og selvsagt må partneren være villig til å få hjelp og behandling.

Anonymkode: 1f8c6...94d

I et ekteskap skal man vel både gi og forvente å få støtte. Man kan ikke bare gi og gi over år, uten å selv å bli syk eller miste alt av gode følelser for personen. 

Anonymkode: d888a...76b

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også en kjæreste som har vært deprimert i 5 år og sterk ptsd og enda har det. Det er skikkelig tungt å være pårørende også. Jeg har pratet med forskjellige personer, rop tjenesten, pårørendesenteret, tatt forskjellige stressmestringskurs, lest bøker om depresjon osv. Parterapi nå. Det er ikke lett. Er også redd for å bli syk selv og vet at jeg må forlate han før det evnt skjer, men vet ikke om man merker det tidsnok. 

Anbefaler deg å gå inn på www.parorendesenteret.no der kan du prate med en person 1 gang i måneden i ca 6 måneder for å få pratet om det å være pårørende, problemene som oppstår i mellom deg og din partner. Det var veldig godt for meg å få pratet med en fast person som da ble kjent med min historie og mine problemer. Du kan også chatte eller prate med en tilfeldig person. Anbefaler dere også parterapi, det får dere gratis av familievernkontoret.

Å om du ikke allerede vet om det, så anbefaler jeg å ta kontakt med kommunen du bor i for å få pratet med noen gratis via rop tjenesten. Håper du også har noen venner eller familiemedlemmer som er pålitelige som du kan prate med. Blir alt for fult i mitt pårørende hode i alle fall, så er godt å få pratet med noen. 

Ellers hjelper litt trening for meg, gå turer og litt styrketrening. Da får hodet litt pause fra tenking/bekymringer. Å det å finne på noe som gjør deg glad, ha litt egentid. Å jeg prøver å innse at jeg bare må gi opp å finne noe som kan glede han, jeg må heller glede meg selv og barna. Så må han lete mere etter noe som gleder han. Men ikke lett. Å ikke lett når det er vanskelig å få hjelp for problemene hans og når han er redd for hjelp/ikke tror at det vil fungere å få hjelp. 

Kan dessverre ikke svare deg på når man vet at man selv har fått nok, at det går ut over sin egen psyke. Så vil man jo ikke at partneren skal bli dårligere psykisk fordi man forlater hxn og da kanskje bli en dårligere forelder, vil jo alltid være bekymret selvom det evnt skulle blitt en x. Å bekymret for om hvordan barna ville hatt det hos x'en, om barna må ta seg av kjærlighetssorgen til sin egen forelder og ellers psyken.

Det rare er at jeg av og til skulle ønske han fant en ny person å bli forelsket i og forlot meg, at han ble nyforelsket og fikk litt glede i livet sitt. At hun hadde masse ny energi og kunne ta seg av han. Sikkert rart for mange å lese, men jeg lever i denne depresjonen og ptsd'en osv, så jeg vet hvor tøft det er. Men det ville jo ikke kurert depresjonen hans.

Anonymkode: 9a063...c72

Å forlate min X var det beste jeg kunne gjøre for han tror jeg. Han ble voksen og tok tak i en rekord fart...Det er rart med det der...

Må de så kan de....

[Irak]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hvis dere som kommenterer at man må sette seg selv først virkelig mener dette, så forstår dere ikke hva poenget med ekteskap er. Kan dere ikke bare la være å gifte dere? Å forlate en syk ektefelle er helt grusomt gjort, og du burde isåfall aldri ha giftet deg. Man gifter seg ikke bare for solskinnsdager. 
 

Slutt å dra mishandling eller lignende inn i dette, at man blir dårlig behandlet pga sykdommen er ikke det samme som mishandling. At man blir nedstemt av å bo med deprimert partner er selvsagt - man er en pårørende, det er kjempevanskelig. Derfor må man som pårørende søke hjelp selv også - og selvsagt må partneren være villig til å få hjelp og behandling.

Anonymkode: 1f8c6...94d

Har du noen gang bodde sammen med en slik person? 

Det er ufattelig vanskelig skal jeg si deg....

Den pekefingeren din kan du dra en viss plass for å si det sånn...

Du skriver som du har vett til! 

Man står på helt til beina svikter under deg omtrent....

Jeg var så likeglad på slutten av mitt ekteskap at hadde jeg ikke reist, så hadde døden vært en befrielse...

Så tenk deg om før du kommenterer om du ikke har noe erfaring med dette!!!! 

Det er forskjell på solskinnsdager og helvete...

Det er mange lag i mellom der...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

regner med du har psykolgibakgrunn for denne påstanden din eller i alle fall relevant utdanning? 

Var selv tidligere gift med en som ble diagnistisert som deprimert, og selv etter 25 år som skilt sliter han fortsatt tidvis med depresjon.

Anonymkode: a381b...33c

Det heter tilbakevendende depresjon, når man har perioder med depresjon slik du beskriver. Er man kronisk like dårlig, som jeg fikk inntrykk av i hovedinnlegget, er det ikke depresjon. Nå er ikke dette med diagnoser hugget i sten, det er menneskeskapt, men det er slik man vurderer det når man jobber med disse tingene. Det er mange ulike typer lidelser som kan gi depresjonssymptomer.

Anonymkode: 493ea...edd

[Ymse meninger]

Annefrabygda skrev (På 3.10.2024 den 20.15):

Hei. Min mann ble psykisk syk med psykose og vrangforestillinger. Jeg prøvde i det lengste å skaffe hjelp, støtte og være der for han. Han ville ikke ta imot hjelp og jeg måtte til slutt flytte og ta ut seperasjon. De gangene han brukte medisiner mot psykose ble han seg selv igjen, men dessverre sluttet han hver gang.

Jeg forstår hvordan det er å miste seg selv, og noen ganger må en si at nok er nok. Det er mye god behandling mot depresjon, og jeg håper din kone er motivert for det og tar imot hjelp. 
Hvis hun ikke ønsker profesjonell hjelp, evt utredning, ville jeg ærlig talt tatt ungene med meg og flyttet.

 

 

Hva et det som gjør at pasienter stadig vekk vil slutte på medisiner som fungerer?

[AnonymBruker]

Ymse meninger skrev (1 time siden):

Hva et det som gjør at pasienter stadig vekk vil slutte på medisiner som fungerer?

Bivirkninger? 

Anonymkode: ad68d...403

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvis dere som kommenterer at man må sette seg selv først virkelig mener dette, så forstår dere ikke hva poenget med ekteskap er. Kan dere ikke bare la være å gifte dere? Å forlate en syk ektefelle er helt grusomt gjort, og du burde isåfall aldri ha giftet deg. Man gifter seg ikke bare for solskinnsdager. 

Slutt å dra mishandling eller lignende inn i dette, at man blir dårlig behandlet pga sykdommen er ikke det samme som mishandling. At man blir nedstemt av å bo med deprimert partner er selvsagt - man er en pårørende, det er kjempevanskelig. Derfor må man som pårørende søke hjelp selv også - og selvsagt må partneren være villig til å få hjelp og behandling.

Anonymkode: 1f8c6...94d

Alt dette er sant i teorien. Men noen som er deprimerte, er reine troll å bo med.

Min eks, som til vanlig er en hyggelig person, fikk en narsissistisk, manipulerende og psykisk voldelig måte å være på. Jeg følte meg som dritten under skoene. Etter sex med ham følte jeg meg som ei hore. Og noe terapi skulle han IKKE i. Sånn var han etter at han gikk ut av forholdet også, bare VERRE. Og da gikk altså han fra MEG, ikke omvendt. Han skapte mye praktiske problemer. Og han sa til meg det styggeste noen noensinne har sagt til meg i mitt liv, og både forelskelse og min egen selvfølelse døde - og da tvang jeg ham i terapi. Jeg rett og slett truet ham med å aldri snakke med ham igjen med mindre han fikk hjelp. Og han fikk hjelp fra helsevesenet. Jeg tror jeg reddet livet hans. Men han var lenge veldig ustabil. Kunne ringe meg på jobb og true meg. Neste dag kunne han takke meg. Så flørte med meg. Så hatet han meg. Dette er bare noe av det fæle som skjedde. 

Anonymkode: ad68d...403

[Annefrabygda]

Ymse meninger skrev (På 5.10.2024 den 14.15):

Hva et det som gjør at pasienter stadig vekk vil slutte på medisiner som fungerer?

Jeg har lurt på det samme selv. Min mann sa han følte seg som en zombie, og ble mindre kreativ. I hans tilfelle sa psykiateren hans at han kunne slutte med medisinene😢. 2-3 måneder senere ble han dårligere og ble til slutt tvangsinnlagt. Begynte med medisiner noen uker og sluttet igjen. Jeg skjønte at jeg måtte redde meg selv og flyttet/ flyktet. Han begynte å drikke daglig etterpå, og det går dårlig med han. Det har vært utrolig vondt å se på. Det har tatt lang tid å finne tilbake til meg selv, men har det bra nå etter to år. 

[Ymse meninger]

Annefrabygda skrev (1 time siden):

Jeg har lurt på det samme selv. Min mann sa han følte seg som en zombie, og ble mindre kreativ. I hans tilfelle sa psykiateren hans at han kunne slutte med medisinene😢. 2-3 måneder senere ble han dårligere og ble til slutt tvangsinnlagt. Begynte med medisiner noen uker og sluttet igjen. Jeg skjønte at jeg måtte redde meg selv og flyttet/ flyktet. Han begynte å drikke daglig etterpå, og det går dårlig med han. Det har vært utrolig vondt å se på. Det har tatt lang tid å finne tilbake til meg selv, men har det bra nå etter to år. 

Eg tror at de henger seg opp i det at de er sløv og misliker bivirkninger og slikt, men skjønner ikke at hjernen faktisk behøver en pause. Så går folk sånn av og på medisiner og blir enda mer føkka. Hvis en medisin funker dårlig så må man gå videre og forsøke en annen som virker inn på andre ting. Ikke slutte helt og så hive seg på flaska

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 15.01):

Har du hørt om manisk depressiv? Du kan har det din hele livet. 

Anonymkode: 3d1db...e44

Men depresjoner varer ikke hele livet. Bipolare har jo lange stabile perioder

Anonymkode: 2d7d0...cdd